Norsk forening for musikkterapi; en interesse- eller en profesjonsforening?

Av Unni Tanum Johns og Even Ruud

(Illustrasjonsfoto: iStock/IUshakovsky)

Undertegnede var med å stifte Norsk forening for musikkterapi i 1972 – vi feirer altså femtiårsjubileum om et par år! I løpet av disse årene har vi vært vitne til en usedvanlig vekst i musikkterapifaget, med hva det innebærer av nye praksisplasser, profesjonsutvikling, utdanninger og arbeidsformer. Vi gleder oss over foreningens gode arbeid med tidsskriftet Musikkterapi, fagstrategiske utvalg, informasjon på nettsider, arrangering av konferanser og samarbeid om å bedre lønns- og arbeidsvilkår for musikkterapeutene.

Allerede da vi startet foreningen hadde vi en diskusjon om dette skulle være en interesseforening som var åpen for alle, eller om vi skulle lage en fagforening. Vi hadde selvsagt ikke noe grunnlag for å lage en fagforening den gang og hadde som et naturlig formål å arbeide for å utbre kjennskap til musikkterapi, samt ikke minst å få igangsatt en norsk utdanning. Før det ble realisert hadde Unni Johns, som var foreningens første leder, reist til London for å fullføre en musikkterapiutdanning under ledelse av Juliette Alvin. Even Ruud reiste til Florida State University for å få en mastergrad i musikkterapi. Begge så vi det som ønskelig med videreutdanning for å styrke vår kompetanse i ettertid, med tanke på betydningen av å argumentere for musikkterapiens potensiale til andre faggrupper og politikere. Ikke minst var det viktig å kunne vise og beskrive den særegne rollen som musikkterapi kan spille for menneskers psykiske helse i et land som Norge, som stiller strenge krav til kompetanse og dokumentasjon. Unni utdannet seg til psykolog og har etter hvert spesialistutdanning i klinisk barne- og ungdomspsykologi samt traumebehandling. Even tok også psykologutdanning, samt utdanning som terapeut i den kunnskapsbaserte lyttemetoden Guided Imagery and Music (GIM).

Og det er her vi er inne på poenget med dette innlegget. Musikkterapien er nå kommet så langt i sin profesjonsutvikling, og vi har fått en så stor kritisk masse av arbeidende musikkterapeuter (rundt 300) at behovet for videreutvikling i form av en spesialistutdanning melder seg. Vi trenger en utdanning der praksisen står i sentrum. Dette behovet er begrunnet både i behovet for å drive profesjonaliseringen av faget videre, samt svare på ønsker fra mange musikkterapeuter om å fordype seg i et avgrenset praksisfagfelt, få veiledning og støtte i sitt daglige arbeid, og øke sin kompetanse, anerkjennelse og status innenfor de sektorer og samarbeidsformer man befinner seg i. En spesialistutdanning bygger på den generalistkompetansen som en masterutdanning gir, og skal bidra til utvikling av ferdigheter som musikkterapeuter behøver i sin yrkesutøvelse innen et område der en trenger spesifikk og fordypet kunnskap for å utvikle gode musikkterapeutiske verktøy, f.eks. innenfor somatikk, eller i arbeid med barn og unge og voksne. En slik spesialisering innen et praksisfelt vil sekundært påvirke kunnskapsgrunnlaget for forskning. I tillegg bidrar en spesialisering til å videreutvikle etiske og profesjonsbevisste holdninger. Vi mener i tillegg at det vil kunne motvirke ensomhet hos musikkterapeuter som befinner seg i ytterkanten av et aktivt fagmiljø. Programmet skal bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget for deltakernes yrkesvirksomhet, blant annet gjennom å samarbeide med andre kursdeltagere i samme situasjon. På tampen av fjoråret la en arbeidsgruppe bestående av Brynjulf Stige, Wolfgang Schmid, Hans Petter Solli og Gro Trondalen fram en usedvanlig godt begrunnet «Utredning av muligheter for spesialistutdanning i musikkterapi». Vi anbefaler alle å lese denne.[1] 

Situasjonen er nå ganske annerledes enn da vi startet foreningen for snart femti år siden. Profesjonaliseringen er kommet langt, vi har blitt en større profesjonsgruppe og grunnlaget for å diskutere hva slags forening vi skal være framover er endret, ikke minst med tanke på hvordan fremme og godkjenne spesialistutdanninger i musikkterapi. Som psykologer er vi begge medlem av Norsk Psykologforening, som er en svært profesjonell organisasjon både med tanke på lønnsforhandlinger, formidling og organisering av faget. Kunne vi tenke oss at Norsk forening for musikkterapi går i samme retning, i et forsøk på å bli en profesjonsforening? Som en sterk fag- eller profesjonsforening vil vi kunne stå sterkere med hensyn til å drive igjennom nye spesialistutdanninger og samtidig arbeide videre for å styrke og bygge ut nåværende musikkterapistudier gjennom å involvere oss i politiske prosesser.

Kjør debatt!

[1] Rapporten er foreløpig ikke publisert, men NFMT avventer svar fra arbeidsgruppen om å kunne legge rapporten ut på hjemmesiden (red.anm.)