Norsk musikkterapi – skisse av en profesjonshistorie og noen tanker om en norsk musikkterapeutisk identitet.
Av Even Ruud (Illustrasjonsfoto: b1-foto, pixabay.com)
(Foto: Lars Opstad)
Det finnes en deldisiplin innen sosiologien som heter profesjonssosiologi. Her studerer man for eksempel hvordan profesjoner oppstår, utvikler seg, når anerkjennelse og forholder seg til samfunn og andre profesjoner. Om vi tar med dette blikket fra profesjonssosiologien over til musikkterapien, får vi tydelig øye på en rekke trekk som musikkterapien har til felles med andre profesjoner, som for eksempel innenfor medisin og psykologi, samt særtrekk ved musikkterapiens egen profesjonsutvikling.
Det har i den senere tid gradvis gått opp for meg at jeg gjennom de siste førti årene har deltatt i hva profesjonssosiologien kaller «det profesjonelle prosjekt» (se Ruud, 2020). Vi startet musikkterapien som en liten gruppe musikkpedagoger som arbeidet innenfor et spesialpedagogisk felt, dannet en Norsk forening for musikkterapi, laget en formålsparagraf hvor vi ville utbre kjennskap til og kunnskap om musikkterapi og ikke minst sette i gang i en utdanning. I oppstarten dro flere av oss til utlandet for å få en godkjent utdanning, vi kom i gang med to små utdanninger og etter hvert – og ut fra en marginal posisjon, har vi nå oppnådd en betydelig grad av institusjonalisering og profesjonalisering med anerkjenning av universitet- og høgskole, forskningsfinansierende institusjoner og helsemyndigheter.
Et slikt «profesjonsprosjekt» handler i det store og hele om å nå anerkjennelse for en type kunnskap, ferdighet eller kompetanse som samfunnet har behov for og som ikke kan dekkes av andre. Med en slik anerkjennelse følger privilegier i form av status, arbeid og stillinger, lønn og rettigheter, samtidig som samfunnet får tilgang til tjenester, i dette tilfelle innenfor helsefeltet, som kommer borgerne til gode (MacDonald, 1995).
Fase 1 - De første forberedelser
Det finnes noen faser i denne femtiårige historien som forteller oss noe om hva som kreves for å utvikle en profesjon, samtidig som en slik historisk skisse kan vise oss hvor vi står i dag og hvor veien går videre. Norsk forening for musikkterapi oppstod i 1972, og var i utgangspunktet en interesseforening for en 20-30 talls personer som arbeidet eller ønsket å arbeide med musikk blant mennesker med ulike former for handikap. Blant disse var det kvinner i Oslo og Bergen, musikkpedagoger og pianister, som sammen med noen yngre og studerende ønsket å lage en plattform for å fremme bruken av musikk innen spesialundervisning og terapi. Lokalisert til Oslo var foreningens formål å utbre kunnskap om musikkterapi, samt arbeide for en norsk utdanning i musikkterapi. Denne første fasen kulminerte i opprettelsen av den første norske musikkterapiutdanningen ved Østlandets musikkonservatorium (ØMK) i 1978. Dette var en toårig videreutdanning for personer med en tre eller fireårig utdanning i bunnen, for eksempel som musikkpedagog eller førskolelærer. Ti år etter ble det etablert en tilsvarende utdanning på Sandane.
Når vi snakker om hvordan og hvorfor en profesjons oppstår, er det interessant å spørre etter hvilke kulturelle eller kontekstuelle forhold som gjorde behovet for en musikkterapi synlig og som etterhvert muliggjorde å etterspørre og etablere en norsk utdanning. Det kan pekes på flere faktorer i tiden som muliggjorde at musikkterapi kunne vokse fram, ikke minst kulturmeldinger og Stortingsmeldinger, samt endringer i holdninger og lovverk som etter hvert førte til at også funksjonshemmede skulle få tilgang til musikk. Dessuten var det en viss tradisjon for å tenke og argumentere for at musikk var et godt hjelpemiddel i spesialpedagogisk arbeid eller generelt i ulike former for terapi. Her fikk vi flere impulser fra andre land, både fra USA og andre europeiske land, hvor faget hadde en lengre historie og større bredde, blant annen mot psykisk helsefelt, eldrehelse og somatisk medisin.
De personene som dannet interesseforeningen hadde også ulike motiver. Blant de eldre var det enkelte som ut fra personlige erfaringer, for eksempel musikkpedagoger med egne barn med funksjonshemming, som så muligheter for en gunstig terapeutisk påvirkning gjennom musikk. Andre så de mulighetene og den rettferdighet som lå i å tilby alle barn musikkopplæring. Blant de unge var det flere som øynet en mulighet for å kombinere utdanning i musikk med sosialt arbeid til et framtidig yrke, uten nødvendigvis å ha ønsker om å satse på noen musikalsk karriere.
På seksti- og sytti-tallet var man også i gang med å bygge opp høyere musikkutdanning. Her var det mange behov som skulle dekkes, både i forhold til utdanning av musikere og musikkpedagoger på alle instrumenter. Musikkutdanningen hadde også klare elitistiske trekk, og den musikkpedagogiske ideologien omfattet ikke omsorg for funksjonshemmede. For eksempel hadde Oslo musikklærerforening slagordet (på latin) «Gjennom arbeid til stjernene». Det var tilsynelatende ingen institusjoner som følte ansvar for at musikkundervisning eller musikkpedagogikken hadde et ansvar for alle medlemmene i samfunnet.
Historien om hvordan den første musikkterapiutdanningen ble etablert på Østlandets musikkonservatorium skal ikke gjentas her, men en begynnende norsk oljeøkonomi førte til at alle såkalte distriktskonservatorier i Norge fikk en tilleggsbevilgning, noe som ved Østlandets musikkonservatorium ble brukt til å skape dette nye studietilbudet i musikkterapi. (Her kunne tilføres mange detaljer i denne historien. Dokumentasjon finnes i Trondalen og Ruud (red.), 2008 – da i Del IV: Tilbake til røttene. Se også artikler i Ruud 2015, Bind 1.)
Fase 2 – Konsolidering, godkjenning og videre utbygging
Den neste fasen i dette profesjonsprosjektet handler om departementets godkjenning av den 2-årige videreutdanninga (rundt 1980) og etablering av ytterlige en musikkterapiutdanning på Sandane på slutten av åttitallet. Utover åttitallet skjedde også en videre konsolidering av studiet gjennom utvikling av fagplaner, samt utvikling av nye praksisplasser. Det er vel heller ingen tvil om at det å etablere en profesjon i stor grad handler om å utvikle utdanninger som blir godkjent av det offentlige. Her spiller sikkert noe av det særegne ved det norske utdanningssystemet inn. I dag ville vel NOKUT ha hatt et ord med i laget om ikke utdanningene etter hvert var blitt lagt til musikkhøgskole og universitet.
Her skal nevnes at godkjenning av utdanningen ikke skjedde uten motstand fra departementet, som ikke hadde praksis med å akseptere to-årige videreutdanninger. Opprettelsen av utdanninga på Sandane møtte tilsvarende motstand fra politisk hold. For den som vil forske videre i detaljer rundt disse prosessene, vil man finne interessante begivenheter som handler om å gripe muligheter som åpner seg, eller om tillitsskapende arbeid som er vanskelig å dokumentere.
Musikkterapiutdanningene ble utformet i en tid med endringer i norsk høyere utdanning. Da den 2-årige videreutdanninga ved ØMK ble med over til Norges musikkhøgskole (NMH) ved sammenslåingen av de to institusjonene på nittitallet, tilpasset man seg den nye studiestrukturen med bachelor- og mastergrader som akkurat da skulle innføres. På den måten fikk man konsolidert studiet innenfor en studiestruktur på linje med en rekke andre studier, også internasjonalt, noe som kan ha vært et viktig trekk i en prosess ved å nå anerkjennelse.
Man har etter hvert valgt to modeller: Ved NMH kan man bygge på sin utdanning ved å bli bachelor i musikk og helse før man begynner på masterstudiet i musikkterapi, og ved Griegakademiet, Universitetet i Bergen (UiB), har man laget et femårig integrert masterstudium i musikkterapi med muligheter for innpasninger. Det kan ligge interessante diskusjoner bak de to modellene og hvordan de hver for seg kan bidra til økt profesjonalisering av musikkterapien. Det er ingen tvil om at et femårig integrert masterstudium i musikkterapi er et godt trekk i profesjonssammenheng. Videre vurderer jeg det slik at den modellen som musikkhøgskolen har lagt seg på, tiltrekker studenter med annen profesjonsbakgrunn, noe som også er med på å styrke profesjonsidentitet i flere (yrkes)sammenhenger.
At en musikkterapeut har mastergrad er et viktig steg i utviklingen av profesjonen. Det kan opplyses at dette ikke er et krav, for eksempel for amerikanske musikkterapeuter, selv om deres profesjonelle status er beskyttet av en rekke lover for eksempel på deltstasnivå, samt av sertifiseringsordninger administrert av American Association for Music Therapy.
Til tross for god utredning og gode argumenter har norske musikkterapeuter foreløpig ikke oppnådd autorisasjon av helsemyndighetene, noe som er et viktig moment ved utvikling og anerkjennelse av en profesjon. Slik autorisasjon finner vi for eksempel i Østerrike og England, for å nevne de to første landene i Europa som opprettet musikkterapiutdanning, henholdsvis tjue og ti år før Norge.
Fase 3 – Forskningsfaget
Viktig i denne prosessen ble også samarbeidet med Universitetet i Oslo (UiO) og Institutt for musikkvitenskap om hovedfag i musikkvitenskap med fordypning i musikkterapi. To kull ble utdannet innenfor denne samarbeidsmodellen og dette igjen ga grunnlagt for opptak til doktorgradsstudier. Et doktorgradsstudium i musikkterapi ble mulig etter at NMH fikk godkjente dette av departementet rundt årtusenskiftet. Rundt tusenårsskiftet hadde man således bygget opp en kritisk masse tilstrekkelig til å utdanne flere doktorgradsstudenter. Flere kunne nå ta en doktorgrad enten ved UiO og ved NMH, etter hvert også ved UiB. Det er ingen tvil om at denne raske utviklingen av hovedfag og doktorgradsstudier, og med det produksjon av et korps med forskere, undervisere og veiledere på master- og doktorgradsnivå, ble et viktig skritt i profesjonsutviklingen. Det var også slik det ble mulig å danne mastergradsstudiene.
Denne oppbyggingen av musikkterapifaget—fase tre—som et forskningsfag som har foregått fram til i dag, må sies å være et sentralt punkt i profesjonsutviklingen. Vi må huske at for å utdanne musikkterapeuter på masternivå kreves lærere med førstekompetanse, dvs. doktorgrad eller tilsvarende. Det samme kompetansekrav gjelder for veiledere og sensorer. I denne fasen har også tilfanget av forskning og kunnskapsutvikling både nasjonalt og internasjonalt bidratt til å gi musikkterapien anerkjennelse. Dette gjenspeiles i de godkjenninger som Helsedirektoratet har gitt musikkterapeuter med mastergrad til å arbeide innen psykisk helsefelt og med rus og rehabilitering, samt i andre offentlige dokumenter hvor musikkterapi i økende grad er omtalt. Dette må sies å være et vesentlig skritt i veien mot å bli anerkjent som en profesjon. (Se her fagpolitisk ressursbank https://www.musikkterapi.no/ressursbank for den oversikten som er laget av Norsk forening for musikkterapi).
I denne sammenheng må nevnes betydningen av de internasjonale tidsskriftene, Nordic Journal of Music Therapy og Internett-tidsskriftet Voices— A World Forum of Music Therapy, samt skriftserien til CREMAH. I det hele tatt har de to forskningssentrene GAMUT og CREMAH gitt viktige bidrag til forskning og forskningsformidling som en sentral del av profesjonsutviklingen, noe som igjen har gitt troverdighet til profesjonen.
Til sist i denne historien skal nevnes utviklingen av praksisfeltet. Jeg skrev tidligere at med utviklingen av en profesjon, kunne oppstå behovet for å beskytte og avgrense et territorium. Musikkterapien har ikke tenkt i termer av å erobre territorium, det blir for mye krigsmetaforer. Man tenkte at musikkterapi kan bre seg ut i en vifteform ved å tilby, få innpass i behandling og undervisning av stadig flere grupper. Dette har også skjedd i løpet av disse femti årene. Fortsatt er det en overvekt av musikkterapeuter med fotfeste i spesialundervisningen. Men det er mye som tyder på at arbeidet innen psykisk helsefelt, rus- og rehabilitering, og ikke minst demensomsorgen er med på å sikre den anerkjennelse som samfunnet nå i økende grad via helsemyndighetene er med på å gi musikkterapien. Her må nevnes at Brynjulf Stiges arbeid gjennom kunnskapsklyngen POLYFON i Bergen gir et betydelig bidrag til å befeste musikkterapiens forankring i en rekke institusjoner knyttet til behandling, undervisning, rehabilitering og forskning.
Fase 4 – Spesialistutdanning
Den neste og svært viktige fasen i dette profesjonsprosjektet vil handle om opprettelse av spesialistutdanning. Dette er nå grundig utredet av en gruppe musikkterapeuter på oppdrag av Norges musikkhøgskole og Universitetet i Bergen (se Stige, Schmid, Solli og Trondalen, 2019). Vi har ikke kommet dit hen foreløpig at profesjonen vår inneholder mange klart definerte spesialiteter. Hvis vi snakker med en psykolog eller en lege, er det vel i første omgang det de er. Hvis vi spør videre, vil en psykolog kanskje avsløre at hun er klinisk psykolog eller organisasjonspsykolog. Legen er kanskje kirurg eller spesialist i allmennmedisin. Dette er profesjoner som har utviklet seg videre gjennom spesialistutdanninger. Alle arbeider vel likevel som psykologer eller leger.
Slik kan det vel også bli med musikkterapeutene. Med flere spesialistutdanninger i framtiden, vil man kunne si at i tillegg til å være musikkterapeut, er man musikkpsykoterapeut, spesialist innen psykisk helse, rus- og rehabilitering, eller i samfunnsmusikkterapi. Men vi er ikke der ennå.
Jeg har tidligere definert kompetansen til musikkterapeuten som en sum av fem kompetanser. Dette handler generelt om musikalsk kompetanse, metodiske ferdigheter, relasjonell kompetanse, kunnskap om klienter, samt kompetanse i forhold til forskning og evaluering. Mange av disse ferdighetene, kompetansene og kunnskapene kan også deles av andre yrkesgrupper og profesjoner. Imidlertid er det summen av disse kompetansene jeg har omtalt som «den sjette kompetansen», og som er unik for musikkterapeutene (se Ruud, 2018, https://www.musikkterapi.no/nyheter/kronikk-lik-men-unik?rq=ruud og Ruud, 2020).
En spesialisering vil handle om å spisse kompetansen i forhold til en aktuell brukergruppe, metode, kunnskapsfelt o.l. Dette ville innebære for eksempel bred og inngående kjennskap til spesielle metoder knyttet til en spesiell målgruppe og målsetting. Eksempelvis vil en spesialisering i musikkpsykoterapi kunne innebære fordypning i analytisk og relasjonsorientert musikkterapi, med tilsvarende egenerfaring med improvisasjon og reseptive metoder. Videre, kunnskap om relevante psykodynamiske og relasjonelt orienterte teorier, lede- og improvisasjonsteknikker osv. I tillegg kommer administrativ kunnskap om organisasjon og ledelse, slik det er bygget inn i andre spesialistutdanninger innen helsefeltet.
Et eksempel fra egen spesialisering kunne være musikkpsykoterapi, hvor metoden Guided Imagery and Music ville kunne inngå i en spesialistutdanning. Dette innebærer kjennskap til avspenningsprogrammer, musikkprogrammer, ledeteknikker, relasjonelle aspekter, teoretiske og fortolkende posisjoner etc. som er relevante for en forståelse og anvendelse av metoden. Videre innebærer denne spesialiseringen egenerfaring med metoden, det vil si selv å la seg erfare metoden slik den utføres av en erfaren GIM-terapeut. Veiledning eller supervisjon ved utføring av et større antall sesjoner med brukere inngår også. Her finner vi terapiforløp av kortere eller lengre forløp, utprøving av ulike formater og musikkprogrammer tilpasset ulike brukere, for eksempel i forhold til sjangere.
Vi kunne også tenke oss at i forhold til spesialisering medfølger også egne skrivearbeider, både for å øke refleksivitet, bevissthet om vitenskapsteori, formidlingsevne og ferdigheter i evaluering. En spesialistutdanning skal imidlertid ikke være noen forskerutdanning, slik vi finner i doktorgradsstudiet. En spesialistutdanning er praksisrelatert.
Noen temaer i profesjonssosiologien: Territorier, grenser og samarbeid
Profesjons-sosiologene snakker om å erobre territorier og å skape grenser overfor andre profesjonsgrupper eller aktører på samme arbeidsfelt (se Stige & Aarø, 2012). Som nevnt finnes det i økende grad yrkesgrupper – blant helsearbeidere, så vel som blant musikere og musikkpedagoger – som ønsker å betjene det samme musikk og helsefeltet som musikkterapeutene. Hva som er relevant i denne sammenheng er i hvilken grad de grensene vi skaper i og med profesjonaliseringen av musikkterapien er absolutte eller porøse. Den britiske sosiologen Richard Sennett (2008) skriver om forskjellen mellom «borders» og «boundaries». Boundaries viser til ganske fast grenser, noe som er mer eller mindre ugjennomtrengelig. Det er mange grunner til at man i bestemte sammenhenger har behov for slike tydelige grenser («boundaries») – for eksempel sies det i retningslinjene fra Helsedirektoratet at bare musikkterapeuter med en mastergrad eller tilsvarende kan arbeide med musikkterapi i forhold til mennesker med psykotiske lidelser.
Det engelske «border» viser imidlertid til noe mer porøst, sier Sennett, og han bruker en cellemembran som metafor. Dette er en type grense hvor det foregår en utveksling—en toveistransport av impulser, tjenester, materiale. Dette leder igjen til spørsmål knyttet til samarbeid, noe som bør inngå i den profesjonsidentiteten som norske musikkterapeuter skal utvikle. For musikkterapeutene handler dette om samarbeid med andre yrkesgrupper som arbeider på samme arenaer, eksempelvis helsearbeidere som bruker musikk i tilknytning til arbeidet sitt. Eller det kan være musikere og musikkpedagoger— nå særlig ‘community’ musikere—som arbeider ut fra samme målsettinger og ideologier som mange musikkterapeuter.
Jeg skal ikke her gå videre inn på hva som kreves av en profesjon, noe som er utmerket ivaretatt gjennom den nevnte innstillingen «Utredning av muligheter for spesialistutdanning i musikkterapi» (Stige, Schmid, Solli & Trondalen, 2019). Hva jeg merker meg er at profesjons-sosiologien opererer med blant annet tre viktige kriterier for anerkjennelse. Dette handler om et epistemisk kriterium, det vil si kompetanse oppnådd gjennom forskningsbasert utdanning. Dernest et organisatorisk kriterium, noe som handler om et fellesskap gjennom en profesjonell forening. Dessuten et politisk kriterium, som handler om forvaltning av et politisk legitimert samfunnsoppdrag (ibid.: 2019). Det synes som om musikkterapiprofesjonen er kommet langt på vei med hensyn til å oppfylle disse kriteriene.
En norsk musikkterapeutisk identitet?
Siste del av dette innlegget skal handle om det finnes en særegen norsk musikkterapeutisk identitet, noe som var et planlagt tema for musikkterapikonferansen Fredriksstad sommeren 2020. Når vi presenterer oss selv som fag, som profesjon eller ved å vise til praksis, er det nettopp viktig å skille mellom disse feltene. Det er greit å forklare arbeidet sitt ved å vise til at det i disiplinen musikkterapi er flere fag- eller teoritradisjoner, og at enkelte av disse kan være viktige akkurat for den praksisen vi står oppe i. For eksempel er det relevant å vise til diskurser innenfor samfunnsmusikkterapien når man arbeider innenfor en recovery-tradisjon og at man ønsker å betone grensesnittene mellom institusjon, brukere og samfunn. Men jeg synes ikke at man dermed skal si at man arbeider som samfunnsmusikkterapeut. Man er fortsatt musikkterapeut – og dette betyr at man også har tatt opp i arbeidet sitt både relasjonelle, musikksentrerte og selvsagt ressursorienterte perspektiver.
Et spesielt aspekt ved å bygge en profesjon vil være å skape en identitet som lett kan oppfattes utenifra, fra samfunnet, slik at man blir akseptert og får innpass på de arenaene man ønsker å gjøre en tjeneste. For musikkterapien støter dette på flere utfordringer enn for mange andre yrker eller profesjoner. Å være fysioterapeut, eller nå etter hvert psykolog, er allment anerkjent, og vi vet umiddelbart hva disse yrkene består i. Det har ikke alltid være slik for musikkterapien, og de første årene i musikkterapien tenkte mange at dette handlet om en form for musikkpedagogikk for funksjonshemmede. Eller om en slags egenterapi som i enkelte kretser ble omsatt til en mer esoterisk form for «healing», slik den er blitt fremmet på alternativmesser.
Situasjonen er annerledes i dag, nå etter førti år med utdanning. Hvis jeg for eksempel spør en gruppe musikkstudenter om de har hørt om musikkterapi, svarer det fleste positivt, selv om de kan ha til dels vage forestillinger om hva dette mangfoldige yrket består i. Tidligere var det bare en eller to som rakk opp handa. Her spiller selvsagt mediene, nå også sosiale medier en stor rolle. Det at musikkterapeutene er blitt en større gruppe spiller inn, og ikke minst fordi det er mange historier knyttet til musikkterapien som har gitt faget mye oppmerksomhet. Dette ser bare ut til å øke, og har også nådd fram til politikerne. Musikkterapi og musikk og helse er nå i ferd med å bli et saksfelt som Stortings- og partipolitikere kan profilere seg på.
Men det kan fortsatt være vanskelig å snakke om arbeidet sitt som musikkterapeut, forklare hva man gjør, hvorfor og ikke minst, hva musikkterapi er. I mange sammenhenger er det nødvendig å presisere hva/hvem man er, for eksempel når man søker en jobb, treffer nye kollegaer, skriver en artikkel eller besvarer en eksamensoppgave.
Det kunne være fristende å skissere en særnorsk identitet for norske musikkterapeuter. Det finnes spor av noe slikt, eller kanskje vi skal være forsiktige med å lage en identitet ikke alle føler seg hjemme i, eller som virker begrensende på den videre utvikling. Røttene til norsk musikkterapi finnes i den musikksentrerte og kreative musikkterapien til Paul Nordoff og Clive Robbins. Etter hvert ble denne tilnærmingen skrevet inn i humanistisk psykologi, og her til lands utvidet til et mer omfattende humanistisk perspektiv på musikkterapien. Det ligger en viktig forskjell her. Dette perspektivet har et sterkt islett av kulturteori og sosiologi, musikkformene er utvidet til å omfatte alle sjangrer og instrumentariet inkluderer også digitaliserte instrumenter. I tillegg er det skapt en bro over til samfunnsmusikkterapien, slik at terapeuter som tidligere og fortsatt definerer seg klart innenfor tradisjonen fra Nordoff og Robbins, i dag er ledende samfunnsmusikkterapeuter, eksempelvis Gary Ansdell. Ansdell skriver at det som er viktig for ham som musikkterapeut er arven fra Nordoff og Robbins med hensyn til å vise en type musikalsk årvåkenhet (vigilance), et tilstedeværende blikk på den enkelte deltakers musikalske innspill som kan gi gode og anerkjennende møter (Ansdell 2014, Ansdell og DeNora, 2016). Slik er syntesen av terapeutisk improvisasjon eller Creative Music Therapy og samfunnsmusikkterapi noe som kan kjennetegne også norsk musikkterapi, og som vi deler med trender innen britisk musikkterapi (Ruud, 2020). Det man i hvert fall kan si, er at den norske musikkterapien er musikksentrert, om ikke i den omfattende betydning som Ken Aigen har definert den i sin bok om Music Centered Music Therapy (Aigen, 2005).
I denne arven fra Nordoff og Robbins har norske musikkterapeuter også tilført flere teoretiske dimensjoner, eksempelvis dialogfilosofiske perspektiver fra Martin Buber (Garred, 2006) og Mikael Bahktin (Stensæth, 2017). I denne sammenheng og tradisjon står selvsagt Randi Rolvsjords (2010) arbeid med ressursorientert tenkning sentralt. Viktig her er den broen som skapes til musikkterapi innen psykisk helsefelt og til nyere teori, eksempelvis feministisk filosofi og teori om interseksjonalitet.
Nå har vi i Norge ikke hatt en analytisk musikkterapi i arven etter den britiske musikkterapeuten Mary Priestley, slik de danske musikkterapeutene har hatt (se Jacobsen, Bonde & Pedersen (red.) (2019). Imidlertid har vi med Trondalens arbeid i tradisjonen etter Daniel Stern fått en forankring i relasjonell psykoterapi (Trondalen, 2016). Her kan også tilføres forskningsarbeidet til Unni Johns (2018), en pioner i norsk musikkterapi, som har nådd anerkjennelse i psykologi- og psykoterapifeltet. Denne relasjonelle «vendingen» har relevans også for all annen musikkterapi, kunne vi hevde, siden relasjoner danner grunnlaget for terapeutisk endring. Med innføringen av Guided Imagery and Music og med det reseptive musikkterapimetoder, får psykoterapeutisk teori også større aktualitet her til lands.
Et annet fremtredende trekk ved norsk musikkterapi må være den store sjangerbredden i musikalske uttrykk. Allerede fra starten brøt Tom Næss med den musikalske stilen til Paul Nordoff og innførte populærmusikalske former og elementer fra mer «rytmisk» musikk i musikkterapien. Pionerer innenfor bruk av elektrisk forsterkede instrumenter, som Venja Ruud Nielsens pionerarbeid med rockeband i norske fengsler, er i dag et selvfølgelig element i den musikalske verktøykassa til musikkterapeutene (Mortensen & Ruud Nilsen, 2019). Hans Petter Solli må framheves for å ha koblet musikkterapi opp mot recoveryteori og inn mot psykisk helsefelt (se f. eks. Solli, 2014). Bruken av bandformatet og rockebandet har vist seg å være et hensiktsmessig motiverende arbeid med mennesker som har behov for alternativer eller supplement til medikamenter, ikke minst innenfor behandling og rehabilitering innenfor rusfeltet.
I dette bildet bør vel også nevnes at norske musikkterapeuter har vært gode til å plukke opp og innføre sentrale elementer i behandling og teori som er utviklet i andre land. Innenfor demensomsorgen har teorier om «personhood» (Kitwood)) fått gjennomslag i vår tenkning om musikalsk omsorg for demenspasienter, eksemplifisert blant annet av Tone Sæther Kvammes arbeid (2013). Deltakelse i det store internasjonale forskningsprosjektet med oppsøkende musikkterapi for personer med demens og deres pårørende (Homeside: https://nmh.no/en/research/projects/homeside) peker også framover. Det samme gjelder for forskningsprosjektet Longstep i Bergen, hvor Claire Ghetti leder en internasjonal gruppe forskere og musikkterapeuter innenfor feltet musikkterapi med prematurt fødte barn (https://www.clinicaltrials.gov/ct2/show/NCT03564184). I arbeidet med musikkterapi for ungdom, vinner Viggo Krügers arbeid med musikkterapi med ungdom innen barnevernet internasjonal anerkjennelse (Krüger, 2020). I denne rekken av influensere har norsk musikkterapi ikke minst fått betydelig drahjelp av Christian Gold, som med sin stilling ved UiB har stått bak en rekke kvantitative forskningsarbeider og metastudier som har gitt betydelig gjennomslag hos helsemyndighetene.
Det er lett å overse viktige impulser, trender, pionerarbeid, nye tiltak som preger utviklingen av norsk musikkterapi, og jeg burde derfor egentlig unnlate å nevne navn, da det er lett i farten å overse viktige identitetsskapende bidrag til norsk musikkterapi. Det kan sikkert pekes på originale norske bidrag til tenkning omkring musikk i spesialundervisningen, eksempelvis overfor multihandikappede. Likedan de gryende forsøk og musikalske møteplasser for pårørende til barn med funksjonshemminger, eller tilbudet om kafeer i lokalsamfunnet for mennesker med psykiske helseutfordringer. Vi ligger langt fremme i forhold til innføring av samfunnsmusikkterapeutisk tenking, ikke minst gjennom Brynjulf Stiges teoretiske arbeid, og nå ikke minst gjennom implementering av musikkterapi gjennom POLYFON. Her handler det om å arbeide på et systemnivå som kan bli særegent for en norsk musikkterapi. Denne retningen peker også mot en musikkterapi som innarbeides i et folkehelseaspekt, noe den danske professoren Lars Ole Bonde har gitt vesentlige bidrag til gjennom sitt engasjement i CREMAH (Bonde & Theorell, red. 2018). I denne sammenheng bør også nevnes hvordan Stige har gitt aktualitet til bruk av menneskerettighetstenkning, noe som også reflekteres i Krügers arbeid med musikkterapi blant ungdom i Barnevernet, hvor han også påkaller FNs barnekonvensjon.
Til slutt skal også nevnes praksis med musikkterapi i arbeidet med barn og unge på somatiske sykehus og den gryende forskning på somatiske sykehusavdelinger, her eksemplifisert med Stine Blichfeldt og Gro Trondalens arbeid med musikk på operasjons-salen til pasienter som skal skifte ut sin pacemaker (Blichfeldt-Ærø, Trondalen, & Halvorsen, 2019). Andre arbeider skulle ha blitt nevnt innenfor det somatiske helsefeltet. Masteroppgavene som skrives, og ethvert nytt doktorgradsprosjekt ser ut til å utvide arbeidsfeltet til musikkterapien og således bidra til å skape endringer i det identitetsbildet vi måtte danne oss. Alt i alt nærmer vi oss nå et bilde av norsk musikkterapi som er så nyansert og allsidig, og som inneholder så mange former for praksis og teorier at vi må være forsiktige med å profilere oss i en bestemt retning.
En humanistisk musikkterapi?
I visse sammenhenger ønsker musikkterapeutene å plassere seg innenfor et system av verdier, behandlingsideologier og teoretiske posisjoner. Da heter det plutselig ikke lenger at man er «musikkterapeut», men «humanistisk musikkterapeut», «samfunnsmusikk-terapeut», «analytisk eller relasjonelt orientert musikkterapeut» osv. Jeg hørte nylig musikkterapeutene i Norge omtalt som «humanistiske musikkterapeuter», med henvisning til at vi står innenfor en humanistisk tradisjon, med hva det innebærer av verdi- og menneskesyn. Dette betyr at vi lett blir oppfattet slik av andre yrkesgrupper, som om vi tilhører en bestemt flokk med en bestemt identitet.
Men er det, eller skal det være slik? Kan vi virkelig sette slike generelle merkelapper på norske musikkterapeuter? Jeg skal vel selv ta ansvar for at vi betegnes som «humanistiske». Når jeg tenker tilbake kan det ha vært i forbindelse med avhandlingen jeg skrev (Ruud, 1987/1990), at det oppstod et behov for å definere seg innenfor den fagtradisjonen jeg arbeidet i, innenfor et humanistisk fakultet. Det var vel også et ønske om å definere avhandlingen og norsk musikkterapi utenfor en medisinsk og naturvitenskapelig tradisjon. Etter hvert dukket det opp mange eksamensoppgaver hvor studenter skrev at de var «humanistiske musikkterapeuter» og det oppsto et behov for å definere hva dette besto i. Dette finnes oppsummert i artikkelen i antologien Gro Trondalen og undertegnede ga ut i forbindelse med at norsk musikkterapi rundet tretti år (Trondalen & Ruud, 2008) og den engelskspråklige boka mi ti år tilbake (Ruud, 2010).
Nå heter denne boka fra 2010 «Music Therapy – A Perspective from the Humanities» – og viser til hvordan en humanistisk tradisjon, bredt forstått, og hvor både psykologi og ‘cultural studies’ danner baktepper for perspektivet, gir rom for en rekke tilnærminger. Dette perspektivet omfatter både relasjonelle, ressursorienterte, samfunnsmusikkterapeutiske, kultur- og musikksentrerte tilnærminger. Men fortsatt er det en avstand til det naturvitenskapelige i dette perspektivet, med en betoning av verdien av kvalitative tilnærminger i forskningen. Verdigrunnlaget er definert innenfor et humanistisk menneske- og verdisyn, og det bygger på et menneskesyn hvor både biologiske, psykologiske og sosiale aspekter ved mennesket er omfattet.
Men jeg har vel egentlig aldri ment at vi skal kalle oss «humanistiske musikkterapeuter», like lite som vi skal kalle oss «ressursorienterte», «kultursentrerte», «relasjonelle» eller samfunnssentrerte». Musikkterapien i Norge rommer alle disse perspektivene og tilnærmingene. I tillegg har musikkterapien her til lands tatt opp i seg en rekke nye felter eller tilnærminger. Vi behøver ikke definere oss generelt i motsetning til en medisinsk eller naturvitenskapelig tradisjon, eller kvantitative forskningstradisjoner for den saks skyld. Musikkterapeutene er flere steder integrert i bio-psyko-sosiale medisinske tradisjoner, og det er ingen grunn til å skape avstand eller motsetninger. Ofte jobber vi på lag, innenfor samme paradigmet, andre ganger supplerende. Vi må ikke glemme at mange medisinere vi jobber sammen med er orientert mot fenomenologiske og kvalitative tradisjoner. «Medisin» er ikke et statisk begrep, og medisinsk forskning og praksis er også i bevegelse, på samme måte som musikkterapien. Musikkterapien er komplementær, støttende og samarbeidende. Den er i tillegg forebyggende og helsefremmende.
I disse tider er nettopp bruker- og ressursorienterte tilnærminger akseptert innenfor psykisk helsearbeid eller innenfor feltet rus- og rehabilitering. Her spiller musikkterapeutene på lag med medisinere og annet helsepersonell som ser verdien av en recovery-orientert tilnærming. Det er ikke nødvendigvis så smart å flagge en bestemt identitet i slike sammenhenger, med mindre man er i en faglig dialog med folk som vet noe om musikkterapi fra tidligere. For dette handler også om dialog, retorikk, om å bli forstått og akseptert.
Når dette er sagt, kunne man tilføye at det noen ganger selvsagt kan være behov for å markere et ståsted innenfor humaniora. Dette kunne være der hvor man føler seg overkjørt av et biomedisinsk menneskesyn og en ekskluderende positivistisk tilnærming til forskning. Da kan det være nødvendig å minne om at menneskesynet rommer mer enn biologi og at forskning også handler om å fange mening og skape forståelse.
En kritisk posthumanistisme
Det kan være betimelig også å se på det verdigrunnlaget som preger humanistisk filosofi og tenkning i en tid preget av kriser både i forhold til natur, økologi, vår behandling av dyr, synet på funksjonshemmede (disability), samt alle tendenser til intoleranse, rasisme, homofobi osv., noe jeg har tatt opp til diskusjon i min siste bok (Ruud, 2020). Vi finner en slik kritikk av menneskesynet i humanismen i utviklingen av en kritisk posthumanisme som har vokst fram de siste tiår (Braidotti, 2013). Det handler her særlig om det grunnleggende menneskesynet som hviler på ideen om mennesket som et sentrum i tilværelsen, hvor mennesket har gitt seg selv rettigheter som hever det som art over alle andre levende vesener, og ikke minst overfor naturen. Dette er igjen grunnlagt på ideen om oss mennesker som rasjonelle vesener, som suverene og uavhengige individer med evne til å gjøre valg med moralske konsekvenser. Dette menneskesynet har selvsagt gitt menneskeverdet et særlig vern og medført framgang på mange fronter i forhold til vitenskap og velferd. Men koblet sammen med en utemmet form for økonomisk vekstfilosofi, om den er sosialistisk eller kapitalistisk, har medført et råkjør mot natur, mot dyr, overfor kolonialiserte folkegrupper. Med de problemer som samfunn i vår globaliserte verden står overfor, og da tenkes på økte økonomiske forskjeller mellom mennesker, fattigdomsproblematikk, problemer knyttet til rus, kriminalitet og ensomhet, kan det være betimelig for alle helseprofesjoner å søke å forstå og eventuelt påvirke de mekanismer som skaper betingelser for uhelse. Om ikke musikkterapien kan gripe endrende inn i slike betingelser, er det likevel viktig å være oppmerksom på at svært mange helseutfordringer i samfunnet antakelig har sammenheng med livsvilkår, isolasjon og manglende fellesskap, med meningstap og dertil medførende psykisk helseproblemer.
Et musikkterapeutisk fokus innenfor et slikt posthumanistisk perspektiv bør i større grad rettes mot vår sårbarhet, og hvor avhengig vi er av fellesskapsløsninger. Vi lever innenfor nettverk av mennesker, teknologier, ideer og sosiale ordninger vi er avhengige av. En slik erkjennelse kan motvirke de sterke tendenser til individualisme som preger mye av dagens holdninger og som kommer til syne i populærkultur, media og holdninger i sosiale medier.
Konklusjon
Finnes det da noe som særpreger norsk musikkterapi? Det er ikke sikkert at vi finner denne identiteten ved bare å lete etter arbeidsformer, teoretiske posisjoner og verdisystemer. Om vi sammenlikner oss med musikkterapien i andre land, kunne vi snarere peke på helt andre omstendigheter. Jeg ville trekke fram følgende punkter som har bidratt til at vi i Norge har lagt grunnlaget for en god profesjonsutvikling:
1. Norske musikkterapeuter er samlet i en felles organisasjon. Det er rimelig stor konsensus om sentrale verdier og lite konflikt. Firepartssamarbeidet mellom fagforening, interesseorganisasjon og utdanningsinstitusjoner synes å være unikt i internasjonal sammenheng.
2. Godt funderte utdanningsprogram og forløp fram til doktorgradsnivå. Godt kvalitetssikret profesjonsutdanning. Høyt vitenskapelig og metodisk nivå på lærere med godt utbygde praksisforløp.
3. Musikksentrerte tilnærminger. Stor sjangerbredde og bevissthet om betydningen av musikalsk identitet. Musikalsk utøvende nivå sikret gjennom forankring i landets øverste musikkutdanningsinstitusjoner.
4. Stor teoretisk bevissthet og refleksivitet – fra klientkunnskap til vitenskapsteori og etikk. Interesse for grunnlagsproblematikk. Teoretisk innovasjon – flere sterke bidrag til det internasjonale teorifeltet.
5. Metodisk og teoretisk pluralisme.
6. Samfunnsbevissthet preget av systemteoretisk og økologisk tenkning.
7. Internasjonal orientering og godt utbygde internasjonale nettverk gjennom konsortier og flernasjonale forskningsprosjekter.
8. Sterke på forskningsformidling og formidling generelt på alle nivåer fra vitenskapelig publisering til bruk av sosiale medier.
9. En kultur preget av innovasjon, gründerholdninger/entreprenørskap og samarbeid.
10. Godt integrert i norsk velferdsstat og modeller for helsearbeid.
Referanser
Aigen, Kenneth (2005). Music-Centered Music Therapy. Gilsum, N.H.: Barcelona Publishers.
Ansdell, G. (2014). How music helps in music therapy and everyday life. Farnham, UK: Ashgate.
Ansdell, G., & DeNora, T. (with S. Wilson). (2016). Musical Pathways in Recovery. Community Music Therapy and Mental Well-being. London, UK: Routledge.
Blichfeldt-Ærø, S. C., Trondalen, G., & Halvorsen, S. (2019). Facilitated music listening: Music therapy in an invasive cardiac procedure. British Journal of Music Therapy, 33(1), 27–38.
Bonde, L. O., & Theorell, T. (Eds.). (2018). Music and Public Health. A Nordic Perspective. Cham, Switzerland: Springer.
Braidotti, R. (2013). The Posthuman. Cambridge: Polity Press.
Garred, R. (2006). Music Therapy: A Dialogical Perspective. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.
Jacobsen, L. S., Bonde, L. O., & Pedersen, I. N. (Eds.). (2019). A Comprehensive Guide to Music Therapy. Theory, Clinical Practice, Research, and Training (2nd ed.). London, UK: Jessica Kingsley Publishers.
Johns, U. (2018). Musical dynamics in time-limited intersubjective child psychotherapy. Ph.D-dissertation. Aalborg University.
Krüger, V. (2020) Music Therapy in Child Welfare. Bridging Provision, Protection, and Participation. Barcelona Publishers.
Kvamme, T. S. (2013) Glimt av glede. Musikkterapi med demensrammede som har symptomer på depresjon og angst. NMH-publikasjoner (2013:7). Norges musikkhøgskole.
MacDonald, K, (1995). The Sociology of the Professions. London: Sage.
Mortensen, B. & Ruud Nilsen, V. 2019. Toner fra en celle. Musikalske historier fra arbeid tilknyttet Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt. Norsk Noteservice.
Rolvsjord, R. (2010). Resource-Oriented Music Therapy in Mental Health Care. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.
Ruud, E. (1990). Musikk som kommunikasjon og samhandling. Teoretiske perspektiv på musikkterapien. Oslo: Solum.
Ruud, E. (2008). Et humanistisk perspektiv på norsk musikkterapi. I: Trondalen, Gro og Ruud, E. (2008). Perspektiver på musikk og helse. 30 år med norsk musikkterapi. Skriftserie fra Senter for musikk og helse. NMH-publikasjoner 2008:3.
Ruud, E. (2010). Music therapy: A perspective from the humanities. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.
Ruud, E. (2015). Fra musikkterapi til musikk og helse. Artikler 1973-2014). Bind 1. Skriftserie fra Senter for musikk og helse. NMH-publikasjoner 2015:4.
Ruud, E. (2020) Toward a Sociology of Music Therapy. Health musicking as Cultural Immunogen. Barcelona Publishers (in publication).
Sennettt, R. (2008) The Craftsman. New Haven & London: Yale Univerity Press.
Solli, H. P. (2014). Battling illness with wellness: A qualitative case study of a young rapper’s experiences with music therapy. Nordic Journal of Music Therapy. doi:10.1080/08098131.2014.907334
Stensæth, K. (2017). Responsiveness in Music Therapy. A Perspective Inspired by Mikhail Bakhtin. Dallas, TX: Barcelona Publishers.
Stige, B., & Aarø, L. E. (2012). Invitation to Community Music Therapy. New York, NY: Routledge.
Stige, B., Schmid, W., Solli, H. P. & Trondalen, G. (2019) Utredning av muligheter for spesialistutdanning i musikkterapi.
Trondalen, G. (2016). Relational Music Therapy. An Intersubjective Perspective. Dallas, TX: Barcelona Publishers.
Trondalen, G. & Ruud, E. (2008). Perspektiver på musikk og helse. 30 år med norsk musikkterapi. Skriftserie fra Senter for musikk og helse. NMH-publikasjoner 2008:3.
