Norsk forening for musikkterapi; en interesse- eller en profesjonsforening?

Av Unni Tanum Johns og Even Ruud

(Illustrasjonsfoto: iStock/IUshakovsky)

Undertegnede var med å stifte Norsk forening for musikkterapi i 1972 – vi feirer altså femtiårsjubileum om et par år! I løpet av disse årene har vi vært vitne til en usedvanlig vekst i musikkterapifaget, med hva det innebærer av nye praksisplasser, profesjonsutvikling, utdanninger og arbeidsformer. Vi gleder oss over foreningens gode arbeid med tidsskriftet Musikkterapi, fagstrategiske utvalg, informasjon på nettsider, arrangering av konferanser og samarbeid om å bedre lønns- og arbeidsvilkår for musikkterapeutene.

Allerede da vi startet foreningen hadde vi en diskusjon om dette skulle være en interesseforening som var åpen for alle, eller om vi skulle lage en fagforening. Vi hadde selvsagt ikke noe grunnlag for å lage en fagforening den gang og hadde som et naturlig formål å arbeide for å utbre kjennskap til musikkterapi, samt ikke minst å få igangsatt en norsk utdanning. Før det ble realisert hadde Unni Johns, som var foreningens første leder, reist til London for å fullføre en musikkterapiutdanning under ledelse av Juliette Alvin. Even Ruud reiste til Florida State University for å få en mastergrad i musikkterapi. Begge så vi det som ønskelig med videreutdanning for å styrke vår kompetanse i ettertid, med tanke på betydningen av å argumentere for musikkterapiens potensiale til andre faggrupper og politikere. Ikke minst var det viktig å kunne vise og beskrive den særegne rollen som musikkterapi kan spille for menneskers psykiske helse i et land som Norge, som stiller strenge krav til kompetanse og dokumentasjon. Unni utdannet seg til psykolog og har etter hvert spesialistutdanning i klinisk barne- og ungdomspsykologi samt traumebehandling. Even tok også psykologutdanning, samt utdanning som terapeut i den kunnskapsbaserte lyttemetoden Guided Imagery and Music (GIM).

Og det er her vi er inne på poenget med dette innlegget. Musikkterapien er nå kommet så langt i sin profesjonsutvikling, og vi har fått en så stor kritisk masse av arbeidende musikkterapeuter (rundt 300) at behovet for videreutvikling i form av en spesialistutdanning melder seg. Vi trenger en utdanning der praksisen står i sentrum. Dette behovet er begrunnet både i behovet for å drive profesjonaliseringen av faget videre, samt svare på ønsker fra mange musikkterapeuter om å fordype seg i et avgrenset praksisfagfelt, få veiledning og støtte i sitt daglige arbeid, og øke sin kompetanse, anerkjennelse og status innenfor de sektorer og samarbeidsformer man befinner seg i. En spesialistutdanning bygger på den generalistkompetansen som en masterutdanning gir, og skal bidra til utvikling av ferdigheter som musikkterapeuter behøver i sin yrkesutøvelse innen et område der en trenger spesifikk og fordypet kunnskap for å utvikle gode musikkterapeutiske verktøy, f.eks. innenfor somatikk, eller i arbeid med barn og unge og voksne. En slik spesialisering innen et praksisfelt vil sekundært påvirke kunnskapsgrunnlaget for forskning. I tillegg bidrar en spesialisering til å videreutvikle etiske og profesjonsbevisste holdninger. Vi mener i tillegg at det vil kunne motvirke ensomhet hos musikkterapeuter som befinner seg i ytterkanten av et aktivt fagmiljø. Programmet skal bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget for deltakernes yrkesvirksomhet, blant annet gjennom å samarbeide med andre kursdeltagere i samme situasjon. På tampen av fjoråret la en arbeidsgruppe bestående av Brynjulf Stige, Wolfgang Schmid, Hans Petter Solli og Gro Trondalen fram en usedvanlig godt begrunnet «Utredning av muligheter for spesialistutdanning i musikkterapi». Vi anbefaler alle å lese denne.[1] 

Situasjonen er nå ganske annerledes enn da vi startet foreningen for snart femti år siden. Profesjonaliseringen er kommet langt, vi har blitt en større profesjonsgruppe og grunnlaget for å diskutere hva slags forening vi skal være framover er endret, ikke minst med tanke på hvordan fremme og godkjenne spesialistutdanninger i musikkterapi. Som psykologer er vi begge medlem av Norsk Psykologforening, som er en svært profesjonell organisasjon både med tanke på lønnsforhandlinger, formidling og organisering av faget. Kunne vi tenke oss at Norsk forening for musikkterapi går i samme retning, i et forsøk på å bli en profesjonsforening? Som en sterk fag- eller profesjonsforening vil vi kunne stå sterkere med hensyn til å drive igjennom nye spesialistutdanninger og samtidig arbeide videre for å styrke og bygge ut nåværende musikkterapistudier gjennom å involvere oss i politiske prosesser.

Kjør debatt!

[1] Rapporten er foreløpig ikke publisert, men NFMT avventer svar fra arbeidsgruppen om å kunne legge rapporten ut på hjemmesiden (red.anm.)

Musikkterapi og autisme – forsking og praksis i rørsla

KOMMENTAR: Den store internasjonale studien som undersøkte effekten av improvisatorisk musikkterapi hos barn med autisme – TIME-A prosjektet – er avslutta (Bieleninik et al., 2017a). Mange har sett fram til å sjå utfallet, men som Merete Lippert Tobiassen (2017) skriv i sin kommentar til TIME-A resultata, blei dei ikkje slik som forventa. 

Av Karin Mössler, Forsker II ved GAMUT Uni Research Helse og musikkterapeut ved Bergen Kulturskole (Foto: Rune Rolvsjord)

Studien kunne ikkje vise at det autistiske symptomnivået hos barna med ein autismediagnose i alderen 4-7 år som fekk musikkterapi i fem månader i tillegg til standardbehandlinga, blir signifikant mindre samanlikna med gruppa som ikkje fekk musikkterapi. Både forskarar og musikkterapeutar hadde nok håp om meir positive funn, sidan både praksisforteljingar og tidlegare forskingsresultat (Geretsegger et al., 2014) peikte på lovande effektar av musikkterapi for barn med autisme. 

Når ei yrkesgruppe i vekst blir utsett for negative studieresultat, så kan det kjennast ubehageleg. TIME-A resultata har nok uroa musikkterapeutar verda rundt, men også skapt eit stort engasjement gjennom diskusjon og refleksjon om musikkterapien i dette feltet, noko som eg trur er positivt (sjå for eksempel Scutti, S., 2017; Turry, A. 2018; 2018; Gold & Bieleninik, 2018). Eg vil gjerne bidra til denne refleksjonen som også speglar mi eiga forskingsreise i TIME-prosjektet og utover dette. I denne refleksjonen skal eg prøve å belyse korleis eg som forskar og musikkterapeut kan bruke både resultata og praksiserfaringar frå prosjektet for å utvikle feltet vidare. Perspektiva frå forskinga, deltakarar/foreldre og musikkterapipraksis skal belysast for å kunne sjå på TIME-A studien som eit prosjekt som også skaper mogelegheiter. 

Forsking – dei små detaljane

I hovudpublikasjonen til TIME-A prosjektet er fokuset lagt på dei utfallsmåla som vart definerte som «primary outcome» i studieprotokollen (Geretsegger et al., 2012). Det er dermed dei resultata som vert mest omtalte i media, og dei vart diverre negative. Samtidig presenterer artikkelen ein metodisk sterk forskingsstudie som også hadde nokre positive resultat. Sidan dei negative resultata står sentralt, er det lett å gå glipp av desse gode sidane av prosjektet som kan gje eit utvida perspektiv på prosjektet. 

Sett frå eit forskarperspektiv var TIME-A ein vellukka studie. Studien hadde eit design som følgde dei strenge evidensbaserte krava, inkluderte eit stort tal deltakarar, det blei gjennomført innanfor tids- og budsjettramma og stimulerte til nye forskingsprosjektog internasjonal nettverksbygging. TIME-A lukkast med gjennomføringa av eitt av dei største kliniske studiane som undersøkte effekten av ein psyko-sosial intervensjon for barn med autisme. Samtidig gjer studien merksam på svake sider av autismeforskinga utanfor musikkterapiverda. Christian Gold, prosjektleiaren av TIME-A studien, kommenterte i eit intervju at dei fleste kliniske studiar som ble gjort på barn med autisme har dei same metodiske manglar som tidlegare musikkterapistudiar (Rolvsjord, 2017). Det vil seie at tidlegare studiar – også utanfor musikkterapifeltet – som viser positive resultat, ofte baserer seg på svake studiedesign. TIME-A studien utfordrar dermed andre terapiformer til å strekkje seg litt lengre. Det finst også behov for andre terapimetodar til å lage større studiar som følgjer dei strenge evidensbaserte krava for randomiserte studiar for å kunne bekrefte dei positive effektane som blei funne tidlegare.   

Sist, men ikkje minst, har TIME-A også produsert nokre positive resultat. Mellom dei «secondary outcomes» fann TIME-A studien at deltakarar i musikkterapigruppa viste ei større forbetring i «sosial motivasjon» og«sosial bevissthet» og ein signifikant reduksjon av «autistiske mannerismer» som blei målte med den «Sosiale Responsivitetsskalen (SRS)», eit spørjeskjema som foreldra fyller ut. I tillegg kunne forskarar sjå at eit større tal deltakarar i musikkterapigruppa viste ei større forbetring på symptomnivået som gjeld «sosial-affektive» evner. Dei blei målt av ein psykolog eller psykiater ved hjelp av «Autism Diagnostic Observation Schedule (ADOS)». Hovudanalysane som undersøkte gjennomsnittet av ADOS-resultata for deltakarar viste ikkje denne forskjellen, men «responsratene» som analyserer korleis kvart enkelt barn har respondert på tilbodet viste at omtrent 10% fleire deltakarar av musikkterapigruppa blei betre samanlikna med deltakarar i standardbehandlingsgruppa, som ikkje fekk musikkterapi (Bieleninik et al., 2017a).

Slike resultat er nok lovande og peikar på at det kan vere viktig for nokre barn og familiane deira å få musikkterapi. Samtidig er negative resultat ikkje noko me må vere redde for. Ei mogelegheit å takla dei er å utfordra oss sjølv til å sjå nærmare på korleis me jobbar som musikkterapeutar og om me kanskje kunne gjere noko annleis eller betre. Som forskar og musikkterapeut kan eg sjå mogelegheiter både i ei utvikling av relasjons- og kroppsbasert metodikk og samarbeid med foreldre.

Foreldre – støttespelar og ressursgruppe

«Men de fann jo ikkje at musikkterapi skadar heller og dermed er det alltid verdt til å prøve», kommenterte ei mamma til eit barn som deltok i TIME-A prosjektet. 

I løpet av hausten 2017 hadde eg samtalar med foreldra som deltok i TIME-A studien i Noreg. Til mi eiga overrasking var ingen av dei skuffa eller forundra over resultata. Tvert imot, dei kommenterte at fem månader musikkterapi på toppen av alt det andre som barna allereie fekk som behandlingstiltak, ikkje utgjer mykje. Autisme betyr at forandringar skjer over lang tid. Det var dei nok einige i. Dei var framleis positivt innstilte til musikkterapi og hadde ikkje mista trua på musikkterapi. Dei nemnde at dei kunne sjå at musikkterapeuten klarte å involvere barna deira på ein unik måte i eit samspel. Når eg gjekk gjennom videoopptak frå musikkterapitimane med foreldra, så kunne dei vere imponerte over kor fort barna ga blikkontakt, tok initiativ, delte merksemda eller involverte terapeuten i handlingane sine. Foreldra kunne sjå sosiale og emosjonelle reaksjonar, uttrykk eller handlingar som dei beskreiv som «sjeldne» for barna sine i andre samanhengar på denne tida. Barna viste sosiale evner i musikkterapirommet, trekk som ikkje var så synlege utanfor denne settinga og kanskje heller ikkje i den psykologiske testsituasjonen, noko som var avgjerande for hovudresultata av TIME-A prosjektet. Men forandringar og opplevinga var der likevel – opplevingar av relasjon som ga glede og som kunne auke livskvaliteten.

I tillegg viste TIME-A resultata frå UK, ei av dei ni landa som deltok i prosjektet og som også brukte andre utfallsmål enn hovudstudien, at foreldre til barna som fekk musikkterapi rapporterte mindre emosjonell nød eitt år etter prosjektets oppstart samanlikna med dei som ikkje fekk musikkterapi (Crawford et al., 2017). I Israel, der foreldre fekk utvida foreldrerettleiing innanfor TIME-A prosjektet som var retta mot bevisst bruk av musikken i heimen, viste kvantitative resultat at livskvaliteten til barna kan auke. Kvalitative resultat viste at stressnivået kan verte redusert og foreldres forståing av barnas behov blei utvida, noko som blei rapportert som noko positivt (Gottfried, 2016).

Utfallsmål som rettar seg mot livskvalitet, relasjon og ei individuell utvikling av barna, blei meir og meir aktuelle i forskinga. Slike utfallsmål vil kanskje vere meir avgjerande i framtidige studiar enn det autistiske symptomnivået som også har vist seg som ganske stabilt over tid i nyare forsking (Bieleninik et al., 2017b). Samtidig kan det vere viktig å involvere familien i større grad inn i den terapeutiske samhandlinga. 

Musikkterapi – relasjons- og kroppsbasert metodikk

Samhandlinga i musikkterapi med barn med autisme byggjer mykje på interaksjonsprinsipp frå det tidlige samspelet. At relasjonen er ein betydningsfull terapeutisk verkemekanisme, er ikkje noko nytt innanfor terapiforskinga (Beutler et al., 2004). Men lite forskingsfokus har blitt retta mot relasjonelle faktorar i autismebehandlinga (Lerner et al., 2012). I  prosjektet «Shared Moments» som nytter data frå TIME-A studien, har ei forskargruppe rundt Wolfgang Schmid og meg retta fokuset mot relasjonen. Dei foreløpige resultata viser at kvaliteten i relasjonen mellom barna og musikkterapeuten kan vere ein viktig prediktor for terapieffekten. Basert på videoanalysar fann forskarar at autistiske symptom knytta til barnas sosiale evnar er reduserte, om ein relasjon vart utvikla, der terapeuten kjenslemessig og musikalsk var inntona til barnas behov for kontakt, inntona til barnas stemningsleie, inntona til barnas kroppslege og emosjonelle uttrykk (Mössler et al., 2017).

Å bruke  musikalsk og emosjonell inntoning kan dermed vere ein viktig terapeutisk verkemekanisme som kan hjelpe til å skape intra- og interpersonelle relasjoner i musikkterapi med barn med autisme. 

Når me musikkterapeutar brukar emosjonell inntoning som metodisk verktøy, er me nøydde til å bruke kroppen vår til å byggje relasjonen til barna. Me er nøydde til å gå inn i den affektive verda til barna. Det kan vere utfordrande sidan ho kan kjennast einsam, tom, utilgjengeleg, avvisande, uroleg, stressande, forvirrande, utrygg og mykje meir. I tillegg er det oftast ikkje noko språk som kan hjelpe til med å fange opp denne verda. Ved å ta i bruk musikken har me dette unike potensialet til å tone oss inn, men me må også gjere det med vår eigen kropp. Me må tillate oss å kjenne på desse kjenslene som kan dukke opp i samværet med eit barn med autisme for å kunne forstå barnas relasjonelle og emosjonelle behov. Ved at me brukar desse kjenslene som informasjonskjelde, byggjer me dei musikalske bruene på ein annen måte. Ei slik bru vil eg illustrere med eit eksempel frå kvardagen min som musikkterapeut på kulturskulen.

Timen sluttar snart. Eg skal hjelpe guten til å ta på sko. Men han er ikkje med. Han byrjar å opne skap for å finne seg nye instrument. Han er uroleg, spring rundt i rommet og kjem borti trommene. Eg må passe på at han ikkje dyttar dei. Eg kjenner meg stressa. Når eg prøver å ta på han hua, klør han meg litt på beina og lagar ei blanding av skrike- og knurrelydar. Eg går ned i kne, tar hendene hans, ristar litt på dei og skrik på same måten som han. «Er du ei lita løve», spør eg.  Eg ristar litt meir. Med heile kroppen sin lenar han seg inn til meg slik at eg må sette meg på golvet med han. Han plasserer seg mellom beina mine. Saman held me fram med å skrike. Han ser på meg og tek på munnen min – noko som han aldri har gjort før. Han vil vite kor lyden min kjem frå. Han lyttar, han observerer. Samtidig lagar me høge skrikelydar som etter kvart formar seg til ein «A»- lyd som går i bølgjer – dei har ein start, eit høgdepunkt, ein slutt. Dei byggjer seg opp att etter ein felles pause – me er synkroniserte. Guten er merksam og det verkar som han deler opplevinga si med meg. Hans indre urolege rørsle har kome til utrykk og funne sin form. Etter at me har repetert denne skrikebølgja fleire gonger, seier han: «Ferdig!». Han tek på skorne sine sjølv og går ut av rommet. 

Det å kunne knyte saman rørsler, sanseinntrykk og kjensler gjennom musikken skapar føresetnader til å jobbe med relasjon lenge før eit barn tek kontakt med ein annen person eller viser teikn til intersubjektivitet. Det er indre relasjonar i barnet som blei skapte og som hjelper til å byggje opp det kroppslege sjølvet (Stern, 1985/2000). Eg vil tru at dei fleste musikkterapeutar kjenner seg att i den tankegangen og deler like erfaringar som den vesle episoden eg beskreiv her. Inntoninga blir brukt for å kunne ta barnas veremåte og ståstad som utgangspunkt for eit samspel som inneber ein intensitet, ei form og eit tempo som er avstemt til barnas uttrykk. Strukturen, form og meining kan utvikle seg ut frå barnas t.o.m. urolege eller stereotype uttrykk, slik at barna sjølve bidrar aktivt til samspelet. Ut frå barnas eigne opplevingar kan uttrykket bli transformert inn til noko meiningsfullt og berekraftig. På den måten kan musikkterapi bidra til å støtte barnas sjølvoppleving som etter kvart skal vere utgangspunkt for ei kjensle av eigarskap og eit indre ønske for kontakt og relasjon.

Med lovande forskingsfunn frå Shared Moments prosjektet i ryggen med resultat som peikar på at denne måten å arbeide på kan vere viktig for desse barna, trur eg at me kan bli enda meir bevisste på at me tilbyr noko vesentleg og komplementært til den åtferdsbaserte og kognitive treninga barna oftast får som standardbehandling i Noreg. 

Avslutning

Mi eiga forsking med materialet frå TIME-A prosjektet skal mellom anna sjå nærare på korleis me kan overføre kunnskapen om inntoningsprosessar til arbeidet med foreldre. Fokuset skal vere på kroppen og korleis også foreldre kan bruke musikk til å få takk i dei rørslene som særleg kan gjere oss urolege, sinte og hjelpelause i samveret med eit barn med autisme. 

Olaug Nilssen (2017) beskreiv mange av desse rørslene i boka si «Tung tids tale» som handlar om livet hennar med den autistiske sonen sin. Ho skreiv:

«Dine utbrot kjem så brått, og du kjem deg ofte ikkje ut av dei utan hjelp, heller ikkje alltid med hjelp. Heile kroppen spenner seg og lyser av intensitet, du brøler, hyler, knurrar, bit deg fast i det du finn nærmast. Eg skulle gjerne nytte dei same framgangsmåtane når eg kjenner det begynner å koke, skulle gjerne stanga hovudet i veggen, skulle gjerne ha bite meg fast i ei dør. Men det kan eg ikkje.» 

Spørsmålet er kva kan me gjere i staden for og kva rolle musikken kan ha når det gjeld å regulere ein kropp i høg spenning.  For å kunne auke ein terapieffekt kan det vere vesentlig at me musikkterapeutar overfører musikkterapeutisk kunnskap om inntoning til familiens kvardag. Samtidig trur eg er det viktig at foreldre blir involvert i vidare forskingsprosessar. Å bruke foreldres kunnskap og erfaring om korleis dei reagerer på eit autistisk barn med ein uroleg kropp, vil gje oss meir differensiert kunnskap om korleis me kan bruke musikken i samspelet med kroppen. Det vil bidra til å vidareutvikle metodikken vår som skal kunne brukast både innan- og utanfor terapirommet.  

Gjennom prosjekt som har utvikla seg i kjølvatnet av TIME-A studien, finn me nye perspektiv, nye spørsmål, nye hypotesar. Me går altså vidare i forskingsprosessen. Sjølv om TIME-A er avslutta, er forskinga på musikkterapi og autisme ikkje avslutta og eg satsar nok på ei spanande utvikling av musikkterapi innanfor autismefeltet i framtida. 

Takk

Takk til Wolfgang Schmid og Kjell Bergfjord for tilbakemeldinger på innhald og språk.

Referansar

Bieleninik, Ł., Geretsegger, M., Mössler, K., & et al. (2017a). Effects of improvisational music therapy vs enhanced standard care on symptom severity among children with autism spectrum disorder: The time-a randomized clinical trial. JAMA, 318(6), 525-535. doi:10.1001/jama.2017.9478

Bieleninik, Ł., Posserud, M.-B., Geretsegger, M., Thompson, G., Elefant, C., & Gold, C. (2017b). Tracing the temporal stability of autism spectrum diagnosis and severity as measured by the Autism Diagnostic Observation Schedule: A systematic review and meta-analysis. PLOS ONE, 12(9), e0183160. doi:10.1371/journal.pone.0183160

Beutler, L. E., Malik, M., Alimohamed, S., Harwood, T. M., Talebi, H., Noble, S., & Wong, E. (2004). Therapist variables. In M. J.Lambert (Ed.), Bergin and Garfield’s handbook of psychotherapy and behavior change (pp. 227–306). New York: Wiley.

Gold, C., & Bieleninik, Ł. (2018). Authors’ response. Nordic Journal of Music Therapy, 27(1), 90-92. doi:10.1080/08098131.2018.1398988

Geretsegger, M., Holck, U., & Gold, C. (2012). Randomised controlled trial of improvisational music therapy's effectiveness for children with autism spectrum disorders (TIME-A): study protocol. BMC Pediatrics, 12(2). doi:10.1186/1471-2431-12-2

Geretsegger, M., Elefant, C., Mössler Karin, A., & Gold, C. (2014). Music therapy for people with autism spectrum disorder. Cochrane Database of Systematic Reviews, (6). Retrieved from http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/14651858.CD004381.pub3/abstractdoi:10.1002/14651858.CD004381.pub3

Gottfried, T. (2016). Creating Bridges: Music-oriented counseling for parents of children with autism spectrum disorder.Aalborg University, Aalborg.

Lerner, M. D., White, S. W., & McPartland, J. C. (2012). Mechanisms of change in psychosocial interventions for autism spectrum disorders. Dialogues in Clinical Neuroscience, 14(3), 307-318. 

Mössler, K., Gold, C., Aßmus, J., Schumacher, K., Calvet, C., Reimer, S., Iversen, G., Schmid, W. (2017). The Therapeutic Relationship as Predictor of Change in Music Therapy with Young Children with Autism Spectrum Disorder. Journal of Autism and Developmental Disorders. doi:10.1007/s10803-017-3306-y

Nilssen, O. (2017). Tung tids tale. Oslo: Samlaget.

Rolvsjord, R. (2017). Heller ikke musikkterapi er en vidunderkur [Press release]. Retrieved from http://uni.no/nb/news/2017/08/08/heller-ikke-musikkterapi-er-en-vidunderkur/

Scutti, S. (2017). Study casts doubt on music therapy for kids with autism. Retrieved from https://edition.cnn.com/2017/08/08/health/autism-music-therapy-study/index.html

Stern, D. (1985/2000). The interpersonal world of the infant. New York, NY: Basic Books.

Tobiassen, M. L. (2017). Musikkterapi og ASD - en kommentar til TIME-A resultatene. Musikkterapi(2), 48-49. 

Turry, A. (2018). Actually, music therapy does work: Our response to the TIME-A study. Retrieved from https://steinhardt.nyu.edu/music/nordoff/news/musictherapyworks

Foto: Rune Rolvsjord

Kronikk i Dagens Medisin

"Det er stille ved mange pasientsenger i norske sykehus, men slett ikke alle," skriver Stine Camilla Blichfeldt-Ærø, ph.d.-stipendiat ved Norges Musikkhøgskole og musikkterapeut ved Oslo Universitetssykehus.

I dag gis det musikkterapitilbud ved alle universitetssykehusene i landet og feltet har blitt stabilt og utvidet seg de senere årene. Dette gir gode vilkår for utvikling av viktig tverrfaglig samarbeid, dokumentasjon og utvikling av forskningssamarbeid, skriver Blichfeldt-Ærø på vegne av nettverket MiPe.

Stine Camilla Blichfeldt-Ærø

Hun viser til utviklingen og innsatsen fra det norske musikkterapimiljøet på sykehusene de siste tiårene. I tillegg til en satsning i form av stillinger og bevilgninger på musikkterapi som en del av det helhetlige behandlingstilbudet til barn og unge på sykehus, er det også satt i gang systematisk satsing på musikkterapi som støtte under medisinske prosedyrer, og med premature og syke nyfødte ved intensivavdelinger.

"Vi ser det som viktig at bruk av musikk og musikkterapi i medisin forankres i fagmiljøer og godt tverrfaglig samarbeid, slik at en unngår velment men uvettig bruk av ressursen"

Les kronikken her: Det spilles ved norske sykehus

Her finner du mer om feltet Musikkterapi i Pediatrien (MiPe)

Debattinnlegg om musikkterapi på forskning.no

"Når musikkterapi fremstilles som noe man «ikke trenger spesialutdanning» for å utføre, er det tryggheten til brukerne som settes på spill," skriver musikkterapeutene Kristi Stedje, Runa Bosnes Engen og Jelena Golubovic i et debattinnlegg på forskning.no.

De rydder opp i noen av uklarhetene som hersker både i media, praksisfeltet og fagmiljøene om hva som er musikkterapi. Blant annet viser de til hvordan en masterutdanning i musikkterapi kvalifiserer til profesjonsutøvelse som ivaretar etiske forhold og høy kvalitet ved helsefremmende bruk av musikk. 

De konkluderer med at musikkterapi og annen bruk av musikk i eldre- og demensomsorg med fordel kan sameksistere, og dra positive veksler på hverandre.

Les hele innlegget her:

Du trenger utdanning for å drive med musikkterapi

(Illustrasjonsfoto: Edward Eikrem Jensen)

Musikkterapi og ASD - en kommentar til TIME-A resultatene

Av Merete Lippert Tobiassen

I løpet av mine over 25 år som musikkterapeut på en spesialskole, og med særlig interesse for elever med ASD, opplever jeg for det meste at barna – og etter hvert ungdommene – kommuniserer, velger, tar initiativ og ytrer ønsker og behov. Jeg opplever at de gleder seg til musikkterapitimene og fornemmer at kommunikasjonen både i strukturerte aktiviteter og gjennom improvisasjon oppleves som meningsfull for elevene.

På bakgrunn av denne erfaringen og disse opplevelsene, blir jeg forundret over resultatene fra TIME-A som nylig er avsluttet og publisert. Her har man kommet frem til at det ikke spiller noen rolle for utviklingen til barn med ASD hvorvidt de får musikkterapi eller ikke. Jeg har lenge sett frem til resultatene, men de ble altså ikke som jeg hadde forventet.

Forskningen

Jeg har ingen erfaring med kvantitativ forskning, så jeg synes det er noe vanskelig å lese og forstå rapporten fra TIME-A, derfor lurer jeg litt på hva de har undersøkt. Så vidt jeg kan se, er det om kjernesymptomer hos barn med ASD endres over tid med bruk av improvisatorisk musikkterapi. Men skal musikkterapien ta på seg å forsøke å endre symptomene på ASD? Dette er Kenneth Aigen inne på i sin kommentar til undersøkelsen.[1]

Resultatene av undersøkelsen får Gold til å si: «Our trial demonstrated limited effects of music therapy as it is practiced today. It could mark the beginning of a new era of music therapy practice and research. We need to develop it further and determine what approach works best for whom”.[2] Gold sier videre at musikkterapi kan hjelpe på andre områder; at barna viste glede over musikkterapien og at foreldre var fornøyde, og at musikkterapi kanskje virker best på barn uten verbalspråk, da dette ikke behøves i musikkterapi. 

Praksisen

Hvorfor opplever jeg at jeg lykkes med musikkterapi for barn og ungdommer med diagnoser innenfor autismespekteret - elever både med og uten verbalspråk, noen med psykisk utviklingshemming som tilleggsdiagnose? Er dette «bare» pga utviklingen – modningen – alderen? Eller har det noe med den langvarige relasjonen og gjøre? Gjør jeg helt andre ting i musikkterapitimene enn det de gjør i forskningsprosjektet? Måler jeg annerledes? Er det sånn at improvisasjon er så uforutsigbart for eleven at det oppleves utrygt, eller er det nettopp en måte å kommunisere på som gjør at man kan bli hørt, sett og møtt på en meningsfull måte? Her har jeg ikke svar, og gleder meg til flere forskningsprosjekter som kan omhandle disse aspektene.[3]

Jeg gjør masse forskjellig i timene mine. Noen ganger bruker jeg visuell støtte for å fortelle hva som skal skje – enten med bilder av instrumenter, eller symboler (pcs, og wls) alt etter hva slags språk elevene har. Det kan være lettere å støtte seg til visuelle symboler enn lyd, ord og tegnstøtte, for det visuelle står der over tid, mens lyden/tegnet forsvinner når det er sagt. Noen ganger er selve musikkterapitimen ramme nok. Eleven er trygg og vet hva som skal skje innenfor rammen. I noen timer har jeg et ganske fast opplegg som eleven (etter hvert) kjenner og forventer. Men ikke så fast at det ikke er rom for å ivareta elevens initiativ og responser. Dagsform varierer jo også hos begge parter – både hos terapeut og elev… I andre timer er det mer improvisasjon utfra elevens behov – enten verbalt eller på instrumenter – eller begge deler.

Det jeg forsøker å si, er at musikkterapi er så mangt – det er så utrolig mange muligheter og mange variabler. Det er selvsagt de personene som er i rommet (elev, terapeut og evt. ledsager) med alle forutsetninger begrensninger og ressurser de bringer med seg både relasjonelt, musikalsk og kommunikativt. Det er også de fysiske rammene; rommet, lys, akustikk, plassering av møbler og instrumenter, og forstyrrende visuelle elementer (rot, prikker på gardinene etc.).

En erfaringsbasert konklusjon

Min «konklusjon» er at det viktige må være en individuell tilpasning av musikkterapien. Det er ikke én standard som passer for alt og alle. Jeg tenker også at vi må fortsette å anerkjenne de gyldne øyeblikk vi opplever i møte med elevene, stole på musikken og musikkterapiens kraft til å skape gode og meningsfulle samhandlingssituasjoner. Det er i møte med hvert enkelt barn og det som oppstår «her-og-nå» at grunnlaget for relasjonen, kommunikasjonen og utvikling dannes.

Tilslutt i dette innspillet har jeg et stort ønske til alle som forsker og som presenterer på konferanser etc.: Fortell HVA dere gjør i musikkterapien. Fokuser på det i fremstillingen mer enn på metode. Da er det mye lettere å forstå resultatene.

[1] http://edition.cnn.com/2017/08/08/health/autism-music-therapy-study/index.html

[2] https://uni.no/en/news/2017/8/8/no-wonder-cure-music-therapy-can-still-be-helpful-/

[3] Et eksempel er den videre analyse av TIME-A materialet med fokus på kvaliteten i relasjonen mellom barn og terapeut, som den studien Karin Mössler nylig har publisert (https://link.springer.com/article/10.1007%2Fs10803-017-3306-y) og som skal presenteres på Polyfon-konferansen.

Kronikk: Lik, men unik.

Om musikkterapeutisk profesjonsforståelse og avgrensninger til andre aktører på musikk- og helsefeltet.

Av Even Ruud

Her i Norge har musikkterapeutene unngått å gå i profesjonskamper for å beskytte sin kompetanse med ønske om enerett til å drive med musikk som terapi og helsefremmende aktivitet. Vi kom tidlig i gang med utdanning og vi har unngått splittelser i fagmiljøet, konkurrerende miljøer og store avvik i forståelse av hva musikkterapi handler om. Vi har ikke fått autorisasjon, men myndighetene har gjennom Helsedirektoratet på viktige praksisfelter anerkjent vår mastergrad som kvalifikasjonsgrunnlag for å bruke musikk som terapi, da i rus- og psykisk helsesfelt.[1]

Men fra tid til annen dukker det opp aktører i feltet som utfordrer denne posisjonen. Det kan være andre helsearbeidere, musikkpedagoger eller musikere som kan vise til god praksis, og at de kan dekke et behov som ikke kan dekkes fordi det ikke finnes nok utdannede musikkterapeuter. Dessuten har vi som musikkterapeuter gjentatt at ingen eier musikken, ingen har enerett til å bruke musikk som del av egen livskvalifisering. Med samfunnsmusikkterapiens inntog og recoveryfilosofien som teoretisk grunnlag, ønsker vi å åpne arenaer for musikkbruk, minske avstanden mellom ordinær musikkaktivitet og det som måtte skje i regi av musikkterapien. På denne måten har musikkterapeutene gjort seg sårbare for inntog av andre profesjoner.

Når vi i slike situasjoner tar musikkterapien i forsvar, vises det generelt til musikkterapeutisk kompetanse, dette at vi ivaretar et kunnskaps-, ferdighets-, relasjons- og refleksjonsfelt som er unikt for musikkterapeutene. Vi har da også masse av forskning å vise til, tidsskrifter og publikasjoner, nettfora og møteplasser hvor vi kan vise fram vår kompetanse. Og vi oppdager stadig at andre aktører bruker nettopp musikkterapeutisk forskning og refleksjon for å legitimere egen praksis.

Men hva består denne unike musikkterapeutiske kompetansen av? På hvilke områder er vår kompetanse felles og lik med andre aktører i feltet, og på hvilke områder skiller vi oss ut. Er det mulig å skille ut, avgrense og definere kjernen i den profesjonsutøvelsen vi skal være felles om? Er vi unike?

Definisjoner
Å definere og avgrense fagfelt er en øvelse som lett skaper diskusjoner. Deltakerne i feltet kan ha ulike og kanskje motstridende interesser og det kan oppstå en kamp om hegemoniet. Definisjoner handler om å sette ord på en praksis, og da velger man gjerne å definere den praksisen man selv bedriver. Slik er de fleste definisjoner av «musikkterapi» preget av aktører med bakgrunn i en bestemt kunnskapstradisjon og hvor en lokal fagtradisjon med sin samling av praksiser setter sitt særegne avtrykk i definisjonen.

For å unngå ensidige definisjoner kreves et visst overblikk over hele feltet, foruten evne til refleksjon over de begrepene som inngår i definisjonen. Når det gjelder musikkterapien, er vel Kenneth Bruscias bok «Defining Music Therapy», som i 2014 kom ut i tredje reviderte utgave, et godt eksempel på hvor omfattende man bør gå til verks, om man virkelig vil klargjøre og avgrense alle begreper som omfattes av definisjonen (Bruscia, 2014).

En definisjon og avgrensning kan i utgangspunktet ha til hensikt å informere utenforstående om hva ens eget fag handler om. Definisjonen vil være god å ha om man ønsker å avgrense sitt eget fag fra andre fagfelt. Et eksempel er forsøket på å holde musikkterapi atskilt fra musikkpedagogikk. I en fase med profesjonsbygging kan det være nødvendig å lage tydelige avgrensninger om man ønsker å opprette stillinger, definere pensum, lage utdanninger og så videre. I en profesjonssammenheng vil man lett vektlegge det som skiller to fag i stedet for å peke på det som er felles.

Vitenskapsfaget
Jeg definerte i sin tid musikkterapi som en del av et større vitenskapelig fagfelt – musikkpedagogikk – som da ble definert nokså vidt. Musikkpedagogikken ble betraktet som «et overordnet fagområde som berører forholdet mellom musikk og mennesker generelt og den didaktiske drøfting av musikkformidlingsproblemer. Slik sett vil både musikkundervisning og musikkterapi kunne danne deldisipliner innenfor musikkpedagogikken», skrev jeg den gang (Ruud, 1990, s. 26). Jeg skilte ikke tydelig mellom musikkterapi som en vitenskapelig disiplin, en praksis og en profesjon. Dette ble tydeligere med de presiseringer som musikkterapiteoretikerne Brynjulf Stige og Kenneth Bruscia formulerte. Bruscia snakker om en disiplin som «an organized body of knowledge consisting of theory, practice, and research… As a profession, it is an organized group of people using the same body of knowledge in their vocations…» (Bruscia, 1989, s. 10). Stige omtaler faget musikkterapi som «an evolving discipline, that is, a branch of learning identified by a field of study, a tradition of inquiry, and a disciplined discourse» (Stige, 2002, s.192). Stige sier videre at hva som konstituerer en disiplin ikke er selvklart. Skal det handle om studiet og læring av musikkterapiens profesjonelle praksis eller skal vi ha et bredere fokus, for eksempel på forholdet mellom musikk og helse?

Vi snakker nå om at musikkpedagogikk og musikkterapi er to forskjellige vitenskapsfag. Begrunnelsen for å skille faget musikkterapi ut som et selvstendig vitenskapelig felt, ligger ikke minst i at musikkterapi bredt formulert handler om forholdet «musikk og helse», altså et spesielt aspekt ved å være menneske. Hvis vi i tillegg avgrenser disiplinen ved å vise til den praksis den studerer og den spørsmålskulturen som er utviklet, har vi ytterligere argumenter for å skille de to disiplinene fra hverandre.  Selv om både musikkpedagogikk og musikkterapi «berører forholdet mellom musikk og mennesker generelt», er ikke musikkterapien spesielt opptatt av «den didaktiske drøfting av musikkformidlingsproblemer».

Men vi kunne også si at musikkpedagogikk og musikkterapi tilhører et enda større fagfelt: Musikkvitenskap. Her har de mange sammenfallende interesser med andre av musikkvitenskapens delområder, slik jeg har beskrevet i læreboka om Musikkvitenskap (Ruud, 2016).

Praksis – om å gi nye handlemuligheter
Min definisjon av musikkterapi som en praksis handlet i 1979 om at «musikkterapi er bruk av musikk til å gi mennesker nye handlemuligheter» (Ruud 1979, 2007). Denne definisjonen egnet seg kanskje best til internt bruk for deltakerne i feltet, siden den ga en mangelfull beskrivelse av hva musikkterapeutene faktisk driver med. Definisjonen sa ikke noe konkret om målsettinger eller typen av intervensjoner og arbeidsformer. Den hadde ingen ord som pekte i retning av psykologi eller helse. Definisjonen kunne nok i en viss forstand avgrense musikkterapi fra musikkpedagogikk, hvis vi definerte musikkpedagogikk til strengt tatt primært å handle om oppdragelse til musikk, og ikke gjennom musikk. Men som vi vet, også musikklærere er opptatt av at musikkoppdragelse skal gi elevene både bedre dannelse, forstand, personlighet, motorikk, følelsesliv og det som godt er. Og da er ikke veien lang til å gi elevene flere handlemuligheter – styrket aktørskap (eng. «agency»).

For å skape større avstand mellom feltene, kunne vi si at musikkundervisning primært skal handle om dyktiggjøring i musikk, om håndverksferdigheter i forhold til instrument og stemme, og om å bli dyktig til å konsentrere seg om musikalske kvaliteter og kunne lytte aktivt. Vi kunne definere musikkterapi i motsetning til dette, som om ingen musikkterapeuter var opptatt av å gi brukerne opplæring i instrumenter eller kunnskap om musikk, eller at det ikke foregår aktiv og fokusert lytting i musikkterapien. For en problematisering av dette skillet mellom musikk- og personsentrert målsettinger i musikkpedagogikken, se Crooke (2016).

Nå er det slik at også mange musikkterapeuter arbeider ut fra et forsøk på å dyktiggjøre elevene i å spille, for å skape mestringsopplevelser, øke selvfølelse og på den måte bidra til økt handleutfoldelse eller aktørskap. Ikke bare innenfor spesialundervisning, men også innenfor psykisk helsefeltet. I arbeid med mennesker som har vært igjennom en psykose, eller ved avrusning og rehabilitering av rusmisbrukere, har vi i den senere tid sett at opplæring og samspill er en sentral del av den ressursorienterte tilnærmingen som preger musikkterapien (Rolvsjord, 2010). Bruk av reseptiv musikkterapi, som i metoden BMGIM, handler i stor grad om fordypet, kontemplativ lytting til musikk.  Det er ikke uvanlig at klienter får en ny eller forsterket opplevelse og interesse for den musikken som anvendes, som regel fra det klassiske repertoaret.

Fordelen med å bruke ordet «handlemulighet» i definisjonen var at det pekte i sosiologisk retning. Dette åpnet for å vise at musikkterapien var en del av et større handlefelt, med andre ord at det i mange sammenhenger var nødvendig å ta hensyn til omgivelser, kultur og et større samfunn om terapeutiske tiltak skulle ha virkning. Dette passet igjen godt med den ideologien som er utformet og knyttet til hva som nå kalles «samfunnsmusikkterapi« eller «community music therapy» (Stige & Aarø, 2012). Men med dette fjernet man også noen av de skiller som var skapt mellom en mer rendyrket «klinisk» profesjonalisert musikkterapi og en bredere samfunnsmusikkterapeutisk praksis.

Aktørskap
Det finnes et slektskap mellom de to disiplinene, om vi definerer musikkpedagogikk som et fag som studerer musikalsk aktørskap – på engelsk «musical agency». Musikkpedagogen skulle da ha som praksisforståelse å fremme et musikalsk aktørskap. Begrepet «aktørskap» harmonerer også godt med sentrale målsettinger i musikkterapien («gi nye handlemuligheter») fordi det viser til at musikalsk kompetanse kan bli en del av vår generelle evne til å handle ut fra egne valg.

Musikkpedagog Irene Trønnes Strøm har studert minoritetsungdoms musikalske aktørskap og skriver i sin avhandling: «Det å være musikalsk aktør handler i denne sammenheng om individers evne til å engasjere seg aktivt og ta selvstendige grep i sitt eget forhold til musikk innenfor eller på tross av de rammene som den aktuelle kulturelle konteksten setter» (Strøm, 2016, s. 60).

Ifølge Strøm kan vi forstå musikalsk aktørskap opp mot teorier i sosiologen som omtales som handlingsteori (Talcott Parson), eller strukturasjonsteori (Anthony Giddens). For Giddens handler aktørskap (agency) om vår evne til å utføre noe, om å handle annerledes og skape en forskjell i situasjoner hvor vi har et valg. Vi er påvirket og noen ganger styrt av ytre strukturer, samtidig som vi har kunnskap om disse strukturene som gir oss handlingsalternativer. Strukturer er regler vi følger og reproduserer, samtidig som vi er gitt mulighet til å modifisere og tilpasse disse reglene etter våre behov. Disse tilpasningene skjer i konkrete situasjoner hvor aktørene trekker på sine fortolkningsskjemaer, verdioppfatninger, normer og maktressurser.

Agency eller aktørskap handler om å være i besittelse av og klar over egne ressurser, samt i stand til å utnytte de ressurser som finnes i omgivelsene rundt seg. Egne ressurser kan være personlige eller materielle. Personlige ressurser handler om psykologisk utrustning (evner, følelser, sosial intelligens, musikkinteresse/talent, motivasjon, osv), mens materielle ressurser handler om økonomi, artefakter som for eks. instrumenter, smarttelefon.

Strøm viser hvordan musikken tilbyr oss ressurser (instrumenter, smarttelefon, internett) til å utøve makt over økonomiske og materielle strukturer som påvirker oss. Eller musikken og musikklivet gir oss tilgang til sosiale relasjoner (musikere, pedagoger, artister) som styrker vårt aktørskap. For å forstå utfallet av handlingen må vi imidlertid både sette oss inn i aktørens refleksive overvåking av egne handlinger, motiver og ønsker og det terrenget som er med på å fargelegge og skape muligheter og begrensninger i handleutfoldelse. Det kunnskapsgrunnlaget vi handler ut fra vil være forskjellig fra person til person og fra situasjon til situasjon. De indre og ytre strukturer som skaper betingelser for våre handlemuligheter vil også endre seg med kontekst.

Profesjon: Sammenfallende og divergerende kompetanse
Det er utdannet over fire hundre musikkterapeuter her til lands siden utdanningen ble opprettet i 1978, og musikkterapeuter arbeider i dag innen spesialundervisning med elever med sammensatte lærevansker, barn med autisme, multifunksjonshemmede barn, innen demensbehandling, i fengsler, innen psykisk helsevern med ungdom og voksne, som ledd i behandling og rehabilitering av psykose og rusavhengighet. Vi finner musikkterapeuter i arbeid med barn på somatiske sykehus, i palliativ pleie, innen barnevern, eller i barnehager for å styrke språkutvikling, motorisk utvikling og sosial kompetanse osv. hos utsatte barn.  Med et så variert arbeidsfelt, og med musikk som redskap, sier det seg at en musikkterapeut har en bred kompetanse – både musikkfaglig og helsefaglig.

Det å lage en definisjon som beskriver hva musikkterapeuter vil oppnå, hvilke arbeidsformer praksis bygger på, teoretiske modeller etc., fører ofte galt av sted, som vi var inne på tidligere. Vi kan riktignok lage en definisjon som avgrenser musikkterapi fra andre disipliner eller profesjoner, for eksempel musikkpedagoger, musikere eller andre helsearbeidere som tar i bruk musikk.[2] Mange definisjoner av musikkterapi har også hatt et klinisk tilsnitt ved å legge vekt på at musikkterapeutisk praksis er sterkt profesjonalisert og individorientert, utføres på institusjoner med sterke evalueringsrutiner og med klare helsemålsettinger. Med framveksten av samfunnsmusikkterapien dekker ikke slike definisjoner lenger hele praksisfeltet. Samtidig har det i senere tid skjedd endringer i musikkpedagogikkfeltet. Hva som kalles «community music»  kan godt vise seg å omfatte musikalske formidlingsformer som har helse som sentral målsetting eller begrunnelse, gitt den kontekst den utføres i (Ruud, 2010).

I stedet for å definere en slags felles kjerne for de ulike fagene, kunne vi heller se på hvilke kompetanser som er virksomme. Hvis vi ser på hva en musikkterapeut bør beherske, vil vi også oppdage av mange av disse kompetansene er felles med andre musikk- eller helsearbeidere. Men samtidig er summen av disse kompetansene annerledes enn i andre profesjoner.

1. Musikalsk kompetanse.
Musikkterapeuter har her til lands en tydelig musikalsk identitet. Når utdanningen er lagt til Musikkhøgskolen i Oslo og Griegakademiet i Bergen, forteller dette oss at det kreves gode musikalske ferdigheter for å komme gjennom opptaksprøver og bli tatt opp i studiet. Det kreves mer enn tre grep på gitaren for å møte de varierte arbeidsoppgaver som musikkterapeutene står ovenfor. Musikkterapeuter har et høyt nivå på sitt hovedinstrument. I tillegg står improvisasjonskompetanse sentralt.

Musikalsk kompetanse deles selvsagt med musikere og musikkpedagoger. Utøverkompetansen kan være høyere hos pedagogen og musikeren, noe som kunne skape rolleforvirring om profesjonsforståelsen som musikkterapeut kun bygget på musikalske ferdigheter. God musikalsk kompetanse finnes også hos mange helsearbeidere, selv om denne kan være begrenset til en sjanger eller en spesiell ferdighet. Her kunne det være grunn til å diskutere hva denne musikalske kompetansen består som gjør den verdifull i musikk- og helsearbeid. Når andre aktører fra helsefeltet benytter seg av musikk. Handler det ofte om å ta i bruk en spesialisert, men kanskje begrenset kompetanse. Dette vil kunne fungere godt i spesielle sammenhenger, men mange med begrensede musikalske ferdigheter vil møte problemer når de beveger seg inn på andre arenaer.

2. Metodisk kompetanse.
Et viktig fag i musikkterapiutdannelsen er musikkterapeutisk metode. Musikkterapeuter arbeider med musikk som kommunikasjon og de møter mennesker i alle aldre og med forskjellig kulturbakgrunn, individer med svært forskjellige musikkpreferanser. For å nå fram med musikk skal man beherske mange sjangere, kunne tradisjonell musikkteori og improvisere, lede kor og band, instruere der hvor det er nødvendig, organisere musikalske produksjoner og ellers være gode musikalske støttespillere. Riktignok finnes det også her arbeidsformer som overlapper med musikerens og pedagogens, især når det handler om opplæring på et instrument, bandspill, musikkteknologisk kompetanse, å lede kor eller orkester. Men det finnes også helt særegne metoder i musikkterapifaget, som Guided Imagery and Music, som er en psykoterapeutisk metode med vekt på lytting til musikk. Men denne krever igjen ikke musikalske håndverksferdigheter og kan godt utføres av for eksempel psykologer med en viss musikkunnskap i bunnen. Sangskriving er også spesielt for musikkterapeuter, i sær når det handler om å bruke tekster fra sårbare klienter i en klinisk sammenheng. Det samme gjelder hva som kalles terapeutisk eller klinisk improvisasjon (Creative Music Therapy). Den metodiske kompetansen omfatter også en rekke teknikker som er viktige for å nå fram med musikken overfor spesielle klientgrupper. Dette kan være improvisasjonsteknikker eller måter å lede grupper på.

3. Kunnskap om målgrupper.
Musikkterapistudiet legger opp til at studentene må forholde seg til fag som psykologi og pedagogikk, så vel som musikkpsykologi og musikkpedagogikk. Musikk og hjerneforskning, musikkvitenskap, spesialpedagogikk, og ikke minst kunnskap direkte relatert til de ulike målgrupper står på timeplanen. De fleste spesialiserer seg på ulike felt gjennom sine masteroppgaver. I denne tverrfaglige kunnskapen inngår også musikkterapiteori.

Noen av disse kompetanseområdene kan være fremmede for musikkpedagogen og musikeren, særlig det som handler om klientkunnskap. Helsearbeideren vil ofte være fortrolig med denne kunnskapen, noe som i kombinasjon med musikalske ferdigheter gjør at flere helsearbeidere, leger så vel som sykepleiere, har beveget seg inn på musikkterapifeltet.

4. Relasjons- og kommunikasjonskompetanse.
En god musikkterapirelasjon handler om gjensidig bekreftelse og anerkjennelse (Trondalen, 2016). Empati er et viktig stikkord her, noe som innebærer villighet til å leve seg inn i andres situasjon, tanker og følelser. Dette er en kompetanse som både musikere, pedagoger og helsearbeidere kan beherske. Det er imidlertid viktig å understreke at musikere her vil komme til kort om man ser sin oppgave i å framvise egne ferdigheter, framheve seg selv og sitt eget spill og gjennom det skape avstand til klienten. Musikkterapeutene skal være åpne for intersubjektivitet, det vil si å dele følelser, intensjoner og tanker gjennom musikalske samhandlinger.

Musikkterapi skiller seg da fra musikkmedisin ved at musikkterapeuten som fagperson står i direkte relasjon til andre mennesker. Musikkterapi handler derfor ikke om bare om avspilling eller framføring av musikk uten at det i arbeidsprosessen dannes en relasjon til andre mennesker. Musikkterapi bygger på et langsiktig arbeid der kunnskap om bruker, samarbeid med annet fagpersonale eller et lokalmiljø, ofte med individuelle planer og kontinuerlig evaluering av forløp, danner basis for arbeidet. Selverfaring og relasjonskompetanse er viktig for alle behandlere, det å kunne regulere nærhet og avstand til andre, ikke invadere. Det å kjenne grenser for egen kompetanse står sentralt i den omfattende praksisundervisningen som musikkterapeutene blir tilbudt under supervisjon av erfarne musikkterapeuter.

5.Teori og forskning. 
En norsk musikkterapeut skal ha utdanning på mastergrads nivå. Dette betyr fullført masteroppgave, med tilhørende kompetanse i å lese forskningslitteratur, kunne noe om vitenskapsteorier, forskningsmetode og kriterier for evidens, kjenne til databaser om musikkterapi, kunne gi en skriftlig formidling av faget osv. Kunnskap om forskning er kjent for både musikkpedagoger og mange helsearbeider. Når det kommer til teori, vil musikkterapeutene, på samme måte som musikkpedagogene, ha kjennskap til musikkvitenskapelig tenkning slik den er fundert innen musikkpsykologi, -pedagogikk, -sosiologi, og –antropologi. En forståelse av musikkbegrepet og betydningen av musikalske identitet synes også å være viktig i mange sammenhenger og i møter med klienter. Det finnes også en teoretisk tradisjon som er særegen for musikkterapien (se Aigen, 2014; Bonde (red.), 2014). Dette teorigrunnlaget vil i mange tilfeller, især for helsearbeidere, ikke inngå i deres refleksjonsgrunnlag. Antakelig ligger det mye «usynlig» kompetanse nettopp i dette felles refleksjonsgrunnlaget som musikkterapien stadig videreutvikler. Her ligger også viktige etiske føringer, bevissthet om faglig ansvar og grenser.

Den sjette kompetansen – den profesjonelle musikkterapeuten
Musikkterapeutene har så langt unngått store profesjonskamper her til lands, skrev jeg innledningsvis. Men vi ser fra tid til annen at både sykepleiere, leger, musikere og musikkpedagoger kan gjøre krav på å arbeide med musikk som en helseressurs, om ikke som musikkterapeuter, fordi de kan dekke et eller flere av de kompetansefeltene som er skissert i det foregående. Andre yrkesgrupper kan søke på ledige jobber eller bruke tittelen «musikkterapeut» som myndighetene dessverre ikke har gitt beskyttelse gjennom autorisasjon. Dette til tross for at slik autorisasjon er gitt i land som USA og England.

Når også andre yrkesgrupper eller profesjoner på en vellykket måte bruker musikk i helsearbeid, er det fordi de kan være er gode (nok) musikere eller har en annen godkjent helsefaglig utdanning. For å avgrense musikkterapiprofesjonen fra andre profesjoner, kan vi i stedet for å definere praksisen, se på samspillet mellom de ulike kompetansene. Vi kunne si at det er summen av de fem kompetansene som er skissert i det foregående, som til sammen utgjør profesjonsrollen til musikkterapeuten. Det er dette vi kaller den sjette kompetansen.

Og vi ser at dette er en krevende rolle som forbinder musikalsk håndverk og metodiske ferdigheter, evne til kommunikasjon og relasjonsdannelse, helsefaglig kunnskap, samt teoretisk kunnskap og refleksjon gjennom å forholde seg til forskning. Det er nettopp denne helheten av kompetanser som utgjør musikkterapeutprofesjonen.

Litteratur
Aigen, K. S. (2014). The Study of Music Therapy. New York, NY: Routledge.

Bonde, L. O. (red.) (2014). Musikterapi. Teori. Uddanelse. Praksis. Forskning. En håndbog om musikterapi i Danmark.  Århus: Forlaget Klim.

Bruscia, K. E. (1989). Defining Music Therapy. Spring City, PA: Spring House Books.

Bruscia, K. E. (2014). Defining Music Therapy. Third Edition. Barcelona Publishers.

Crooke, A. H. D.  (2016) Extrinsic Versus Intrinsic Benefits: Challenging Categories
Used to Define the Value of Music in Schools.  Voices: A World Forum for Music Therapy, 16 (2).

Rolvsjord, R. (2010). Resource-Oriented Music Therapy in Mental Health Care. Gilsum: Barcelona Publishers.

Ruud, E. (1979). Musikkterapi. Musikk i skolen (4), 34–35.

Ruud, E. (1990). Musikk som kommunikasjon og samhandling. Teoretiske perspektiv på musikkterapien. Oslo: Solum forlag.

Ruud, E. (1997). Nye handlemuligheter. Musikkterapi (3) 35–37.

Ruud, E. (2010). Musikk med helsekonsekvenser. Et musikkpedagogisk prosjekt for ungdommer i en palestinsk flyktningleir. Nordisk musikkpedagogisk forskning. Årbok 12, 59–80.

Ruud, E. (2016). Musikkvitenskap. Oslo: Universitetsforlaget.

Stige, B. (2002). Culture-centered music therapy. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.

Stige, B. & Aarø, L. E. (2012). Invitation to Community Music Therapy. New Yorkog London: Routledge.

Strøm, I. T. (2016). «Jeg er ikke norsk, vet du, jeg er internasjonal.» En etnografisk studie av musikalsk aktørskap blant ungdom i krysskulturelle kontekster. Ph.d-avhandling i profesjonsrettede lærerutdanningsfag. Høgskolen i Hedmark. Avdeling for lærerutdanning og naturvitenskap.

Trondalen, G. (2016). Relational Music Therapy. An Intersubjective Perspective. Barcelona Publishers.

[1] Som bare gis ved Norges musikkhøgskole og Griegakademiet, Institutt for musikk, Universitetet i Bergen.

[2] For eksempel innenfor såkalt musikkmedisin, hvor musikk administreres uten tilstedeværelse av en musikkterapeut.

Musikkterapiens første gullalder er snart over. Heldigvis.

Er musikkterapiens første gullalder i ferd med å gå over? Kan vi makte å fornye yrkesrolla på måtar som tar vare på og vidareutviklar dei beste sidene ved musikkterapi som fag og praksis?

Ein respons av Brynjulf Stige på Mikael Claviers innlegg

Mikael Clavier har skrive eit innlegg med den stilige tittelen «Musikkterapiens gullalder», der han spør «Skal musikkterapeuter ta behandlingsansvar? Har vi en frykt for fornying av faget?» Han ser ut til å svare «ja» på begge spørsmål. Eg tykkjer han på ein elegant måte skisserer nokre diskusjonar som det er viktig å ta, nett no. Sjølv lurer eg på om musikkterapiens gullalder snart er over, i alle fall i ei viss tyding av dette ordet. Nettopp difor ser eg store mogelegheiter, dersom vi greier å fornye oss for å bevare dei sidene ved fag og praksis som brukarane set mest pris på og har mest bruk for.

Gullalder kan m.a. tyde oppsving eller blømingstid, medan uttrykket i gresk mytologi vart brukt om ei opphavleg lukkeleg tid i mennesket si utvikling, der vi ikkje sleit med å dyrke jorda, men kunne leve fritt av det vi fann i naturen. No veit ikkje eg kor behageleg det var på våre kantar den tida vi følgde iskanten på jakt etter mat, men eg vel å leike litt med begge desse tydingane av ordet gullalder. Eg tenkjer at norsk musikkterapi i dag opplever eit kraftig oppsving, slik at vi kanskje er på veg mot musikkterapiens gullalder i tydinga blømingstid. Samstundes er det også mogeleg at oppsvinget vil føre med seg at vi ein dag ser tilbake på ein slags «opphavleg gullalder» der arbeidet vårt var mindre regulert av plikter og ansvar i helsevesenet som system. Utviklinga vi er inne i bringer med andre ord med seg både nye mogelegheiter og nye utfordringar. Slik er det i og for seg med mange ting her i livet, men eg meiner absolutt at det er grunnar til å ta dei debattane som Mikael inviterer til.

Innlegget til Mikael spring ut av hans eigne erfaringar som musikkterapeut i spesialisthelsetenesta, men også ein diskusjon som har gått i musikkterapimiljøet i Bergen i eit par års tid. Diskusjonen går sikkert i andre delar av landet også, og temaet er dessutan kjend frå den internasjonale musikkterapilitteraturen, der Jane Edwards er ein av dei som har peika på at det å verte inkludert i eit system også vil innebere at ein vert meir regulert av dette systemet. Dette går det an å vurdere reint pragmatisk: Vil du ha ein jobb, må du ta dei pliktene og det ansvaret som følgjer med. Like problematisk som det er for eit universitet å handtere forskarar som berre vil arbeide med fag og ikkje delta i andre aktivitetar som held systemet i gong, som t.d. komitéarbeid eller programkoordinering, vil det vel vere for helsevesenet å handtere fagtilsette som ikkje kan eller vil ta eit delegert medansvar knytt til det behandlingsansvaret som institusjonane forvaltar. Slik sett er eg opptatt av at vi som profesjon så fort som mogeleg gjer oss ferdige med ein diskusjon for eller i mot og heller snakkar meir om kva type ansvar dette er, og når og korleis vi kan og bør ta det på oss.

Det er vel særleg i psykisk helsevern og tverrfagleg spesialisert rusbehandling (TSB) at dette er akutte problemstillingar i dag, då det på desse felta finst nasjonale faglege retningslinjer som tilrår musikkterapi og samstundes presiserer at behandlinga må utøvast av terapeutar med godkjend utdanning i musikkterapi. Då er det kanskje greitt å presisere at det Mikael ut i frå etablert språkbruk i TSB refererer til som behandlingsansvar mange stader vert omtala som pasientansvar, og at det ikkje er snakk om det overordna behandlingsansvaret (som berre legar og psykologar kan ha etter gjeldande regelverk), men det delegerte ansvaret for å samordne pasientens behandling (som ulike helseprofesjonar kan ta på seg, når og dersom deira kompetanse vert vurdert som relevant).

Kvifor skulle musikkterapeutar ta på seg dette? Fordi det er ein del av det å arbeide i eit behandlingsteam i spesialisthelsetenesta, og fordi det gjev mogelegheiter til å bruke musikkterapikompetansen på meir heilskaplege måtar, argumenterer Mikael. Kvifor skulle musikkterapeuten ikkje ta det på seg? Dersom vi ønskjer oss tilbake til ein «opphavleg gullalder» med mindre sut og ansvar, er vel argumentasjonen svak. Men – der har vore sterkare argument enn som så i sirkulasjon: At arbeidet vårt vert meir regulert når vi vert meir inkluderte i systemet, er ikkje berre ei praktisk utfordring. Kva som vert oppfatta som nødvendig å regulere er sjølvsagt avhengig av verdiar og tradisjonar i helsevesenet, og desse har i stor grad vore meir hierarkiske enn det musikkterapeutar flest identifiserer seg med. Er det ein risiko for at musikkterapeutane no mister særpreget og vert mindre recovery-, ressurs- og samfunnsorienterte i arbeidet sitt?

Eg trur absolutt at det er ein viss risiko for det, samstundes som dei gryande rørslene for brukarstyring og brukarmedverknad i helsevesenet representerer ei opning for at det ikkje treng å gå slik. Det er ikkje sikkert vi treng å velje mellom å stå på utsida av helsevesenet med verdiane våre intakte eller å gå inn og verte omforma av eit system som tradisjonelt har vore hierarkisk og ekspertstyrt. Etter mi vurdering er vi nett no i ein situasjon der vi har mogelegheit for å lukkast med eit slikt «tredje alternativ». Etter 30-40 års utvikling er norsk musikkterapipraksis, -utdanning og -forsking i ferd med å verte anerkjend av helsemyndigheitene, og dette skjer i ei tid der tema som brukarstyring, «recovery» og «personhood» står på dagsordenen. Mange brukarar, fagpersonar, leiarar og helsepolitikarar ønskjer musikkterapeutane velkomne, nettopp fordi vi i samarbeid med andre aktørar kan bidra til eit meir brukar- og ressursorientert helsevesen. Då kan vi – som Mikael argumenterer for – «omfavne den nyvunne tilliten til faget vårt ved å ta det ansvaret vi blir tilbudt og smi mens jernet er varmt». 

Skal vi lukkast, trur eg at vi må tenkje både på kvantitet og kvalitet. Vi treng å utvide opptaket til masterstudiet og utdanne langt fleire musikkterapeutar enn det vi gjer i dag, og vi treng å leggje meir vekt på rettleiing og kompetanseutvikling etter masterstudiet (det ein på engelsk kallar «continued professional development»). Med andre ord: Vi treng å arbeide for at musikkterapeutane får større tyngde til aktivt å utforme dei rollene som er i ferd med å verte tilgjengelege for oss.

Musikkterapiens gullalder

DEBATT: Skal musikkterapeuter ta behandlingsansvar? Har vi en frykt for fornying av faget?

Innlegg av Mikael Clavier

Vi lever i tiden der fremtidens musikkterapi formes, der vi avgjør hvor viktig vår rolle blir i et system. Ved å ta behandlingsansvar åpner vi for muligheten til å gjøre musikkterapeuten sentral i et behandlingsforløp. Vi vil bli mer synlige og mer uunnværlige. Vi vil kunne utvikle musikkterapifaget utover musikkterapirommet og inn på systemnivå, og vi vil kunne jobbe helhetlig med hele pasientens spekter av utfordringer, men også hele pasientens spekter av muligheter.
 

Mikael Clavier

På Recoverykonferansen i Bergen i vår ble jeg stilt spørsmålet om ikke vi lever i musikkterapiens gullalder. Jeg svarte ja, men har i ettertid tenkt på om det egentlig stemmer. Jeg opplever at en frykt for å fornye faget holder oss igjen. Flere institusjoner åpner opp for at musikkterapeutene får behandlingsansvar, at vi får en større rolle i behandlingsforløpene til pasientene våre. En tillitserklæring og åpen dør inn i varmen etter min mening. En fare for fagets integritet for andre.

Jeg har hatt hele min arbeidskarriere som musikkterapeut i rusfeltet, nærmere bestemt Stiftelsen Bergensklinikkene. Fra jeg begynte å jobbe der som nyutdannet musikkterapeut i 2014 og frem til i dag har det skjedd store endringer i både rusfeltet og i musikkterapien. Recovery spiller en sentral rolle i retningen rusfeltet etter hvert tar, og musikkterapi får sin naturlige plass her med sin brukerstyrte tilnærming og empowermentfokus. Fra min hverdag i rusfeltet får jeg også med meg holdningsendringer i det øvrige psykiske helsevesenet. Retningslinjene fra Helsedirektoratet taler vår sak, men viktigst av alt taler brukerne vår sak. Etterspørselen etter musikkterapi vokser fort, og utdanningsinstitusjonene jobber med å utvide kapasiteten for å møte den forventede etterspørselen.

Jeg tror vi lever i musikkterapiens gullalder. Det er nå vår profesjon blir en etablert del av helsevesenet, en selvfølge på lik linje med profesjoner vi har hatt for vane å sammenligne oss med: miljøterapeuter, ergoterapeuter, aktivitører, sosionomer og pedagoger. Men hva med profesjoner som har behandleransvar? Spesialsykepleiere? Kliniske sosionomer? Sammenligner vi oss med dem? Så vidt jeg vet er ikke deres utdannelser basert på at de skal koordinere behandlingsforløp og sette seg inn i behandlingen utover deres fag og ekspertise. Eller hva med psykologer? Personlig hadde jeg lenge en ærefrykt for psykologer. Jeg tenkte dette er mennesker som leser og gjennomskuer meg. De kan grave i menneskers minner og hjelpe dem å forstå indre prosesser og relasjoner til andre. De skriver journalnotater kun de med en viss utdanning får tilgang til, og de skriver epikriser, henvisninger og vurderinger. De kom inn på profesjonsstudiet...!

Ærefrykten gikk over den dagen jeg innså at jeg i min egen arbeidshverdag gjør veldig mye av det samme som en psykolog, samtidig som jeg har musikken: Jeg har musikken som gjør at pasienter som styrer unna psykologene, gjerne oppsøker meg. Relasjonen bygges rundt musikken, og selv om vi snakker om omsorgssvikt i barndommen og traumatiske opplevelser i rusmiljøet er fortsatt musikken rammeverket, limet som holder historiene sammen, og som stimulerer til refleksjoner. Vi snakker jo bare om musikk, om hva Siri Nilsen tenkte da hun skrev «Stille Vann», eller hvorfor Satyricon bruker sminke på scenen. Vi snakker om hvor godt rusmiddelbruk og musikk hører sammen, og om hvorfor det er sånn. Vi snakker om hvilke nye muligheter musikk kan gi for å leve livet pasienten ønsker her og nå. Et liv uten rus, men med musikk, med nære relasjoner, med bolig og jobb, og med mening. Vi snakker også om hva som skal til for å få dette livet, og om hvem som skal involveres for å nå målet. Slik blir musikkterapien til samarbeidsmøter med NAV, til samtaler med pårørende og til oppfølging ut i arbeidslivet.

Jeg som musikkterapeut og behandlingsansvarlig trenger ikke gå så mye i dybden i disse sakene, det har vi egne eksperter til: sosionomer, jobbspesialister og et eget pårørendeteam. Min jobb er å koordinere, henvise til og evaluere dette, sammen med pasienten. Jeg har ikke behandlingsansvar for alle pasientene jeg har musikkterapi med. Heldigvis. Men uavhengig av om fokuset til pasientene er på kliniske improvisasjoner, musikklytting eller på samtaler om jobben de ønsker seg er musikkterapi det viktigste verktøyet jeg har i møte med dem. Musikkterapien former meg som terapeut i møte med pasienten, men viktigst av alt former det meg som menneske i møte med et annet menneske.

Vi bør omfavne den nyvunne tilliten til faget vårt ved å ta det ansvaret vi blir tilbudt og smi mens jernet er varmt. Slik kan vi få muligheten til å videreutvikle musikkterapien og tilpasse den dagens helsevesen. Vårt fag har for stort potensiale til å være en aktivitet på siden av behandlingen. Musikkterapi er behandling, og musikkterapeuten er en behandler.