Minneord om Grete Skarpeid

Av Brynjulf Stige og Mette Kleive

Vi saknar Grete Skarpeid, som etter ei tids sjukdom gjekk frå oss den 19. mai 2023, 66 år gamal. Det var så alt for tidleg. Grete rakk altså ikkje å fylle 70 år, men hadde likevel eit svært innhaldsrikt liv bak seg. Så var ho også ein meir enn vanleg levande og engasjert person.

Stille, stille, stille. Slik er det no. Dette er også tittelen på ein av dei vakre songane Grete skreiv og fekk gitt ut dei siste åra ho levde. Etter mange år som dyktig logoped og musikkterapeut i barne- og ungdomspsykiatrien på Voss, fekk ho ei uventa og vakker karriere som artist. Denne vendinga sprang ut av ein samtale med ein kjend amerikansk-kubansk pianist, Aruan Ortiz, etter ein konsert på Vossajazz. På ein benk utanfor konsertlokalet kom dei i prat om musikk. Han spurde om ho song, og Grete spurde om han ville lytte til nokre songar ho hadde laga. På telefonen. Det resulterte i to turnear på andre sida av Atlanteren og cd-ar med topp vurderingar i prestisjetunge tidsskrift, både i USA og her heime. Det fortel litt om kven Grete var. Ho hadde mot til å gå inn i det ukjende og ho leverte kvalitet.

I dette korte minneordet skal vi ikkje forsøke å summere opp alt Grete var og fekk gjort. I staden vil vi løfte fram det Grete var og gjorde i den oppbyggingsperioden musikkterapifaget var inne i på 1980- og 1990-talet. Vi gjer det som tidlegare kollegaer av Grete i musikkterapimiljøet på Sandane, som sprang ut frå det sokalla «Gloppen-prosjektet» (1983-1986). Prosjektet var ei nyskaping innan musikkterapifaget og ga rom for å tenkje musikk og nettverksbygging på nye måtar. Det bildet som trer fram når vi tenkjer på Gretes rolle i dette fagmiljøet, gjer oss takknemlege og glade. Grete kom inn i miljøet med stor energi og entusiasme. Som oss andre kom ho rett frå studiet i Oslo, og overgangen til ein jobb i ein liten distriktskommune var stor. Men Grete gjekk inn i arbeidet i det kommunale musikkterapiteamet med stor lærelyst, og ho vart fort ein del av lokalsamfunnet og ein viktig kollega for både musikkterapeutane og for kollegaer frå fleire andre profesjonar.

Grete var så absolutt ein som fanga opp intensjonen i prosjektet, der funksjonsutfordra innbyggjarar fekk høve til å delta i det lokale musikklivet, via til dømes korps og kor og ulike samspeltreff. Då musikkterapistudiet vart etablert på Sandane i 1988, vart ho først ein godt likt praksislærar, dernest ein engasjerande lærar ved studiet. Då miljøet arrangerte den første nordiske musikkterapikonferansen i 1991, var Grete aktiv i arrangementskomiteen. Etter at Nordisk tidsskrift for musikkterapi (Nordic Journal of Music Therapy) vart etablert i 1992, skreiv ho mange bokmeldingar for tidsskriftet i fleire år. Slik kunne vi ha halde fram med å nemne eksempel. Grete var med der det skjedde, og bidrog med innsatsvilje og glød.

I mange år var det Sogn og Fjordane fylkessenter for musikkterapi som vart arbeidsplassen hennar. Vi vil løfte fram denne perioden, då den så tydeleg illustrerer fleire av Grete sine kvalitetar. Ho var kreativ og dristig, og ho gjekk opp nye stiar. Ein kjende seg sett og høyrt i hennar nærleik, anten ein var brukar eller tilsett dei ulike stadane ho arbeidde. Då Grete starta eit seniorkor på Sandane på 1990-talet, med plass til menneske med og utan utfordringar med demens, var dei fleste av oss einige om at dette var nytt og interessant, og framleis i prosjektet si ånd. Men kor mange av oss såg kor framtidsrelevant ein slik idé og praksis var?

Ein liten artikkel Grete publiserte i 1993, med den fine tittelen «Musikken – møtested mellom profesjoner og generasjoner», gjev oss også fine glimt av det ho stod for. Artikkelen skisserer Fylkessenteret for musikkterapi sin funksjon og knyter dette saman med ei beskriving av eit nyskapande samarbeidsprosjekt mellom ein barnehage og eit bufellesskap for eldre menneske. Grete bygde opp dette prosjektet i samarbeid med fylkesmusikargruppa for folkemusikk i Sogn og Fjordane. Det var samarbeid mellom sektorar, mellom profesjonar, mellom generasjonar. Grete likte godt å utfordre etablerte rammer, men ho gjorde det med respekt for tradisjonar og med sensitivitet for kva ulike aktørar kan bidra med i ein samarbeidsprosess.

Du kunne møte Grete som folkemusikar, jazzsongar, artist, bussjåfør, fjellvandrar med fiskestong, kjoledesignar, høgskulelektor, logoped eller musikkterapeut. Det var ein fryd å oppleve henne som pedagog og formidlar, anten som tilhøyrar eller som medundervisar. Ideane myldra. Kreativiteten og engasjementet hennar vil vi aldri gløyme. Og den perlande latteren kling i øyrene!

Det vert aldri heilt stille etter deg Grete, sjølv om det kjennest slik no. Vi heidrar minnet ditt og tar med oss det du lærte og viste oss. Takk for alt. Må du kvile i fred.

Brynjulf Stige og Mette Kleive, 22.05.2023
(Foto: Hans Jørgen Brun)

(Her kan du lese Lasse Tuastad og Øystein Lydvos minneord)

Ulik trend i søkertall til musikkteraputdanningene

Det ble såvidt satt ny rekord i søkertall til masterutdanningen ved Norgesmusikkhøgskole i 2023. Musikkterapi ved UiB fortsetter en svakt nedadgående trend fra siste fem års høydepunkt i 2020.

56 søkte på 2-årig masterutdanning i musikkterapi ved Norges Musikkhøgskole i 2023.

Det forrige høydepunkt var i 2021, med 51 søkere. Årets søkertall er altså ny rekord i perioden. Tallene svinger mye, og fjorårets søkertall var 26, under halvparten av årets søkertall.

120 søkte på musikkterapi ved Griegakademiet ved Universitetet i Bergen (UiB) i 2023.

38 hadde ført musikkterapi opp som førstevalg. Med 16 planlagte plasser på sin fem-årige integrerte musikkterapiutdanning, utgjør det 2,4 førstevalg pr studieplass. Søkertall til musikkterapiutdanningen har vært stabile, med en liten nedgang de siste fem årene, med høydepunkt i 2020 på 153 søkere til utdanningen.

Oppdatering med søkertall for musikk og helse til NMH, og grafikk for søkertall til NMH også for musikkterapimaster:

Søknadstall til NMHs årstudium musikk og helse heltid og deltid holder seg stabile, med noe flere deltidssøkere enn heltidssøkere. Heltid musikk og helse hadde 47 søkere i 2023, og er tilbake til nivået fra 2021. Tilvarende for deltid, som i 2023 så 54 søkere, mot 59 i 2021, og her ses en forsiktig oppgang.

Søknadskontoret ved NMH har ikke oppgitt førstevalgsdata.
Publisert 24.04.2023

Oppdatert 14:11

Bokanmeldelse: “Trauma-Informed Music Therapy. Theory and Practice”

Musikkterapi og traumearbeid.

Anmeldelse av Trauma-Informed Music Therapy. Theory and Practice, redigert av Laura E. Beer og Jacqueline C. Birnbaum. Routledge 2023, 163 sider.

Anmeldt av Even Ruud.

Antologien Trauma-informed music therapy, theory and practice, redigert av Laura E. Beer, og Jacqueline C. Birnbaum

Utgitt på Routledge. 2023.
Foto: Gaute K. Andersen

Arbeid med mennesker som er utsatt for traumatiske opplevelser hører med til de mest utfordrende oppgaver for musikkterapien. Samtidig vil musikkterapeutene i sin praksis ofte møte mennesker som lever med traumer. Det kan være barn og unge som er utsatt for overgrep eller kvinner som er offer for partnervold og voldtekt som vil ha behov for psykisk helsehjelp.

Men også ved store naturkatastrofer, som ved jordskjelv og i økende grad ødeleggelser som skyldes klimaendringer, er det behov for å sette inn tiltak for å ivareta de berørte. I denne antologien møter vi også fortellinger fra musikkterapeuter som har stilt sin kompetanse til rådighet etter masseskyting, naturkatastrofer, arbeid med ungdom utsatt for traumatisk stress utløst av rasisme, barn med kreft, kvinner utsatt for seksuelle overgrep og partnervold, pasienter i psykisk helsevern, musikere med stressutløst traume eller personer i gruppa LGBTQAI+.

(trykk her for å vite mer om forkortelsen LGBTQAI+) [red.anm]

«Lhbt+ er en forkortelse for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, pluss personer med variasjon i kroppslig kjønnsutvikling/interkjønnpersoner, queerpersoner/skeive og andre personer som bryter med normer for kjønn og seksualitet. Lhbt+-begrepet favner både betegnelser knyttet til seksuell orientering (lhbq), kjønnsidentitet (t) og kjønnskarakteristika (i). Begrepet «personer som bryter med normer for kjønn og seksualitet» er den mest presise og minst ekskluderende betegnelsen for denne gruppen.» bufdir.no/likestilling/lhbtiq-ordlista/

Alt i alt handler det om mennesker som har blitt påført skade i løpet av livet, noe som har satt spor i kropp og sinn og gitt seg utslag i en lang rekke symptomer. Å arbeide traume-informert betyr å ta utgangspunkt i og hensyn til at vi står overfor mennesker som er skadet og med rotfestede avleiringer i kropp og psyke.

Resiliens

De første kapitlene i antologien skisserer noen teoretiske rammer for et traumeinformert arbeid. Det handler i første rekke om å forstå hva et traume er, og hva det innebærer for psykisk helse. Vi får vite noe om hvordan traumatiske hendelser påvirker deler av hjernen og hvordan langtidsvirkninger oppstår i form av en rekke negative emosjonelle og kognitive reaksjoner. Å bygge resiliens framføres som en hovedmålsetting for musikkterapien. Vi får beskrevet flere modeller for traumeinformert arbeid. Først og fremst handler det om å etablere en trygg situasjon. Deretter arbeid med minne og sorgarbeid, og til slutt handler det om å gjenoppta kontakt med fellesskapet.

Blant de mange modellene som foreslås finnes det flere felles arbeidsprinsipper. Foruten at trygghet og tillitt er grunnleggende forutsetninger for traumearbeidet, og sentrale målsettinger for musikkterapien, inngår også minnearbeid, empowerment, gjenopprettelse av sosiale relasjoner, selvregulering, styrking av selvfølelse og opplevelse av kontroll.

Det er vel særlig ved det første trinnet i dette resiliensarbeidet musikkterapeuter har mye å tilføre, her hvor det handler om å skape trygghet, sikkert og kontinuitet i relasjoner. Jeg vil mene med forfatterne at når det handler om å bearbeide alvorlige traumer, vil det kreve spesialkompetanse, erfaring eller videreutdanning. Fare for å skape retraumatisering vil alltid være til stede, og musikk er et potensielt sterkt emosjonelt virkemiddel som lett kan utløse minner man har forsøkt å holde på avstand.

Å bygge motstandskraft, resiliens, er med i flere artikler. En viktig observasjon er at resiliens ikke bare må oppfattes som en individuell kompetanse eller ressurs. Resiliens, på samme måte som empowerment, må også forstås på samfunnsnivå, som den støtte og de ressurser som kan finnes i en familie, blant venner, i nabolaget eller på system- eller institusjonsnivå.

Traumer

Nå kan det se ut som om traume oppfattes noe forskjellig, eller at traumer kan ha mer eller mindre alvorlige konsekvenser. Traume er definert av den amerikanske psykologforeningen (APA) som: «an emotional response to a terrible event like an accident, rape or natural disaster. Immediately after the event, shock or denial are typical. Longer term reactions include unpredictable emotions, flashbacks, strained relationships and even physical symptoms like headaches or nausea». Artiklene gir eksempler på traumer av ulike karakter og dybde.

Noen artikler utmerker seg ved å gå mer i dybden av traumearbeidet, noe som er nærliggende når man arbeider individuelt. Det gjelder særlig Andrew Rossettis arbeid som handler om å forberede pasienter som skal gjennomgå stråleterapi i forbindelse med kreftbehandling. Mange har angst knyttet til en behandling som kan innebære å ligge stille inne i en maskin. Rossetti har utviklet en metode hvor han bruker musikk og verbal terapi for å forberede pasientene. Han bruker i tillegg kunnskap fra nevropsykologien, det vil si polyvagal teori, til å underbygge prosedyren. En artikkel som demonstrerer Diane Austins Vocal Psychotherapy, tar oss også med i et dyperegående traumearbeid basert på utforsking av stemmen i kombinasjon med verbal psykoterapi.

Kulturell ydmykhet

Noe som synes å ha blitt framtredende i nyere musikkterapeutisk litteratur er en økende refleksivitet i forhold til temaer som kulturelle forskjeller, makt, kjønn, språk, m.m. «Kulturell ydmykhet» (cultural humility) innføres som en god reflekterende term i et av kapitlene. Dette følges opp med en kritikk av traumeinformert arbeid hvor det tas for gitt at musikk og musikkterapi er et trygt og sikkert rom som man ikke behøver å problematisere. Det advares mot en «tatt-for gitt» holdning, især der hvor brukerne av musikkterapi tilhører andre klasser, etniske eller sosiokulturelle grupper enn terapeuten. Mulighetene for å overse strukturell diskriminering og vold som følge av undertrykkelse, arven etter og spor fra tidligere (og pågående) kolonialisering, kan dukke opp i terapitimene og skape utrygghet.

Naturkatastrofer

En artikkel om traumeinformert arbeid ved større katastrofer minner oss om at en rekke betingelser må være til stede før man begir seg ut i slikt arbeid.  Kulturell kompetanse, støtte, god organisering, samarbeid osv. er nødvendig for å nå fram med sine tjenester. Det advares mot såkalt «drive by» førstehjelp, der hvor det ytes hjelp i forbifarten og hvor hjelperne forsvinner etter kort tid.  Musikkterapeutiske prosjekter bør være integrert i den lokale kulturen og de bør ha langsiktige målsettinger og tilby tiltak over tid. Kollegastøtte og egenomsorg er viktige elementer. Her gis også et eksempel fra musikkterapi etter jordskjelvet i Chile i 2010.

Arbeidsformer og -prinsipper

Mange av artiklene beveger seg på et generelt nivå med hensyn til arbeidsformer. Unntak finnes, for eksempel i en artikkel om barn som har vært rammet av naturkatastrofer. Her er gitt konkrete eksempler på målsettinger og arbeidsformer, i tillegg til en rekke didaktiske påminnelser knyttet til dette spesielle arbeidet – som for øvrig minner oss på hvordan de klimaendringer som skjer rundt oss også påvirker musikkterapien. Andre artikler har konkrete anvisninger for hvordan bygge opp et terapiforløp, og skisserer sentrale prinsipper for informert traumeterapi. Alle artiklene har illustrerende vignetter fra praksis. Alt i alt gir disse 16 korte artiklene et godt innblikk i hvordan musikkterapeuter forstår og arbeider med traumer.

Noen endringsmekanismer

Etter de innledende mer teoretiske kapitler, følger artikler om musikkterapeutisk arbeid med barn og unge, deretter en grupper artikler om traumeinformert arbeid med voksne. I en oppsummerende teoretisk artikkel om hva som kan være mulige forklaringer på hvorfor og hvordan musikkterapien kan føre til endringsprosesser, peker Moshe Bensimon på fem momenter relatert til bedring.

1. .Jeg har nevnt polyvagal teori, som kan knyttes opp mot betydningen av den avspenning som musikkterapeuten kan iverksette hos deltakerne gjennom musikalske virkemidler. Om vi knytter dette opp mot toleransevindumodellen, ser vi at valg av musikk og det å skape trygghet kan bidra til kroppslig avlæring av utilsiktede stressreaksjoner.

2. En lekende holdning (playfulness) og praksis kan fremme kreativitet, nysgjerrighet, positive følelser, humor og spontanitet – og åpne et mulighetsrom for utforsking av egen sårbarhet.

3. Musikken gir også mulighet for å uttrykke og erfare følelser uten å koble til ord eller språk. Bensimon knytter seg her til Patrik Juslins begrep om «super-ekspressive emosjoner», som viser til at musikk kan gi mening som er mer intens enn hva ord kan uttrykke. Dessuten medfører musikk ofte en form for «emosjonell smitte» som er en viktig komponent i Juslins forståelse av mekanismer bak musikkens evne til å utløse følelser.

4. Å oppnå selvkontroll er også svært viktig når egne traumer skal bearbeides.

5. Et fjerde forhold som kan forklare hvorfor musikkterapi bidrar i endringsprosesser handler om en form for mellommenneskelig synkronisering. Traumer kan medføre ensomhet, fremmedgjøring og følelse av atskilthet fra samfunnet. Mange stenger av for et sosialt engasjement som kunne ha vært kilde til trøst og regulering. Musikkgruppa gir muligheter for å skape gode opplevelser av fellesskap, for eksempel gjennom arbeid med trommer og rytmisk samspill, samsang eller ulike former for improvisasjon.

Traume-informert litteratur

Musikkterapeut Julie Sutton har skrevet forordet til denne boka som her sterkt anbefales. Sutton redigerte selv i 2002 antologien Music, Music Therapy and Trauma – International Perspectives. Med disse bøkene har vi fått to gode tilskudd til musikkterapilitteraturen på et sentralt og spesialisert felt.  Denne typen antologier viser også den sterke profesjonaliteten som dagens internasjonale musikkterapi har oppnådd.

Even Ruud

Publisert 16.04.2023

Store klasser med studenter smaker mer enn de koster—til hvilken pris?

av Gaute K. Andersen

En storstilt kuttliste ble nylig presentert på NMHs allmøte for ansatte, onsdag 08.02. Dette ble beskrevet i Khronos sak om nedskjæringene:

«Det var ingen gledens dag», sa rektor Astrid Kvalbein da, til Khrono.

Kontekst beskrev nylig kuttene ved NMH, og om hvilke konsekvenser det får for undervisningen:

20 studieplasser innen helse, musikkterapi og musikk og helse kuttes. Studieplassene ble tildelt NMH under pandemien, og blir nå tatt bort.

Det er derfor positivt å se at normtallet for musikkterapi foreslås videreført ved NMH.

I et nylig saksframlegg for NMHs studieutvalg tas det til orde for å videreføre normtallet for antall studenter ved masterstudiet i musikkterapi. I samme dokument gis det gode og kanskje overraskende økonomiske grunner for å satse på utdanninger som musikkterapi og musikk og helse. Her er et forsøk på en forklaring:

Undervisningens form i musikkterapi og musikk og helse-studiene foregår i all hovedsak i grupper. Dette er mindre ressurskrevende — mindre kostbart — sammenlignet med hva som ellers er vanlig i skapende og utøvende utdanninger. I rene utøvende utdanninger foregår undervisningen i større grad ved bruk av store individuelle lærerressurser, noe som er mer kostbart.

I saksfremlegget nevnt over, skriver Camilla S. Thorkildsen (studie- og FoU-sjef) og Thomas Erma Møller (seniorrådgiver):

«For at disse studiene [bl.a. musikkterapi, musikk og helse og musikkpedagogikk] skal være økonomisk bærekraftige, er det nødvendig med et visst antall studenter i hvert kull. […] Samtidig er disse studiene mer økonomisk lønnsomme med større kull, og mulig ramme angir det ønskede antallet studenter på hvert av disse studieprogrammene.» (min uthev.)

Slik jeg leser saksfremlegget, vil å øke antall studenter per gruppe føre til økte undervisningskostnader, men dette vil mer enn utlignes av «den økte studiepoengfinansieringen».

Større grupper med studenter på musikkterapi og musikk og helse kan altså bidra til å finansiere mindre innbringende studieretninger—studier institusjonen er satt til å tilby.

Kanskje slike økonomiske argumenter er uvant i rekken av gode argumenter for musikkterapi og musikk og helse som ellers framføres. Grunntonen i saksfremlegget er vel verdt å merke seg for andre musikkutdanningsinstitusjoner som ønsker å satse på studier som musikkterapi og musikk og helse.

En av dem som ser behovet for satsning er Nora Bilalovic Kulset, Instituttleder for institutt for musikk ved NTNU i Trondheim. Hun uttalte følgende:

«[UiB og NMH] utdanner fantastiske musikkterapeuter og driver med forskning på internasjonalt nivå. Men en uheldig konsekvens av at det kun er disse to, er at pasienter her i Midt-Norge og videre nordover i vårt langstrakte land, har et veldig mye dårligere musikkterapitilbud enn mennesker på vest- og østlandet. Dette vet vi. […]»
Klikk her for lenke til Facebook-innlegg (Gjengitt med forforfatters tillatelse)

Kanskje økonomiske betraktninger gjort for studieutvalget ved NMH kan gi støtte fra uventet hold for Kulset og NTNU? Kanskje begynner tiden å bli moden for en satsning på musikkterapi også nord for Dovre?

Store klasser, men til hvilken pris? Det er grunn til å ønske økonomiske argumenter for musikkterapi velkommen, men ikke uten forbehold. For store gruppestørrelser kan få konsekvenser for læringsutbytte, og undervisningskvaliteten. Undervisningsformen i musikk og helse og musikkterapi forutsetter aktiv deltakelse fra studentene. Gruppedynamikken i en undervisningssituasjon kan preges av en faktor som gruppestørrelse. Store undervisningsgrupper kan i tillegg møte begrensninger når det gjelder romstørrelse, tilgjengelig utstyr og undervisernes undervisningskapasitet.

Om gruppestørrelsene økes uten kjennskap til hvilke følger det får for undervisningspraksis, risikeres det at kvaliteten på undervisningen, og gjennomføringsgraden ikke kan holdes oppe. Da spørs det om argumentet i saksframlegget er godt nok fundert.

Styret ved NMH samles for å ta stilling til den økonomiske omstillingsplanen 09. mars. Så kan det bare håpes på bærekraftige gruppestørrelser også til høsten.

Foto: Jiri Havran for NMH

Norsk musikkterapi – skisse av en profesjonshistorie og noen tanker om en norsk musikkterapeutisk identitet.

Av Even Ruud  (Illustrasjonsfoto: b1-foto, pixabay.com)

View fullsize

(Foto: Lars Opstad)

Det finnes en deldisiplin innen sosiologien som heter profesjonssosiologi. Her studerer man for eksempel hvordan profesjoner oppstår, utvikler seg, når anerkjennelse og forholder seg til samfunn og andre profesjoner. Om vi tar med dette blikket fra profesjonssosiologien over til musikkterapien, får vi tydelig øye på en rekke trekk som musikkterapien har til felles med andre profesjoner, som for eksempel innenfor medisin og psykologi, samt særtrekk ved musikkterapiens egen profesjonsutvikling.

Det har i den senere tid gradvis gått opp for meg at jeg gjennom de siste førti årene har deltatt i hva profesjonssosiologien kaller «det profesjonelle prosjekt» (se Ruud, 2020). Vi startet musikkterapien som en liten gruppe musikkpedagoger som arbeidet innenfor et spesialpedagogisk felt, dannet en Norsk forening for musikkterapi, laget en formålsparagraf hvor vi ville utbre kjennskap til og kunnskap om musikkterapi og ikke minst sette i gang i en utdanning. I oppstarten dro flere av oss til utlandet for å få en godkjent utdanning, vi kom i gang med to små utdanninger og etter hvert – og ut fra en marginal posisjon, har vi nå oppnådd en betydelig grad av institusjonalisering og profesjonalisering med anerkjenning av universitet- og høgskole, forskningsfinansierende institusjoner og helsemyndigheter.

Et slikt «profesjonsprosjekt» handler i det store og hele om å nå anerkjennelse for en type kunnskap, ferdighet eller kompetanse som samfunnet har behov for og som ikke kan dekkes av andre. Med en slik anerkjennelse følger privilegier i form av status, arbeid og stillinger, lønn og rettigheter, samtidig som samfunnet får tilgang til tjenester, i dette tilfelle innenfor helsefeltet, som kommer borgerne til gode (MacDonald, 1995).

Fase 1 - De første forberedelser

Det finnes noen faser i denne femtiårige historien som forteller oss noe om hva som kreves for å utvikle en profesjon, samtidig som en slik historisk skisse kan vise oss hvor vi står i dag og hvor veien går videre. Norsk forening for musikkterapi oppstod i 1972, og var i utgangspunktet en interesseforening for en 20-30 talls personer som arbeidet eller ønsket å arbeide med musikk blant mennesker med ulike former for handikap. Blant disse var det kvinner i Oslo og Bergen, musikkpedagoger og pianister, som sammen med noen yngre og studerende ønsket å lage en plattform for å fremme bruken av musikk innen spesialundervisning og terapi. Lokalisert til Oslo var foreningens formål å utbre kunnskap om musikkterapi, samt arbeide for en norsk utdanning i musikkterapi. Denne første fasen kulminerte i opprettelsen av den første norske musikkterapiutdanningen ved Østlandets musikkonservatorium (ØMK) i 1978.  Dette var en toårig videreutdanning for personer med en tre eller fireårig utdanning i bunnen, for eksempel som musikkpedagog eller førskolelærer. Ti år etter ble det etablert en tilsvarende utdanning på Sandane.

Når vi snakker om hvordan og hvorfor en profesjons oppstår, er det interessant å spørre etter hvilke kulturelle eller kontekstuelle forhold som gjorde behovet for en musikkterapi synlig og som etterhvert muliggjorde å etterspørre og etablere en norsk utdanning. Det kan pekes på flere faktorer i tiden som muliggjorde at musikkterapi kunne vokse fram, ikke minst kulturmeldinger og Stortingsmeldinger, samt endringer i holdninger og lovverk som etter hvert førte til at også funksjonshemmede skulle få tilgang til musikk. Dessuten var det en viss tradisjon for å tenke og argumentere for at musikk var et godt hjelpemiddel i spesialpedagogisk arbeid eller generelt i ulike former for terapi. Her fikk vi flere impulser fra andre land, både fra USA og andre europeiske land, hvor faget hadde en lengre historie og større bredde, blant annen mot psykisk helsefelt, eldrehelse og somatisk medisin.

De personene som dannet interesseforeningen hadde også ulike motiver. Blant de eldre var det enkelte som ut fra personlige erfaringer, for eksempel musikkpedagoger med egne barn med funksjonshemming, som så muligheter for en gunstig terapeutisk påvirkning gjennom musikk. Andre så de mulighetene og den rettferdighet som lå i å tilby alle barn musikkopplæring. Blant de unge var det flere som øynet en mulighet for å kombinere utdanning i musikk med sosialt arbeid til et framtidig yrke, uten nødvendigvis å ha ønsker om å satse på noen musikalsk karriere. 

På seksti- og sytti-tallet var man også i gang med å bygge opp høyere musikkutdanning. Her var det mange behov som skulle dekkes, både i forhold til utdanning av musikere og musikkpedagoger på alle instrumenter. Musikkutdanningen hadde også klare elitistiske trekk, og den musikkpedagogiske ideologien omfattet ikke omsorg for funksjonshemmede. For eksempel hadde Oslo musikklærerforening slagordet (på latin) «Gjennom arbeid til stjernene». Det var tilsynelatende ingen institusjoner som følte ansvar for at musikkundervisning eller musikkpedagogikken hadde et ansvar for alle medlemmene i samfunnet. 

Historien om hvordan den første musikkterapiutdanningen ble etablert på Østlandets musikkonservatorium skal ikke gjentas her, men en begynnende norsk oljeøkonomi førte til at alle såkalte distriktskonservatorier i Norge fikk en tilleggsbevilgning, noe som ved Østlandets musikkonservatorium ble brukt til å skape dette nye studietilbudet i musikkterapi. (Her kunne tilføres mange detaljer i denne historien. Dokumentasjon finnes i Trondalen og Ruud (red.), 2008 – da i Del IV: Tilbake til røttene. Se også artikler i Ruud 2015, Bind 1.) 

Fase 2 – Konsolidering, godkjenning og videre utbygging

Den neste fasen i dette profesjonsprosjektet handler om departementets godkjenning av den 2-årige videreutdanninga (rundt 1980) og etablering av ytterlige en musikkterapiutdanning på Sandane på slutten av åttitallet. Utover åttitallet skjedde også en videre konsolidering av studiet gjennom utvikling av fagplaner, samt utvikling av nye praksisplasser. Det er vel heller ingen tvil om at det å etablere en profesjon i stor grad handler om å utvikle utdanninger som blir godkjent av det offentlige. Her spiller sikkert noe av det særegne ved det norske utdanningssystemet inn. I dag ville vel NOKUT ha hatt et ord med i laget om ikke utdanningene etter hvert var blitt lagt til musikkhøgskole og universitet.

Her skal nevnes at godkjenning av utdanningen ikke skjedde uten motstand fra departementet, som ikke hadde praksis med å akseptere to-årige videreutdanninger. Opprettelsen av utdanninga på Sandane møtte tilsvarende motstand fra politisk hold. For den som vil forske videre i detaljer rundt disse prosessene, vil man finne interessante begivenheter som handler om å gripe muligheter som åpner seg, eller om tillitsskapende arbeid som er vanskelig å dokumentere.

Musikkterapiutdanningene ble utformet i en tid med endringer i norsk høyere utdanning. Da den 2-årige videreutdanninga ved ØMK ble med over til Norges musikkhøgskole (NMH) ved sammenslåingen av de to institusjonene på nittitallet, tilpasset man seg den nye studiestrukturen med bachelor- og mastergrader som akkurat da skulle innføres.  På den måten fikk man konsolidert studiet innenfor en studiestruktur på linje med en rekke andre studier, også internasjonalt, noe som kan ha vært et viktig trekk i en prosess ved å nå anerkjennelse. 

Man har etter hvert valgt to modeller: Ved NMH kan man bygge på sin utdanning ved å bli bachelor i musikk og helse før man begynner på masterstudiet i musikkterapi, og ved Griegakademiet, Universitetet i Bergen (UiB), har man laget et femårig integrert masterstudium i musikkterapi med muligheter for innpasninger. Det kan ligge interessante diskusjoner bak de to modellene og hvordan de hver for seg kan bidra til økt profesjonalisering av musikkterapien. Det er ingen tvil om at et femårig integrert masterstudium i musikkterapi er et godt trekk i profesjonssammenheng. Videre vurderer jeg det slik at den modellen som musikkhøgskolen har lagt seg på, tiltrekker studenter med annen profesjonsbakgrunn, noe som også er med på å styrke profesjonsidentitet i flere (yrkes)sammenhenger.

At en musikkterapeut har mastergrad er et viktig steg i utviklingen av profesjonen. Det kan opplyses at dette ikke er et krav, for eksempel for amerikanske musikkterapeuter, selv om deres profesjonelle status er beskyttet av en rekke lover for eksempel på deltstasnivå, samt av sertifiseringsordninger administrert av American Association for Music Therapy.

Til tross for god utredning og gode argumenter har norske musikkterapeuter foreløpig ikke oppnådd autorisasjon av helsemyndighetene, noe som er et viktig moment ved utvikling og anerkjennelse av en profesjon. Slik autorisasjon finner vi for eksempel i Østerrike og England, for å nevne de to første landene i Europa som opprettet musikkterapiutdanning, henholdsvis tjue og ti år før Norge.

Fase 3 – Forskningsfaget

Viktig i denne prosessen ble også samarbeidet med Universitetet i Oslo (UiO) og Institutt for musikkvitenskap om hovedfag i musikkvitenskap med fordypning i musikkterapi. To kull ble utdannet innenfor denne samarbeidsmodellen og dette igjen ga grunnlagt for opptak til doktorgradsstudier. Et doktorgradsstudium i musikkterapi ble mulig etter at NMH fikk godkjente dette av departementet rundt årtusenskiftet. Rundt tusenårsskiftet hadde man således bygget opp en kritisk masse tilstrekkelig til å utdanne flere doktorgradsstudenter. Flere kunne nå ta en doktorgrad enten ved UiO og ved NMH, etter hvert også ved UiB. Det er ingen tvil om at denne raske utviklingen av hovedfag og doktorgradsstudier, og med det produksjon av et korps med forskere, undervisere og veiledere på master- og doktorgradsnivå, ble et viktig skritt i profesjonsutviklingen. Det var også slik det ble mulig å danne mastergradsstudiene.

Denne oppbyggingen av musikkterapifaget—fase tre—som et forskningsfag som har foregått fram til i dag, må sies å være et sentralt punkt i profesjonsutviklingen. Vi må huske at for å utdanne musikkterapeuter på masternivå kreves lærere med førstekompetanse, dvs. doktorgrad eller tilsvarende. Det samme kompetansekrav gjelder for veiledere og sensorer. I denne fasen har også tilfanget av forskning og kunnskapsutvikling både nasjonalt og internasjonalt bidratt til å gi musikkterapien anerkjennelse. Dette gjenspeiles i de godkjenninger som Helsedirektoratet har gitt musikkterapeuter med mastergrad til å arbeide innen psykisk helsefelt og med rus og rehabilitering, samt i andre offentlige dokumenter hvor musikkterapi i økende grad er omtalt.  Dette må sies å være et vesentlig skritt i veien mot å bli anerkjent som en profesjon. (Se her fagpolitisk ressursbank https://www.musikkterapi.no/ressursbank for den oversikten som er laget av Norsk forening for musikkterapi).

I denne sammenheng må nevnes betydningen av de internasjonale tidsskriftene, Nordic Journal of Music Therapy og Internett-tidsskriftet Voices— A World Forum of Music Therapy, samt skriftserien til CREMAH. I det hele tatt har de to forskningssentrene GAMUT og CREMAH gitt viktige bidrag til forskning og forskningsformidling som en sentral del av profesjonsutviklingen, noe som igjen har gitt troverdighet til profesjonen. 

Til sist i denne historien skal nevnes utviklingen av praksisfeltet. Jeg skrev tidligere at med utviklingen av en profesjon, kunne oppstå behovet for å beskytte og avgrense et territorium. Musikkterapien har ikke tenkt i termer av å erobre territorium, det blir for mye krigsmetaforer. Man tenkte at musikkterapi kan bre seg ut i en vifteform ved å tilby, få innpass i behandling og undervisning av stadig flere grupper. Dette har også skjedd i løpet av disse femti årene. Fortsatt er det en overvekt av musikkterapeuter med fotfeste i spesialundervisningen. Men det er mye som tyder på at arbeidet innen psykisk helsefelt, rus- og rehabilitering, og ikke minst demensomsorgen er med på å sikre den anerkjennelse som samfunnet nå i økende grad via helsemyndighetene er med på å gi musikkterapien. Her må nevnes at Brynjulf Stiges arbeid gjennom kunnskapsklyngen POLYFON i Bergen gir et betydelig bidrag til å befeste musikkterapiens forankring i en rekke institusjoner knyttet til behandling, undervisning, rehabilitering og forskning. 

Fase 4 – Spesialistutdanning

Den neste og svært viktige fasen i dette profesjonsprosjektet vil handle om opprettelse av spesialistutdanning. Dette er nå grundig utredet av en gruppe musikkterapeuter på oppdrag av Norges musikkhøgskole og Universitetet i Bergen (se Stige, Schmid, Solli og Trondalen, 2019). Vi har ikke kommet dit hen foreløpig at profesjonen vår inneholder mange klart definerte spesialiteter. Hvis vi snakker med en psykolog eller en lege, er det vel i første omgang det de er. Hvis vi spør videre, vil en psykolog kanskje avsløre at hun er klinisk psykolog eller organisasjonspsykolog. Legen er kanskje kirurg eller spesialist i allmennmedisin. Dette er profesjoner som har utviklet seg videre gjennom spesialistutdanninger. Alle arbeider vel likevel som psykologer eller leger.

Slik kan det vel også bli med musikkterapeutene. Med flere spesialistutdanninger i framtiden, vil man kunne si at i tillegg til å være musikkterapeut, er man musikkpsykoterapeut, spesialist innen psykisk helse, rus- og rehabilitering, eller i samfunnsmusikkterapi. Men vi er ikke der ennå.

Jeg har tidligere definert kompetansen til musikkterapeuten som en sum av fem kompetanser. Dette handler generelt om musikalsk kompetanse, metodiske ferdigheter, relasjonell kompetanse, kunnskap om klienter, samt kompetanse i forhold til forskning og evaluering. Mange av disse ferdighetene, kompetansene og kunnskapene kan også deles av andre yrkesgrupper og profesjoner. Imidlertid er det summen av disse kompetansene jeg har omtalt som «den sjette kompetansen», og som er unik for musikkterapeutene (se Ruud, 2018, https://www.musikkterapi.no/nyheter/kronikk-lik-men-unik?rq=ruud og Ruud, 2020).

En spesialisering vil handle om å spisse kompetansen i forhold til en aktuell brukergruppe, metode, kunnskapsfelt o.l. Dette ville innebære for eksempel bred og inngående kjennskap til spesielle metoder knyttet til en spesiell målgruppe og målsetting. Eksempelvis vil en spesialisering i musikkpsykoterapi kunne innebære fordypning i analytisk og relasjonsorientert musikkterapi, med tilsvarende egenerfaring med improvisasjon og reseptive metoder. Videre, kunnskap om relevante psykodynamiske og relasjonelt orienterte teorier, lede- og improvisasjonsteknikker osv. I tillegg kommer administrativ kunnskap om organisasjon og ledelse, slik det er bygget inn i andre spesialistutdanninger innen helsefeltet.

Et eksempel fra egen spesialisering kunne være musikkpsykoterapi, hvor metoden Guided Imagery and Music ville kunne inngå i en spesialistutdanning. Dette innebærer kjennskap til avspenningsprogrammer, musikkprogrammer, ledeteknikker, relasjonelle aspekter, teoretiske og fortolkende posisjoner etc. som er relevante for en forståelse og anvendelse av metoden. Videre innebærer denne spesialiseringen egenerfaring med metoden, det vil si selv å la seg erfare metoden slik den utføres av en erfaren GIM-terapeut. Veiledning eller supervisjon ved utføring av et større antall sesjoner med brukere inngår også. Her finner vi terapiforløp av kortere eller lengre forløp, utprøving av ulike formater og musikkprogrammer tilpasset ulike brukere, for eksempel i forhold til sjangere.

Vi kunne også tenke oss at i forhold til spesialisering medfølger også egne skrivearbeider, både for å øke refleksivitet, bevissthet om vitenskapsteori, formidlingsevne og ferdigheter i evaluering. En spesialistutdanning skal imidlertid ikke være noen forskerutdanning, slik vi finner i doktorgradsstudiet. En spesialistutdanning er praksisrelatert.

Noen temaer i profesjonssosiologien: Territorier, grenser og samarbeid

Profesjons-sosiologene snakker om å erobre territorier og å skape grenser overfor andre profesjonsgrupper eller aktører på samme arbeidsfelt (se Stige & Aarø, 2012). Som nevnt finnes det i økende grad yrkesgrupper – blant helsearbeidere, så vel som blant musikere og musikkpedagoger – som ønsker å betjene det samme musikk og helsefeltet som musikkterapeutene. Hva som er relevant i denne sammenheng er i hvilken grad de grensene vi skaper i og med profesjonaliseringen av musikkterapien er absolutte eller porøse. Den britiske sosiologen Richard Sennett (2008) skriver om forskjellen mellom «borders» og «boundaries». Boundaries viser til ganske fast grenser, noe som er mer eller mindre ugjennomtrengelig. Det er mange grunner til at man i bestemte sammenhenger har behov for slike tydelige grenser («boundaries») – for eksempel sies det i retningslinjene fra Helsedirektoratet at bare musikkterapeuter med en mastergrad eller tilsvarende kan arbeide med musikkterapi i forhold til mennesker med psykotiske lidelser.

Det engelske «border» viser imidlertid til noe mer porøst, sier Sennett, og han bruker en cellemembran som metafor. Dette er en type grense hvor det foregår en utveksling—en toveistransport av impulser, tjenester, materiale. Dette leder igjen til spørsmål knyttet til samarbeid, noe som bør inngå i den profesjonsidentiteten som norske musikkterapeuter skal utvikle. For musikkterapeutene handler dette om samarbeid med andre yrkesgrupper som arbeider på samme arenaer, eksempelvis helsearbeidere som bruker musikk i tilknytning til arbeidet sitt. Eller det kan være musikere og musikkpedagoger— nå særlig ‘community’ musikere—som arbeider ut fra samme målsettinger og ideologier som mange musikkterapeuter.

Jeg skal ikke her gå videre inn på hva som kreves av en profesjon, noe som er utmerket ivaretatt gjennom den nevnte innstillingen «Utredning av muligheter for spesialistutdanning i musikkterapi» (Stige, Schmid, Solli & Trondalen, 2019). Hva jeg merker meg er at profesjons-sosiologien opererer med blant annet tre viktige kriterier for anerkjennelse. Dette handler om et epistemisk kriterium, det vil si kompetanse oppnådd gjennom forskningsbasert utdanning. Dernest et organisatorisk kriterium, noe som handler om et fellesskap gjennom en profesjonell forening. Dessuten et politisk kriterium, som handler om forvaltning av et politisk legitimert samfunnsoppdrag (ibid.: 2019). Det synes som om musikkterapiprofesjonen er kommet langt på vei med hensyn til å oppfylle disse kriteriene.

En norsk musikkterapeutisk identitet?

Siste del av dette innlegget skal handle om det finnes en særegen norsk musikkterapeutisk identitet, noe som var et planlagt tema for musikkterapikonferansen Fredriksstad sommeren 2020. Når vi presenterer oss selv som fag, som profesjon eller ved å vise til praksis, er det nettopp viktig å skille mellom disse feltene. Det er greit å forklare arbeidet sitt ved å vise til at det i disiplinen musikkterapi er flere fag- eller teoritradisjoner, og at enkelte av disse kan være viktige akkurat for den praksisen vi står oppe i. For eksempel er det relevant å vise til diskurser innenfor samfunnsmusikkterapien når man arbeider innenfor en recovery-tradisjon og at man ønsker å betone grensesnittene mellom institusjon, brukere og samfunn. Men jeg synes ikke at man dermed skal si at man arbeider som samfunnsmusikkterapeut. Man er fortsatt musikkterapeut – og dette betyr at man også har tatt opp i arbeidet sitt både relasjonelle, musikksentrerte og selvsagt ressursorienterte perspektiver.

Et spesielt aspekt ved å bygge en profesjon vil være å skape en identitet som lett kan oppfattes utenifra, fra samfunnet, slik at man blir akseptert og får innpass på de arenaene man ønsker å gjøre en tjeneste. For musikkterapien støter dette på flere utfordringer enn for mange andre yrker eller profesjoner. Å være fysioterapeut, eller nå etter hvert psykolog, er allment anerkjent, og vi vet umiddelbart hva disse yrkene består i. Det har ikke alltid være slik for musikkterapien, og de første årene i musikkterapien tenkte mange at dette handlet om en form for musikkpedagogikk for funksjonshemmede. Eller om en slags egenterapi som i enkelte kretser ble omsatt til en mer esoterisk form for «healing», slik den er blitt fremmet på alternativmesser.

Situasjonen er annerledes i dag, nå etter førti år med utdanning. Hvis jeg for eksempel spør en gruppe musikkstudenter om de har hørt om musikkterapi, svarer det fleste positivt, selv om de kan ha til dels vage forestillinger om hva dette mangfoldige yrket består i. Tidligere var det bare en eller to som rakk opp handa. Her spiller selvsagt mediene, nå også sosiale medier en stor rolle. Det at musikkterapeutene er blitt en større gruppe spiller inn, og ikke minst fordi det er mange historier knyttet til musikkterapien som har gitt faget mye oppmerksomhet. Dette ser bare ut til å øke, og har også nådd fram til politikerne. Musikkterapi og musikk og helse er nå i ferd med å bli et saksfelt som Stortings- og partipolitikere kan profilere seg på.

Men det kan fortsatt være vanskelig å snakke om arbeidet sitt som musikkterapeut, forklare hva man gjør, hvorfor og ikke minst, hva musikkterapi er. I mange sammenhenger er det nødvendig å presisere hva/hvem man er, for eksempel når man søker en jobb, treffer nye kollegaer, skriver en artikkel eller besvarer en eksamensoppgave. 

Det kunne være fristende å skissere en særnorsk identitet for norske musikkterapeuter. Det finnes spor av noe slikt, eller kanskje vi skal være forsiktige med å lage en identitet ikke alle føler seg hjemme i, eller som virker begrensende på den videre utvikling. Røttene til norsk musikkterapi finnes i den musikksentrerte og kreative musikkterapien til Paul Nordoff og Clive Robbins. Etter hvert ble denne tilnærmingen skrevet inn i humanistisk psykologi, og her til lands utvidet til et mer omfattende humanistisk perspektiv på musikkterapien. Det ligger en viktig forskjell her. Dette perspektivet har et sterkt islett av kulturteori og sosiologi, musikkformene er utvidet til å omfatte alle sjangrer og instrumentariet inkluderer også digitaliserte instrumenter. I tillegg er det skapt en bro over til samfunnsmusikkterapien, slik at terapeuter som tidligere og fortsatt definerer seg klart innenfor tradisjonen fra Nordoff og Robbins, i dag er ledende samfunnsmusikkterapeuter, eksempelvis Gary Ansdell. Ansdell skriver at det som er viktig for ham som musikkterapeut er arven fra Nordoff og Robbins med hensyn til å vise en type musikalsk årvåkenhet (vigilance), et tilstedeværende blikk på den enkelte deltakers musikalske innspill som kan gi gode og anerkjennende møter (Ansdell 2014, Ansdell og DeNora, 2016). Slik er syntesen av terapeutisk improvisasjon eller Creative Music Therapy og samfunnsmusikkterapi noe som kan kjennetegne også norsk musikkterapi, og som vi deler med trender innen britisk musikkterapi (Ruud, 2020). Det man i hvert fall kan si, er at den norske musikkterapien er musikksentrert, om ikke i den omfattende betydning som Ken Aigen har definert den i sin bok om Music Centered Music Therapy (Aigen, 2005).

I denne arven fra Nordoff og Robbins har norske musikkterapeuter også tilført flere teoretiske dimensjoner, eksempelvis dialogfilosofiske perspektiver fra Martin Buber (Garred, 2006) og Mikael Bahktin (Stensæth, 2017). I denne sammenheng og tradisjon står selvsagt Randi Rolvsjords (2010) arbeid med ressursorientert tenkning sentralt. Viktig her er den broen som skapes til musikkterapi innen psykisk helsefelt og til nyere teori, eksempelvis feministisk filosofi og teori om interseksjonalitet.

Nå har vi i Norge ikke hatt en analytisk musikkterapi i arven etter den britiske musikkterapeuten Mary Priestley, slik de danske musikkterapeutene har hatt (se Jacobsen, Bonde  & Pedersen (red.) (2019). Imidlertid har vi med Trondalens arbeid i tradisjonen etter Daniel Stern fått en forankring i relasjonell psykoterapi (Trondalen, 2016). Her kan også tilføres forskningsarbeidet til Unni Johns (2018), en pioner i norsk musikkterapi, som har nådd anerkjennelse i psykologi- og psykoterapifeltet. Denne relasjonelle «vendingen» har relevans også for all annen musikkterapi, kunne vi hevde, siden relasjoner danner grunnlaget for terapeutisk endring. Med innføringen av Guided Imagery and Music og med det reseptive musikkterapimetoder, får psykoterapeutisk teori også større aktualitet her til lands.

Et annet fremtredende trekk ved norsk musikkterapi må være den store sjangerbredden i musikalske uttrykk. Allerede fra starten brøt Tom Næss med den musikalske stilen til Paul Nordoff og innførte populærmusikalske former og elementer fra mer «rytmisk» musikk i musikkterapien. Pionerer innenfor bruk av elektrisk forsterkede instrumenter, som Venja Ruud Nielsens pionerarbeid med rockeband i norske fengsler, er i dag et selvfølgelig element i den musikalske verktøykassa til musikkterapeutene (Mortensen & Ruud Nilsen, 2019). Hans Petter Solli må framheves for å ha koblet musikkterapi opp mot recoveryteori og inn mot psykisk helsefelt (se f. eks. Solli, 2014). Bruken av bandformatet og rockebandet har vist seg å være et hensiktsmessig motiverende arbeid med mennesker som har behov for alternativer eller supplement til medikamenter, ikke minst innenfor behandling og rehabilitering innenfor rusfeltet.

I dette bildet bør vel også nevnes at norske musikkterapeuter har vært gode til å plukke opp og innføre sentrale elementer i behandling og teori som er utviklet i andre land. Innenfor demensomsorgen har teorier om «personhood» (Kitwood)) fått gjennomslag i vår tenkning om musikalsk omsorg for demenspasienter, eksemplifisert blant annet av Tone Sæther Kvammes arbeid (2013). Deltakelse i det store internasjonale forskningsprosjektet med oppsøkende musikkterapi for personer med demens og deres pårørende (Homeside: https://nmh.no/en/research/projects/homeside) peker også framover. Det samme gjelder for forskningsprosjektet Longstep i Bergen, hvor Claire Ghetti leder en internasjonal gruppe forskere og musikkterapeuter innenfor feltet musikkterapi med prematurt fødte barn (https://www.clinicaltrials.gov/ct2/show/NCT03564184). I arbeidet med musikkterapi for ungdom, vinner Viggo Krügers arbeid med musikkterapi med ungdom innen barnevernet internasjonal anerkjennelse (Krüger, 2020). I denne rekken av influensere har norsk musikkterapi ikke minst fått betydelig drahjelp av Christian Gold, som med sin stilling ved UiB har stått bak en rekke kvantitative forskningsarbeider og metastudier som har gitt betydelig gjennomslag hos helsemyndighetene.

Det er lett å overse viktige impulser, trender, pionerarbeid, nye tiltak som preger utviklingen av norsk musikkterapi, og jeg burde derfor egentlig unnlate å nevne navn, da det er lett i farten å overse viktige identitetsskapende bidrag til norsk musikkterapi. Det kan sikkert pekes på originale norske bidrag til tenkning omkring musikk i spesialundervisningen, eksempelvis overfor multihandikappede. Likedan de gryende forsøk og musikalske møteplasser for pårørende til barn med funksjonshemminger, eller tilbudet om kafeer i lokalsamfunnet for mennesker med psykiske helseutfordringer. Vi ligger langt fremme i forhold til innføring av samfunnsmusikkterapeutisk tenking, ikke minst gjennom Brynjulf Stiges teoretiske arbeid, og nå ikke minst gjennom implementering av musikkterapi gjennom POLYFON. Her handler det om å arbeide på et systemnivå som kan bli særegent for en norsk musikkterapi. Denne retningen peker også mot en musikkterapi som innarbeides i et folkehelseaspekt, noe den danske professoren Lars Ole Bonde har gitt vesentlige bidrag til gjennom sitt engasjement i CREMAH (Bonde & Theorell, red. 2018). I denne sammenheng bør også nevnes hvordan Stige har gitt aktualitet til bruk av menneskerettighetstenkning, noe som også reflekteres i Krügers arbeid med musikkterapi blant ungdom i Barnevernet, hvor han også påkaller FNs barnekonvensjon.

Til slutt skal også nevnes praksis med musikkterapi i arbeidet med barn og unge på somatiske sykehus og den gryende forskning på somatiske sykehusavdelinger, her eksemplifisert med Stine Blichfeldt og Gro Trondalens arbeid med musikk på operasjons-salen til pasienter som skal skifte ut sin pacemaker (Blichfeldt-Ærø, Trondalen, & Halvorsen, 2019). Andre arbeider skulle ha blitt nevnt innenfor det somatiske helsefeltet. Masteroppgavene som skrives, og ethvert nytt doktorgradsprosjekt ser ut til å utvide arbeidsfeltet til musikkterapien og således bidra til å skape endringer i det identitetsbildet vi måtte danne oss. Alt i alt nærmer vi oss nå et bilde av norsk musikkterapi som er så nyansert og allsidig, og som inneholder så mange former for praksis og teorier at vi må være forsiktige med å profilere oss i en bestemt retning.

En humanistisk musikkterapi?

I visse sammenhenger ønsker musikkterapeutene å plassere seg innenfor et system av verdier, behandlingsideologier og teoretiske posisjoner. Da heter det plutselig ikke lenger at man er «musikkterapeut», men «humanistisk musikkterapeut», «samfunnsmusikk-terapeut», «analytisk eller relasjonelt orientert musikkterapeut» osv. Jeg hørte nylig musikkterapeutene i Norge omtalt som «humanistiske musikkterapeuter», med henvisning til at vi står innenfor en humanistisk tradisjon, med hva det innebærer av verdi- og menneskesyn. Dette betyr at vi lett blir oppfattet slik av andre yrkesgrupper, som om vi tilhører en bestemt flokk med en bestemt identitet.

Men er det, eller skal det være slik? Kan vi virkelig sette slike generelle merkelapper på norske musikkterapeuter? Jeg skal vel selv ta ansvar for at vi betegnes som «humanistiske». Når jeg tenker tilbake kan det ha vært i forbindelse med avhandlingen jeg skrev (Ruud, 1987/1990), at det oppstod et behov for å definere seg innenfor den fagtradisjonen jeg arbeidet i, innenfor et humanistisk fakultet. Det var vel også et ønske om å definere avhandlingen og norsk musikkterapi utenfor en medisinsk og naturvitenskapelig tradisjon.  Etter hvert dukket det opp mange eksamensoppgaver hvor studenter skrev at de var «humanistiske musikkterapeuter» og det oppsto et behov for å definere hva dette besto i. Dette finnes oppsummert i artikkelen i antologien Gro Trondalen og undertegnede ga ut i forbindelse med at norsk musikkterapi rundet tretti år (Trondalen & Ruud, 2008) og den engelskspråklige boka mi ti år tilbake (Ruud, 2010).

Nå heter denne boka fra 2010 «Music Therapy – A Perspective from the Humanities» – og viser til hvordan en humanistisk tradisjon, bredt forstått, og hvor både psykologi og ‘cultural studies’ danner baktepper for perspektivet, gir rom for en rekke tilnærminger. Dette perspektivet omfatter både relasjonelle, ressursorienterte, samfunnsmusikkterapeutiske, kultur- og musikksentrerte tilnærminger. Men fortsatt er det en avstand til det naturvitenskapelige i dette perspektivet, med en betoning av verdien av kvalitative tilnærminger i forskningen. Verdigrunnlaget er definert innenfor et humanistisk menneske- og verdisyn, og det bygger på et menneskesyn hvor både biologiske, psykologiske og sosiale aspekter ved mennesket er omfattet. 

Men jeg har vel egentlig aldri ment at vi skal kalle oss «humanistiske musikkterapeuter», like lite som vi skal kalle oss «ressursorienterte», «kultursentrerte», «relasjonelle» eller samfunnssentrerte». Musikkterapien i Norge rommer alle disse perspektivene og tilnærmingene. I tillegg har musikkterapien her til lands tatt opp i seg en rekke nye felter eller tilnærminger. Vi behøver ikke definere oss generelt i motsetning til en medisinsk eller naturvitenskapelig tradisjon, eller kvantitative forskningstradisjoner for den saks skyld. Musikkterapeutene er flere steder integrert i bio-psyko-sosiale medisinske tradisjoner, og det er ingen grunn til å skape avstand eller motsetninger. Ofte jobber vi på lag, innenfor samme paradigmet, andre ganger supplerende. Vi må ikke glemme at mange medisinere vi jobber sammen med er orientert mot fenomenologiske og kvalitative tradisjoner. «Medisin» er ikke et statisk begrep, og medisinsk forskning og praksis er også i bevegelse, på samme måte som musikkterapien. Musikkterapien er komplementær, støttende og samarbeidende. Den er i tillegg forebyggende og helsefremmende.

I disse tider er nettopp bruker- og ressursorienterte tilnærminger akseptert innenfor psykisk helsearbeid eller innenfor feltet rus- og rehabilitering. Her spiller musikkterapeutene på lag med medisinere og annet helsepersonell som ser verdien av en recovery-orientert tilnærming. Det er ikke nødvendigvis så smart å flagge en bestemt identitet i slike sammenhenger, med mindre man er i en faglig dialog med folk som vet noe om musikkterapi fra tidligere. For dette handler også om dialog, retorikk, om å bli forstått og akseptert. 

Når dette er sagt, kunne man tilføye at det noen ganger selvsagt kan være behov for å markere et ståsted innenfor humaniora. Dette kunne være der hvor man føler seg overkjørt av et biomedisinsk menneskesyn og en ekskluderende positivistisk tilnærming til forskning. Da kan det være nødvendig å minne om at menneskesynet rommer mer enn biologi og at forskning også handler om å fange mening og skape forståelse.

En kritisk posthumanistisme

Det kan være betimelig også å se på det verdigrunnlaget som preger humanistisk filosofi og tenkning i en tid preget av kriser både i forhold til natur, økologi, vår behandling av dyr, synet på funksjonshemmede (disability), samt alle tendenser til intoleranse, rasisme, homofobi osv., noe jeg har tatt opp til diskusjon i min siste bok (Ruud, 2020). Vi finner en slik kritikk av menneskesynet i humanismen i utviklingen av en kritisk posthumanisme som har vokst fram de siste tiår (Braidotti, 2013). Det handler her særlig om det grunnleggende menneskesynet som hviler på ideen om mennesket som et sentrum i tilværelsen, hvor mennesket har gitt seg selv rettigheter som hever det som art over alle andre levende vesener, og ikke minst overfor naturen. Dette er igjen grunnlagt på ideen om oss mennesker som rasjonelle vesener, som suverene og uavhengige individer med evne til å gjøre valg med moralske konsekvenser. Dette menneskesynet har selvsagt gitt menneskeverdet et særlig vern og medført framgang på mange fronter i forhold til vitenskap og velferd. Men koblet sammen med en utemmet form for økonomisk vekstfilosofi, om den er sosialistisk eller kapitalistisk, har medført et råkjør mot natur, mot dyr, overfor kolonialiserte folkegrupper. Med de problemer som samfunn i vår globaliserte verden står overfor, og da tenkes på økte økonomiske forskjeller mellom mennesker, fattigdomsproblematikk, problemer knyttet til rus, kriminalitet og ensomhet, kan det være betimelig for alle helseprofesjoner å søke å forstå og eventuelt påvirke de mekanismer som skaper betingelser for uhelse. Om ikke musikkterapien kan gripe endrende inn i slike betingelser, er det likevel viktig å være oppmerksom på at svært mange helseutfordringer i samfunnet antakelig har sammenheng med livsvilkår, isolasjon og manglende fellesskap, med meningstap og dertil medførende psykisk helseproblemer.

Et musikkterapeutisk fokus innenfor et slikt posthumanistisk perspektiv bør i større grad rettes mot vår sårbarhet, og hvor avhengig vi er av fellesskapsløsninger. Vi lever innenfor nettverk av mennesker, teknologier, ideer og sosiale ordninger vi er avhengige av. En slik erkjennelse kan motvirke de sterke tendenser til individualisme som preger mye av dagens holdninger og som kommer til syne i populærkultur, media og holdninger i sosiale medier.

Konklusjon

Finnes det da noe som særpreger norsk musikkterapi? Det er ikke sikkert at vi finner denne identiteten ved bare å lete etter arbeidsformer, teoretiske posisjoner og verdisystemer. Om vi sammenlikner oss med musikkterapien i andre land, kunne vi snarere peke på helt andre omstendigheter. Jeg ville trekke fram følgende punkter som har bidratt til at vi i Norge har lagt grunnlaget for en god profesjonsutvikling: 

 1.     Norske musikkterapeuter er samlet i en felles organisasjon. Det er rimelig stor konsensus om sentrale verdier og lite konflikt. Firepartssamarbeidet mellom fagforening, interesseorganisasjon og utdanningsinstitusjoner synes å være unikt i internasjonal sammenheng.

2.     Godt funderte utdanningsprogram og forløp fram til doktorgradsnivå. Godt kvalitetssikret profesjonsutdanning. Høyt vitenskapelig og metodisk nivå på lærere med godt utbygde praksisforløp.

3.     Musikksentrerte tilnærminger. Stor sjangerbredde og bevissthet om betydningen av musikalsk identitet. Musikalsk utøvende nivå sikret gjennom forankring i landets øverste musikkutdanningsinstitusjoner.

4.     Stor teoretisk bevissthet og refleksivitet – fra klientkunnskap til vitenskapsteori og etikk. Interesse for grunnlagsproblematikk. Teoretisk innovasjon – flere sterke bidrag til det internasjonale teorifeltet.

5.     Metodisk og teoretisk pluralisme.

6.     Samfunnsbevissthet preget av systemteoretisk og økologisk tenkning.

7.     Internasjonal orientering og godt utbygde internasjonale nettverk gjennom konsortier og flernasjonale forskningsprosjekter.

8.     Sterke på forskningsformidling og formidling generelt på alle nivåer fra vitenskapelig publisering til bruk av sosiale medier.

9.     En kultur preget av innovasjon, gründerholdninger/entreprenørskap og samarbeid.

10.  Godt integrert i norsk velferdsstat og modeller for helsearbeid. 

Referanser

Aigen, Kenneth (2005). Music-Centered Music Therapy. Gilsum, N.H.: Barcelona Publishers.

Ansdell, G. (2014). How music helps in music therapy and everyday life. Farnham, UK: Ashgate.

Ansdell, G., & DeNora, T. (with S. Wilson). (2016). Musical Pathways in Recovery. Community Music Therapy and Mental Well-being. London, UK: Routledge. 

Blichfeldt-Ærø, S. C., Trondalen, G., & Halvorsen, S. (2019). Facilitated music listening: Music therapy in an invasive cardiac procedure. British Journal of Music Therapy, 33(1), 27–38.

Bonde, L. O., & Theorell, T. (Eds.). (2018). Music and Public Health. A Nordic Perspective. Cham, Switzerland: Springer.

Braidotti, R. (2013). The Posthuman. Cambridge: Polity Press.

Garred, R. (2006). Music Therapy: A Dialogical Perspective. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.

Jacobsen, L. S., Bonde, L. O., & Pedersen, I. N. (Eds.). (2019). A Comprehensive Guide to Music Therapy. Theory, Clinical Practice, Research, and Training (2nd ed.). London, UK: Jessica Kingsley Publishers.

Johns, U. (2018). Musical dynamics in time-limited intersubjective child psychotherapy. Ph.D-dissertation. Aalborg University.

Krüger, V. (2020) Music Therapy in Child Welfare. Bridging Provision, Protection, and Participation. Barcelona Publishers.

Kvamme, T. S. (2013) Glimt av glede. Musikkterapi med demensrammede som har symptomer på depresjon og angst.  NMH-publikasjoner (2013:7). Norges musikkhøgskole. 

MacDonald, K, (1995). The Sociology of the Professions. London: Sage.

Mortensen, B.  & Ruud Nilsen, V. 2019. Toner fra en celle. Musikalske historier fra arbeid tilknyttet Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt. Norsk Noteservice.

Rolvsjord, R. (2010). Resource-Oriented Music Therapy in Mental Health Care. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.

Ruud, E. (1990). Musikk som kommunikasjon og samhandling. Teoretiske perspektiv på musikkterapien. Oslo: Solum.

Ruud, E. (2008). Et humanistisk perspektiv på norsk musikkterapi. I: Trondalen, Gro og Ruud, E. (2008). Perspektiver på musikk og helse. 30 år med norsk musikkterapi. Skriftserie fra Senter for musikk og helse. NMH-publikasjoner 2008:3.

Ruud, E. (2010). Music therapy: A perspective from the humanities. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.

Ruud, E. (2015). Fra musikkterapi til musikk og helse. Artikler 1973-2014). Bind 1. Skriftserie fra Senter for musikk og helse. NMH-publikasjoner 2015:4.

Ruud, E. (2020) Toward a Sociology of Music Therapy. Health musicking as Cultural Immunogen. Barcelona Publishers (in publication).

Sennettt, R. (2008) The Craftsman. New Haven & London: Yale Univerity Press.

Solli, H. P. (2014). Battling illness with wellness: A qualitative case study of a young rapper’s experiences with music therapy. Nordic Journal of Music Therapy. doi:10.1080/08098131.2014.907334

Stensæth, K. (2017). Responsiveness in Music Therapy. A Perspective Inspired by Mikhail Bakhtin. Dallas, TX: Barcelona Publishers.

Stige, B., & Aarø, L. E. (2012). Invitation to Community Music Therapy. New York, NY: Routledge.

Stige, B., Schmid, W., Solli, H. P. & Trondalen, G. (2019) Utredning av muligheter for spesialistutdanning i musikkterapi.

Trondalen, G. (2016). Relational Music Therapy. An Intersubjective Perspective. Dallas, TX: Barcelona Publishers.

Trondalen, G. & Ruud, E. (2008). Perspektiver på musikk og helse. 30 år med norsk musikkterapi. Skriftserie fra Senter for musikk og helse. NMH-publikasjoner 2008:3.

Omtale av Unni Johns sin doktorgrad i Mellanrummet

I 2018 disputerte Unni Johns over sin avhandling ”Musical dynamics in time-limited intersbujective child psychotherapy: An Exploration based on microanalysis of therapeutic interplay.” Avhandlingen ble omtalt i siste nummer av tidsskriftet Mellanrummet – nordisk tidsskrift för barn- och ungdomspsykiatri som var et temanummer om små- og spedbarn. Omtalen er skrevet av psykolog Ingvill Sannes og gir en god forståelse av betydningen av Johns sitt arbeid i psykologifeltet.

”Johns si forsking er nybrottsarbeid innan prosessforsking i barneterapi. Det er vanskeleg å sjå for seg at andre kunne gjennomført denne forskinga, med den unike bakgrunnen Johns har som nestor innan den norske musikkterapimiljøet i kombinasjon med brei psykoterapierfaring, forsking, fagformidling og undervisning. Funna og drøftinga av dei vil vekke interesse og nyfikne hos terapeutar innan ulike faggrupper, og kunne treffe breitt for alle som er interesserte i den nonverbale dialogen og måtar å beskrive den på.” (fra Ingvill Sannes sin omtale i Mellanrummet nr. 38, 2019)

Hele omtalen kan leses her:

https://www.mellanrummet.net/nr38-2019/omtale-doktorsgradunnitanumjohnsl.pdf

Norsk forening for musikkterapi; en interesse- eller en profesjonsforening?

Av Unni Tanum Johns og Even Ruud

(Illustrasjonsfoto: iStock/IUshakovsky)

Undertegnede var med å stifte Norsk forening for musikkterapi i 1972 – vi feirer altså femtiårsjubileum om et par år! I løpet av disse årene har vi vært vitne til en usedvanlig vekst i musikkterapifaget, med hva det innebærer av nye praksisplasser, profesjonsutvikling, utdanninger og arbeidsformer. Vi gleder oss over foreningens gode arbeid med tidsskriftet Musikkterapi, fagstrategiske utvalg, informasjon på nettsider, arrangering av konferanser og samarbeid om å bedre lønns- og arbeidsvilkår for musikkterapeutene.

Allerede da vi startet foreningen hadde vi en diskusjon om dette skulle være en interesseforening som var åpen for alle, eller om vi skulle lage en fagforening. Vi hadde selvsagt ikke noe grunnlag for å lage en fagforening den gang og hadde som et naturlig formål å arbeide for å utbre kjennskap til musikkterapi, samt ikke minst å få igangsatt en norsk utdanning. Før det ble realisert hadde Unni Johns, som var foreningens første leder, reist til London for å fullføre en musikkterapiutdanning under ledelse av Juliette Alvin. Even Ruud reiste til Florida State University for å få en mastergrad i musikkterapi. Begge så vi det som ønskelig med videreutdanning for å styrke vår kompetanse i ettertid, med tanke på betydningen av å argumentere for musikkterapiens potensiale til andre faggrupper og politikere. Ikke minst var det viktig å kunne vise og beskrive den særegne rollen som musikkterapi kan spille for menneskers psykiske helse i et land som Norge, som stiller strenge krav til kompetanse og dokumentasjon. Unni utdannet seg til psykolog og har etter hvert spesialistutdanning i klinisk barne- og ungdomspsykologi samt traumebehandling. Even tok også psykologutdanning, samt utdanning som terapeut i den kunnskapsbaserte lyttemetoden Guided Imagery and Music (GIM).

Og det er her vi er inne på poenget med dette innlegget. Musikkterapien er nå kommet så langt i sin profesjonsutvikling, og vi har fått en så stor kritisk masse av arbeidende musikkterapeuter (rundt 300) at behovet for videreutvikling i form av en spesialistutdanning melder seg. Vi trenger en utdanning der praksisen står i sentrum. Dette behovet er begrunnet både i behovet for å drive profesjonaliseringen av faget videre, samt svare på ønsker fra mange musikkterapeuter om å fordype seg i et avgrenset praksisfagfelt, få veiledning og støtte i sitt daglige arbeid, og øke sin kompetanse, anerkjennelse og status innenfor de sektorer og samarbeidsformer man befinner seg i. En spesialistutdanning bygger på den generalistkompetansen som en masterutdanning gir, og skal bidra til utvikling av ferdigheter som musikkterapeuter behøver i sin yrkesutøvelse innen et område der en trenger spesifikk og fordypet kunnskap for å utvikle gode musikkterapeutiske verktøy, f.eks. innenfor somatikk, eller i arbeid med barn og unge og voksne. En slik spesialisering innen et praksisfelt vil sekundært påvirke kunnskapsgrunnlaget for forskning. I tillegg bidrar en spesialisering til å videreutvikle etiske og profesjonsbevisste holdninger. Vi mener i tillegg at det vil kunne motvirke ensomhet hos musikkterapeuter som befinner seg i ytterkanten av et aktivt fagmiljø. Programmet skal bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget for deltakernes yrkesvirksomhet, blant annet gjennom å samarbeide med andre kursdeltagere i samme situasjon. På tampen av fjoråret la en arbeidsgruppe bestående av Brynjulf Stige, Wolfgang Schmid, Hans Petter Solli og Gro Trondalen fram en usedvanlig godt begrunnet «Utredning av muligheter for spesialistutdanning i musikkterapi». Vi anbefaler alle å lese denne.[1] 

Situasjonen er nå ganske annerledes enn da vi startet foreningen for snart femti år siden. Profesjonaliseringen er kommet langt, vi har blitt en større profesjonsgruppe og grunnlaget for å diskutere hva slags forening vi skal være framover er endret, ikke minst med tanke på hvordan fremme og godkjenne spesialistutdanninger i musikkterapi. Som psykologer er vi begge medlem av Norsk Psykologforening, som er en svært profesjonell organisasjon både med tanke på lønnsforhandlinger, formidling og organisering av faget. Kunne vi tenke oss at Norsk forening for musikkterapi går i samme retning, i et forsøk på å bli en profesjonsforening? Som en sterk fag- eller profesjonsforening vil vi kunne stå sterkere med hensyn til å drive igjennom nye spesialistutdanninger og samtidig arbeide videre for å styrke og bygge ut nåværende musikkterapistudier gjennom å involvere oss i politiske prosesser.

Kjør debatt!

[1] Rapporten er foreløpig ikke publisert, men NFMT avventer svar fra arbeidsgruppen om å kunne legge rapporten ut på hjemmesiden (red.anm.)

NFMT på to turer til Asia på under 50 dager!

Tekst: Viggo Krüger, Foto: privat

Høsten 2018 har NFMT ved to anledninger reist på tur til Asia. Den første anledningen kom som et resultat av at den Koreanske musikkterapiforeningen, Korean music therapy association, KMTA (må ikke forveksles med Korean association music therapy, KAMT), ledet av dr. Byungchuel Choi, inviterte NFMT til å delta på «verdenskonferanse» sammen med mange andre musikkterapiforeningsledere. Undertegnede og Ingeborg Nebelung reiste over til Sør-Korea 15.-21. oktober, men på grunn av misforståelser fra arrangørenes side, ble konferansen gjennomført over to helger. NFMT deltok på den siste av de to. Vi holdt innlegg for en stor gruppe medlemmer av den koreanske foreningen, og vi ble møtt med god interesse fra publikum i salen. KMTA er forøvrig lokalisert ved Sookmyung Women`s Universitysom også har egen utdanning for musikkterapi. NFMT’s utsendte ble ellers vartet godt opp med mat og sightseeing i tre hele dager i Seoul, særlig godt hjulpet av professor i musikkterapi EunJew Kim og hennes datter SoYoung Sarah Yang.

Den andre delen av reisen til Korea ble viet besøk ved Jeonju University, etter invitasjon fra professor Jinah Kim. Jeonju University har ca. 20.000 studenter og musikkterapistudiet teller noen hundre studenter. NFMT’s utsendte underviste både graduate og undergraduate studenter om samfunnsmusikkterapi, musikkterapi i barnevernet og musikkterapi innen spesialpedagogikk. Vi fikk god kontakt med studentene som viste stor interesse for den norske måten å tenke på. Vi opplevde at de spesielt likte måten vi tenker praksisutvikling. Arbeidsmarkedet for musikkterapeuter i Korea er ikke så godt utviklet, og studentene så med interesse på de norske modellene for jobbetablering og formidling som ble presentert. I fortsettelsen foreligger det planer om å skrive samfunnsmusikkterapiartikkel med Jinah Kim, og noen av studenten ønsket seg til Norge på besøk.

Den andre turen til Asia gikk til New Delhi i India i tidsrommet 30.11-03.12. Denne turen kom som et resultat av invitasjon fra Indian Music Therapy Association (IMTA), ledet av dr. TV Sairam, som også er leder av Nada Music Therapy Center. Anledningen var IMTAs «Inaugural conference», New Delhi, 1. og 2. desember. Undertegnede dro over i rollen som leder av NFMT, og ble sponset av GAMUT, Griegakademiet.

Det er altså først nå at det etableres en egen musikkterapiforening i India. Dette kan være et viktig steg fordi det finnes få stillinger etablert gjennom offentlige etater. De fleste som kaller seg musikkterapeuter arbeider gjennom ulike private, ideelle tiltak. I India er musikkterapi som akademisk disiplin lite utviklet, og det vanskelig å skaffe seg utdanning som musikkterapeut, i hvert fall i den forstand vi forstår musikkterapiutdanning sett fra en vestlig forståelsesmodell. De fleste utdannende musikkterapeuter i India har derfor sin utdanning fra USA, Europa eller Australia. Til tross for dette, har India svært lange tradisjoner for bruk av musikk i helserelaterte ritualer, for eksempel gjennom ulike raga-tradisjoner.

På konferansen, der flere av innleggende forøvrig ble presentert som ragasynging, lærte jeg at ragamusikken i India er dypt forankret i den indiske folkesjelen, og kan sees på som en form for «selvhjelpsmusicking». Som flere av foredragsholderne demonstrerte, så bidrar Raga til at utøveren får kontakt med egne følelser, og det handler om å etablere hverdagsøvelser for å praktisere puste- og bevegelsesaktiviteter som holder en frisk -den som kan synge Raga holder seg ved god helse var budskapet. Et annet interessant trekk ved indisk musikk, ble det fortalt, er at musikken som regel overføres fra generasjon til generasjon gjennom muntlige ritualer; den blir overlevert fra mesteren (guren) til eleven personlig, og musikeren står fritt til å improvisere innenfor en viss ramme. Et tredje trekke er at asiatisk og vestlig musikk egentlig historisk sett er koblet sammen. Dette synet ble understøttet av TV Sairam’s innlegg, som handlet om hvordan blant andre romfolket har koblet folkemusikktradisjoner sammen gjennom generasjoner, på kryss og tvers av kulturer og landegrenser. Fordi det gjennom tusenvis av år har foregått kontakt mellom øst og vest, via utallige silkeveier, finner vi likhetstrekk mellom for eksempel indisk raga og norsk folkemusikk.

Nada Music Therapy Center: http://www.nada.in/bangalore-workshop-23oct2016.php

Sookmyung Women`s University: http://www.sookmyung.ac.kr/sookmyungen/1740/subview.do

Jeonju university: http://www.jj.ac.kr/eng/

Unni Johns disputerer i Aalborg og feires av Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo

Tekst: Even Ruud

Helt på tampen av sin yrkeskarriere leverer Unni Johns et mesterstykke – hun disputerer over sin PhD-avhandling ved Aalborg universitet 8. November 2018.

Unni er en nestor i norsk musikkterapi – som vår første utdannede musikkterapeut og sentral ved oppstarten av norsk musikkterapiutdanning, har hun bidratt kontinuerlig til faget gjennom alle år.  Unni utdannet seg også til psykolog, ble psykologspesialist innenfor feltet barn og ungdom. 

Avhandlingen heter «Musical dynamics in time-limited intersubjective child psychotherapy. An exploration based upon microanalysis of therapeutic interplay». Med dette studiet har Unni Johns undersøkt hvordan ikke-symbolske mikroprosesser i tidsbegrenset barnepsykoterapi kan belyses ved å studere musikalske elementer i samspillet mellom barn og terapeut. 

Gjennom å integrere rollen som musikkterapeut og psykolog, viser hun i sine studier hvordan vi gjennom å studere «den musikalske dynamikken» kan fremme den terapeutiske utviklingen ved å sensitivisere terapeutene overfor sin egen væremåte og fremme egen responsivitet overfor barnet. 

Vi som hadde reist ned for å overvære denne begivenheten fikk oppleve en svært god disputas som inngående belyste dette pionerarbeidet som virkelig går i dybden på interaksjonen mellom terapeut og barn.

Ved siden av sitt virke som psykologspesialist har Unni også undervist og vært praksiskoordinator ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Når hun nå også trer ut av denne rollen, ble hun hedret med et seminar på instituttet 23.11. Temaet for seminaret var «Musikk & Relasjon» og en rekke kollegaer fra både psykologifeltet og musikkterapien bidro med presentasjoner til det som ble et svært interessant og vellykket seminar. 

Jubileumsforestilling: 40 år med musikkterapiutdanning ved Norges musikkhøgskole

Det var en storslagen Jubileumsforestilling som den 14. september markerte feiringen av 40 år med musikkterapiutdanning ved Norges musikkhøgskole. Feiringen av studiet ble på mange måter også en feiring av 40 år med musikkterapi i Norge.

Tekst: Ingelill Eide, Foto: Lars Opstad

(Publisert første gang i Musikkterapi 2-2018)

Jubileumsforestillingen åpnet høytidelig med Jubileumsfanfare - en orgelimprovisasjon over den velkjente sangen Ett eller annet skal skje nå av Nordoff og Robbins, fremført av professor i orgel Inger-Lise Ulsrud. Denne mektige åpningen ble fulgt av rektor Peter Tornquist sin tale til utdanningen.

Historisk tilbakeblikk

Det var Svein Fuglestad og Ingeborg Nebelung som hadde fått i oppgave å lede oss gjennom festforestillingen. Det gjorde de med en profesjonalitet og fingerspissfølelse som få andre musikkterapeuter kan gjøre etter dem. Historiske milepæler, hyllester, hilsningstaler, musikalske innslag og prisutdelinger ble vevd sammen med humor og varme. 

De som var tilstede vil sent glemme den historiske gjennomgangen av musikkterapiutdanningen der Svein Fuglestad i rollen som Even Ruud dramatiserte forarbeidet og milepælene i etableringen av musikkterapiutdanningen, fra Ruuds første innstillingen om utdanning av musikkterapeuter i 1978 til stensilering av artikler og studieplaner. En fremføring som høstet høylytt latter fra publikum.  

Det var virkelig gjort grundig arbeid i gjennomgangen av historien. Mediearkiv og private bildearkiv var saumfart, og publikum fikk gjensyn med en gammel NRK-reportasje om musikkterapi samt bilder fra hendelser i utviklingen av faget. 

Som en del av det historiske tilbakeblikket skulle også viktige nøkkelpersoner takkes: 

- Lærerne som startet musikkterapiutdanningen; Unni, Even og Tom, må sies å være grunnstammen i utdanningen vår. De har mer eller mindre vært i aktiv tjeneste, i alle fall vært til disposisjon for oss, i 40 år! innledet Ingeborg Nebelung, før Unni Johns, Even Ruud og Tom Næss ble invitert fram for å motta applaus og hyllest fra salen. 

Hilsningstaler

- 40 år betyr godt voksen, men fortsatt med utviklingsmuligheter igjen før fullt utvokst, startet Viggo Krüger, leder i Norsk forening for musikkterapi sin hilsningstale. 

Krüger trakk fram det gode samarbeidet Norsk forening for musikkterapi har med utdanningen ved NMH, blant annet gjennom firerpartsamarbeidet, med det felles mål om å utvikle den norske musikkterapien. Han trakk fram hvordan alder gir kunnskap - fronesis - og avsluttet med å understreke at foreningen vil fortsette det gode samarbeidet med begge utdanningene i Norge og gjennom det videreføre fronesis-tradisjonen i musikkterapi i Norge. 

Æresgjest Barbara Hesser, professor i musikkterapi ved New York University og fakultetsdirektør for Nordoff-Robbins Center for Music Therapy samt visepresident for Music as a Global Resource, hilste utdanningen på vegne av det internasjonale musikkterapimiljøet. 

- Deres pionerer og grunnleggere av utdanningen i Norge har inspirert mange nye generasjoner med studenter som nå er kollegaer som bidrar i det internasjonale musikkterapifeltet. Deres bidrag er anerkjent og respektert over hele verden, sa Hesser, men understreket også at det fremdeles er mye å jobbe for.

Musikalske innslag

Den musikalske delen av programmet var som seg hør og bør hentet fra musikkterapien og mesteparten fremført av musikkterapeutene selv i samarbeid med elever og brukere. Det var en stor bredde i de musikalske innslagene, fra eksplosiv jazz til sarte tekster og blokkfløyte, til hip hop. Elever fra Haug skole fremførte låten ”Å, det er langt å gå” sammen med musikkterapeutene ved Haug, Merete Lippert Tobiassen og Randi-Merete Roset. Vi fikk også gjenhør med musikkterapiklassikere fra vår felles sangskatt, ledet an av Ann-Margreth Ånestad.  

Angelica Kjos, den ene halvparten av Divaen og Doktoren, er en sterk ambassadør for musikkterapi i Norge. Før hun fremførte låten sin ”Løvetann” sammen med doktoren Hans Petter Solli og innlånt bassist og musikkterapeut Daniel Løset Kristiansen, delte hun sine tanker om hva som skiller musikkterapi fra annen behandling. 

- Det handler om håp, motivasjon og det å bli møtt som et helt menneske, sa Kjos.

CREMAH med prisutdeling

Senter for forskning i musikk og helse (CREMAH) feiret også sitt 10 års jubileum denne dagen, med minikonferanse og boklansering for antologien Music and Public Health. A Nordic Perspective med redaktører Lars Ole Bonde og Töres Theorell. Under jubileumsforestillingen delte de også for første gang ut CREMAHs Medspelarpris.

Prisen skal gå til en person utenfor musikkterapimiljøet som har hatt en spesielt viktig betydning for feltet. CREMAH sier at prisen kan oppfattes som en entreprenørskapspris, men er også ment å motivere utvikling av samspill mellom fremtidige medspillere og CREMAH. Det var Karette Stensæth, leder for CREMAH, som delte ut prisen som gikk til Thorild Kielland. Kielland er rådgiver for Fagrådet - Rusfeltets hovedorganisasjon. Hun fikk prisen for sin enorme betydning for utviklingen av musikkterapi i rus- og psykisk helsefeltet.  

Kongens fortjenestemedalje

Kveldens store overraskelse var uten tvil da Fylkesmann Valgerd Svarstad Haugland delte ut Kongens Fortjenestemedalje til Even Ruud. Ruud mottok prisen blant annet for sinavgjørende rolle i oppbygningen av norsk musikkterapi og for den store og viktig rollen han har hatt for felt som musikkvitenskap, musikkpedagogikk og musikksosiologi.

- Jeg må få takke alle sammen. Det har vært en lang opptur for musikkterapien, og det har jo bare vært moro hele veien. Det har gått en vei - det har gått oppover og framover. Og det har vært på grunn av alle disse fantastiske menneskene som kommer til musikkterapi og som trekker dette lasset sammen. Det er dere jeg må takke! sa Ruud.

Mottakelse i foajeen

Etter at den høytidelige jubileumsforestillingen ble avsluttet med konfetti og Disco Therapy på scenen, fortsatt arrangementet i mer uformelle rammer i foajeen på Norges musikkhøgskole. Her fortsatte festen med flere taler og musikkinnslag. 

Å spille på hverandres strenger!

Av Julie Mangersnes

Fra venstre: Camilla Pedelino Ek, Kari Sandve, Ingvild Stene, Sofie Mortvedt, Marte Lie Noer, Vibeke Balterzen, Julie Mangersnes, Merethe Wolf Lindvall , Catharina Janner, Claire Mathern Ghetti, Tone Leinebø Steinhardt, Alfhild Gruvstad.

MiPe – Musikkterapi i Pediatri er et klinisk nettverk med fokus på fagutvikling, kvalitetssikring og veiledning for musikkterapeuter som arbeider med barn og unge ved norske somatiske sykehus.

MiPe hadde i oktober 2018 nok et engasjerende og innholdsrikt to-dagers seminar. Denne gangen møtes vi i vakre Tromsø på Barne-og ungdomsklinikken ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN). 

Å spille på hverandres strenger, både faglig samarbeid i MiPe og ellers på sykehuset var hovedtema for seminaret. I den sammenheng fikk vi blant annet besøk av samspillende familieterapeut Petter Næsje fra Regionsenter for spiseforstyrrelse (RSS), og sykehusprest Ingun Fossland.  

Innen vårt fagfelt har all praksis frem til nå vært knyttet til arbeid med barn og unge, og musikkterapi i pediatri har vært fanen vi seiler under. Feltet er i stadig i utvikling og fremgang, og på bakgrunn av at det nå også skjer en utvikling i voksensomatikken med Stine Camilla Blichfeldt Ærø sin pågående doktorgrad kom diskusjonen om hva vi skal kalle nettverket vårt opp som et viktig tema. Da voksensomatikken per dags dato ikke hører inn under noen fane er kanskje tiden inne for å etablere en ny, overordnet fane som favner musikkterapi med både barn, ungdom og voksne i somatisk behandling. Etter en fruktbar diskusjon hvor flere alternativ ble drøftet, landet vi med et enstemmig flertall om at nettverket fortsatt vil kalles Musikkterapi i pediatri, men ligger inn under en overordnet fane;

-      Musikkterapi i somatikk 

• Musikkterapi i pediatri 

Det er ingen tvil om at musikkterapi i somatikk er et felt i stor fremgang. Per dags dato er det nå tre pågående doktorgrader på feltet. I tillegg er det flere spennende pågående forskningsprosjekt med varierte pasientgrupper og kliniske fokus innen pediatri. Parallelt jobbes det aktivt med å fokusere på hvordan vi kan bygge feltet videre, og blant annet hvordan man systematisk kan fremme flere stillinger. Da spesielt med tanke på hvordan man kan forankre stillingene i sykehusene og ikke alene basere stillinger på eksterne midler. 

På vegne av nettverket vil jeg avslutte med å takke Marte Noer Lie for fantastiske dager i vakre nord. Stor glede var det også for mange av søringene i nettverket da vi til og med fikk sett litt nordlys!!! 

Det kan også nevnes at planleggingen av neste nettverksseminar allerede er i gang, og med stor sannsynlighet blir på Akershus universitetssykehus høsten 2019. 

Vi ønsker gjerne å komme i kontakt med de som er interessert i feltet og ønsker mer informasjon. Ta kontakt med MiPe’s kontaktperson: Julie Mangersnes, e-post: jumang@ous-hf.no

Profesjonskompetanse og karriereveier i musikkterapi. Om spesialistutdanning for musikkterapeuter

Brynjulf Stige, professor i musikkterapi ved Griegakademiet, UiB, leder for GAMUT - Griegakademiets senter for musikktreapiforsking (UiB, Norce), leder for POLYFON kunnskapsklynge for musikkterapi.

Gro Trondalen, professor i musikkterapi ved CREMAH, Norges musikkhøgskole

I de senere år har det kommet anbefalinger av musikkterapi i flere nasjonale faglige retningslinjer, bl.a. for behandling av psykoselidelser og rusproblem. For første gang ligger det dermed til rette for systematisk implementering av musikkterapi her i Norge. Det vil ta sin tid, og neppe gå av seg selv, men gjør det uansett aktuelt å se på behovet for ordninger for utvikling og vedlikehold av profesjonskompetansen til musikkterapeutene. I denne artikkelen vil vi diskutere og argumentere for behovet for å etablere spesialistutdannelse for musikkterapeuter. 

Bakgrunn

I Norge bruker en gjerne betegnelsene etterutdanning, videreutdanning og spesialistutdanning om noen av de mest aktuelle kompetansehevende tilbud. Etterutdanningskurs gir vedlikehold og oppdatering av kompetanse innenfor kandidatens eksisterende utdanningsnivå og stilling. Det dreier seg da om korte kurs uten eksamen. Videreutdanninger, derimot, gir ny formell kompetanse og har formelle ordninger for eksamen og vurdering. Videreutdanningstilbud gir studiepoeng og er særlig tatt i bruk av profesjoner der grunnutdanningene ligger på bachelornivå.

For musikkterapi, som nå er etablert med grunnutdanning på masternivå, er det derfor mest aktuelt å vurdere om utvikling av etterutdanningstilbud er en tilfredsstillende kompetansestrategi, eller om det også er behov for spesialistutdanning. En spesialistutdanning går over flere år og avsluttes vanligvis med et avgrenset, men selvstendig skriftlig arbeid. Kurs og etterutdanningskomponenter inngår på ulike vis i en slik utdanning, og veiledning av praksis er en svært sentral komponent. I større grad enn for etter- og videreutdanningstilbud, er det en forutsetning at spesialistutdanningstilbud blir etablert i nært samarbeid med myndigheter og tjenester. Dette for å sikre finansiering og tilrettelegging, samt sørge for at kandidatene får uttelling for gjennomført utdanning. 

Mange assosierer spesialistutdanning med de ordninger som er etablert for tannleger, leger og psykologer, som alle er profesjoner med autorisasjon etter Helsepersonelloven. Musikkterapeutene har en utdanning som i omfang ligger nærmere disse profesjonene enn de som har bachelorgrad som utdanningskrav. Nå har imidlertid musikkterapeutene foreløpig ikke autorisasjon. Er det til hinder for at vi kan arbeide med å utvikle aktuelle spesialistutdanningstilbud? Neppe. Det er f.eks. etablert spesialistutdanning for pedagoger og sosionomer som ønsker å arbeide i psykisk helsevern for barn og unge, uten at dette er profesjoner med autorisasjon. Dessuten – og det er et viktig poeng – er ikke spesialistbetegnelsen øremerket helseprofesjonene. I 2018 begynte for eksempel en nasjonal pilotering av lærerspesialistutdannelse. Utdanningsdirektoratet beskriver formålet med den nye utdanningen slik: 1) Den skal bidra til at dyktige lærere opplever gode faglige utviklingsmuligheter og ønsker å fortsette å undervise. 2) Den skal også bidra til å styrke det kollektive profesjonsfellesskapet og utvikling av skolen som lærende organisasjon.[1]

Et slikt tiltak er altså etablert for å bygge karriereveier, slik at faglig motiverte profesjonsutøvere ikke forsvinner fra praksisfeltet, men får mulighet til å videreutvikle sin kompetanse. Disse vil da være pådrivere for faglig utviklingsarbeid på sine arbeidsplasser og får dermed en tydelig rolle i systemet, i tillegg til en reell lønnskompensasjon. Det å etablere karriereveier i praksisfeltet, slik at kompetanse kan bygges nær brukerne, oppfatter vi som en høyst reell tematikk for musikkterapeuter. Eksempelet med lærerspesialistutdanning understreker for øvrig at spørsmålet om spesialistutdanning i musikkterapi kan frigjøres fra spørsmålet om autorisasjon etter Helsepersonelloven.

Erfaringer med etterutdanningskurs i musikkterapi

Når musikkterapeutene skal vurdere og diskutere ordninger for utvikling og vedlikehold av profesjonskompetane, er ikke etterutdanning og spesialistutdanning kategorier som utelukker hverandre. I stor grad er dette først og fremst ulike format, fra korte til lange utdanningsløp. Dersom en skulle velge å utvikle spesialiseringsmuligheter for musikkterapeuter, vil det ikke utelukke at en også utvikler etterutdanninger. Disse kan da inngå som valgfrie komponenter i spesialiseringsløp, om ønskelig.  

Det er derfor aktuelt å se nærere på de erfaringer NMH og UiB har med å tilby etterutdanningskurs. I denne sammenheng er det særlig relevant å bruke erfaringene fra Bergen som eksempel:

GAMUT søkte i 2014, 2015 og 2016 Helsedirektoratet om støtte til å gjennomføre etterutdanning i musikkterapi, psykisk helse og rus. Søknadene gav tilslag og etterutdanningskurs ble gjennomført fram til våren 2017, dels som enkeltstående kursdager, dels som sammenhengende forløp med 3 + 2 kursdager med noen måneders mellomrom. I det siste tilfellet arbeidet kandidatene med litteratur og oppgaver i perioden mellom samlingene. 

Interessen for kursene var stort sett god, med opp i 27 deltakere fra hele landet på noen kurs, og nede i 10-12 deltakere på enkeltkurs av mer regional karakter. De ulike kursene har vært evaluert skriftlig, der kandidater dels har gitt vurderinger i fritekst, dels har rangert faglig utbytte, praktisk avvikling og samlet tilfredshet på en skala fra 1-6. 

De kvantitative evalueringene viser at kandidatene i all hovedsak var fornøyde eller svært fornøyde med både faglig utbytte og avvikling. Tilbakemeldingene i fritekst spriker naturlig nok mer, ettersom kandidatene har forskjellig erfaringsbakgrunn og ulike forventninger og interesser. Mange framhever verdien av at kursene både inneholdt undervisning gjennomført av musikkterapeuter og av andre fag­grupper som psykologer og leger. Noen ønsker seg flere praktiske foredrag og mer tid til diskusjon og refleksjon. Mange framhever også at de savner veiledning av praksis. Både skriftlig og muntlig kommer det dessuten fram at kortere etterutdanningstilbud lett får et noe fragmentert preg, der progresjonen kan oppleves som tilfeldig, samtidig som det blir lite rom for kontinuitet og fordypning. 

Vi mener at etablering av et spesialistutdanningstilbud vil kunne bidra til å løse flere av disse problemene, da det vil ligge i selve utdanningen at et flerårig forløp med klar faglig progresjon kan sikres og at behovet for kontinuerlig praksisveiledning kan imøtekommes. 

Hvorfor og hvor?

Utvikling og vedlikehold av profesjonskompetanse er en forutsetning for god og forsvarlig praksis. Etter som utdanningsnivået for musikkterapeutenes grunnutdanning er master, kan ikke vi se at videreutdanningstilbud ville være en naturlig hovedstrategi for utvikling og vedlikehold av profesjonskompetanse. Videre mener vi at etterutdanningstilbud har flere kvaliteter. Imidlertid har slike tilbud vesentlige mangler når det gjelder progresjon og kontinuitet, ikke minst i forhold til fordypning og refleksjon knyttet til veiledning av egen praksis. Dette – samt behovet for karriereveier som sikrer rammer for lønnskompensasjon og en tydelig yrkesrolle for de profesjonsutøvere som ønsker mer systematisk fagutvikling i praksisfeltet – tilsier at det er interessant å se nærmere på muligheten til å etablere spesialistutdanninger for musikkterapeuter. 

Det vil være behov for spesialistutdanninger innen flere ulike områder, men i en liten profesjon som musikkterapi vil det være nødvendig å begynne ett sted og så bygge derifra. Vår vurdering er da at psykisk helse og rus er to områder som kan sees i sammenheng og danne basis for pilotering av spesialistutdanning i musikkterapi. De nasjonale faglige retningslinjer er tydeligst i sine anbefalinger av musikkterapi nettopp når det gjelder psykisk helse og rus. Dette er også områder der vekst i antall musikkterapistillinger er betydelig, samtidig som yrkesrollen er uferdig. Dette innebærer at det er behov for å støtte utviklingsprosessene med kompetanse- og statushevende tiltak. 

Kompetansekrav for helsevesenet er bl.a. regulert av følgende lover: Lov om spesialisthelsetjenesten (LOV-1999-07-02-61), Lov om helsepersonell (LOV-1999-07-02-64), Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (LOV-2011-06-24-30), og Lov om folkehelse (LOV-2011-06-24-29). Kommunene har ansvar for at alle ansatte i egen og privat virksomhet innen helse og omsorg har den nødvendige kompetanse. De har også ansvar for å medvirke til undervisning og opplæring av helsepersonell, inklusivt etter- og videreutdanning (Helse- og omsorgstjenesteloven, § 8-1 og 8-2). Forsvarlighet i praksis er et sentralt stikkord (samme lov, § 4-1). Helseforetakene har tilsvarende et ansvar for at behovet for undervisning og opplæring av helsefaglige studenter og spesialister dekkes innenfor foretaket (Spesialisthelsetjenesteloven, § 3-5) og at ansatt helsepersonell gis den opplæring og utdanning som er påkrevd for at den enkelte skal kunne utføre sitt arbeid forsvarlig (samme lov, § 3-10). 

Grovskisse av en mulig musikkterapispesialistutdanning i psykisk helse og rus

Eksisterende spesialistutdanninger for helseprofesjoner i Norge er svært ulike, både når det gjelder innhold, organisering, finansiering og ansvarsforhold. Dette er en situasjon som gir mulighet til å utforme spesialistutdanninger tilpasset musikkterapiprofesjonens egne behov og forutsetninger. 

Mål 

Et hovedmål med spesialistutdanningstilbud for musikkterapeuter må være å sikre kvalitet i utvikling av musikkterapeutisk praksis innen spesialisthelsetjenesten og kommunale tjenester, slik at samfunnet og brukerne får tilgang til kompetanse som kan sikre at nasjonale retningslinjer blir omsatt i musikkterapitilbud som fremmer helse, medvirkning, livskvalitet, og samfunnsdeltaking. 

Innhold 

Når spesialistutdanningstilbud skal bidra til å sikre kvalitet og identitet på musikkterapitjenester, vil det være naturlig å bygge videre på fagets tradisjon for å kombinere en forskingsinformert praksis med bruker- og ressursorientering, tverrfaglig samarbeid og samhandling. Videre vil det være naturlig å gjøre veiledning av kandidatenes egen praksis til en helt sentral del av musikkterapeutenes spesialistutdanningstilbud.

Vi foreslår at utdanningsløpet i en spesialistutdanning i musikkterapi kan deles i en fellesdel, en fordypningsdel og en fri del (med valg blant aktuelle etterutdanningskurs). Avsluttende prøve kan være et skriftlig arbeid, i ulike sjangre. 

Organisering/faglig tilknytning

Spesialistutdanninger kan etableres som heltidstilbud. Det mest vanlige er imidlertid deltidskurs og veiledning over flere år, mens kandidatene er ansatt i fagstillinger i tjenestene. For musikkterapifaget vil det siste være mest aktuelt, både med tanke på rekruttering og finansiering og med tanke på en faglig profil som sikrer praksisnærhet og brukerorientering.  

Vanligvis varer spesialistutdanninger mellom 3 og 5 år (altså på deltid). Hvor lange forløp som er ønskelige for musikkterapifaget, er blant de tema som må diskuteres. Både økonomi, omfang av faglig innhold og behovet for kontinuitet i veiledning av praksis, vil her spille inn. 

Opptakskrav

Kandidater må ha en godkjent utdanning i musikkterapi. Det må da vurderes nærmere om det er ønskelig eller nødvendig å stille krav om masterutdanning eller om også den tidligere toårige videreutdanninga kan godkjennes som grunnlag. Det bør også være et krav om at kandidaten er i stilling i relevante tjenester gjennom utdanningsløpet, for eksempel minimum 50 % stilling som praktiserende musikkterapeut. En kunne også vurdert et krav om at kandidater skal ha noe praksiserfaring før opptak, men det er neppe tjenlig. Et sannsynlig scenarium for norsk musikkterapi i årene framover er at mange nyutdannede musikkterapeuter vil bli ansatt hos arbeidsgivere som tidligere aldri har tilbudt musikkterapitjenester. Da er det liten grunn til å vente med å tilby skolering, men tvert imot viktig å komme i gang med veiledning og faglig utvikling snarest mulig.

Ansvar og rollefordeling

Internasjonalt står universitetene og/eller profesjonsforeningene ofte sentralt i utvikling av spesialistutdanningstilbud. I Norge representerer tannlegene og psykologene to «ytterpunkt» i så måte, der tannlegene har lagt sine spesialistutdanninger til de aktuelle universitet, mens Norsk psykologforening er ansvarlig for psykologenes spesialistutdanning. Også helseforetakene kan ha medansvar for spesialistutdanning, ikke minst i legenes tilfelle, der Helsedirektoratet også er sterkt involvert. 

For musikkterapiprofesjonen vurderer vi det som tjenlig at utdanningsinstitusjonene (i samarbeid med tjenestene) tar ansvar for aktuelle studietilbud på spesialistnivå, dels fordi modeller der fagforeningene får kontroll over etter- og spesialistutdanninger er under press nasjonalt, dels fordi vi mener det vil være i tråd med den rollefordelinga som er avtalt for firepartsamarbeidet mellom UiB (Universitetet i Bergen), NMH (Norges musikkhøgskole), MFO (Musikernes Fellesorganisasjon) og NFMT (Norsk forening for musikkterapi). 

Finansiering

Noen profesjoner får omfattende overføringer fra Helsedirektoratet til sine spesialistutdanningstilbud, mens det også er vanlig at arbeidsgivere betaler for aktuelle kurs- og veiledningskomponenter. Dette fordrer at kandidatene har sin ansettelse i tjenestene og tilfører en kompetanse disse har bruk for. 

Aktuelt innhold i en spesialisering innen psykisk helse og rus

Muligheter for spesialisering kan og bør etter vår vurdering brukes til å videreutvikle den faglige tradisjonen som norske musikkterapeuter arbeider i. Vi argumenterer altså for å prioritere relasjons-, bruker- og deltakingsorientert praksis innen psykisk helse og rustjenester. Dette vil være i samsvar med recovery-tradisjonen som er vektlagt i de nasjonale faglige retningslinjer som anbefaler musikkterapi innen psykose- og rusbehandling.

Målet om å bygge videre på fagets tradisjon for bruker- og ressursorientering, tverrfaglig samarbeid og samhandling, kan for eksempel utkrystalliseres i følgende innhold: 

Veiledning

Det vil være naturlig å gjøre veiledning av kandidatenes egen praksis til en sentral del av musikkterapeutenes spesialistutdanning, for å styrke kandidatenes refleksivitet og prosessforståelse. Slik veiledning bør begynne tidlig i utdanningsforløpet, der det foreslås at minst 50 % av dette må være veiledning fra musikkterapeut, mens resten kan være veiledning fra annen relevant profesjonsgruppe. Veiledning i gruppe, inklusivt grupper med tverrfaglige innslag, bør kunne godkjennes, dersom opplegget tydelig åpner for refleksjoner over musikkterapeutiske problemstillinger. I en oppbyggingsfase, der det sannsynligvis er mangel på musikkterapeuter med veiledningskompetanse i Norge, vil det være relevant å trekke inn også internasjonale veiledere.

Kurs

Faglig nivå på aktuelle kurstilbud må ligge over nivået på masterstudiet. Det må videre både legges vekt på fagspesifikke emner og tverrfaglige og brukerorienterte dimensjoner. Den følgende progresjon og de innholdselementer som beskrives her, må bare forstås som et foreløpig utgangspunkt for videre diskusjon og utredning. Vi ser for oss i minst tre aktuelle komponenter:

1) Fellesdel

·      Lovverk, retningslinjer og faglige veileder

·      Yrkesrolle, profesjon og samfunn

·      Etikk; Veiledning og rådgiving

2) Fordypningsdel i brukerorientert praksis innen psykisk helse og rus

·      Recovery-perspektiv på ressurs- og samfunnsorientert musikkterapipraksis

·      Musikkterapi som del av medikamentfri behandling

·      Samvalg, brukermedvirkning og brukerstyring

·      Delegert og samarbeidsorientert faglig ansvar

·      Utredning, kartlegging, evaluering og dokumentasjon

·      Terapiprosess og terapeutiske endringsmekanismer

·      Oppfølging, tverrfaglig og tverretatlig samarbeid.

3) Fri del

·      Selvvalgte kurs

·      Skriftlig arbeid over eget valgt tema

Vedlikeholdskrav

Dersom en får etablert en spesialistutdanning, vil det – innenfor rammen av firepartsamarbeidet – også være rimelig å etablere en ordning med krav til jevnlig vedlikehold av kompetanse. Her kan vi hente impulser fra land der musikkterapiprofesjonen alt har etablert slike ordninger. Noen elementer som kunne godkjennes som vedlikehold etter spesialisering kunne for eksempel være:

·      Egenterapi, mottatt veiledning, og deltaking i grupper med kollegabasert veiledning

·      Deltaking og presentasjon på regionale, nasjonale og internasjonale konferanser

·      Etter- og videreutdanningskurs

·      Forskeropplæring 

·      Publisering

·      Undervisning og veiledning av masterstudenter i musikkterapi.

Kravenes omfang samt prosedyrer for godkjenning av vedlikeholdsaktivitet må vurderes nærmere, der en må se på hva som best fremmer profesjonalitet, fag- og tjenesteutvikling.

Vurderinger

Faglige muligheter

Spesialistutdanning vil kunne bidra til å styrke og fornye profesjonens faglige identitet, der musikkterapiens vektlegging av brukerperspektiv og kontekstuelle perspektiv kan videreutvikles i relasjon til de nye krav som musikkterapeutene møter når de blir stadig mer integrert i helsevesenet. Det vil forplikte arbeidsgivere til å legge til rette for musikkterapeuters kompetanseutvikling og vil bidra til å løse noen av de utfordringer profesjonen i dag har når det gjelder veiledning av praksis. Det vil styrke profesjonen lønnsmessig, noe som er av betydning bl.a. for rekruttering til utdanninga. Det vil også gi tydelige signaler om musikkterapeutenes profesjonalitet. 

Spesialistutdanning vil også bidra til å styrke og konsolidere fagmiljøene ved NMH og UiB, bl.a. ved å tilføre eksternfinansiert aktivitet. Dette kan være betydningsfullt for et lite universitetsfag med stor faglig bredde.

Kritiske vurderinger

Dersom en ikke er bevisst på utforming av innholdet i en spesialistutdanning, kan et slikt tilbud drive profesjonen i en retning som i større grad fremmer en ekspertrolle enn det som er tilfelle i dag. Etablering av en spesialistutdanning vil kunne skape forskjeller mellom musikkterapeutiske yrkesutøvere, også lønnsmessig. Det kan også øke presset på vedlikehold og utvikling av kompetanse for musikkterapeuter i praksis, noe som kan oppleves særlig krevende i et relativt lite fagmiljø. 

Sluttkommentarer

I det videre arbeidet med en eventuell spesialisering, må de kritiske vurderinger som skisseres over selvsagt tas med i de videre betraktninger. Vi vil gi følgende innspill til den videre diskusjon:

·      Det er viktig å skille mellom ekspertise og ekspertrolle. Det er ikke nødvendigvis gitt at faglig fordypning endrer yrkesrollen i negativ retning. Det er mulig å tenke seg at det gir faglig tyngde og trygghet til å videreutvikle og praktisere de verdier som kjennetegner profesjonen i Norge i dag. 

·      Samtidig som likhet er en viktig verdi, er ikke absolutt alle forskjeller urettferdige. Vi mener at det er viktig å etablere karriereveier for musikkterapeuter i tjenestene, slik det alt er etablert i høgskole- og universitetssystemet, for å unngå at profesjonsutøvere med motivasjon for fagutvikling drives ut av praksisfeltet og over i andre virksomhetsområder i samfunnet.

·      Kunnskap endres og rammene for praksis utfordres raskere enn noen gang før, slik at musikkterapeutene uansett vil oppleve et økt press om vedlikehold og utvikling av profesjonskompetanse. Da er det etter vår vurdering viktig å ta regi og utvikle tilbud som springer ut av fagets egne verdier og tradisjoner. 

·      Dersom profesjonen velger og får mulighet til å pilotere en spesialisering innen psykisk helse og rus, blir det viktig å evaluere de erfaringene som gjøres og vurdere om og eventuelt når tilsvarende tilbud skal utvikles innenfor andre praksisområder.

Vi mener at internasjonale utviklingstendenser i musikkterapifaget, samt den nye situasjonen norsk musikkterapi befinner seg i etter at Helsedirektoratet siden 2013 har innarbeidet anbefalinger av musikkterapi i flere nasjonale faglige retningslinjer, tilsier at spørsmålet om utvikling og vedlikehold av profesjonskompetanse må vies oppmerksomhet i norsk musikkterapi i de kommende år. Basert på evalueringer og vurderinger gjort rundt dagens etterutdanninger, mener vi at spørsmålet om spesialistutdanning må vurderes. 

[1]Se: www.udir.no/kvalitet-og-kompetanse/etter-og-videreutdanning/larerspesialister/funksjon-som-larerspesialist/

Music and Medicine - konferanse i Barcelona

 7- 10. juni 2018 arrangerte The International Association for Music and Medicine (IAMM) konferanse for femte gang. Konferansen fant sted i den vakre og kulturelle storbyen Barcelona i Spania. Norge var godt representert på konferansen med seks motiverte og engasjerte musikkterapeuter som var klar for å både presentere og la seg inspirere av ny kunnskap.

Tekst:  Julie Mangersnes, Foto: Privat

Konferansen var preget av et variert, inspirerende og faglig sterkt program hvor både forskning og klinisk praksis ble presentert. I tillegg til mange spennende innlegg og presentasjoner ble det også tid til nettverksbygging  og faglige gode samtaler med internasjonale kollegaer. Konferanseprogrammet inkluderte også både kulturelle og musikalske opplevelser med blant annet omvisning på det historiske og spektakulære rådhuset etterfulgt av nydelig soprankonsert, trommesirkel og Flamenco forestilling. 

Et av konferansens høydepunkt for mange av deltakerne var Dr. Gabriel Sara (Medical Director of the Chemotherapy Suite, Mount Sinai-West (Roosevelt Hospital), New York) sin keynote. Han holdt en inspirerende og engasjerende presentasjon om;«Music therapy and the cancer patient», hvor videoen av doktoren og den syngende benmargen rørte mange i salen. Det var fint å se eksempel på hvordan andre fagprofesjoner kan bruke musikk aktivt i sitt arbeid.   

Gro Trondalen holder keynote: ”Music Therapy for Chronic Fatigue Syndrome/Myalgic Encephalomyelitis (CFS/ME) Following Epstein-Barr Virus infection in Adolescents”

Professor Gro Trondalen var invitert til å holde keynote om forskningsprosjektet CEBA (Chronic fatigue following acute Epstein-Barr virus infection in adolescents) som har undersøkt sammenhengen mellom akutt EBV-infeksjon og utvikling av kronisk utmattelsessyndrom (CFS/ME) hos ungdommer (12-20 år). Dette var et samarbeidsprosjekt mellom Barne- og ungdomsklinikken ved Akershus universitetssykehus og CREMAH (Centre for Research in Music and Health). En integrert del av dette prosjektet var en randomisert kontrollert intervensjon, der ungdommer som fortsatt var utmattet 6 måneder etter akutt EBV-infeksjon gjennomførte et nyutviklet mentalt behandlingsprogram satt sammen av elementer fra kognitiv atferdsterapi og musikkterapi. 

Tora Söderström Gaden og Julie Mangersnes: ”NICU Music Therapy in Norway: Current situation and experiences from implementation”

Norge ligger fremme i feltet for foruten denne studien finnes det lite forskning på musikkterapi for denne pasientgruppen. Med presentasjonen; ”Music Therapy for Chronic Fatigue Syndrome/Myalgic Encephalomyelitis (CFS/ME) Following Epstein-Barr Virus infection in Adolescents” presentere Gro noen av de spennende resultatene fra prosjektet, og hennes presentasjon engasjerte og begeistret, og ble svært godt mottatt blant konferansedeltakerne.

Sofie Mortvedt: ”Music therapy for young patients in Oslo University Hospital with severe eating disorders”.

Det var også flere av de norske musikkterapeutene som deltok med presentasjoner. 

Tora Söderström Gaden og Julie Mangersnes presenterte erfaringer fra  implementeringsprosessen av musikkterapi på Nyfødtintensiv avdeling på Ahus og Rikshospitalet med presentasjonen ”NICU Music Therapy in Norway: Current situation and experiences from implementation”. 

Sofie Mortvedt presenterte erfaringer fra sitt kliniske arbeid med pasienter med spiseforstyrrelser med presentasjonen; ”Music therapy for young patients in Oslo University Hospital with severe eating disorders”.  

Stine Camilla Blichfeld Ærø: ”Development of method: Facilitated music listening for stress management during intensive cardiac procedure”.

Stine Camilla Blichfeldt Ærø presenterte sitt PhD prosjekt; ”Development of method: Facilitated music listening for stress management during intensive cardiac procedure”.

Det  er ingen tvil om at det er mye spennende som skjer på feltet rundt i verden og det var motiverende og inspirerende å se at Norge i aller høyeste grad er med på denne utviklingen. Norge er i stor framgang på feltet musikkterapi i medisinsk kontekst og jeg gleder meg til å følge denne spennende utviklingen. 

Da gjenstår det bare å gratulere og takke IAMM’s organisasjonskomiteen med en vel gjennomført konferanse!

Neste IAMM konferanse blir arrangert i Boston 28. mai – 1. juni 2020, så hold av datoen! 

Feiring av historien - med blikket inn i framtiden

Den femte norske musikkterapikonferansen var intet ringere enn en jubileumskonferanse. En konferanse som markerte 40 år med musikkterapiutdanning i Oslo og 30 år med utdanning på Vestlandet. Nærmere 100 konferansedeltakere var samlet på Fana Folkehøgskole til tre dager med tett program av både høy faglig og sosial kvalitet.

Tekst: Ingelill Eide, Foto: Viggo Krüger

Programkomiteen: Hans Petter Solli (leder), Adrian Wangsberg Drøsdal, Claire Ghetti, Kjersti Johansson, Lasse Tuastad

Organisasjonskomiteen: Ingeborg Nebelung (leder), Gisle Fuhr, Lena Brennskag Nettum, Gunvor Bøylestad Nilsen, Monika Overå, Christine Wilhelmsen og Tarjei Øvrelid

- Som leder av den vitenskapelige komiteen, er jeg svært stolt over det høye nivået på keynotene, foredragene, rundbordsdiskusjonene og workshop’ene, sier Hans Petter Solli, leder av programkomiteen. 

Det var Norsk forening for musikkterapi (NFMT) som arrangerte den femte norske musikkterapikonferansen, bare to år etter forrige nasjonale konferanse på Fana folkehøgskole. Det å ta utgangspunkt i et jubileum som tema for en konferanse, øker kanskje risikoen for å havne i nostalgiens landskap, men programkomiteen inviterte til et svært fremoverlent program. 

Hans Petter Solli skriver i sin hilsen i programmet at han ser jubileet som en anledning til både å skue bakover mot arv og tradisjon, stoppe opp og betrakte den nåværende situasjonen samt rette blikket framover. Med dette som utgangspunkt inviterte han til et konferanseprogram med visjoner om å vise fram det store mangfoldet og den høye kvaliteten som han mener kjennetegner norsk musikkterapi, og med et håp om at alle foredrag, samtaler, samvær og musisering skulle bidra til å gi ny kunnskap, godt samhold og økt framtidstro. En feiring av historien, men med et klart blikk inn i framtiden på både utfordringer og muligheter som møter et fag og en profesjon i vekst. 

- Dette var jo et ambisiøst tema, men jeg synes vi greide det svært godt!, sier Solli.

Og han kan med all grunn være fornøyd. Det retrospektive framtidsblikket var ikke bare en visjon, men opplevdes som en reell rød tråd gjennom konferansen. 

Fortid, nåtid og framtid

I åpningskeynoten til professorene Gro Trondalen (Norges Musikkhøgskole) og Brynjulf Stige (Universitetet i Bergen) fikk vi presentert musikkterapiens historie i Norge, med utgangspunkt i Trondalen og Stiges nære og personlige beskrivelser av deres oppdagelse av musikkterapifaget, og deres opplevelser av utviklingen av utdanningene og akademisering og internasjonalisering av faget. Som en del av framtidsblikket, inviterte Hans Petter Solli de to foredragsholderne til diskusjon, der også salen fikk anledning til å dele sine refleksjoner. Autorisasjon av musikkterapeuter, flere stillinger i kommunene og flere studieplasser på utdanningene var noen av temaene som kom opp. Disse temaene skulle også være med i diskusjoner og foredrag resten av konferansen. Slik satt åpningskeynoten an tonen for de påfølgende dagene. 

Dag Nordanger, psykolog og spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi, holdt fredagens keynote med tittelen «Musikkterapi: fremtidens traumebehandling». Her presenterte Nordanger nyere utviklingspsykologisk teori og argumenterte fra sitt ståsted som psykolog i traumefeltet, for hvorfor musikkterapi er spesielt godt egnet i traumebehandling. Nordangers foredrag ble svært godt mottatt - ikke bare fordi det ga gode argumenter for musikkterapi, men også fordi han presenterte nye begreper og modeller som musikkterapeuter kan forstå og forklare sin kliniske utøvelse gjennom.

Med utgangspunkt i kronikken «Lik, men unik» som ble publisert på musikkterapi.no i november 2017, fokuserte professor Even Ruud på musikkterapeutens forskjellige kompetanser i sin keynote lørdag morgen. Han presenterte fem kompetanseområder som musikkterapeuter deler med andre faggrupper, men fremhevet så en sjette kompetanse som er unik for musikkterapeuter, nemlig kombinasjonen av de øvrige kompetansene: musikalsk håndverk og metodiske ferdigheter, evne til kommunikasjon og relasjonsdannelse, helsefaglig kunnskap, samt teoretisk kunnskap og refleksjon gjennom å forholde seg til forskning. Denne sjette kompetansen utgjør musikkterapiprofesjonen i følge Even Ruud, som har vært og fremdeles er en toneangivende stemme i norsk og internasjonal musikkterapi.

Generelt var konferansen preget av stort engasjement fra salen, både på keynoter, rundbordsdiskusjoner, papers og workshops. Innholdet i programmet var bredt, fra målgruppespesifikke presentasjoner til profesjonsfokuserte og fagpolitiske presentasjoner. Både forskere og praktikere delte av sin kunnskap.

Keynote: Dag Nordanger

Musikkterapi: Fremtidens traumebehandling

Roundtable: Firerpartsamarbeidet

“Fagstrategiske og fagpolitiske problemstillin-
ger i arbeidet med å bygge musikkterapi som profesjon”. Brynjulf Stige (UiB), Hans Petter Solli (NMH), Rani Rolvsjord (UiB), Viggo Krüger (NFMT), Karette Stensæth (NMH) og Wenche Høidal Husom (MFO)

Engasjement fra salen

Solgunn Knardal

Humanistisk musikkterapi

Roundtable: ”Humanistisk musikkterapi”: Kva er det i dag? Utfordringar og moglegheiter med denne merkelappen i vår tids samfunn. Ingelill Eide, Even Ruud, Karette Stensæth, Ingeborg Nebelund og Brynjulf Stige

Jelena Golubovic: ”Musikkterapi for å motvirke uro på en skjermet demensenhet”

Refleksjoner fra salen

Mangfold og bredde

Roundtable: Mangfold og bredde i norsk musikkterapi. - Hvordan kan vi samarbeide, dra nytte av hverandres kunnskap og utvikle musikkterapi-faget på tvers av såkalte arbeidsfelt? Mette Thiedemann, Christine Wilhelmsen, Hans Petter Solli, Lena B. Nettum, Dag Stian Baltzersen og Greta Aagre

PLAY

Anne-Linn Malia Vatnedalen Vik.

Simon Gilbertson: Some thoughts on interprofessional education and music therapy

Godt organisert

Leder for organisasjonskomiteen, Ingeborg Nebelung, er godt fornøyd etter vel gjennomført konferanse. Hun mener det var høyt nivå på foredrag og workshops - også etter internasjonal målestokk - og hun roser både programkomiteen og foredragsholderne selv. Organiseringen av konferansen gikk smertefritt.

- Jobben organisasjonskomiteen gjorde var formidabel. Og dette er en komite som for hver gang blir sikrere på jobben de gjør. Vi har jo en solid kompetanse etter hvert. Det er nesten samme gjengen som har gjort en europeisk, en nordisk og to norske konferanser, sier hun.

Selv om NFMT har mye erfaring med å arrangere konferanse, må det sies at det var en imponerende innsats som ble lagt ned av en liten organisasjonskomite, som rigget, løftet, ryddet og gjorde alt for at konferansedeltakerne skulle ha en god opplevelse - alt mens samtlige medlemmer i organisasjonskomiteen også deltok med egne presentasjoner.

Man må spesielt trekke frem den smidige gjennomføringen når det gjaldt det tekniske. De aller fleste som har vært på konferanser vet at powerpointer med bilde og gjerne lyd og video, noen ganger byr på tekniske utfordringer, som fort kan generere forsinkelser, svette foredragsholdere og dårlig stemning. På årets konferanse hadde Gisle Fuhr og Tarjei Øvrelid et forbilledlig godt grep på alt av teknikk samtidig som de ivaretok foredragsholdere, både før og under presentasjonene. 

Underholder seg selv

Det sosiale programmet leverte også. Tradisjonen tro ble det avholdt jam hver kveld - til glede og musikalsk forlystelse.

- Hvilke andre faggrupper betaler for å komme til konferanse for å holde foredrag, og så sørger de i tillegg for sin egen underholdning på kveldene? spør Ingeborg Nebelung, som mener at den gode stemningen på Fana er helt unik for disse konferansene. 

Ingeborg Nebelung, leder organisasjonskomiteen

- Spilleglade musikkterapeuter foretrekker å underholde seg selv. Forrige gang prøvde vi oss med spilleliste på anlegget, men folk ville jo bare spille sammen! Dette tror jeg er unikt for musikkterapimiljøet, og kanskje også noe typisk norsk, sier Nebelung.

Det var også flere musikalske innslag under den passelig høytidelige festmiddagen på lørdagen. Runa Bosnes Engen og Jelena Golubovic sin fremføring av den gamle revyvisen «Jacobsen» fra 1948, er et godt eksempel på hvordan musikkterapeuter ikke bare er på høyden musikalsk, men absolutt kan underholde.

Nettverk og kompetanser på tvers

NFMT ser på konferanser som en viktig arena for å bygge kompetanse og samhold i det norske musikkterapimiljøet. 

- Jeg tenker at noe av det som er konferansens store fordel er at musikkterapeuter og akademikere på tvers av musikkterapiens fagfelt og disipliner møtes og diskuterer. Dette gjør at faget vårt utvikler seg over tid ved at kompetanse sprer seg og nettverk utvikles, sier Viggo Krüger, styreleder i NFMT. 

Han trekker frem NFMT sitt fagstrategiske utvalg og firepartsamarbeidet som eksempler på slike nettverk, og at begge hadde møte og rundebordsdebatt i løpet av konferansen.

- I tillegg er det viktig at konferansedeltakerne får rikelige anledninger til å være sosiale, ha det artig og stifte nye bekjentskaper. 

- Jeg tror også på verdien av kunnskapsoverføring i overgangene mellom generasjonene. I den forbindelse synes jeg det er litt synd at studenter, særlig fra Bergen, uteble fra konferansen. Neste gang vi arrangerer konferanse, bør vi gjøre mer for at studentene ser verdien av å melde seg på, sier lederen for NFMT.  

Verdifullt for musikkterapeutene

Sett utenfra, er det en fare for at tittelen «40 + 30. Jubileumskonferanse for musikkterapi i Norge» gir mest mening for de innvidde, for de som allerede kjenner til musikkterapimiljøet og som er en del av det. Kanskje kunne man benyttet anledningen til å åpne konferansen for et bredere publikum ved å flytte den vekk fra Fana og inn på en arena der den vil være mer synlig? 

Samtidig har målet med konferansen vært å bygge et sterkt kunnskapsbasert miljø som har godt samhold og økt framtidstro. For medlemmer av et fagmiljø som i stor grad opplever å være ensomme profesjonsutøvere i hverdagen, er verdien av slike interne konferanser uvurderlig. Kanskje nettopp derfor bør man holde på tradisjonene som gjennom flere konferanser nå har vokst fram på Fana?

Viggo Krüger mener at foreningen bør fortsette å arrangere konferanser på jevnlig basis, gjerne hvert fjerde år. Han tenker også at det kan vurderes om konferansen bør legges til et annet sted i Norge, men at dette vil være avhengig av at det melder seg en ivrig konferansekomite. 

- Enn så lenge så er Fana Folkehøyskole musikkterapeutenes svar på Thingvellir - stedet på Island der vikingene samlet seg for å lage nye lover, sier Krüger. 

Musikkterapeutiske tjuvstartar. Eller: føre var, før og no

Professor Brynjulf Stige, GAMUT, Universitetet i Bergen

Det følgjande er ein skriftleggjort versjon av opningsføredraget ved den femte norsk musikkterapikonferansen, arrangert av NFMT 7.-9. juni 2018 (jubileumskonferansen 40 + 30). Eg takkar for invitasjonen til å halde føredraget, og for sjansen til å reflektere over norsk musikkterapis historie og framtid, saman med professor Gro Trondalen ved Norges musikkhøgskole. 

Innleiing

Eg vil sjå attende på delar av norsk musikkterapis historie, og framover på nokre mogelege utviklingstrekk. Eg vil då særleg fokusere på trekk ved utviklinga av fagmiljøet som no er knytt til Griegakademiet (UiB), og bruke dette som døme på utviklingsprosessar som truleg er nasjonale, kanskje også internasjonale. Eg startar litt personleg, så blir eg meir prinsipiell etter kvart som vi nærmar oss samtida og framtida.

Det som følgjer er då mi forteljing om ein prosess som har hatt mange aktørar i viktige roller. Eit bilete som illustrerer dette for meg vart tatt i 2008, siste gongen Clive Robbins var i Bergen. 

View fullsize

Clive Robbins i Bergen i 2008, med nokre av musikkterapiens pionerar frå 1950- og 1960 talet, og tre av dei som var med på å etablere universitetsfaget i 2006. Foto: Gudrun Sylte/På Høyden. 

Dei fire som omkransar Clive, er Bergens-pionerane Hedda Riise, Ida-Margrethe Gjul, Anne Sofi Grieg Moe og Else Vedeler, der Else var ein av dei norske pionerane som byrja arbeidet sitt allereie på 1950-talet. Kva har vi ikkje å takke desse pionerane for? Tenk om Clive Robbins og Paul Nordoff ikkje hadde sett seg på Amerikabåten på slutten av 1960-talet og landa i Bergen, for så å setje seg på toget over til Oslo. Tenk om pionerane i norsk musikkterapi den gongen ikkje hadde vist interesse og latt seg inspirere. Og tenk om dei som seinare vart pionerar for norsk utdanning og forsking i musikkterapi ikkje hadde hatt respekt for denne arven. Då hadde vi hatt ein annan situasjon enn den vi har i dag (Stige & Rolvsjord, 2009).

Det er difor mange å takke, både dei som vert nemnde og dei som eg ikkje får plass til å nemne i denne vesle teksten. 

Ein plutseleg, frigjerande tanke

Mi eiga interesse for musikkterapi går tilbake til midten av 1970-talet. Det var eit tiår der noko heilt nytt var på gang i norsk musikkterapi. Aktiviteten blei meir synleg og organisert, og media byrja å vise interesse. Eg var ung og kjende ikkje til alt som skjedde, men gradvis gjekk det opp for meg at det kanskje var noko som kunne heite musikkterapi eller noko slikt. Ta NRK-programmet «God morgen, tante Hedda». Eg såg ikkje på då det blei sendt våren 1977, men eg høyrte om det, og det gjorde meg nysgjerrig. Seinare same våren kom eg i kontakt med det som må ha vore den einaste personen i Molde som på den tida visste kva musikkterapi var. Ho hadde vore kollega med Unni Johns på Haug skole og fortalde om det. Noko med klangen i stemma hennar gjorde at eg tenkte: «Dette må eg sjekke ut».

Eg flytta til Oslo og ringte til Unni, som kom meg i møte og inviterte meg ut til Haug skole for å observere arbeidet hennar. Etter ein dag i eit kott bak ein einvegsspegel hadde eg bestemt meg. Eg ville bli musikkterapeut. Unni arbeidde med born med store vanskar, og det gjorde uutsletteleg inntrykk å sjå det varme mellommenneskelege samspelet som musikken gjorde mogeleg. Eg meldte meg inn i Norsk foreining for musikkterapi og blei inkludert i ei lita, engasjert gruppe med tru på musikkterapifaget si framtid. Klart eg skulle bli musikkterapeut! Det var berre eitt problem: Det fanst ikkje noko slik utdanning i Noreg. 

Så – plutseleg ut på nyåret i 1978, fekk eg på ein av kurskveldane i musikkterapiforeininga vite at «no kjem det ei toårig vidareutdanning, ved Østlandets Musikkonservatorium». «Det gjekk jo fort og greitt», tenkte eg, ung og dum som eg var. I dag skjønnar eg vel litt betre kva innsats som låg bak når Even Ruud, Unni Johns og Tom Næss kunne ønskje dei første musikkterapistudentane velkomne. 

I 1981, etter å ha skaffa meg dei nødvendige åra med grunnutdanning, søkte eg studiet og kom inn, sjølv om Tom fekk latterkrampe under intervjudelen av opptaksprøva. Eg klarte ikkje å forklare relevansen av å ha fordjuping i kajakk frå Idrettshøgskulen (eg kom aldri så langt at eg fekk fram poenget mitt, som var at arbeidet med inkluderande idrett hadde lært meg mykje som utfordrar ein medisinsk modell, noko eg meinte kunne ha relevans for musikkterapien…). 

Dei to åra på studiet vart veldig lærerike for meg, sjølv om – eller også fordi – utdanningstilbodet framleis var uferdig i form og innhald. Eg var heldig og fekk jobb med ein gong eg var ferdig utdanna, i 1983. Ingunn Byrkjedal og eg søkte på dei to stillingane som den våren vart lyst ut på Sandane i Gloppen kommune i Nordfjord. Då vi fekk tilbod om stilling, måtte eg kjøpe meg nytt Noregs-kart, det må eg innrømme. Sandane er ikkje nokon stor plass, og bygda var rett og slett ikkje merkt av på det kartet eg hadde.

Vi byrja å arbeide i «Gloppenprosjektet», i det som var dei to første musikkterapistillingane på Vestlandet. Norsk kulturråd finansierte stillingane, saman med Gloppen kommune og Sogn og Fjordane fylkeskommune, for å bidra til at retten til kulturdeltaking skulle verte realisert også for menneske med funksjonshemming (Kleive & Stige, 1988). 

Dette var nybrottsarbeid som engasjerte oss, men Ingunn og eg skjønte nokså fort at det framtidsorienterte prosjekt var planlagt med eit utgangspunkt som ikkje peikte framover: Begge dei to prosjektstillingane var forankra i institusjonar, nemleg ein spesialskule og ein HVPU-institusjon. Vi var ganske sikre på at framtida låg i at kommunane må ta meir ansvar. Etter mykje kamp gjekk Gloppen kommune våren 1984 med på å etablere ei tredje musikkterapistilling i prosjektet. Det var når det viste seg bort i mot umogeleg å rekruttere til denne stillinga, at Ingunn og eg fekk ideen om å lage ei musikkterapi­utdanning på Sandane. Ideen var litt vill, det skjønte vi jo, men han var ikkje utan grunngjeving. Sikkert likevel ganske greitt at vi ikkje sa noko til nokon på det tidspunktet. Vi var midt i tjueåra, det var eitt år sidan vi gjekk ut studiet og vi hadde ingen forskings­kompetanse eller undervisningserfaring på høgskulenivå. Tenkte vi nærare etter, var det strengt tatt ikkje nokon høgskule på Sandane heller. 

Frå tanke til tilbod

Tida var ikkje moden for ei ny utdanning, men ideen slapp ikkje tak. I 1986 gjekk vi ut med han, i samband med at vi spurte om å få vere med i ei arbeidsgruppe for nye høgskuletilbod i distriktet. «Gloppenprosjektet» skulle avsluttast og Gloppen kommune hadde vedtatt å etablere eit team med tre kommunale musikkterapistillingar. Skulle det danne mal på landsbasis, ville det vere behov for 2500 musikkterapeutar i Noreg. Med den utdannings­kapasiteten vi hadde den gongen, 6 studentar årleg i Oslo, ville det ta meir enn 400 år å realisere, vel å merke dersom alle på studiet blei verande i profesjonen, hoppa over sjukemeldingar og svangerskapspermisjonar, såg bort frå pensjonsrettane sine og heldt fram med å arbeide også etter fylte 100 og 200 år….. Med andre ord, det var ikkje godt å vite kor mange hundreår dette ville ta. Ikkje det at vi trudde at alle kommunar straks ville gjere som Gloppen, men bildet var tydeleg: Skulle musikkterapi få nasjonal relevans, var det behov for meir enn ei utdanning i Noreg. 

Etter avsluttinga av prosjektet vart teamet vårt på Sandane utvida, og fylkeskommunen gjekk også til det steget å etablere eit fylkessenter for musikkterapi på Sandane. Mette Kleive og Grethe Brustad var dei to første som flytta frå Oslo til Sandane på denne tida og var med på å byggje føresetnader for vidare utvikling. Etter kvart kom også Grethe Skarpeid og Hanne Oftedal. Dette var på ei tid då det framleis berre var 30-40 musikkterapeutar i Noreg, og der det til samanlikning berre var ein musikkterapeut i Bergen og ein i Trondheim. Slik sett var Sandane heilt klart den staden i Noreg med det største musikkterapimiljøet utanfor Oslo.

Likevel, det var ikkje opplagt at vi ville få støtte til å etablere ei utdanning. Det første vi gjorde, var å be om eit møte med Oslomiljøet. Ville dei vere positive? Eg er imponert over korleis dei møtte oss. Even Ruud og dei andre kollegaene i Oslo viste oss tillit. Dei viste tillit til verda også. Studiet i Oslo hadde ikkje på denne tida fleire søkjarar enn kva dei trengde for å fylle dei 6 studieplassane sine på ein god måte. Ville ikkje då ei ny utdanning gjere rekruttering vanskeleg? Vi blei einige om å stole på at faget ville bli meir synleg i samfunnet, slik at rekrutteringa nasjonalt kunne ta seg opp over tid. 

Støtta frå Oslo-miljøet var avgjerande, og det har vore eit godt samarbeid sidan, der ikkje minst Gro Trondalen etter kvart har vorte ein svært viktig brubyggjar og samarbeidsaktør.

Tilbake på Sandane måtte vi spørje oss: Korleis etablere ei ny utdanning i eit nytt fag på ein liten stad utan høgskule? Det viste seg raskt at høgskuledirektøren og dei eksisterande høgskulane i fylket gjorde det dei kunne for å stogge oss. I departementet var dei meir negative. Argumentet deira var som følgjer: «Musikkterapi er ikkje etablert som profesjon, så då kan vi ikkje etablere studieplassar i faget». Ikkje lett å kome forbi den. Men – vi hadde tre ting: Tru på ideen, gode støttespelarar, og ei gryande interesse i samfunnet. Våren 1986, då vi byrja å arbeide systematisk med dette, var det reportasje om Gloppenprosjektet i Norge Rundt. Kulturrådet si årsmelding for 1986 synleggjorde prosjektet med bilete på framsida og med god omtale. 

Norsk kulturråd var midt på 1980-talet med på synleggjere musikkterapiens rolle i arbeidet med eit meir inkluderande samfunn som tar alle menneske sin rett til kultur- og samfunnsdeltaking på alvor. 

Dei to åra det tok frå vi lanserte ideen i 1986 og til vi starta studiet i 1988, lærte meg mykje om politikk. Rektorane Edvard Befring ved Statens spesiallærerhøgskole og Thor Skott Hansen ved Østlandets Musikkonservatorium blei to av læremeistrane. Saman gjorde vi den vurderinga at det kunne vere politikarar på Stortinget som ville støtte ideen. Somme av dei kom frå Senterpartiet, men det var ikkje berre distriktspolitiske omsyn som talde. Politikarar frå fleire parti såg at musikkterapi kunne bidra til eit meir inkluderande samfunn.

Trass i aukande politisk støtte, eller kanskje nettopp fordi ting var i ferd med å bli konkrete, fekk eg kalde føter og byrja argumentere for at vi trengde meir tid til fagleg førebuing. Då hugsar eg at Befring blei streng: «Du har kanskje greie på musikkterapi, Stige, men høgskulepolitikk, det skjønar du deg ikkje på. Politiske vedtak kjem når politikarane er klare, ikkje når de i fagmiljøet er det». Befring var ein profilert fagentreprenør på 1980-talet, og det blei til at vi følgde rådet hans. Saman med Elise Weiberg frå spesialpedagogikkfaget, reiste eg på Stortinget hausten 1987 og vi fekk eit kort møte med politikarar frå utdanningskomiteen. Då statsbudsjettet for 1988 kom, inkluderte det ein komitémerknad og ein sum på kr. 385 000- til etablering av ei toårig vidareutdanning i musikkterapi på Sandane. Summen var ikkje akkurat høg, men det var nok pengar til at vi krangla oss i gong, med verdas billigaste piano. 

Eg skjønte etter kvart det Befring hadde sagt. NOU-en «Med viten og vilje» kom kort tid etter at utdanninga opna hausten 1988. Utgreiinga argumenterte for at tida for desentraliserte nyetableringar i høgskulesektoren var over, og at det var tid for styrking, samlokalisering og samanslåing av institusjonar (NOU, 1988: 28). Hadde vi venta eitt år med å reise på Stortinget, hadde vi nok vore betre førebudde, men noko ny utdanning hadde det neppe blitt.

Medvind og motvind (og medvind igjen)

Når eg no ser attende, kan historia til det fagmiljøet som vart etablert i 1988 delast i periodar. Dei siste 15 åra har det gått ganske bra, eigentleg. Fagmiljøet har vakse med i snitt nesten ei stilling i året, og studiet er mykje utvida. Frå 2004 vart utdanninga ei toårig masterutdanning, og frå 2010 ei femårig integert masterutdanning. I 2006 kunne vi ta inn dei to første ph.d.-kandidatane, og sidan 2010 har vi hatt Grieg Research School som ei spennande tverrfagleg ramme for forskaropplæringa vår. 

Etter at vi kom til Bergen har vi også i større grad enn tidlegare hatt støttespelarar som GC Rieber Fondene, som har bidrege med vesentlege såkornmidlar i kritiske fasar (Stige, 2013). Forskingssenteret GAMUT har vore både eit utrykk for og ein drivar i denne utviklinga. Dei kollegane eg i dag har ved senteret i minst 50 % fast fagstilling, er: Monika Geretsegger, Claire Ghetti, Simon Gilbertson, Christian Gold, Jill Halstead,  Karin Mössler, Randi Rolvsjord, Wolfgang Schmid, og Lars Tuastad. Og miljøet veks: Viggo Krüger og Xueli Tan byrjar i nye stillingar i august 2018. I tillegg kjem stipendiatar og engasjementstillingar, og den prosjektadministrative støtta frå Liv Gunnhild Qvale og Rune Rolvsjord. Det er ein fantastisk gjeng. Eg vil takke kvar einskild for innsatsen de gjer for å utvikle faget! 

Det er spennvidde i GAMUTs arbeid, frå Cochrane-oversikter til kunstorientert forsking til brukarorientert aksjonsforsking. Og det er eit solid nivå på arbeidet. 

View fullsize

GAMUT er eit tverrfagleg tvillingssenter som forskar på samanhengar mellom musikk og helse i klinikk og kvardagssituasjonar. Foto: Utklipp frå GAMUTs brosjyre (sjå www.gamut.no)

Den veksten og utviklinga vi har hatt skuldast fleire faktorar, ikkje minst det at interessa i samfunnet aukar, særleg etter at Helsedirektoratet etter 2013 har inkludert musikkterapi i fleire ulike nasjonale, faglege retningslinjer. Som ein respons på denne nye situasjonen, har UiB etablert POLYFON kunnskapsklynge for musikkterapi, som bidreg til implementering og tenesteutvikling og byggjer samarbeidsrelasjonar mellom universitetet og samfunnet rundt (sjå POLYFONs Facebook-side eller nettsida: https://gamut.w.uib.no/polyfon/). 

Dei første 15 åra var ganske annleis. For utdanninga på Sandane handla det meste om å overleve. Vi sleit med rekruttering, og høgskuleleiinga i Sogndal var ikkje berre blide på oss for at vi hadde vore på Stortinget og fått etablert eit nytt desentralisert utdanningstilbod på Sandane. Utover 1990-talet prøvde høgskuleleiinga aktivt å få lagt oss ned, fleire gonger. Det som berga oss, med knapp margin kvar gong, var at det var politikarar i fleirtal i høgskulestyret. Dei hadde eit anna perspektiv på saka og meinte at musikkterapi var ei samfunnsrelevant utdanning som høgskulen burde ta seg råd til å støtte.

Heilt fram til 2002 arbeidde vi med ei ganske konkret oppleving av å ha høgskuleleiinga mot oss. Då snudde leiinga 180 grader og gjorde musikkterapi til eitt av fire satsings­område, etter at dei hadde kartlagt kva fagmiljø i høgskulen som faktisk publiserte og var fagleg aktive. 

Skilnaden på motvind og medvind merka vi med ein gong. Og – paradoksalt nok, det at høgskulen endeleg valde å satse på oss, gjorde at dei mista oss. Når vi ikkje lenger vart haldne nede, gjekk det berre eit par år før vi stanga i taket og skjønte at ei tilknyting til ein regional høgskule­ ikkje lenger ville fungere. Vi måtte vere knytt til eit universitet, både for å kunne rekruttere godt og for å kunne etablere forskingssenter og forskaropplæring. Det at vi fekk det NFR-finansierte prosjektet i 2003, der vi kunne knyte til oss forskarar som Christian Gold, Cochavit Elefant, Gary Ansdell, Mercédès Pavlicevic og Leif Edvard Aarø, gjorde at denne utviklinga skaut fart. 

Akademisering av musikkterapien

Eg kan ikkje her kome inn på detaljar om overgangen frå Sandane til Bergen i 2006, men eg vil dvele litt ved føresetnadene for den raske utviklinga vi har hatt sidan. Slik eg vurderer det, blei eit viktig grunnlag lagt tidleg på 1990-talet. Tre stikkord kan kaste lys over dette, nemleg internasjonalisering, konferansar og tidsskrift.

Internasjonalisering: Frå og med 1990 byrja studiet – med god hjelp av Even Ruuds faglege nettverk – å utvikle internasjonale samarbeidsrelasjonar. Lista over dyktige internasjonale kontaktar frå denne tida er lang og interessant og inneheld namn som: Lisa Summer, Carolyn Kenny, Kimmo Lehtonen, Jaakko Erkkilä, Tony Wigram og Ken Bruscia. 

Konferansar: Rundt 1990 tok ulike internasjonale konferansar i musikkterapi form. Utdanninga på Sandane hadde litt overmodig tatt på seg ansvaret for å organisere den første nordiske musikkterapikonferansen i 1991. Konferansen blei ein fest. For første gong var musikkterapeutar frå alle dei fem nordiske landa samla. Dette var før internett, så berre det å finne ut av om det i det heile tatt var musikkterapeutar på Island og i Finland var litt av eit detektivarbeid, hugsar eg. Vi fann fram til Valgerður Jónsdóttir  og Kimmo Lehtonen i siste liten, men dei var absolutt med på å setje sitt preg på konferansen.

Tidsskrift: På den nordiske konferansen i 1991, blei vi einige om å utvikle det nordiske samarbeidet langs tre spor: i) nye konferansar, ii) samarbeid om forskaropplæring, og iii) eit eige nordisk tidsskrift. Svenskane tok på seg å halde den neste nordiske konferansen i 1994, og det har stort sett vore slike konferansar kvart tredje år sidan. Danskane ville prøve å etablere eit nettverk for forskaropplæring, noko som blei til det viktige NorFa-nettverket frå 1993-1996. Vi på Sandane lovde å arbeide med tidsskriftsideen, noko som førte til etableringa av Nordic Journal of Music Therapy i 1992.

Det som skjedde den gongen kan vi beskrive med eitt ord, nemleg akademisering, noko som er avgjerande for ei god profesjonsutvikling. Ein kan trygt seie at vi tjuvstarta litt, eller i alle fall var føre var, der vi etablerte akademiske konferansar og tidsskrift på eit tidspunkt der det knapt var ein einaste musikkterapeut i Norden med forskings­kompetanse. Ikkje berre var Even Ruud og Kimmo Lehtonen dei to einaste med doktorgrad. Det var knapt nok nokon som hadde mastergrad eller hovudfag heller. 

Det vi gjorde den gongen var litt galskap, men det var ikkje så dumt. Då høgskulereforma kom i 1994, var musikkterapifaget klar for dei nye utfordringane, i større grad enn mange meir etablerte fag. Når folk snakkar om denne reforma, legg dei gjerne vekt på alle fusjonane. Dei var krevjande nok, men det som verkeleg var nytt for sektoren var at alle fagmiljø fekk pålegg om sjølve å drive forsking. Tidlegare blei det rekna som tilfredsstillande om høgskuleundervisning tok omsyn til forsking. Mange fag var utan eigne forskingsmiljø. Musikkterapi var blant desse, og det var altså ikkje lenger godt nok. 

I dei nye høgskulane rundt omkring i landet førte dette nye kravet til eit kompetanse-race utan like. Her kunne det vesle musikkterapifaget fort ha kome i bakleksa, men det skjedde ikkje. Både Oslo- og Sandane-miljøet byrja raskt eit systematisk arbeid med å byggje opp forskingskompetanse. Berre ti år seinare var det fleire med doktorgrad begge stader, og ein kunne byrje å byggje opp eigne forskingssenter i musikkterapi.

Føre var (og snar)

Eg trur altså at den «akademiske tjuvstarten» heilt tidleg på 1990-talet bygde eit grunnlag som gjorde dette mogeleg.

Eg skal avslutte rundreisa mi, og vil slutte med eit spørsmål: Kanskje er vi i dag i ein situasjon som liknar litt på den vi hadde rundt 1990? Igjen står vi ved eit vegskilje. Denne gongen handlar det om profesjonen musikkterapi, der det no føreligg eit kunnskapsgrunnlag og sentrale føringar som gjer at vi både kan og må tenkje nasjonalt. Når musikkterapi er tilrådd som behandling t.d. for pasientar med psykoselidingar, er det på ingen måte akseptabelt at dette tilbodet er tilgjengeleg berre nokre få stader. 

Så kanskje vi også no skulle prøve å tjuvstarte litt, for å redusere sjansane for å kome i bakleksa? No er uttrykket «tjuvstarte» ikkje heilt ideelt, for det kan gje assosiasjonar til noko ulovleg, og det er ikkje poenget her. Men uttrykket er ikkje heilt av vegen heller, for dette handlar om å ta initiativ og starte før vi får klarsignal. Ventar vi på klarsignal frå myndigheitene, ventar vi for lenge, trur eg.

Eit bilde eg la ut på POLYFONs Facebook-side medan eg skreiv denne teksten, gav meg ideen til ei litt dryg, men likevel interessant, samanlikning. Bildet var av ei gruppe flotte og finpynta musikkterapistudentar frå Griegakademiet, tatt 17. mai. Kanskje vi kan lære noko av karane på Eidsvold i 1814? Dei tok seg litt til rette. Dei venta ikkje på danskekongen. Dei venta ikkje på svenskekongen heller. Dei tok seg ikkje ein gong tid til å vente på at representantane frå Finnmark skulle nå fram til Eidsvold. Dei prøvde å forstå det storpolitiske spelet vesle Noreg var ein del av, og så skreiv dei ei grunnlov i full fart, før det var for seint. 

View fullsize

Ei gruppe musikkterapistudentar 17. mai 2018, med eit engasjement som lover godt for framtida til faget! Foto: Daniel Andreassen.

Det politiske spelet rundt musikkterapi i dag er mindre både i skala og dramatikk, men intrikat nok. Kanskje vi også må ta oss litt til rette? Eg tenkjer t.d. på at vi kan kjempe for utvida utdanningskapasitet før det er massevis av tomme musikkterapistillingar der ute, og at vi kan bygge opp spesialistutdanning og ein kultur for etterutdanning, rettleiing og kontinuerleg kompetanseutvikling før myndigheitene har gitt profesjonen autorisasjon. Tar vi grep i tide, kan kanskje eit lite fag lukkast med store omstillingar, også denne gongen. Gjer vi det på rette måten, vil ikkje berre musikkterapeutane, men også brukarane og tenestene, tene mykje på det. 

Når eg seier vi , så er jo dette i dag regulert av eit firepartsamarbeid mellom Universitetet i Bergen, Norges musikkhøgskule, Norsk foreining for musikkterapi og Musikernes fellesorganisasjon. Med andre ord: Køyr debatt! Men – ikkje køyr debatt så lenge at vi mister handlingsrom og handlemogelegheiter. Det er ikkje sikkert at vi har så god tid. Som eit lite fag må vi ofte ta små steg, men det kan vere nødvendig å ta dei i høgt tempo. Det er slik dei små dyra i skogen gjerne har det. Dei må vere raske for å overleve. 

Med andre ord: både føre var og snar. 

Litteratur

Kleive, M. & Stige, B. (1988). Med lengting, liv og song. Prøveordning med musikktilbod til funksjonshemma i Sogn og Fjordane. Oslo: Samlaget. 

Norsk kulturråd (1986). Årsmelding. Oslo. 

NOU (1988: 28). Med viten og vilje: innstilling fra Universitets- og høyskoleutvalget oppnevnt ved kongelig resolusjon av 22. juli 1987: avgitt til Kultur- og vitenskapsdepartementet 9. september 1988. 

Stige, B. (2013). Griegakademiet si musikkterapiutdanning gjennom sju fem-årsbolkar. I: Stige, B. (red.). Kvifor musikkterapi? Musikkterapistudiet ved Griegakademiet, UiB 25 år. Programhefte jubileumskonferanse 20. september 2013. Bergen: Griegakademiet. 

Stige, B. & Rolvsjord, R. (2009). Pionerer i mer enn femti år – om brudd og kontinuitet i musikkterapiens historie i Bergen. Musikkterapi, nr. 2/09, 6-24. 

Musikkterapi er musikkterapi er musikkterapi er...

Professor Gro Trondalen, CREMAH, Norges musikkhøgskole

Dette er en skriftlig versjon av åpningsforedraget ved Den femte norske konferansen i musikkterapi på Fana Folkehøgskole den 7. juni 2018. Sammen med professor Brynjulf Stige fra Universitetet i Bergen, presenterer jeg tanker om musikkterapi før, nå og i en mulig fremtid.

Musikkterapi er parallelle og forskjellige historier

Jeg har kalt dette åpningsforedraget «Musikkterapi er musikkterapi er musikkterapi er ...». Tittelen henspiller på diktlinjen: «Rose is a rose is a rose», som er hentet fra diktet Sacred Emily, av Gertrud Stein.[1] I diktet var den første Rose et kvinnenavn. Senere parafraserteStein setningen til, “A rose is a rose is a rose”, oftest fortolket som “things are what they are”. Musikkterapi er historier i historier i historier. Musikkterapi er parallelle historier – og musikkterapi er forskjelligehistorier.

Takk for invitasjonen fra programkomiteen til å presentere noen tanker om musikkterapi, fra mitt ståsted – på denne konferansen som skuer bakover, ser på nåtid, og «leker» med fremtiden. I denne sammenheng betyr det et fokusert blikk, som er knyttet til min historie og mine refleksjoner. Slik sett er det er fint og meningsfylt å få gjøre det sammen med professor Brynjulf Stige, Universitetet i Bergen – sammen med hans blikk. Takk til Brynjulf for godt samarbeid gjennom mange år. I dette arbeidet har langsiktig tenkning, samarbeid, og evnen til å handle meget raskt (til alle døgnets tider), vært gode og avgjørende kjennetegn på samarbeidet.

I programomtalen av denne åpningskvelden på konferansen har jeg lest at vi skal se 40 år bakover gjennom arv og tradisjon, og 40 år framover mot de muligheter og utfordringer som venter oss. Jeg vil begynne med å se 40 år tilbake. På den tiden ante jeg ikke at det var noe som het musikkterapi. Jeg hørte om musikkterapi første gang for nesten 30 år siden. Det var på et kurs i Integrative terapi med Hilarion Petzold som lærer. Da var jeg altså nesten 30 år. Jeg har følgelig levd omtrent en generasjon uten musikkterapi. Men det er en annen historie.

Tom Næss, Unni Tanum Johns og Even Ruud under EMTC i Oslo, 2013

I 1985 flyttet jeg 150 mil sørover for å begynne på musikkterapistudiet i Oslo, og livet skiftet retning. På studiet lærte jeg utrolig mye sammen med Kristin Røneid, Rudy Garred, Karette Stensæth og Grete Skarpeid som medstudenter. Hovedlærere som Unni Tanum Johns[2], Tom Næss og Even Ruud[3] var viktige inspiratorer for utvikling innen metodikk, improvisasjon og teori.

Praksislærere som Inger Skogstad Aamo og Rita Strand Frisk med sin stadige entusiasme for musikkterapi i praksis, gjorde stort inntrykk. I 1990 inviterte Tom meg til å bli praksislærer ved musikkterapistudiet. Jeg kan takke Rita for at jeg kom til Østlandets musikkonservatorium som lærer i 1991. Hun skulle ha barselpermisjon, og foreslo at jeg vikarierte for henne i faget «metodikk». Året etter gikk Bente Almås ut i studiepermisjon, og jeg fikk spørsmål om å lede musikkterapiutdanningen i hennes sted. Det var aktive og spennende år, som også gav rom for flere studieturer til for eksempel Helen Odell-Miller, Amelia Oldfield og Mary Priestley i England.

Akademisering og internasjonalisering

Den begynnende akademiseringen og tydelige internasjonaliseringen av musikkterapi kom i gang nettopp på 1990-tallet. I 1993 inviterte Aalborg universitet til et 3-årig nettverkssamarbeid i forskning på Gamle Vrå Slot i Danmark – ofte kalt NorFa nettverket. Deltakere kom fra de nordiske landene i tillegg til England og Tyskland. Gjesteforelesere som David Aldridge, Kenneth Bruscia, Colwyn Trevarthen og Daniel Stern betydde mye for forsknings- og teoriforståelsen til mange av oss (Pedersen & Mahns, 1996).

For meg åpnet musikkterapi seg som en internasjonal bølge gjennom disse årene. NorFa nettverket ble en helt avgjørende inspirasjon for mitt forhold til musikkterapi som profesjon og disiplin (Trondalen, 2017b). Til Gamle Vrå Slot kom også Tony Wigram og Lars Ole Bonde. Sistnevnte ble viktig for utviklingen av CREMAH, gjennom sin professor II stilling ved Norges musikkhøgskole gjennom 10 år.

David Aldridge initierte og bygget på denne tiden opp en database innen musikkterapi. Sammen med Aldridge (Witten/Herdecke Universität), Inge Nygaard Pedersen og Lars Ole Bonde (begge Aalborg universitet), var jeg med på å arbeide for at en End Note-database skulle bli så tilgjengelig som mulig. Music Therapy Today med Aldridge i spissen, sprang ut av ønsket om å dele kunnskap gratis. Videoer, databaser med litteratur og et online tidsskrift, ble gjort tilgjengelig ikke minst gjennom Jürg Fächner sitt utrettelige arbeid med digitalisering av tekst og bilde (1996-2004, CD I-V) (Trolldalen, 1994). Det nordiske samarbeidet vokste seg sterk i disse årene.

Parallelt med NorFA-nettverket initierte Even Ruud, som leder av Institutt for musikk og teater et samarbeid mellom Universitetet i Oslo/Norgesnettverket og Østlandets musikkonservatorium (ØMK). Jeg var leder for musikkterapistudiet på den tiden, og ble engasjert på det faglig-administrative plan. Det ble opprettet hovedfag i musikkvitenskap i 1994, med innretning musikkterapi. Dette hovedfaget gikk på deltid over 4 år, og musikkterapeutene gjennomførte utdanningen ved siden av jobb. Det ble mye pizza til middag i den tiden for mange av oss. I en periode etter 1994 har nærmere tyve musikkterapeuter tatt hovedfag i musikkterapi. Mange internasjonale forskere kom til Norge og underviste på hovedfaget, for eksempel David Aldridge, Kenneth Bruscia, Carolyn Kenny, Colwyn Trevarthen, Carol Robbins, Clive Robbins, og Björn Wrangsjö. Musikkterapi fikk stadig tydeligere teoretisk og forskningsmessig tyngde (Ruud, 1999). Som en del av dette hovedfaget, ble det første kurs i Guided Imagery and Music (GIM, trinn 1) arrangert i Oslo i 1995 med amerikanske Lisa Summer som leder. Etter kurset på trinn 1 fikk vi ikke lov å gjøre individuelle timer, men gruppearbeid med korte musikkreiser var helt i orden. Flere av oss inkluderte en slik reseptiv tilnærmingen i vår musikkterapeutiske praksis etter dette, og fortsatte med GIM-utdanningen på et senere tidspunkt.

Første kull Guided Imagery and Music, trinn 1 med Lisa Summer, 1995.

Dette var også en tid der stadig fler drog på internasjonale konferanser. På Europeisk konferanse i Aalborg i 1995 var det flere norske som deltok (Pedersen & Bonde, 1995). Det gjorde også Trygve Aasgaard, som for øvrig fremdeles er eneste professor i Musikk og helse her i landet.

I 1997 ble den Første norske konferanse i musikkterapi gjennomført på Olavsgaard (NFMT, 1997). Forelesere som Clive Robbins og Tony Wigram inspirerte på alle vis. Wigram har med sin faglige og inkluderende lederstil vært sentral for å utvikle PhD programmet ved Aalborg universitet sammen Inge Nygaard Pedersen og Lars Ole Bonde. Flere norske har fått sin doktorgrad ved dette internasjonale programmet i musikkterapi.

Tony Wigram var også en av pådriverne for etablering av Europeisk musikkterapikomite (EMTC). Brynjulf Stige var Norges første representant, før jeg overtok (Trolldalen, 1998). Videre har Kjerstin Erdal, og Ingeborg Nebelung stilt opp for Norge i komitéen.

Inn i et nytt årtusen

Høsten1998 fikk Norges musikkhøgskole (NMH) tilsagn om å starte forskerutdanning og rett til å tildele doktorgrad, og som første stipendiat i musikkterapi ved NMH ble jeg tilsatt i 1999. Siden er det blitt nærmere et 20-talls norske doktorer fra UiO, Aalborg, UiB og NMH. Samme år, i 1999, startet den første utdanningen i Guided Imagery and Music med norsk/dansk språk og flere norske deltakere. De to første Fellow of Association of Music and Imagery (FAMI) ble godkjent i 2005 (Trondalen & Oveland, 2008). Konferansene øker i antall. The European Music Therapy Conference i Finland i 2004 var den første konferansen som hadde flere kvinnelige hovedforedragsholdere enn menn, i Europeisk sammenheng.

Årsenheten «Musikk og helse» ble etablert i 2004. Denne årsenheten kan tas enten som en del av en fri bachelor, som gir grunnlag for opptak til 2-årig masterprogram, eller som en frittstående enhet. I 2005 ble master i musikkterapi formelt godkjent. Utdanningen på Sandane flyttet til Universitetet i Bergen i 2006, og Universitetet i Bergen etablerte en 5-årig integrert master i musikkterapi i 2010 (jf. Brynjulf sitt åpningsforedrag; Trondalen, Rolvsjord, & Stige, 2010).

CREMAH 2008-2018 med Karette Stensæth, Even Ruud, Tone Sæter Kvamme, Lars Ole Bonde, Marie Strand Skånland, Hans Petter Solli, Felicity Baker og Gro Trondalen

Idéen om Senter for musikk og helse oppstod en sen oktoberkveld i 2006. Enda gikk det nesten 2 år før Senter for musikk og helse ble etablert i 2008. I dag er forkortelsen blitt til CREMAH (Centre for Research in Music and Health), som på norsk blir Senter for forskning i musikk og helse. En særlig takk til samarbeidspartnere i disse årene: Karette Stensæth, Lars Ole Bonde, Even Ruud, Marie Strand Skånland, Tone Sæter Kvamme, Hans Petter Solli og nå siste skudd på stammen Felicity Baker, fra Melbourne University i Australia.

Både Facebook og Skriftsserien fra CREMAH som begge ble etablert ved opprettelsen, er blitt viktige, ikke minst for spredning av norske nyheter og tekster om musikkterapi. Mange har fått mulighet til å publisere sine masteroppgaver nettopp gjennom Skriftserien. Fra høsten 2018 erstattes Skriftserien av Journal of Music, Health and Wellbeing – et online tidsskrift.

I August 2013 arrangerte Norsk forening for musikkterapi European Music Therapy Conference sammen med European Music Therapy Confederation. Rundt 450 deltakere deltok på et kreativt og vellykket arrangement lokalisert til NMH.

Inn i det nye årtusen øker det internasjonale samarbeidet. Ikke minst gjennom det formelle forskningssamarbeid som er etablert gjennom en gjensidighetsavtale i Consortiet av 8 universitet med PhD program fra USA, Australia og Europa.

View fullsize

International Consortium i musikkterapi. Jylland 2016. 

Fortid & nåtid

Mange har dratt lasset gjennom disse 40 årene. Noen av dem som har hatt/har faste prosentstillinger gjennom mange år ved musikkterapistudiet ved NMH er: Tom Næss, Unni Tanum Johns, Rita Strand Frisk, Bente Almås, Karette Stensæth, Even Ruud, Tone Sæter Kvamme, Trygve Aasgaard, Ruth Eckhoff, Hans Petter Solli, Arne Husjord, Are Brean og Hans Borchegrevink, samt undertegnede – i tillegg til alle praksislærerne ca. 35 i tallet. For noen spennende utviklingsår!

Mye har skjedd– og skjer –  i norsk musikkterapi. Musikkterapi er per dags dato inne i 7 nasjonale retningslinjer, riktignok med ulik evidens og underlagsdokumentasjon. Men utviklingen går absolutt i riktig retning. Et strategisk notat fra NFMT 2007 viser initiativ til fagpolitisk samarbeid mellom NMH, UIO og NFMT. Det er imidlertid først for tre år siden (i 2015) at det formelt etablerte samarbeidet mellom MFO, NFMT, UiB og NMH ble virkelighet. I 2017 ble et samarbeidsutvalg for utdanningene i musikkterapi med lærere fra begge studiesteder, formelt etablert. I begge disse utvalgene har viktige spørsmål blant annet vært utdanningskapasitet, spesialisering, autorisasjon, veilederutdanning og videre- og etterutdanning. Det er musikkterapinettverkenes tid der blant annet Barnevern, Rus, Eldrehelse og Folkehelse har etablert nasjonale/nordiske fora der musikkterapeuter og fagpersoner innen feltet arbeider aktivt for musikkterapi. NFMT har opprettet Fagstrategiske utvalg innen mange sektorer. Stadig fler blir engasjert, akkurat slik det skal være i et fagfelt i utvikling – og for utvikling.

Noen tanker om fremtid

I fjor sommer, juli 2017, var verdenskonferansen i musikkterapi lagt til Tsukuba i Japan. Midt i en av parkene der fant jeg en sokkel med tittelen «Pedestal for the future». Gjennom tekst på japansk og engelsk ble vi oppfordret til å gi skulpturen liv ved å tre inn i skulpturen. Vi ble oppfordret til å ta tid til å forestille oss fremtiden – en fremtid vi selv er med på å påvirke. Jeg tok oppfordringen på alvor i Japan – og gjør det samme nå.

Musikkterapifeltet endrer seg hele tiden. Hvordan forholder vioss til å leve i – og være i konstant endring - uten å miste det vi mener er kjerneverdier i norsk musikkterapi? I 1993 synliggjorde Cheryl Dileo Maranto 14 ulike skoler i USA alene (Maranto, 1993). Verdenskonferansen i musikkterapi i Washington i 1999 bød på en spennende diskusjon om de fem modellene i musikkterapi: Nordoff-Robbins, Analytisk, Guided Imagery and Music, Benenson og Behavioral Music Therapy, med de fleste grunnleggerne til stede (Wheeler, 2012). I dag er musikkterapi atskillig mer mangfoldig, dog uten å ha glemt sine røtter. Kenneth Aigen foreslo i sin bok om Music Therapy Theory. Current issues and concepts at vi fremdeles har 5 kjernemodeller som stadig utvikler seg, men legger til 14 orienteringer (siden 1982) innenfor musikkterapifeltet (Aigen, 2014). Lars Ole Bonde responderer positivt på bokens intensjon gjennom et essay i Nordic Journal of Music Therapy, samtidig som han problematiserer om boken tilbyr the current state of music therapy theory? (Bonde, 2015). Musikkterapiteori er også stadig i endring.

Hvor står så norsk musikkterapi? Er det noe som kan sies å være norsk musikkterapi sitt DNA? Jeg forslo på The Nordic Student Conference in Music Therapy i Oslo i 2017 å tenke kjerneverdier som grunnstamme – et fingeravtrykk – et DNA.[4] Det er mulig dette kan være enda viktigere enn å «låse» norsk musikkterapi til bestemte teorier, i en tid der også teorier utvikler seg raskt. Jeg foreslår at norsk musikkterapi sine kjerneverdier er (Trondalen, 2017a):

•      Det kommuniserende menneske; medfødt musikalitet

•      Improvisasjon

•      Brukerinvolvering

•      Fokus på ressurser

•      Kontekstsensitiv

•      Relasjon

•      Musikk som felt og agent for kommunikasjon 

Musikkterapi som praksis er i utvikling, det samme er teoriene vi bruker for å utforske og forstå mer av musikkterapeutiske prosesser. Samtidig vil jeg holde fast i disse grunnverdier som jeg mener preger den norske forståelsen av musikkterapi.

Vi lever i et digitalisert samfunn. For 15 år siden skrev Finn Skårderud (2003)artikkelen Sh@me in Cyberspace. Relationship without faces. Hvor er vi som musikkterapiprofesjon i e-samfunnet? Her er det ingen enkle og raske svar. Men at vi stadig må være innovative for å promotere og informere om musikkterapi i e-samfunnet, det er jeg sikker på.

«Forskningsmøte mellom musikk og medisin», sier avisartikkelen, kun datert for noen dager siden (Flydal, 23.6.2018). Teksten forteller at forskningsprosjektet RITMO har fått 150 mill. i disse dager fra Norges Forskningsråd. Forskningssentrene våre, GAMUT og CREMAH, bruker mye av sin tid til å skrive forskningssøknader for å få eksterne midler til å utvikle musikkterapifeltet via randomiserte kontrollerte studier til mer fortellende dokumentasjonsformer. Spennende og ny kunnskap utvikles. Det meste kan måles og veies i dag – men målingene sier ofte lite eller ingenting om subjektetsopplevelse. Jeg mener det er mennesket som helet tiden må stå i sentrum for vår forskning, ikke minst i en tid der «mennesket møter maskin». Et inspirerende eksempel på en human teknologi møtte jeg på et besøk ved Centre for Cypbernics i teknologibyen Tsukuba i Japan. Dette høyteknologiske forskningssenteret skaper nye former for menneskelig rehabilitering (Human-assisted technology, for eksempel «robot-suit») gjennom grensesprengende og menneskelig funksjonsrettet teknologi. Et inspirerende møte som frister til gjentakelse.

I en tid med store endringer mener jeg at tverrfaglighet er viktigere enn noensinne. Gjennom hele mitt liv har jeg hentet inspirasjon gjennom å kople kunnskap fra ulike felt. Dette gjelder også som musikkterapeut og forsker. Jeg er særlig opptatt av tilstøtende kunstfelt som arkitektur, skulptur, bilde, og kanskje aller mest design. Nedenstående stikkord fra design-feltet inspirerer og utfordrer meg i min overordnede filosofiske tenkning rundt musikkterapi, samt utvikling av praksis, teori og forskning.

En av dem jeg synes det har vært – og er – interessant å lytte til er Dean Li Edelkoort (NY), en hollandsk trendforsker og designer. Hun regnes som en av de 25 mest anerkjente «lesere» av trender. Jeg møtte hennes tanker for mange år tilbake. I et foredrag fra 2017 peker Edelkoort blant annet på betydningen av mangfold og variasjon i stedet for likhet og en ren individuell tilnærming til et felt. Hun mener det har en egen kvalitet å bryne ideer mot hverandre, fremfor å dyrke en individbasert fremtid. Videre peker Edelkoort på kraften som ligger i tilgjengelig og åpen informasjon, samtidig som vi må jobbe med å kombinere «High tech & slow craft». For meg handler dette siste punktet om å fremme en human teknologi i møte med en stadig sterkere digitalisering og fremmedgjøring i samfunnet.

En annen interessant designer er professor Suzi Vaughan ved Queensland University, som i foredrag i 2015 oppfordrer oss til å bruke vår intuitive forestillingsevne hver dag. Hun oppfordrer til nysgjerrighet og en særlig oppmerksomhet i forhold til de mønstre vi omgir oss med i det daglige. Mønstre tenker jeg her handler om både overordnede paradigmer i møte med samfunn, forskningsmønstre, teori- og praksisutvikling. Vaughan oppfordrer til et mangfold av idéer, samtidig som hun anbefaler å ikke forelske seg i disse: i forelskelsen forsvinner de lange linjene. Til slutt i foredraget oppfordrer hun til å dele idéer, mens hver og en av oss tar ansvar for å være en som bidrar inn i og påvirker virkeligheten vår. Det vil si, alle kan og må bidra for å skape en bærekraftig fremtid. Også for musikkterapi!

Vi skaper fremtiden sammen

Musikkterapi har en fremtid. Reisen inn i fremtiden må vi skape i fellesskap. Vi må fortsette å diskutere spesialisering, veiledningsutdanning, autorisasjon, utdanning og studieplasser, teorier og metode, vår flerfoldige profesjonsoppfatning... Alt dette i møte med omskiftelige paradigmer og tenkesett som til enhver tid skaper mønstre i samfunnet vårt. Vi skal jobbe med profesjonsidentitet, men fortsette å være åpne – unngå stigmatisering – av andre og hverandre – vi må lære av andre fagfelt. Vi skal være gode til å gripe sjansene vi får. Være opptatt av prosesser på mikronivå – og de store linjene – på samme tid.

For ca. 30 år siden skiftet mitt liv faglig retning. Jeg begynte en reise med musikkterapifolket. «Den reiser raskest som reiser alene», sier Rudyard Kipling. Til dette sitatet er det senere føyd til «Men skal du gå langt – må du gå sammen med andre». Og vi musikkterapeuter skal gå langt – det må vi gjøre sammen!

Referanser

Aigen, K. S. (2014). The Study of Music Therapy. Current issues and concepts. New York and London: Routledge.

Bonde, L. O. (2015). The current state of music therapy theory? Nordic Journal of Music Therapy, 24(2), 167-175. doi:http://dx.doi.org/10.1080/08098131.2014.987805

Flydal, L. O. (2018, 23. mai 2018). Forskningsmøte mellom musikk og medisin, Kulturreportasje.Vårt Land. Retrieved from https://www.vl.no/kultur/forskningsmote-mellom-musikk-og-medisin-1.1147623

Garred, R. (2006). Music as Therapy: a dialogical perspective. Gilsum: NH: Barcelona Publishers.

Maranto, C. D. (Ed.) (1993). Music Therapy, International Perspectives. Cherry Hill, NJ: Jeffrey Books.

Stensæth, K., Trondalen, G. & Varkøy, Ø. (red.) (2017). Musikk, handlinger, muligheter. Festskrift til Even Ruud. Skriftserie fra CREMAH. Vol. 10. Oslo: Norges musikkhøgskole.

NFMT (1997). Den Første Norske Musikkterapikonferanse, Olavsgaard. Spesialnummer, Musikkterapi.

Nordoff, P., & Robbins, C. (1977). Creative Music Therapy.  Individual Treatment for the Handicapped Child. New York: John Day.

Næss, T. (1989). Lyd og vekst. En innføring i metoden terapeutisk improvisasjon: Musikkpedagogisk Forlag, Nesodden.

Pedersen, I. N., & Mahns, W. (1996). Nordic Network in Music Therapy Research 1993-1996. Aalborg university: Aalborg: NorFaNordisk Forskerakademi.

Rolvsjord, R. (2010). Resource Oriented Music Therapy in Mental Health Care. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.

Pedersen, I.N. & Bonde, L.O. (Red.) (1995). Music Therapy within Multi-disiplinary Teams. The 3rd european Music Therapy Conference. Aalborg: Aalborg Universitetsforlag.

Ruud, E. (1987). Musikk som kommunikasjon og samhandling. Teoretiske perspektiv på musikkterapi.Doktoravhandling i musikkvitenskap, Universitetet i Oslo. 

Ruud, E. (1999). Musikkterapi - et fag i utvikling. Studia Musicologica Norvegica. Norsk årsskrift for musikkforskning, 25, 502-521. 

Ruud, E. (2010). Music Therapy. A Perspective from the Humanities. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.

Skårderud, F. (2003). Sh@me in Cyberspace. Relationships Without Faces: The E-media and Eating Disorders. European Eating Disorders Review, 11(3), 155-169. 

Stensæth, K. (2017). Responsiveness in Music Therapy Improvisation: A Perspective Inspired by Mikhail Bakhtin. Dallas, TX: Barcelona Publishers.

Stige, B. (2002). Culture-centered Music Therapy. Gilsum NH: Barcelona Publishers.

Trolldalen, G. (1994). New ways of finding litterature. Nordiv Journal of Music Therapy (3 (2)). 

Trolldalen, G. (1998). Norsk Visepresident i EMTC. Musikkterapi (3), 43. 

Trondalen, G., & Oveland, S. (2008). The Bonny Method of Guided Imagery and Music i Norge. I: Perspektiver på musikk og helse 30 år med norsk musikkterapi. Trondalen, G. og Ruud, E. (Red). Skriftserie fra Senter for musikk og helse. (s. 439-450). Oslo: Norges musikkhøgskole.

Trondalen, G. (2016). Relational Music Therapy: An Intersubjective Perspective. Dallas, TX: Barcelona Publishers.

Trondalen, G. (2017a). Present and Surprised: Juggling the roles of a Music therapist. Keynote ved the Nordic Music Therapy Student Conference, Norges musikkhøgskole, Oslo.

Trondalen, G. (2017b). Profile 44. Gro Trondalen. Norway. In The Lives of Music Therapists: Profiles in Creativity. Volume Two(pp. 648-663): Barcelona Publishers.

Trondalen, G., Rolvsjord, R., & Stige, B. (2010). Music Therapy in Norway - approaching a new decade. Voices. 

Wheeler, B. (2012). Ninth World Congress of Music Therapy: Interview with Mary Adamek, Kenneth Aigen and Al Bumanis. Voices: A World Forum for Music Therapy, 12(1).

Fotnoter

[1] Diktet ble skrevet av Gertrud Stein i 1913, og er fra diktsamlingen Geography and Plays(1922). Boston: Four Seas Co., 1922, s. 178-188. http://writing.upenn.edu/library/Stein-Gertrude_Rose-is-a-rose.html

[2] 23. november 2018 arrangeres en halvdagskonferanse til ære for Unni som går av med pensjon til jul. CREMAH går sammen med psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo om å arrangere konferansen med tittelen «Musikk og relasjon».

[3] I 2017 publiserte CREMAH Festskriftet Musikk, handlinger, muligheter. Festskrift til Even Ruud til ære for Even Ruud som gikk av med pensjon høsten 2017.

[4] Garred, 2006; Nordoff & Robbins, 1977; Næss, 1989; Rolvsjord, 2010; Ruud, 1987; 2010; Stensæth, 2017; Stige, 2002; Trondalen, 2016.

Musikkterapi og autisme – forsking og praksis i rørsla

KOMMENTAR: Den store internasjonale studien som undersøkte effekten av improvisatorisk musikkterapi hos barn med autisme – TIME-A prosjektet – er avslutta (Bieleninik et al., 2017a). Mange har sett fram til å sjå utfallet, men som Merete Lippert Tobiassen (2017) skriv i sin kommentar til TIME-A resultata, blei dei ikkje slik som forventa. 

Av Karin Mössler, Forsker II ved GAMUT Uni Research Helse og musikkterapeut ved Bergen Kulturskole (Foto: Rune Rolvsjord)

Studien kunne ikkje vise at det autistiske symptomnivået hos barna med ein autismediagnose i alderen 4-7 år som fekk musikkterapi i fem månader i tillegg til standardbehandlinga, blir signifikant mindre samanlikna med gruppa som ikkje fekk musikkterapi. Både forskarar og musikkterapeutar hadde nok håp om meir positive funn, sidan både praksisforteljingar og tidlegare forskingsresultat (Geretsegger et al., 2014) peikte på lovande effektar av musikkterapi for barn med autisme. 

Når ei yrkesgruppe i vekst blir utsett for negative studieresultat, så kan det kjennast ubehageleg. TIME-A resultata har nok uroa musikkterapeutar verda rundt, men også skapt eit stort engasjement gjennom diskusjon og refleksjon om musikkterapien i dette feltet, noko som eg trur er positivt (sjå for eksempel Scutti, S., 2017; Turry, A. 2018; 2018; Gold & Bieleninik, 2018). Eg vil gjerne bidra til denne refleksjonen som også speglar mi eiga forskingsreise i TIME-prosjektet og utover dette. I denne refleksjonen skal eg prøve å belyse korleis eg som forskar og musikkterapeut kan bruke både resultata og praksiserfaringar frå prosjektet for å utvikle feltet vidare. Perspektiva frå forskinga, deltakarar/foreldre og musikkterapipraksis skal belysast for å kunne sjå på TIME-A studien som eit prosjekt som også skaper mogelegheiter. 

Forsking – dei små detaljane

I hovudpublikasjonen til TIME-A prosjektet er fokuset lagt på dei utfallsmåla som vart definerte som «primary outcome» i studieprotokollen (Geretsegger et al., 2012). Det er dermed dei resultata som vert mest omtalte i media, og dei vart diverre negative. Samtidig presenterer artikkelen ein metodisk sterk forskingsstudie som også hadde nokre positive resultat. Sidan dei negative resultata står sentralt, er det lett å gå glipp av desse gode sidane av prosjektet som kan gje eit utvida perspektiv på prosjektet. 

Sett frå eit forskarperspektiv var TIME-A ein vellukka studie. Studien hadde eit design som følgde dei strenge evidensbaserte krava, inkluderte eit stort tal deltakarar, det blei gjennomført innanfor tids- og budsjettramma og stimulerte til nye forskingsprosjektog internasjonal nettverksbygging. TIME-A lukkast med gjennomføringa av eitt av dei største kliniske studiane som undersøkte effekten av ein psyko-sosial intervensjon for barn med autisme. Samtidig gjer studien merksam på svake sider av autismeforskinga utanfor musikkterapiverda. Christian Gold, prosjektleiaren av TIME-A studien, kommenterte i eit intervju at dei fleste kliniske studiar som ble gjort på barn med autisme har dei same metodiske manglar som tidlegare musikkterapistudiar (Rolvsjord, 2017). Det vil seie at tidlegare studiar – også utanfor musikkterapifeltet – som viser positive resultat, ofte baserer seg på svake studiedesign. TIME-A studien utfordrar dermed andre terapiformer til å strekkje seg litt lengre. Det finst også behov for andre terapimetodar til å lage større studiar som følgjer dei strenge evidensbaserte krava for randomiserte studiar for å kunne bekrefte dei positive effektane som blei funne tidlegare.   

Sist, men ikkje minst, har TIME-A også produsert nokre positive resultat. Mellom dei «secondary outcomes» fann TIME-A studien at deltakarar i musikkterapigruppa viste ei større forbetring i «sosial motivasjon» og«sosial bevissthet» og ein signifikant reduksjon av «autistiske mannerismer» som blei målte med den «Sosiale Responsivitetsskalen (SRS)», eit spørjeskjema som foreldra fyller ut. I tillegg kunne forskarar sjå at eit større tal deltakarar i musikkterapigruppa viste ei større forbetring på symptomnivået som gjeld «sosial-affektive» evner. Dei blei målt av ein psykolog eller psykiater ved hjelp av «Autism Diagnostic Observation Schedule (ADOS)». Hovudanalysane som undersøkte gjennomsnittet av ADOS-resultata for deltakarar viste ikkje denne forskjellen, men «responsratene» som analyserer korleis kvart enkelt barn har respondert på tilbodet viste at omtrent 10% fleire deltakarar av musikkterapigruppa blei betre samanlikna med deltakarar i standardbehandlingsgruppa, som ikkje fekk musikkterapi (Bieleninik et al., 2017a).

Slike resultat er nok lovande og peikar på at det kan vere viktig for nokre barn og familiane deira å få musikkterapi. Samtidig er negative resultat ikkje noko me må vere redde for. Ei mogelegheit å takla dei er å utfordra oss sjølv til å sjå nærmare på korleis me jobbar som musikkterapeutar og om me kanskje kunne gjere noko annleis eller betre. Som forskar og musikkterapeut kan eg sjå mogelegheiter både i ei utvikling av relasjons- og kroppsbasert metodikk og samarbeid med foreldre.

Foreldre – støttespelar og ressursgruppe

«Men de fann jo ikkje at musikkterapi skadar heller og dermed er det alltid verdt til å prøve», kommenterte ei mamma til eit barn som deltok i TIME-A prosjektet. 

I løpet av hausten 2017 hadde eg samtalar med foreldra som deltok i TIME-A studien i Noreg. Til mi eiga overrasking var ingen av dei skuffa eller forundra over resultata. Tvert imot, dei kommenterte at fem månader musikkterapi på toppen av alt det andre som barna allereie fekk som behandlingstiltak, ikkje utgjer mykje. Autisme betyr at forandringar skjer over lang tid. Det var dei nok einige i. Dei var framleis positivt innstilte til musikkterapi og hadde ikkje mista trua på musikkterapi. Dei nemnde at dei kunne sjå at musikkterapeuten klarte å involvere barna deira på ein unik måte i eit samspel. Når eg gjekk gjennom videoopptak frå musikkterapitimane med foreldra, så kunne dei vere imponerte over kor fort barna ga blikkontakt, tok initiativ, delte merksemda eller involverte terapeuten i handlingane sine. Foreldra kunne sjå sosiale og emosjonelle reaksjonar, uttrykk eller handlingar som dei beskreiv som «sjeldne» for barna sine i andre samanhengar på denne tida. Barna viste sosiale evner i musikkterapirommet, trekk som ikkje var så synlege utanfor denne settinga og kanskje heller ikkje i den psykologiske testsituasjonen, noko som var avgjerande for hovudresultata av TIME-A prosjektet. Men forandringar og opplevinga var der likevel – opplevingar av relasjon som ga glede og som kunne auke livskvaliteten.

I tillegg viste TIME-A resultata frå UK, ei av dei ni landa som deltok i prosjektet og som også brukte andre utfallsmål enn hovudstudien, at foreldre til barna som fekk musikkterapi rapporterte mindre emosjonell nød eitt år etter prosjektets oppstart samanlikna med dei som ikkje fekk musikkterapi (Crawford et al., 2017). I Israel, der foreldre fekk utvida foreldrerettleiing innanfor TIME-A prosjektet som var retta mot bevisst bruk av musikken i heimen, viste kvantitative resultat at livskvaliteten til barna kan auke. Kvalitative resultat viste at stressnivået kan verte redusert og foreldres forståing av barnas behov blei utvida, noko som blei rapportert som noko positivt (Gottfried, 2016).

Utfallsmål som rettar seg mot livskvalitet, relasjon og ei individuell utvikling av barna, blei meir og meir aktuelle i forskinga. Slike utfallsmål vil kanskje vere meir avgjerande i framtidige studiar enn det autistiske symptomnivået som også har vist seg som ganske stabilt over tid i nyare forsking (Bieleninik et al., 2017b). Samtidig kan det vere viktig å involvere familien i større grad inn i den terapeutiske samhandlinga. 

Musikkterapi – relasjons- og kroppsbasert metodikk

Samhandlinga i musikkterapi med barn med autisme byggjer mykje på interaksjonsprinsipp frå det tidlige samspelet. At relasjonen er ein betydningsfull terapeutisk verkemekanisme, er ikkje noko nytt innanfor terapiforskinga (Beutler et al., 2004). Men lite forskingsfokus har blitt retta mot relasjonelle faktorar i autismebehandlinga (Lerner et al., 2012). I  prosjektet «Shared Moments» som nytter data frå TIME-A studien, har ei forskargruppe rundt Wolfgang Schmid og meg retta fokuset mot relasjonen. Dei foreløpige resultata viser at kvaliteten i relasjonen mellom barna og musikkterapeuten kan vere ein viktig prediktor for terapieffekten. Basert på videoanalysar fann forskarar at autistiske symptom knytta til barnas sosiale evnar er reduserte, om ein relasjon vart utvikla, der terapeuten kjenslemessig og musikalsk var inntona til barnas behov for kontakt, inntona til barnas stemningsleie, inntona til barnas kroppslege og emosjonelle uttrykk (Mössler et al., 2017).

Å bruke  musikalsk og emosjonell inntoning kan dermed vere ein viktig terapeutisk verkemekanisme som kan hjelpe til å skape intra- og interpersonelle relasjoner i musikkterapi med barn med autisme. 

Når me musikkterapeutar brukar emosjonell inntoning som metodisk verktøy, er me nøydde til å bruke kroppen vår til å byggje relasjonen til barna. Me er nøydde til å gå inn i den affektive verda til barna. Det kan vere utfordrande sidan ho kan kjennast einsam, tom, utilgjengeleg, avvisande, uroleg, stressande, forvirrande, utrygg og mykje meir. I tillegg er det oftast ikkje noko språk som kan hjelpe til med å fange opp denne verda. Ved å ta i bruk musikken har me dette unike potensialet til å tone oss inn, men me må også gjere det med vår eigen kropp. Me må tillate oss å kjenne på desse kjenslene som kan dukke opp i samværet med eit barn med autisme for å kunne forstå barnas relasjonelle og emosjonelle behov. Ved at me brukar desse kjenslene som informasjonskjelde, byggjer me dei musikalske bruene på ein annen måte. Ei slik bru vil eg illustrere med eit eksempel frå kvardagen min som musikkterapeut på kulturskulen.

Timen sluttar snart. Eg skal hjelpe guten til å ta på sko. Men han er ikkje med. Han byrjar å opne skap for å finne seg nye instrument. Han er uroleg, spring rundt i rommet og kjem borti trommene. Eg må passe på at han ikkje dyttar dei. Eg kjenner meg stressa. Når eg prøver å ta på han hua, klør han meg litt på beina og lagar ei blanding av skrike- og knurrelydar. Eg går ned i kne, tar hendene hans, ristar litt på dei og skrik på same måten som han. «Er du ei lita løve», spør eg.  Eg ristar litt meir. Med heile kroppen sin lenar han seg inn til meg slik at eg må sette meg på golvet med han. Han plasserer seg mellom beina mine. Saman held me fram med å skrike. Han ser på meg og tek på munnen min – noko som han aldri har gjort før. Han vil vite kor lyden min kjem frå. Han lyttar, han observerer. Samtidig lagar me høge skrikelydar som etter kvart formar seg til ein «A»- lyd som går i bølgjer – dei har ein start, eit høgdepunkt, ein slutt. Dei byggjer seg opp att etter ein felles pause – me er synkroniserte. Guten er merksam og det verkar som han deler opplevinga si med meg. Hans indre urolege rørsle har kome til utrykk og funne sin form. Etter at me har repetert denne skrikebølgja fleire gonger, seier han: «Ferdig!». Han tek på skorne sine sjølv og går ut av rommet. 

Det å kunne knyte saman rørsler, sanseinntrykk og kjensler gjennom musikken skapar føresetnader til å jobbe med relasjon lenge før eit barn tek kontakt med ein annen person eller viser teikn til intersubjektivitet. Det er indre relasjonar i barnet som blei skapte og som hjelper til å byggje opp det kroppslege sjølvet (Stern, 1985/2000). Eg vil tru at dei fleste musikkterapeutar kjenner seg att i den tankegangen og deler like erfaringar som den vesle episoden eg beskreiv her. Inntoninga blir brukt for å kunne ta barnas veremåte og ståstad som utgangspunkt for eit samspel som inneber ein intensitet, ei form og eit tempo som er avstemt til barnas uttrykk. Strukturen, form og meining kan utvikle seg ut frå barnas t.o.m. urolege eller stereotype uttrykk, slik at barna sjølve bidrar aktivt til samspelet. Ut frå barnas eigne opplevingar kan uttrykket bli transformert inn til noko meiningsfullt og berekraftig. På den måten kan musikkterapi bidra til å støtte barnas sjølvoppleving som etter kvart skal vere utgangspunkt for ei kjensle av eigarskap og eit indre ønske for kontakt og relasjon.

Med lovande forskingsfunn frå Shared Moments prosjektet i ryggen med resultat som peikar på at denne måten å arbeide på kan vere viktig for desse barna, trur eg at me kan bli enda meir bevisste på at me tilbyr noko vesentleg og komplementært til den åtferdsbaserte og kognitive treninga barna oftast får som standardbehandling i Noreg. 

Avslutning

Mi eiga forsking med materialet frå TIME-A prosjektet skal mellom anna sjå nærare på korleis me kan overføre kunnskapen om inntoningsprosessar til arbeidet med foreldre. Fokuset skal vere på kroppen og korleis også foreldre kan bruke musikk til å få takk i dei rørslene som særleg kan gjere oss urolege, sinte og hjelpelause i samveret med eit barn med autisme. 

Olaug Nilssen (2017) beskreiv mange av desse rørslene i boka si «Tung tids tale» som handlar om livet hennar med den autistiske sonen sin. Ho skreiv:

«Dine utbrot kjem så brått, og du kjem deg ofte ikkje ut av dei utan hjelp, heller ikkje alltid med hjelp. Heile kroppen spenner seg og lyser av intensitet, du brøler, hyler, knurrar, bit deg fast i det du finn nærmast. Eg skulle gjerne nytte dei same framgangsmåtane når eg kjenner det begynner å koke, skulle gjerne stanga hovudet i veggen, skulle gjerne ha bite meg fast i ei dør. Men det kan eg ikkje.» 

Spørsmålet er kva kan me gjere i staden for og kva rolle musikken kan ha når det gjeld å regulere ein kropp i høg spenning.  For å kunne auke ein terapieffekt kan det vere vesentlig at me musikkterapeutar overfører musikkterapeutisk kunnskap om inntoning til familiens kvardag. Samtidig trur eg er det viktig at foreldre blir involvert i vidare forskingsprosessar. Å bruke foreldres kunnskap og erfaring om korleis dei reagerer på eit autistisk barn med ein uroleg kropp, vil gje oss meir differensiert kunnskap om korleis me kan bruke musikken i samspelet med kroppen. Det vil bidra til å vidareutvikle metodikken vår som skal kunne brukast både innan- og utanfor terapirommet.  

Gjennom prosjekt som har utvikla seg i kjølvatnet av TIME-A studien, finn me nye perspektiv, nye spørsmål, nye hypotesar. Me går altså vidare i forskingsprosessen. Sjølv om TIME-A er avslutta, er forskinga på musikkterapi og autisme ikkje avslutta og eg satsar nok på ei spanande utvikling av musikkterapi innanfor autismefeltet i framtida. 

Takk

Takk til Wolfgang Schmid og Kjell Bergfjord for tilbakemeldinger på innhald og språk.

Referansar

Bieleninik, Ł., Geretsegger, M., Mössler, K., & et al. (2017a). Effects of improvisational music therapy vs enhanced standard care on symptom severity among children with autism spectrum disorder: The time-a randomized clinical trial. JAMA, 318(6), 525-535. doi:10.1001/jama.2017.9478

Bieleninik, Ł., Posserud, M.-B., Geretsegger, M., Thompson, G., Elefant, C., & Gold, C. (2017b). Tracing the temporal stability of autism spectrum diagnosis and severity as measured by the Autism Diagnostic Observation Schedule: A systematic review and meta-analysis. PLOS ONE, 12(9), e0183160. doi:10.1371/journal.pone.0183160

Beutler, L. E., Malik, M., Alimohamed, S., Harwood, T. M., Talebi, H., Noble, S., & Wong, E. (2004). Therapist variables. In M. J.Lambert (Ed.), Bergin and Garfield’s handbook of psychotherapy and behavior change (pp. 227–306). New York: Wiley.

Gold, C., & Bieleninik, Ł. (2018). Authors’ response. Nordic Journal of Music Therapy, 27(1), 90-92. doi:10.1080/08098131.2018.1398988

Geretsegger, M., Holck, U., & Gold, C. (2012). Randomised controlled trial of improvisational music therapy's effectiveness for children with autism spectrum disorders (TIME-A): study protocol. BMC Pediatrics, 12(2). doi:10.1186/1471-2431-12-2

Geretsegger, M., Elefant, C., Mössler Karin, A., & Gold, C. (2014). Music therapy for people with autism spectrum disorder. Cochrane Database of Systematic Reviews, (6). Retrieved from http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/14651858.CD004381.pub3/abstractdoi:10.1002/14651858.CD004381.pub3

Gottfried, T. (2016). Creating Bridges: Music-oriented counseling for parents of children with autism spectrum disorder.Aalborg University, Aalborg.

Lerner, M. D., White, S. W., & McPartland, J. C. (2012). Mechanisms of change in psychosocial interventions for autism spectrum disorders. Dialogues in Clinical Neuroscience, 14(3), 307-318. 

Mössler, K., Gold, C., Aßmus, J., Schumacher, K., Calvet, C., Reimer, S., Iversen, G., Schmid, W. (2017). The Therapeutic Relationship as Predictor of Change in Music Therapy with Young Children with Autism Spectrum Disorder. Journal of Autism and Developmental Disorders. doi:10.1007/s10803-017-3306-y

Nilssen, O. (2017). Tung tids tale. Oslo: Samlaget.

Rolvsjord, R. (2017). Heller ikke musikkterapi er en vidunderkur [Press release]. Retrieved from http://uni.no/nb/news/2017/08/08/heller-ikke-musikkterapi-er-en-vidunderkur/

Scutti, S. (2017). Study casts doubt on music therapy for kids with autism. Retrieved from https://edition.cnn.com/2017/08/08/health/autism-music-therapy-study/index.html

Stern, D. (1985/2000). The interpersonal world of the infant. New York, NY: Basic Books.

Tobiassen, M. L. (2017). Musikkterapi og ASD - en kommentar til TIME-A resultatene. Musikkterapi(2), 48-49. 

Turry, A. (2018). Actually, music therapy does work: Our response to the TIME-A study. Retrieved from https://steinhardt.nyu.edu/music/nordoff/news/musictherapyworks

Foto: Rune Rolvsjord

Fagfelt i framgang!

Av Julie Mangersnes

MiPe – Musikkterapi i Pediatri er et klinisk nettverk med fokus på fagutvikling, kvalitetssikring og veiledning for musikkterapeuter som arbeider med barn og unge ved norske sykehus.

MiPe hadde i november 2017 nok et engasjerende og motiverende to-dagers seminar. Denne gangen møttes vi i Bergen, og Barne-og ungdomsklinikken ved Haukeland universitetssykehus var vertskap med støtte fra POLYFON. Seminaret ble lagt opp til en lukket dag for nettverket og en åpen seminardag med inviterte forelesere.

Den første dagen var preget av gode erfaringsutvekslinger og diskusjoner, samt videre arbeid med utarbeiding av felles strategier for både klinisk praksis, og mer systematisk fagutvikling av feltet nasjonalt. I tillegg til dette var vi så heldig å få besøk av Alexandra Ullsten fra Sverige. Alexandra er musikkterapeut på Sentralhospitalet i Karlstad. Hun er pioner i Sverige på musikkterapi for premature spedbarn i neonatal intensivavdeling i Karlstad. Alexandra Ullsten tar for tiden også PhD hvor hun undersøker hvordan spedbarnsrettet sang kan støtte premature og syke nyfødte under smertefulle prosedyrer.

Det åpne seminaret presenterte et variert og faglig sterkt program, med spennende innlegg. Innleggene illustrerte den store bredden som er unik for feltet, blant annet musikkterapi på nyfødtintensiv, musikkterapi som prosedyrestøtte, musikkterapi med fokus på smerte, anoreksi, GIM og barnepalliasjon.

I tillegg var det noen spesielt inviterte forelesere på programmet. En av dem var Brynjulf Stige, professor i musikkterapi og leder for GAMUT - Griegakademiets senter for musikkterapiforsking og for POLYFON kunnskapsklynge for musikkterapi. Han snakket om samarbeidet mellom UiB og Helse Bergen som en del av POLYFON kunnskapsklynge for musikkterapi.

Trond H. Diseth, avdelingsoverlege, professor dr.med. ved avdeling for barn og unges psykiske helse på sykehus (S-BUP), OUS, Rikshospitalet, var også en av de inviterte foreleserne. Han holdt et spennende innlegg om «Biopsykososialt arbeid i somatikken». Seminaret ble avsluttet med en spennende og engasjerende paneldebatt hvor veien videre ble diskutert med stort engasjement.

Det er ingen tvil om at det er mye spennende som skjer på feltet og at barn og unges helse og mestring på sykehus er et fagområde som har stor framgang og utvikling. Det faglige programmet gjenspeilte hvordan musikkterapi med barn og unge på sykehus representerer en interessant dialog mellom biomedisinske og psykososiokulturelle perspektiv i norsk musikkterapi.

Per dags dato er det ni musikkterapeutstillinger i pediatri fordelt på seks norske sykehus i Oslo, Akershus, Bergen, Drammen, Trondheim og Tromsø. Forskningsaktiviteten øker stadig; sist fikk GAMUT (Uni Research og UiB) hele 19 millioner fra Norges forskningsråd til å gjennomføre en større internasjonal multisenterstudie på effekten av musikkterapi med for tidlig fødte og deres foreldre. Claire Mathern Ghetti, Christian Gold og Lucja Bielenink er forskerne i LongSTEP teamet (Longitudinal study of music therapy's effectiveness for premature infants and their caregivers). Prosjektet er planlagt å ta fire år og skal involvere 7 nyfødtintensivavdelinger i 5 ulike land.

I tillegg til dette er Stine Camilla Blichfeldt Ærø i permisjon fra sin stilling på OUS, Rikshospitalet for å ta PhD innen voksen somatikk ved Norges Musikkhøgskole/OUS Ullevål.

Det kan også nevnes at planleggingen av neste nettverksseminar i Tromsø høsten 2018 allerede er i gang.

Ønsker du mer informasjon? Har du interesse for feltet? Eller har du kanskje en god prosjektide som kan settes til verks? Ta gjerne kontakt med MiPe’s kontaktperson: Julie Mangersnes, e-post: jumang@ous-hf.no

Bak fra venstre: Tora Söderström Gaden, Kari Sandve , Alexandra Ullsten , Sofie Mortvedt, Claire Mathern Ghetti , Merethe Wolf Lindvall , Stine Camilla Blichfeldt Ærø, Julie Mangersnes.

Foran fra venstre: Tone Leinebø, Monika Overå, Marte Lie Noer og Ingvild Stene. Ikke tilstede: Vibeke Balterzen. 

Spiritualitet i musikkterapien

Er det plass til spiritualitet i den ortodokse musikkterapien? Blir musikkterapeuter, så vel som andre helsearbeidere, tvunget til å tie om uforklarlige opplevelser av mening, kraft og håp som ikke lar seg tilbakeføre til pensumlitteraturen i studiet? Finnes det musikkterapeuter som arbeider som «undercover» spirituelle agenter, som ikke tør anerkjenne og formidle egen «åndelighet» av frykt for å bli betraktet som useriøse eller bli beskyldt for å drive religiøs påvirkning?

Av Even Ruud

Det å være med på å fronte musikkterapien opp gjennom årene har medført en viss balansegang. Det handler om evne til å navigere mellom ulike fagspråk og vitenskapelige paradigmer, forholde seg til krav om evidens vs. åpenbare observerbare virkninger av musikkterapi. Det har vært nødvendig å sette grenser overfor konkurrerende tilbud om musikalske helbredelser. Vi har bevisst skapt avstand til New Age-relaterte filosofier som lover «healing» via musikkens berøring med ulike kroppssoner (chakra), fra shamanisme og trommeritualer, eller antroposofiske påstander om reinkarnasjon og bestemte intervallers påvirkning på kropp og sjel. Å manøvrere riktig i dette farvannet har vært nødvendig for å skape troverdighet, oppnå tillitt hos myndigheter og skape jobber for musikkterapeuter. Men dette har også betydd at vi har tilpasset musikkterapispråket til «de andres» måte å snakke og forstå på. Dette kan igjen bety at enkelte opplevelser og erfaringer knyttet til arbeidet som musikkterapeut ikke slippes fram – fordi de ikke kan forklares gjennom fagspråket vi benytter. Eller det kan være fordi vi ikke tør eller vil snakke om det av frykt for å bli oppfattet som useriøse eller uvitenskapelige.

Et slikt fenomen er «spiritualitet», eller hva som på norsk (etter språkrådets anbefaling) går under navnet «åndelighet». Når vi her skriver om spiritualitet, er det fordi vi i den engelskspråklige litteraturen møter begrepet «spirituality» både i forskning og i dagligtalen. På norsk er vi mer tilbakeholdne med å bruke termen «spiritualitet», ikke minst på bakgrunn av at det knyttes opp mot religionsutøvelse, «new age»-filosofier, engleskoler og effekten av tibetanske klangboller.

Hva er spiritualitet?

En nylig større engelsk spørreundersøkelse viser at mange musikkterapeuter er opptatt av fenomenet «spiritualitet». De ser det som en virksom kraft i sitt daglige arbeid. Spiritualiteten er en viktig del av deres menneskesyn, den virker som en hjelp til å fortolke livet, skaper håp og mening, og da ikke minst gir støtte i arbeidet med utfordrende klientgrupper, for eksempel i arbeidet med alvorlig syke og døende.

Den gresk-britiske musikkterapeuten Giorgos Tsiris hadde lenge undret seg over fenomenet og bestemt seg for å la spiritualitet være tema for sin doktoravhandling, som han disputerte på i London i desember i fjor. Tsiris står bak denne undersøkelsen som inngikk som en del av doktorgradsarbeidet hans (Tsiris 2018). Tsiris valgte som prosjekt å utforske hvilken rolle «spiritualitet» spiller i musikkterapeuters hverdag. Han startet sitt prosjekt med denne survey-undersøkelsen. Han gikk bredt ut og inviterte musikkterapeuter over hele verden til å svare på spørsmål om hvordan de oppfattet begrepet «spiritualitet», hvordan fenomenet spilte en rolle i det daglige arbeidet som musikkterapeut, om dette hadde vært noe tema i utdannelsen med mer. Etter å ha fått inn 358 svar, analyserte og kategoriserte han svarene. Deretter gjorde han observasjoner av tre musikkterapeuter på tre ulike arbeidsplasser og med forskjellige klientgrupper (en antroposofisk spesialskole, en institusjon for eldre og et hospice).

Det som interesserer oss her er hva «spiritualitet» innebærer. Utgangspunktet for Tsiris er at det ikke finnes noen definisjon av spiritualitet vi kan enes om. Det er et flytende begrep, Tsiris bestemmer det som et såkalt «boundary object». Et slikt begrep har mange meninger, kanskje utallige, men viser samtidig til noe som er fast og bestandig. Spiritualitet er som sådan et begrep med mange og til dels paradoksale meninger. Det inneholder en god del ambivalens, og skal ikke nødvendigvis knyttes til religion eller religiøse opplevelser. Mange beskriver seg selv som «spirituelle, men ikke religiøse», et fenomen som den britiske religionssosiologen Grace Davie karakteriserer som «believing without belonging» – og som andre beskriver som «simply a ’feeling ’ that there must be something else».

Tsiris viser til den amerikanske filosofen Boyce-Tillman som argumenterer for at spiritualitet inneholder forskjellige erfaringer: 1) det metafysiske (som følelsen av et møte med det mystiske), 2) det intrapersonlige/ekspressive (en personlig opplevelse av frihet, «bliss» eller av empowerment), 3) det interpersonlige/relasjonelle (erfaringer av en eller annen form for relasjon/kontakt), 4) det ekstrapersonlige/etiske (som handler om moral, etikk og verdisystemer), 5) «intergaian» (opplevelse av en forbindelse med noe utenfor den menneskelige verdenen, og 6) det narrative (doktriner, fortellinger og trosformer som forskjellige trossystemer bygger på).

På en slik bakgrunn kunne vi bedre snakke om «spiritualiteter». Mangfoldet viser samtidig hvor vanskelig det kan være å kretse inn spiritualiteten, omsette og uttrykke opplevelsen i et verbalspråk. Spiritualiteten synes å leve hinsides verbale diskurser. Det er problematisk å objektivere spiritualiteter og Tsiris valgte derfor å undersøke fenomenet ved å studere hvordan det utføres, uttrykkes og viser seg i handling og praksis – spiritualitet som «performance». Han fulgte tre musikkterapeuter i deres daglige arbeid for å sirkle inn «spiritualitet» som en form for hverdagspraksis – «a performance of spirituality». Han ville på den måten sirkle inn organisatoriske, institusjonelle og materielle kontekster som omgir og gir retning til spiritualiteten.

Helse, musikkterapi og spiritualitet

For musikkterapeuter spiller spiritualitet en rolle når «helse» opptrer som sentral målsetting i arbeidet. Kenneth Bruscia definerer helse som «the process of becoming one’s fullest potential for individual and ecological wholeness» (2014:105). Den økologiske helheten omfatter således psykologiske og spirituelle aspekter ved menneskelivet, så vel som sosiale, kulturelle og miljømessige aspekter. Som Tsiris skriver, vil en slik holistisk tilnærming danne en motvekt overfor å definere helse utelukkende ut fra biologiske forhold, eller motvirke medikamentalisme og individualisme. Koblet sammen med David Aldridges «healthing» og Brynjulf Stiges «health musiciking», blir helse en måte å være i verden på, en form for navnsetting av sentrale verdier og måter å gjøre livet forståelig på.

Et område av musikkterapien som tydeligst anerkjenner verdien av spiritualiteter er antakelig innenfor hospicebevegelsen. Med støtte i begrepet «total pain» utviklet av Cicely Saunders, som grunnla hospicebevegelsen, heter det at sykdom og helse ikke må begrenses til bare å omfatte fysisk velvære, men også inkludere psykologiske, sosiale så vel som spirituelle elementer i det å være menneske. Vi må med andre ord lytte til menneskers erfaringer og ha en mangefasettert forståelse av deres erfaring med å være levende og døende (ibid.:9).

Da Tsiris analyserte svarene fra surveyundersøkelsen, knyttet han fem temaer til spiritualitet. 1) Mange musikkterapeuter anså spiritualitet som en del av livet, som en måte å leve på, som et eksistensielt anliggende. 2) Spiritualitet ble også oppfattet som noe hinsides det individuelle, og 3) som del av en større virkelighet utenfor den materielle verden. 4) Spiritualitet ble også satt i sammenheng med tro og det å skape mening, mens 5) noen så spiritualitet som det å være knyttet til eller oppleve en relasjon til andre mennesker.

Undersøkelsen viste også at mange anså at spiritualitet var en del av deres identitet som musikkterapeut og så sitt yrke som et kall og som medvirkende til at de valgte nettopp musikkterapi som yrke. Mange fant også at erfaringer fra musikkterapeutisk arbeid forsterket opplevelser av spiritualitet, at det skapte en spesiell oppmerksomhet og intuitivitet i det daglige arbeidet. Andre temaer som kom fram var hvilken plass spiritualitet hadde hatt i utdanning og supervisjon, i forhold til å kommunisere dette til andre musikkterapeuter og ut i det offentlige rom. Dette siste var selvsagt et ømtålig tema.

Nå har ikke Tsiris med denne surveyen framskaffet representative data for hva musikkterapeuter i allmennhet mener om spiritualitet. De som svarer på en slik undersøkelse må antas å identifisere seg med temaet, selv om det er noen som svarer at de er både ateister og ikke-religiøse. Bare rundt 1% av svarene kom fra Norge og spørreundersøkelsen foregikk på sommeren, da de fleste av oss har ferie, så vi har ingen holdepunkter for hvordan norske musikkterapeuter forholder seg til spiritualitet. Likevel, vi må tro at også mange norske musikkterapeuter har reflektert over temaet.

Selv har jeg hatt opplevelser, da særlig gjennom BMGIM, som sikkert kunne ha vært klassifisert som «spirituelle». For meg har det imidlertid alltid vært viktig å finne andre kategorier å plassere slike opplevelser i, selv om jeg nok forstår at mange plasserer opplevelsen i en form for spirituell opplevelse – «a reality that goes beyond our intellectual frameworks», som Tia DeNora uttrykker det (DeNora 2014).

Spørsmålet blir så om dette er et tema vi burde forholde oss tydeligere til – i utdanning, veiledning og i praksis. Selv er jeg som ikke-troende, og helt uten spirituelle gener, tilbøyelig til å søke andre forklaringer på opplevelser som er merkelige, sterke eller uforklarlige. Men jeg anerkjenner at for mange er dette sentrale erfaringer i hverdag og arbeid, og som også er med på å gi kraft, styrke og mening i krevende situasjoner.

Bruscia, Kenneth (2014). Defining music therapy. Third edition. Barcelona Publishers.

DeNora, Tia (2014). Making sense of reality. Culture and perception in everyday life. London: Sage.

Tsiris, Giorgos (2018). Performing spirituality in music therapy: Towards action, context and the everyday. Thesis submitted for the degree of Doctor of Philosohy. PhD in Music Therapy Programme. Nordoff Robbins/Goldsmiths, University of London, UK 2018.

Foto: Even Ruud

Musikkterapi og ASD - en kommentar til TIME-A resultatene

Av Merete Lippert Tobiassen

I løpet av mine over 25 år som musikkterapeut på en spesialskole, og med særlig interesse for elever med ASD, opplever jeg for det meste at barna – og etter hvert ungdommene – kommuniserer, velger, tar initiativ og ytrer ønsker og behov. Jeg opplever at de gleder seg til musikkterapitimene og fornemmer at kommunikasjonen både i strukturerte aktiviteter og gjennom improvisasjon oppleves som meningsfull for elevene.

På bakgrunn av denne erfaringen og disse opplevelsene, blir jeg forundret over resultatene fra TIME-A som nylig er avsluttet og publisert. Her har man kommet frem til at det ikke spiller noen rolle for utviklingen til barn med ASD hvorvidt de får musikkterapi eller ikke. Jeg har lenge sett frem til resultatene, men de ble altså ikke som jeg hadde forventet.

Forskningen

Jeg har ingen erfaring med kvantitativ forskning, så jeg synes det er noe vanskelig å lese og forstå rapporten fra TIME-A, derfor lurer jeg litt på hva de har undersøkt. Så vidt jeg kan se, er det om kjernesymptomer hos barn med ASD endres over tid med bruk av improvisatorisk musikkterapi. Men skal musikkterapien ta på seg å forsøke å endre symptomene på ASD? Dette er Kenneth Aigen inne på i sin kommentar til undersøkelsen.[1]

Resultatene av undersøkelsen får Gold til å si: «Our trial demonstrated limited effects of music therapy as it is practiced today. It could mark the beginning of a new era of music therapy practice and research. We need to develop it further and determine what approach works best for whom”.[2] Gold sier videre at musikkterapi kan hjelpe på andre områder; at barna viste glede over musikkterapien og at foreldre var fornøyde, og at musikkterapi kanskje virker best på barn uten verbalspråk, da dette ikke behøves i musikkterapi. 

Praksisen

Hvorfor opplever jeg at jeg lykkes med musikkterapi for barn og ungdommer med diagnoser innenfor autismespekteret - elever både med og uten verbalspråk, noen med psykisk utviklingshemming som tilleggsdiagnose? Er dette «bare» pga utviklingen – modningen – alderen? Eller har det noe med den langvarige relasjonen og gjøre? Gjør jeg helt andre ting i musikkterapitimene enn det de gjør i forskningsprosjektet? Måler jeg annerledes? Er det sånn at improvisasjon er så uforutsigbart for eleven at det oppleves utrygt, eller er det nettopp en måte å kommunisere på som gjør at man kan bli hørt, sett og møtt på en meningsfull måte? Her har jeg ikke svar, og gleder meg til flere forskningsprosjekter som kan omhandle disse aspektene.[3]

Jeg gjør masse forskjellig i timene mine. Noen ganger bruker jeg visuell støtte for å fortelle hva som skal skje – enten med bilder av instrumenter, eller symboler (pcs, og wls) alt etter hva slags språk elevene har. Det kan være lettere å støtte seg til visuelle symboler enn lyd, ord og tegnstøtte, for det visuelle står der over tid, mens lyden/tegnet forsvinner når det er sagt. Noen ganger er selve musikkterapitimen ramme nok. Eleven er trygg og vet hva som skal skje innenfor rammen. I noen timer har jeg et ganske fast opplegg som eleven (etter hvert) kjenner og forventer. Men ikke så fast at det ikke er rom for å ivareta elevens initiativ og responser. Dagsform varierer jo også hos begge parter – både hos terapeut og elev… I andre timer er det mer improvisasjon utfra elevens behov – enten verbalt eller på instrumenter – eller begge deler.

Det jeg forsøker å si, er at musikkterapi er så mangt – det er så utrolig mange muligheter og mange variabler. Det er selvsagt de personene som er i rommet (elev, terapeut og evt. ledsager) med alle forutsetninger begrensninger og ressurser de bringer med seg både relasjonelt, musikalsk og kommunikativt. Det er også de fysiske rammene; rommet, lys, akustikk, plassering av møbler og instrumenter, og forstyrrende visuelle elementer (rot, prikker på gardinene etc.).

En erfaringsbasert konklusjon

Min «konklusjon» er at det viktige må være en individuell tilpasning av musikkterapien. Det er ikke én standard som passer for alt og alle. Jeg tenker også at vi må fortsette å anerkjenne de gyldne øyeblikk vi opplever i møte med elevene, stole på musikken og musikkterapiens kraft til å skape gode og meningsfulle samhandlingssituasjoner. Det er i møte med hvert enkelt barn og det som oppstår «her-og-nå» at grunnlaget for relasjonen, kommunikasjonen og utvikling dannes.

Tilslutt i dette innspillet har jeg et stort ønske til alle som forsker og som presenterer på konferanser etc.: Fortell HVA dere gjør i musikkterapien. Fokuser på det i fremstillingen mer enn på metode. Da er det mye lettere å forstå resultatene.

[1] http://edition.cnn.com/2017/08/08/health/autism-music-therapy-study/index.html

[2] https://uni.no/en/news/2017/8/8/no-wonder-cure-music-therapy-can-still-be-helpful-/

[3] Et eksempel er den videre analyse av TIME-A materialet med fokus på kvaliteten i relasjonen mellom barn og terapeut, som den studien Karin Mössler nylig har publisert (https://link.springer.com/article/10.1007%2Fs10803-017-3306-y) og som skal presenteres på Polyfon-konferansen.