Musikkterapi og ASD - en kommentar til TIME-A resultatene

Av Merete Lippert Tobiassen

I løpet av mine over 25 år som musikkterapeut på en spesialskole, og med særlig interesse for elever med ASD, opplever jeg for det meste at barna – og etter hvert ungdommene – kommuniserer, velger, tar initiativ og ytrer ønsker og behov. Jeg opplever at de gleder seg til musikkterapitimene og fornemmer at kommunikasjonen både i strukturerte aktiviteter og gjennom improvisasjon oppleves som meningsfull for elevene.

På bakgrunn av denne erfaringen og disse opplevelsene, blir jeg forundret over resultatene fra TIME-A som nylig er avsluttet og publisert. Her har man kommet frem til at det ikke spiller noen rolle for utviklingen til barn med ASD hvorvidt de får musikkterapi eller ikke. Jeg har lenge sett frem til resultatene, men de ble altså ikke som jeg hadde forventet.

Forskningen

Jeg har ingen erfaring med kvantitativ forskning, så jeg synes det er noe vanskelig å lese og forstå rapporten fra TIME-A, derfor lurer jeg litt på hva de har undersøkt. Så vidt jeg kan se, er det om kjernesymptomer hos barn med ASD endres over tid med bruk av improvisatorisk musikkterapi. Men skal musikkterapien ta på seg å forsøke å endre symptomene på ASD? Dette er Kenneth Aigen inne på i sin kommentar til undersøkelsen.[1]

Resultatene av undersøkelsen får Gold til å si: «Our trial demonstrated limited effects of music therapy as it is practiced today. It could mark the beginning of a new era of music therapy practice and research. We need to develop it further and determine what approach works best for whom”.[2] Gold sier videre at musikkterapi kan hjelpe på andre områder; at barna viste glede over musikkterapien og at foreldre var fornøyde, og at musikkterapi kanskje virker best på barn uten verbalspråk, da dette ikke behøves i musikkterapi. 

Praksisen

Hvorfor opplever jeg at jeg lykkes med musikkterapi for barn og ungdommer med diagnoser innenfor autismespekteret - elever både med og uten verbalspråk, noen med psykisk utviklingshemming som tilleggsdiagnose? Er dette «bare» pga utviklingen – modningen – alderen? Eller har det noe med den langvarige relasjonen og gjøre? Gjør jeg helt andre ting i musikkterapitimene enn det de gjør i forskningsprosjektet? Måler jeg annerledes? Er det sånn at improvisasjon er så uforutsigbart for eleven at det oppleves utrygt, eller er det nettopp en måte å kommunisere på som gjør at man kan bli hørt, sett og møtt på en meningsfull måte? Her har jeg ikke svar, og gleder meg til flere forskningsprosjekter som kan omhandle disse aspektene.[3]

Jeg gjør masse forskjellig i timene mine. Noen ganger bruker jeg visuell støtte for å fortelle hva som skal skje – enten med bilder av instrumenter, eller symboler (pcs, og wls) alt etter hva slags språk elevene har. Det kan være lettere å støtte seg til visuelle symboler enn lyd, ord og tegnstøtte, for det visuelle står der over tid, mens lyden/tegnet forsvinner når det er sagt. Noen ganger er selve musikkterapitimen ramme nok. Eleven er trygg og vet hva som skal skje innenfor rammen. I noen timer har jeg et ganske fast opplegg som eleven (etter hvert) kjenner og forventer. Men ikke så fast at det ikke er rom for å ivareta elevens initiativ og responser. Dagsform varierer jo også hos begge parter – både hos terapeut og elev… I andre timer er det mer improvisasjon utfra elevens behov – enten verbalt eller på instrumenter – eller begge deler.

Det jeg forsøker å si, er at musikkterapi er så mangt – det er så utrolig mange muligheter og mange variabler. Det er selvsagt de personene som er i rommet (elev, terapeut og evt. ledsager) med alle forutsetninger begrensninger og ressurser de bringer med seg både relasjonelt, musikalsk og kommunikativt. Det er også de fysiske rammene; rommet, lys, akustikk, plassering av møbler og instrumenter, og forstyrrende visuelle elementer (rot, prikker på gardinene etc.).

En erfaringsbasert konklusjon

Min «konklusjon» er at det viktige må være en individuell tilpasning av musikkterapien. Det er ikke én standard som passer for alt og alle. Jeg tenker også at vi må fortsette å anerkjenne de gyldne øyeblikk vi opplever i møte med elevene, stole på musikken og musikkterapiens kraft til å skape gode og meningsfulle samhandlingssituasjoner. Det er i møte med hvert enkelt barn og det som oppstår «her-og-nå» at grunnlaget for relasjonen, kommunikasjonen og utvikling dannes.

Tilslutt i dette innspillet har jeg et stort ønske til alle som forsker og som presenterer på konferanser etc.: Fortell HVA dere gjør i musikkterapien. Fokuser på det i fremstillingen mer enn på metode. Da er det mye lettere å forstå resultatene.

[1] http://edition.cnn.com/2017/08/08/health/autism-music-therapy-study/index.html

[2] https://uni.no/en/news/2017/8/8/no-wonder-cure-music-therapy-can-still-be-helpful-/

[3] Et eksempel er den videre analyse av TIME-A materialet med fokus på kvaliteten i relasjonen mellom barn og terapeut, som den studien Karin Mössler nylig har publisert (https://link.springer.com/article/10.1007%2Fs10803-017-3306-y) og som skal presenteres på Polyfon-konferansen.