Veiledende stillingsbeskrivelse for musikkterapeuter

Creo har i samarbeid med Norges musikkhøgskole, Universitetet i Bergen og Norsk forening for musikkterapi utarbeidet en veiledende mal for stillingsbeskrivelser for musikkterapeuter.

Formålet med stillingsbeskrivelsen er å være et utgangspunkt for arbeidsgiver og arbeidstaker i utformingen av en arbeidsavtale.

Møte i Firepartsamarbeidet 31.01.2019

Hvordan kan musikkterapifeltet utvikle seg videre? Hvordan kan vi sikre at det er nok studieplasser og stillinger, og at musikkterapeuter jobber under gode rammebetingelser? Dette er blant spørsmålene som firepartsamarbeidet tar for seg i sine årlige møter.

Firepartsamarbeidet består av Norsk forening for musikkterapi, Creo (tidligere MFO), Norges musikkhøgskole og Universitetet i Bergen, som sammen utgjør de institusjonene med størst fagpolitisk tyngde i dagens musikkterapimiljø. Målet med samarbeidet er å arbeide med utvikling av profesjonen musikkterapi på forskjellige måter. 31. januar var gruppen samlet for å diskutere forskjellige prosesser som gikk i 2018, og hvor veien går videre. Denne teksten vil kort presentere noen av temaene som ble diskutert, for å gi innsikt i hvilke fagpolitiske temaer som firepartsamarbeidet prioriterer.

Hva har skjedd i 2018?

I 2018 fikk NMH et rekordstort antall studenter og stipendiater tilknyttet musikkterapi og musikk og helse. Institusjonen har også utlyst to stillinger, universitetslektor og førsteamanuensis, og det ansettes ny stipendiat våren 2019. Det har blitt arbeidet fram en avtale om utveksling til Sydney i Australia, som masterstudenter på musikkterapi kan benytte seg av. CREMAH (Senter for forskning i musikk og helse) har gjennom året inngått i ulike nettverks- og intensjonsavtaler på ulike tjenestenivå.

På Griegakademiet har det vært flere nyansettelser, blant annet to nye førsteamanuenser i musikkterapi, og det vil snart tilsettes en ny stipendiat. Polyfon (kunnskapsklynge for musikkterapi koordinert av Griegakademiet) arbeider tett med helsetjenestene, der det for eksempel kan nevnes at Haukeland Universitetssykehus har vedtatt en strategi om å implementere musikkterapi ved alle sine klinikker i psykisk helsevern, noe som har gitt effekt i form av flere og større stillinger.

Norsk forening for musikkterapi har arrangert den femte norske konferansen i musikkterapi, og har opprettet en 20% stilling rettet mot fagstrategisk arbeid. I tiden framover har foreningen som mål å etablere flere nasjonale kompetansenettverk innenfor medlemmenes forskjellige fagfelt. Slike nettverk er opprettet for musikkterapi i barnevern og rusfeltet, og man ser at disse har svært positiv virkning på feltenes fagpolitiske framgang.

Creo har inngått en samarbeidsavtale med Fellesorganisasjonen (FO), hvor FO ivaretar forhandlinger for musikkterapeuter på arbeidsplasser hvor det er få andre Creo-medlemmer. De vil videre arbeide for å få stillingskode i helseforetakene for musikkterapeuter med mastergrad, da dette vil kunne lede til lønnsøkning for denne gruppen.

Hvor går vi framover?

Tre temaer hadde hovedfokus i diskusjonene: Spesialistutdanning, autorisasjon og utdanningskapasitet.

Spesialistutdanning er en form for kompetanseheving tett tilknyttet praksis, som kan være aktuell for musikkterapeuter som ønsker videre faglig og spesialisert utvikling uten å forlate sin nåværende stilling. Fagpolitisk sett vil et slikt tilbud kunne styrke profesjonens identitet og være en viktig brikke i prosessen fram mot en eventuell autorisasjon. Det har blitt etablert en kjernegruppe bestående av medlemmer fra begge utdanningsinstitusjonene som sammen har startet arbeidet med å utrede mulighetene for en spesialistutdanning. For mer informasjon om spesialistutdanning, se: https://www.musikkterapi.no/nyheter/2018/9/19/profesjonskompetanse-og-karriereveier-i-musikkterapi-om-spesialistutdanning-for-musikkterapeuter

Autorisasjon er et tema som har vært mye diskutert i fagmiljøet det siste tiåret. NMH, UiB, Creo og NFMT sendte inn søknad om autorisasjon i 2010, som så ble avslått i 2013. Faget har utviklet seg mye siden den tid, og det vurderes hvor vidt man skal arbeide fram mot å sende inn ny søknad i framtiden. Samtidig er vi avhengig av at politikere ønsker å autorisere nye yrkesgrupper, og det er få signaler på at dette er tilfellet for øyeblikket. Firepartsamarbeidet fokuserer derfor nå på andre fagpolitiske prosesser, som så vil kunne styrke en eventuell senere søknad om autorisasjon.

Det arbeides for å øke utdanningskapasiteten ved utdanningsinstitusjonene, samtidig som det er nødvendig med større rekruttering til studiene. Behovet for flere studenter henger sammen med et økt antall utlyste musikkterapeutstillinger. Så lenge musikkterapeut ikke er en beskyttet tittel, risikerer vi at disse stillingene gis til billigere, «ukyndig» arbeidskraft. Det er derfor nødvendig med flere utdannede musikkterapeuter som kan svare det økende behovet, slik at brukerne blir sikret god behandling av dyktige og kvalifiserte musikkterapeuter. I denne sammenheng ble det også diskutert hvor vidt det kan være aktuelt å se på muligheter for en tredje masterutdanning i musikkterapi tilknyttet et av landets andre universiteter.

Fleksibilitet i strategi

Fagpolitiske prosesser henger tett sammen; økt utdanningskapasitet og spesialistutdanning vil kunne styrke en eventuell søknad om autorisasjon, samtidig som en mulig autorisasjon vil synliggjøre behovet for flere utdannede og spesialiserte musikkterapeuter. Diskusjonene i møtet viser at vi både må ha flere prosesser i hodet på en gang, og samtidig være fleksible i vår fagstrategiske tenkning. I noen situasjoner må vi markere oss og satse fullt, i andre bør vi være ydmyke, lyttende og vise tålmodighet. I samtlige prosesser tjener vi på å stå samlet.

Dagskonferanse: Musikkterapiforskning i dag - internasjonale perspektiver

Fredag 22. mars inviterer CREMAH til dagskonferansen Contemporary music therapy research - international perspectives.

• Fredag 22. mars kl. 09.00 – 16.00 

• Levinsalen, NMH

• Gratis for studenter og NMH-ansatte, 300,- for andre

Medvirkende

Felicity Baker, Cheryl Dileo, Jos de Backer, Katrien Foubert, Stine Lindahl Jacobsen, Xueli Tan, Claire Ghetti, Karette Stensæth, Gro Trondalen, Hans Petter Solli og flere. 

Omtale

Dagskonferansen gir deg faglig oppdatering på dagens musikkterapiforskning. Foredragsholderne er fremtredende internasjonale musikkterapiforskere fra Europa, Australia og USA. Blant annet vil Felicity Baker presentere det nye internasjonale forskningsprosjektet HOMESIDE: A HOME-based Spousal caregiver-delivered music Intervention for people living with DEmentia: A Randomised Controlled Trial, og kontekstualisere prosjektet innen dagens trend hvor man i større grad fokuserer på å gi opplæring til omsorgspersoner. 

Påmeldingsfrist: 17. mars 2019

Det blir servert enkel lunsj, og man får deltakerbevis. 

NFMT på to turer til Asia på under 50 dager!

Tekst: Viggo Krüger, Foto: privat

Høsten 2018 har NFMT ved to anledninger reist på tur til Asia. Den første anledningen kom som et resultat av at den Koreanske musikkterapiforeningen, Korean music therapy association, KMTA (må ikke forveksles med Korean association music therapy, KAMT), ledet av dr. Byungchuel Choi, inviterte NFMT til å delta på «verdenskonferanse» sammen med mange andre musikkterapiforeningsledere. Undertegnede og Ingeborg Nebelung reiste over til Sør-Korea 15.-21. oktober, men på grunn av misforståelser fra arrangørenes side, ble konferansen gjennomført over to helger. NFMT deltok på den siste av de to. Vi holdt innlegg for en stor gruppe medlemmer av den koreanske foreningen, og vi ble møtt med god interesse fra publikum i salen. KMTA er forøvrig lokalisert ved Sookmyung Women`s Universitysom også har egen utdanning for musikkterapi. NFMT’s utsendte ble ellers vartet godt opp med mat og sightseeing i tre hele dager i Seoul, særlig godt hjulpet av professor i musikkterapi EunJew Kim og hennes datter SoYoung Sarah Yang.

Den andre delen av reisen til Korea ble viet besøk ved Jeonju University, etter invitasjon fra professor Jinah Kim. Jeonju University har ca. 20.000 studenter og musikkterapistudiet teller noen hundre studenter. NFMT’s utsendte underviste både graduate og undergraduate studenter om samfunnsmusikkterapi, musikkterapi i barnevernet og musikkterapi innen spesialpedagogikk. Vi fikk god kontakt med studentene som viste stor interesse for den norske måten å tenke på. Vi opplevde at de spesielt likte måten vi tenker praksisutvikling. Arbeidsmarkedet for musikkterapeuter i Korea er ikke så godt utviklet, og studentene så med interesse på de norske modellene for jobbetablering og formidling som ble presentert. I fortsettelsen foreligger det planer om å skrive samfunnsmusikkterapiartikkel med Jinah Kim, og noen av studenten ønsket seg til Norge på besøk.

Den andre turen til Asia gikk til New Delhi i India i tidsrommet 30.11-03.12. Denne turen kom som et resultat av invitasjon fra Indian Music Therapy Association (IMTA), ledet av dr. TV Sairam, som også er leder av Nada Music Therapy Center. Anledningen var IMTAs «Inaugural conference», New Delhi, 1. og 2. desember. Undertegnede dro over i rollen som leder av NFMT, og ble sponset av GAMUT, Griegakademiet.

Det er altså først nå at det etableres en egen musikkterapiforening i India. Dette kan være et viktig steg fordi det finnes få stillinger etablert gjennom offentlige etater. De fleste som kaller seg musikkterapeuter arbeider gjennom ulike private, ideelle tiltak. I India er musikkterapi som akademisk disiplin lite utviklet, og det vanskelig å skaffe seg utdanning som musikkterapeut, i hvert fall i den forstand vi forstår musikkterapiutdanning sett fra en vestlig forståelsesmodell. De fleste utdannende musikkterapeuter i India har derfor sin utdanning fra USA, Europa eller Australia. Til tross for dette, har India svært lange tradisjoner for bruk av musikk i helserelaterte ritualer, for eksempel gjennom ulike raga-tradisjoner.

På konferansen, der flere av innleggende forøvrig ble presentert som ragasynging, lærte jeg at ragamusikken i India er dypt forankret i den indiske folkesjelen, og kan sees på som en form for «selvhjelpsmusicking». Som flere av foredragsholderne demonstrerte, så bidrar Raga til at utøveren får kontakt med egne følelser, og det handler om å etablere hverdagsøvelser for å praktisere puste- og bevegelsesaktiviteter som holder en frisk -den som kan synge Raga holder seg ved god helse var budskapet. Et annet interessant trekk ved indisk musikk, ble det fortalt, er at musikken som regel overføres fra generasjon til generasjon gjennom muntlige ritualer; den blir overlevert fra mesteren (guren) til eleven personlig, og musikeren står fritt til å improvisere innenfor en viss ramme. Et tredje trekke er at asiatisk og vestlig musikk egentlig historisk sett er koblet sammen. Dette synet ble understøttet av TV Sairam’s innlegg, som handlet om hvordan blant andre romfolket har koblet folkemusikktradisjoner sammen gjennom generasjoner, på kryss og tvers av kulturer og landegrenser. Fordi det gjennom tusenvis av år har foregått kontakt mellom øst og vest, via utallige silkeveier, finner vi likhetstrekk mellom for eksempel indisk raga og norsk folkemusikk.

Nada Music Therapy Center: http://www.nada.in/bangalore-workshop-23oct2016.php

Sookmyung Women`s University: http://www.sookmyung.ac.kr/sookmyungen/1740/subview.do

Jeonju university: http://www.jj.ac.kr/eng/

Unni Johns disputerer i Aalborg og feires av Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo

Tekst: Even Ruud

Helt på tampen av sin yrkeskarriere leverer Unni Johns et mesterstykke – hun disputerer over sin PhD-avhandling ved Aalborg universitet 8. November 2018.

Unni er en nestor i norsk musikkterapi – som vår første utdannede musikkterapeut og sentral ved oppstarten av norsk musikkterapiutdanning, har hun bidratt kontinuerlig til faget gjennom alle år.  Unni utdannet seg også til psykolog, ble psykologspesialist innenfor feltet barn og ungdom. 

Avhandlingen heter «Musical dynamics in time-limited intersubjective child psychotherapy. An exploration based upon microanalysis of therapeutic interplay». Med dette studiet har Unni Johns undersøkt hvordan ikke-symbolske mikroprosesser i tidsbegrenset barnepsykoterapi kan belyses ved å studere musikalske elementer i samspillet mellom barn og terapeut. 

Gjennom å integrere rollen som musikkterapeut og psykolog, viser hun i sine studier hvordan vi gjennom å studere «den musikalske dynamikken» kan fremme den terapeutiske utviklingen ved å sensitivisere terapeutene overfor sin egen væremåte og fremme egen responsivitet overfor barnet. 

Vi som hadde reist ned for å overvære denne begivenheten fikk oppleve en svært god disputas som inngående belyste dette pionerarbeidet som virkelig går i dybden på interaksjonen mellom terapeut og barn.

Ved siden av sitt virke som psykologspesialist har Unni også undervist og vært praksiskoordinator ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Når hun nå også trer ut av denne rollen, ble hun hedret med et seminar på instituttet 23.11. Temaet for seminaret var «Musikk & Relasjon» og en rekke kollegaer fra både psykologifeltet og musikkterapien bidro med presentasjoner til det som ble et svært interessant og vellykket seminar. 

Takk for flott landsmøte!

Et innholdsrikt landsmøte for det som frem til i går het MFO, er over. De tre dagene i Drammen har vært fylt av interessante og bevisstgjørende diskusjoner, både i møtesalen og over en kaffekopp i pausene. Den kanskje mest merkbare endringen som ble diskutert og vedtatt er navnebyttet til CREO - forbundet for kunst og kultur. Creo betyr «jeg skaper» og dette kan også vi  musikkterapeuter kjenne oss igjen i og identifisere oss med. Sammen med våre klienter og brukere skaper vi musikkopplevelser, relasjoner, mestringsarenaer, minner og fellesskap hver eneste dag. 

Videre ble det diskutert forbundets arbeid og mål framover: å skape gode vilkår for oss som jobber innen kulturfeltet og tilgang for alle. Kunst og kultur er en menneskerett som er uavhengig av samfunnslag og geografi. Jeg tror alle delegatene fikk bekreftet at CREO ønsker å jobbe for at alle i hele Norge skal få et godt og tilpasset kulturtilbud, som skal tilfredsstille behovene til både utøvere og mottakere. Dette var noe de oppmøtte politikerne, kulturminister Trine Skei Grande (V), Anette Trettebergstuen (Ap) og Freddy André Øvstegård (SV) også var skjønt enige om. Vi går spennende tider i møte, og vi følger både med og opp!

Norsk Forening for Musikkterapi vil rette en spesiell takk til Hans Ole Rian og Janne Hegna for et veldig godt samarbeid i den foregående landsmøteperioden. Som Hans Ole sa i sin avsluttende tale «Vi har fått til mye, men vi har mye igjen». Vi håper å videreføre vårt gode samarbeid også i neste landsmøteperiode for å skape flere musikkterapeutstillinger, mer forskning og flere studieplasser, slik at alle kan få et godt og tilpasset kulturtilbud - uavhengig av hvor man bor i landet.

Igjen takk, og på snarlig gjensyn!
På vegne av delegatene fra musikkterapifeltet og Norsk Forening for Musikkterapi
- Christine Wilhelmsen, nestleder i NFMT

Jubileumsforestilling: 40 år med musikkterapiutdanning ved Norges musikkhøgskole

Det var en storslagen Jubileumsforestilling som den 14. september markerte feiringen av 40 år med musikkterapiutdanning ved Norges musikkhøgskole. Feiringen av studiet ble på mange måter også en feiring av 40 år med musikkterapi i Norge.

Tekst: Ingelill Eide, Foto: Lars Opstad

(Publisert første gang i Musikkterapi 2-2018)

Jubileumsforestillingen åpnet høytidelig med Jubileumsfanfare - en orgelimprovisasjon over den velkjente sangen Ett eller annet skal skje nå av Nordoff og Robbins, fremført av professor i orgel Inger-Lise Ulsrud. Denne mektige åpningen ble fulgt av rektor Peter Tornquist sin tale til utdanningen.

Historisk tilbakeblikk

Det var Svein Fuglestad og Ingeborg Nebelung som hadde fått i oppgave å lede oss gjennom festforestillingen. Det gjorde de med en profesjonalitet og fingerspissfølelse som få andre musikkterapeuter kan gjøre etter dem. Historiske milepæler, hyllester, hilsningstaler, musikalske innslag og prisutdelinger ble vevd sammen med humor og varme. 

De som var tilstede vil sent glemme den historiske gjennomgangen av musikkterapiutdanningen der Svein Fuglestad i rollen som Even Ruud dramatiserte forarbeidet og milepælene i etableringen av musikkterapiutdanningen, fra Ruuds første innstillingen om utdanning av musikkterapeuter i 1978 til stensilering av artikler og studieplaner. En fremføring som høstet høylytt latter fra publikum.  

Det var virkelig gjort grundig arbeid i gjennomgangen av historien. Mediearkiv og private bildearkiv var saumfart, og publikum fikk gjensyn med en gammel NRK-reportasje om musikkterapi samt bilder fra hendelser i utviklingen av faget. 

Som en del av det historiske tilbakeblikket skulle også viktige nøkkelpersoner takkes: 

- Lærerne som startet musikkterapiutdanningen; Unni, Even og Tom, må sies å være grunnstammen i utdanningen vår. De har mer eller mindre vært i aktiv tjeneste, i alle fall vært til disposisjon for oss, i 40 år! innledet Ingeborg Nebelung, før Unni Johns, Even Ruud og Tom Næss ble invitert fram for å motta applaus og hyllest fra salen. 

Hilsningstaler

- 40 år betyr godt voksen, men fortsatt med utviklingsmuligheter igjen før fullt utvokst, startet Viggo Krüger, leder i Norsk forening for musikkterapi sin hilsningstale. 

Krüger trakk fram det gode samarbeidet Norsk forening for musikkterapi har med utdanningen ved NMH, blant annet gjennom firerpartsamarbeidet, med det felles mål om å utvikle den norske musikkterapien. Han trakk fram hvordan alder gir kunnskap - fronesis - og avsluttet med å understreke at foreningen vil fortsette det gode samarbeidet med begge utdanningene i Norge og gjennom det videreføre fronesis-tradisjonen i musikkterapi i Norge. 

Æresgjest Barbara Hesser, professor i musikkterapi ved New York University og fakultetsdirektør for Nordoff-Robbins Center for Music Therapy samt visepresident for Music as a Global Resource, hilste utdanningen på vegne av det internasjonale musikkterapimiljøet. 

- Deres pionerer og grunnleggere av utdanningen i Norge har inspirert mange nye generasjoner med studenter som nå er kollegaer som bidrar i det internasjonale musikkterapifeltet. Deres bidrag er anerkjent og respektert over hele verden, sa Hesser, men understreket også at det fremdeles er mye å jobbe for.

Musikalske innslag

Den musikalske delen av programmet var som seg hør og bør hentet fra musikkterapien og mesteparten fremført av musikkterapeutene selv i samarbeid med elever og brukere. Det var en stor bredde i de musikalske innslagene, fra eksplosiv jazz til sarte tekster og blokkfløyte, til hip hop. Elever fra Haug skole fremførte låten ”Å, det er langt å gå” sammen med musikkterapeutene ved Haug, Merete Lippert Tobiassen og Randi-Merete Roset. Vi fikk også gjenhør med musikkterapiklassikere fra vår felles sangskatt, ledet an av Ann-Margreth Ånestad.  

Angelica Kjos, den ene halvparten av Divaen og Doktoren, er en sterk ambassadør for musikkterapi i Norge. Før hun fremførte låten sin ”Løvetann” sammen med doktoren Hans Petter Solli og innlånt bassist og musikkterapeut Daniel Løset Kristiansen, delte hun sine tanker om hva som skiller musikkterapi fra annen behandling. 

- Det handler om håp, motivasjon og det å bli møtt som et helt menneske, sa Kjos.

CREMAH med prisutdeling

Senter for forskning i musikk og helse (CREMAH) feiret også sitt 10 års jubileum denne dagen, med minikonferanse og boklansering for antologien Music and Public Health. A Nordic Perspective med redaktører Lars Ole Bonde og Töres Theorell. Under jubileumsforestillingen delte de også for første gang ut CREMAHs Medspelarpris.

Prisen skal gå til en person utenfor musikkterapimiljøet som har hatt en spesielt viktig betydning for feltet. CREMAH sier at prisen kan oppfattes som en entreprenørskapspris, men er også ment å motivere utvikling av samspill mellom fremtidige medspillere og CREMAH. Det var Karette Stensæth, leder for CREMAH, som delte ut prisen som gikk til Thorild Kielland. Kielland er rådgiver for Fagrådet - Rusfeltets hovedorganisasjon. Hun fikk prisen for sin enorme betydning for utviklingen av musikkterapi i rus- og psykisk helsefeltet.  

Kongens fortjenestemedalje

Kveldens store overraskelse var uten tvil da Fylkesmann Valgerd Svarstad Haugland delte ut Kongens Fortjenestemedalje til Even Ruud. Ruud mottok prisen blant annet for sinavgjørende rolle i oppbygningen av norsk musikkterapi og for den store og viktig rollen han har hatt for felt som musikkvitenskap, musikkpedagogikk og musikksosiologi.

- Jeg må få takke alle sammen. Det har vært en lang opptur for musikkterapien, og det har jo bare vært moro hele veien. Det har gått en vei - det har gått oppover og framover. Og det har vært på grunn av alle disse fantastiske menneskene som kommer til musikkterapi og som trekker dette lasset sammen. Det er dere jeg må takke! sa Ruud.

Mottakelse i foajeen

Etter at den høytidelige jubileumsforestillingen ble avsluttet med konfetti og Disco Therapy på scenen, fortsatt arrangementet i mer uformelle rammer i foajeen på Norges musikkhøgskole. Her fortsatte festen med flere taler og musikkinnslag. 

Å spille på hverandres strenger!

Av Julie Mangersnes

Fra venstre: Camilla Pedelino Ek, Kari Sandve, Ingvild Stene, Sofie Mortvedt, Marte Lie Noer, Vibeke Balterzen, Julie Mangersnes, Merethe Wolf Lindvall , Catharina Janner, Claire Mathern Ghetti, Tone Leinebø Steinhardt, Alfhild Gruvstad.

MiPe – Musikkterapi i Pediatri er et klinisk nettverk med fokus på fagutvikling, kvalitetssikring og veiledning for musikkterapeuter som arbeider med barn og unge ved norske somatiske sykehus.

MiPe hadde i oktober 2018 nok et engasjerende og innholdsrikt to-dagers seminar. Denne gangen møtes vi i vakre Tromsø på Barne-og ungdomsklinikken ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN). 

Å spille på hverandres strenger, både faglig samarbeid i MiPe og ellers på sykehuset var hovedtema for seminaret. I den sammenheng fikk vi blant annet besøk av samspillende familieterapeut Petter Næsje fra Regionsenter for spiseforstyrrelse (RSS), og sykehusprest Ingun Fossland.  

Innen vårt fagfelt har all praksis frem til nå vært knyttet til arbeid med barn og unge, og musikkterapi i pediatri har vært fanen vi seiler under. Feltet er i stadig i utvikling og fremgang, og på bakgrunn av at det nå også skjer en utvikling i voksensomatikken med Stine Camilla Blichfeldt Ærø sin pågående doktorgrad kom diskusjonen om hva vi skal kalle nettverket vårt opp som et viktig tema. Da voksensomatikken per dags dato ikke hører inn under noen fane er kanskje tiden inne for å etablere en ny, overordnet fane som favner musikkterapi med både barn, ungdom og voksne i somatisk behandling. Etter en fruktbar diskusjon hvor flere alternativ ble drøftet, landet vi med et enstemmig flertall om at nettverket fortsatt vil kalles Musikkterapi i pediatri, men ligger inn under en overordnet fane;

-      Musikkterapi i somatikk 

• Musikkterapi i pediatri 

Det er ingen tvil om at musikkterapi i somatikk er et felt i stor fremgang. Per dags dato er det nå tre pågående doktorgrader på feltet. I tillegg er det flere spennende pågående forskningsprosjekt med varierte pasientgrupper og kliniske fokus innen pediatri. Parallelt jobbes det aktivt med å fokusere på hvordan vi kan bygge feltet videre, og blant annet hvordan man systematisk kan fremme flere stillinger. Da spesielt med tanke på hvordan man kan forankre stillingene i sykehusene og ikke alene basere stillinger på eksterne midler. 

På vegne av nettverket vil jeg avslutte med å takke Marte Noer Lie for fantastiske dager i vakre nord. Stor glede var det også for mange av søringene i nettverket da vi til og med fikk sett litt nordlys!!! 

Det kan også nevnes at planleggingen av neste nettverksseminar allerede er i gang, og med stor sannsynlighet blir på Akershus universitetssykehus høsten 2019. 

Vi ønsker gjerne å komme i kontakt med de som er interessert i feltet og ønsker mer informasjon. Ta kontakt med MiPe’s kontaktperson: Julie Mangersnes, e-post: jumang@ous-hf.no

Symposium: Musikk og relasjon

CREMAH arrangerer symposium om musikk og relasjoner i samarbeid med Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo.

Det blir foredrag ved Unni Tanum Johns, Vibeke Moe, Even Ruud, Ole André Solbakken, Gro Trondalen, Hans Petter Solli og Stine Blichfeldt-Ærø.

Det blir også musikalske innslag fra Blichfeldt-Ærø og Kling Kokos. 

Profesjonskompetanse og karriereveier i musikkterapi. Om spesialistutdanning for musikkterapeuter

Brynjulf Stige, professor i musikkterapi ved Griegakademiet, UiB, leder for GAMUT - Griegakademiets senter for musikktreapiforsking (UiB, Norce), leder for POLYFON kunnskapsklynge for musikkterapi.

Gro Trondalen, professor i musikkterapi ved CREMAH, Norges musikkhøgskole

I de senere år har det kommet anbefalinger av musikkterapi i flere nasjonale faglige retningslinjer, bl.a. for behandling av psykoselidelser og rusproblem. For første gang ligger det dermed til rette for systematisk implementering av musikkterapi her i Norge. Det vil ta sin tid, og neppe gå av seg selv, men gjør det uansett aktuelt å se på behovet for ordninger for utvikling og vedlikehold av profesjonskompetansen til musikkterapeutene. I denne artikkelen vil vi diskutere og argumentere for behovet for å etablere spesialistutdannelse for musikkterapeuter. 

Bakgrunn

I Norge bruker en gjerne betegnelsene etterutdanning, videreutdanning og spesialistutdanning om noen av de mest aktuelle kompetansehevende tilbud. Etterutdanningskurs gir vedlikehold og oppdatering av kompetanse innenfor kandidatens eksisterende utdanningsnivå og stilling. Det dreier seg da om korte kurs uten eksamen. Videreutdanninger, derimot, gir ny formell kompetanse og har formelle ordninger for eksamen og vurdering. Videreutdanningstilbud gir studiepoeng og er særlig tatt i bruk av profesjoner der grunnutdanningene ligger på bachelornivå.

For musikkterapi, som nå er etablert med grunnutdanning på masternivå, er det derfor mest aktuelt å vurdere om utvikling av etterutdanningstilbud er en tilfredsstillende kompetansestrategi, eller om det også er behov for spesialistutdanning. En spesialistutdanning går over flere år og avsluttes vanligvis med et avgrenset, men selvstendig skriftlig arbeid. Kurs og etterutdanningskomponenter inngår på ulike vis i en slik utdanning, og veiledning av praksis er en svært sentral komponent. I større grad enn for etter- og videreutdanningstilbud, er det en forutsetning at spesialistutdanningstilbud blir etablert i nært samarbeid med myndigheter og tjenester. Dette for å sikre finansiering og tilrettelegging, samt sørge for at kandidatene får uttelling for gjennomført utdanning. 

Mange assosierer spesialistutdanning med de ordninger som er etablert for tannleger, leger og psykologer, som alle er profesjoner med autorisasjon etter Helsepersonelloven. Musikkterapeutene har en utdanning som i omfang ligger nærmere disse profesjonene enn de som har bachelorgrad som utdanningskrav. Nå har imidlertid musikkterapeutene foreløpig ikke autorisasjon. Er det til hinder for at vi kan arbeide med å utvikle aktuelle spesialistutdanningstilbud? Neppe. Det er f.eks. etablert spesialistutdanning for pedagoger og sosionomer som ønsker å arbeide i psykisk helsevern for barn og unge, uten at dette er profesjoner med autorisasjon. Dessuten – og det er et viktig poeng – er ikke spesialistbetegnelsen øremerket helseprofesjonene. I 2018 begynte for eksempel en nasjonal pilotering av lærerspesialistutdannelse. Utdanningsdirektoratet beskriver formålet med den nye utdanningen slik: 1) Den skal bidra til at dyktige lærere opplever gode faglige utviklingsmuligheter og ønsker å fortsette å undervise. 2) Den skal også bidra til å styrke det kollektive profesjonsfellesskapet og utvikling av skolen som lærende organisasjon.[1]

Et slikt tiltak er altså etablert for å bygge karriereveier, slik at faglig motiverte profesjonsutøvere ikke forsvinner fra praksisfeltet, men får mulighet til å videreutvikle sin kompetanse. Disse vil da være pådrivere for faglig utviklingsarbeid på sine arbeidsplasser og får dermed en tydelig rolle i systemet, i tillegg til en reell lønnskompensasjon. Det å etablere karriereveier i praksisfeltet, slik at kompetanse kan bygges nær brukerne, oppfatter vi som en høyst reell tematikk for musikkterapeuter. Eksempelet med lærerspesialistutdanning understreker for øvrig at spørsmålet om spesialistutdanning i musikkterapi kan frigjøres fra spørsmålet om autorisasjon etter Helsepersonelloven.

Erfaringer med etterutdanningskurs i musikkterapi

Når musikkterapeutene skal vurdere og diskutere ordninger for utvikling og vedlikehold av profesjonskompetane, er ikke etterutdanning og spesialistutdanning kategorier som utelukker hverandre. I stor grad er dette først og fremst ulike format, fra korte til lange utdanningsløp. Dersom en skulle velge å utvikle spesialiseringsmuligheter for musikkterapeuter, vil det ikke utelukke at en også utvikler etterutdanninger. Disse kan da inngå som valgfrie komponenter i spesialiseringsløp, om ønskelig.  

Det er derfor aktuelt å se nærere på de erfaringer NMH og UiB har med å tilby etterutdanningskurs. I denne sammenheng er det særlig relevant å bruke erfaringene fra Bergen som eksempel:

GAMUT søkte i 2014, 2015 og 2016 Helsedirektoratet om støtte til å gjennomføre etterutdanning i musikkterapi, psykisk helse og rus. Søknadene gav tilslag og etterutdanningskurs ble gjennomført fram til våren 2017, dels som enkeltstående kursdager, dels som sammenhengende forløp med 3 + 2 kursdager med noen måneders mellomrom. I det siste tilfellet arbeidet kandidatene med litteratur og oppgaver i perioden mellom samlingene. 

Interessen for kursene var stort sett god, med opp i 27 deltakere fra hele landet på noen kurs, og nede i 10-12 deltakere på enkeltkurs av mer regional karakter. De ulike kursene har vært evaluert skriftlig, der kandidater dels har gitt vurderinger i fritekst, dels har rangert faglig utbytte, praktisk avvikling og samlet tilfredshet på en skala fra 1-6. 

De kvantitative evalueringene viser at kandidatene i all hovedsak var fornøyde eller svært fornøyde med både faglig utbytte og avvikling. Tilbakemeldingene i fritekst spriker naturlig nok mer, ettersom kandidatene har forskjellig erfaringsbakgrunn og ulike forventninger og interesser. Mange framhever verdien av at kursene både inneholdt undervisning gjennomført av musikkterapeuter og av andre fag­grupper som psykologer og leger. Noen ønsker seg flere praktiske foredrag og mer tid til diskusjon og refleksjon. Mange framhever også at de savner veiledning av praksis. Både skriftlig og muntlig kommer det dessuten fram at kortere etterutdanningstilbud lett får et noe fragmentert preg, der progresjonen kan oppleves som tilfeldig, samtidig som det blir lite rom for kontinuitet og fordypning. 

Vi mener at etablering av et spesialistutdanningstilbud vil kunne bidra til å løse flere av disse problemene, da det vil ligge i selve utdanningen at et flerårig forløp med klar faglig progresjon kan sikres og at behovet for kontinuerlig praksisveiledning kan imøtekommes. 

Hvorfor og hvor?

Utvikling og vedlikehold av profesjonskompetanse er en forutsetning for god og forsvarlig praksis. Etter som utdanningsnivået for musikkterapeutenes grunnutdanning er master, kan ikke vi se at videreutdanningstilbud ville være en naturlig hovedstrategi for utvikling og vedlikehold av profesjonskompetanse. Videre mener vi at etterutdanningstilbud har flere kvaliteter. Imidlertid har slike tilbud vesentlige mangler når det gjelder progresjon og kontinuitet, ikke minst i forhold til fordypning og refleksjon knyttet til veiledning av egen praksis. Dette – samt behovet for karriereveier som sikrer rammer for lønnskompensasjon og en tydelig yrkesrolle for de profesjonsutøvere som ønsker mer systematisk fagutvikling i praksisfeltet – tilsier at det er interessant å se nærmere på muligheten til å etablere spesialistutdanninger for musikkterapeuter. 

Det vil være behov for spesialistutdanninger innen flere ulike områder, men i en liten profesjon som musikkterapi vil det være nødvendig å begynne ett sted og så bygge derifra. Vår vurdering er da at psykisk helse og rus er to områder som kan sees i sammenheng og danne basis for pilotering av spesialistutdanning i musikkterapi. De nasjonale faglige retningslinjer er tydeligst i sine anbefalinger av musikkterapi nettopp når det gjelder psykisk helse og rus. Dette er også områder der vekst i antall musikkterapistillinger er betydelig, samtidig som yrkesrollen er uferdig. Dette innebærer at det er behov for å støtte utviklingsprosessene med kompetanse- og statushevende tiltak. 

Kompetansekrav for helsevesenet er bl.a. regulert av følgende lover: Lov om spesialisthelsetjenesten (LOV-1999-07-02-61), Lov om helsepersonell (LOV-1999-07-02-64), Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (LOV-2011-06-24-30), og Lov om folkehelse (LOV-2011-06-24-29). Kommunene har ansvar for at alle ansatte i egen og privat virksomhet innen helse og omsorg har den nødvendige kompetanse. De har også ansvar for å medvirke til undervisning og opplæring av helsepersonell, inklusivt etter- og videreutdanning (Helse- og omsorgstjenesteloven, § 8-1 og 8-2). Forsvarlighet i praksis er et sentralt stikkord (samme lov, § 4-1). Helseforetakene har tilsvarende et ansvar for at behovet for undervisning og opplæring av helsefaglige studenter og spesialister dekkes innenfor foretaket (Spesialisthelsetjenesteloven, § 3-5) og at ansatt helsepersonell gis den opplæring og utdanning som er påkrevd for at den enkelte skal kunne utføre sitt arbeid forsvarlig (samme lov, § 3-10). 

Grovskisse av en mulig musikkterapispesialistutdanning i psykisk helse og rus

Eksisterende spesialistutdanninger for helseprofesjoner i Norge er svært ulike, både når det gjelder innhold, organisering, finansiering og ansvarsforhold. Dette er en situasjon som gir mulighet til å utforme spesialistutdanninger tilpasset musikkterapiprofesjonens egne behov og forutsetninger. 

Mål 

Et hovedmål med spesialistutdanningstilbud for musikkterapeuter må være å sikre kvalitet i utvikling av musikkterapeutisk praksis innen spesialisthelsetjenesten og kommunale tjenester, slik at samfunnet og brukerne får tilgang til kompetanse som kan sikre at nasjonale retningslinjer blir omsatt i musikkterapitilbud som fremmer helse, medvirkning, livskvalitet, og samfunnsdeltaking. 

Innhold 

Når spesialistutdanningstilbud skal bidra til å sikre kvalitet og identitet på musikkterapitjenester, vil det være naturlig å bygge videre på fagets tradisjon for å kombinere en forskingsinformert praksis med bruker- og ressursorientering, tverrfaglig samarbeid og samhandling. Videre vil det være naturlig å gjøre veiledning av kandidatenes egen praksis til en helt sentral del av musikkterapeutenes spesialistutdanningstilbud.

Vi foreslår at utdanningsløpet i en spesialistutdanning i musikkterapi kan deles i en fellesdel, en fordypningsdel og en fri del (med valg blant aktuelle etterutdanningskurs). Avsluttende prøve kan være et skriftlig arbeid, i ulike sjangre. 

Organisering/faglig tilknytning

Spesialistutdanninger kan etableres som heltidstilbud. Det mest vanlige er imidlertid deltidskurs og veiledning over flere år, mens kandidatene er ansatt i fagstillinger i tjenestene. For musikkterapifaget vil det siste være mest aktuelt, både med tanke på rekruttering og finansiering og med tanke på en faglig profil som sikrer praksisnærhet og brukerorientering.  

Vanligvis varer spesialistutdanninger mellom 3 og 5 år (altså på deltid). Hvor lange forløp som er ønskelige for musikkterapifaget, er blant de tema som må diskuteres. Både økonomi, omfang av faglig innhold og behovet for kontinuitet i veiledning av praksis, vil her spille inn. 

Opptakskrav

Kandidater må ha en godkjent utdanning i musikkterapi. Det må da vurderes nærmere om det er ønskelig eller nødvendig å stille krav om masterutdanning eller om også den tidligere toårige videreutdanninga kan godkjennes som grunnlag. Det bør også være et krav om at kandidaten er i stilling i relevante tjenester gjennom utdanningsløpet, for eksempel minimum 50 % stilling som praktiserende musikkterapeut. En kunne også vurdert et krav om at kandidater skal ha noe praksiserfaring før opptak, men det er neppe tjenlig. Et sannsynlig scenarium for norsk musikkterapi i årene framover er at mange nyutdannede musikkterapeuter vil bli ansatt hos arbeidsgivere som tidligere aldri har tilbudt musikkterapitjenester. Da er det liten grunn til å vente med å tilby skolering, men tvert imot viktig å komme i gang med veiledning og faglig utvikling snarest mulig.

Ansvar og rollefordeling

Internasjonalt står universitetene og/eller profesjonsforeningene ofte sentralt i utvikling av spesialistutdanningstilbud. I Norge representerer tannlegene og psykologene to «ytterpunkt» i så måte, der tannlegene har lagt sine spesialistutdanninger til de aktuelle universitet, mens Norsk psykologforening er ansvarlig for psykologenes spesialistutdanning. Også helseforetakene kan ha medansvar for spesialistutdanning, ikke minst i legenes tilfelle, der Helsedirektoratet også er sterkt involvert. 

For musikkterapiprofesjonen vurderer vi det som tjenlig at utdanningsinstitusjonene (i samarbeid med tjenestene) tar ansvar for aktuelle studietilbud på spesialistnivå, dels fordi modeller der fagforeningene får kontroll over etter- og spesialistutdanninger er under press nasjonalt, dels fordi vi mener det vil være i tråd med den rollefordelinga som er avtalt for firepartsamarbeidet mellom UiB (Universitetet i Bergen), NMH (Norges musikkhøgskole), MFO (Musikernes Fellesorganisasjon) og NFMT (Norsk forening for musikkterapi). 

Finansiering

Noen profesjoner får omfattende overføringer fra Helsedirektoratet til sine spesialistutdanningstilbud, mens det også er vanlig at arbeidsgivere betaler for aktuelle kurs- og veiledningskomponenter. Dette fordrer at kandidatene har sin ansettelse i tjenestene og tilfører en kompetanse disse har bruk for. 

Aktuelt innhold i en spesialisering innen psykisk helse og rus

Muligheter for spesialisering kan og bør etter vår vurdering brukes til å videreutvikle den faglige tradisjonen som norske musikkterapeuter arbeider i. Vi argumenterer altså for å prioritere relasjons-, bruker- og deltakingsorientert praksis innen psykisk helse og rustjenester. Dette vil være i samsvar med recovery-tradisjonen som er vektlagt i de nasjonale faglige retningslinjer som anbefaler musikkterapi innen psykose- og rusbehandling.

Målet om å bygge videre på fagets tradisjon for bruker- og ressursorientering, tverrfaglig samarbeid og samhandling, kan for eksempel utkrystalliseres i følgende innhold: 

Veiledning

Det vil være naturlig å gjøre veiledning av kandidatenes egen praksis til en sentral del av musikkterapeutenes spesialistutdanning, for å styrke kandidatenes refleksivitet og prosessforståelse. Slik veiledning bør begynne tidlig i utdanningsforløpet, der det foreslås at minst 50 % av dette må være veiledning fra musikkterapeut, mens resten kan være veiledning fra annen relevant profesjonsgruppe. Veiledning i gruppe, inklusivt grupper med tverrfaglige innslag, bør kunne godkjennes, dersom opplegget tydelig åpner for refleksjoner over musikkterapeutiske problemstillinger. I en oppbyggingsfase, der det sannsynligvis er mangel på musikkterapeuter med veiledningskompetanse i Norge, vil det være relevant å trekke inn også internasjonale veiledere.

Kurs

Faglig nivå på aktuelle kurstilbud må ligge over nivået på masterstudiet. Det må videre både legges vekt på fagspesifikke emner og tverrfaglige og brukerorienterte dimensjoner. Den følgende progresjon og de innholdselementer som beskrives her, må bare forstås som et foreløpig utgangspunkt for videre diskusjon og utredning. Vi ser for oss i minst tre aktuelle komponenter:

1) Fellesdel

·      Lovverk, retningslinjer og faglige veileder

·      Yrkesrolle, profesjon og samfunn

·      Etikk; Veiledning og rådgiving

2) Fordypningsdel i brukerorientert praksis innen psykisk helse og rus

·      Recovery-perspektiv på ressurs- og samfunnsorientert musikkterapipraksis

·      Musikkterapi som del av medikamentfri behandling

·      Samvalg, brukermedvirkning og brukerstyring

·      Delegert og samarbeidsorientert faglig ansvar

·      Utredning, kartlegging, evaluering og dokumentasjon

·      Terapiprosess og terapeutiske endringsmekanismer

·      Oppfølging, tverrfaglig og tverretatlig samarbeid.

3) Fri del

·      Selvvalgte kurs

·      Skriftlig arbeid over eget valgt tema

Vedlikeholdskrav

Dersom en får etablert en spesialistutdanning, vil det – innenfor rammen av firepartsamarbeidet – også være rimelig å etablere en ordning med krav til jevnlig vedlikehold av kompetanse. Her kan vi hente impulser fra land der musikkterapiprofesjonen alt har etablert slike ordninger. Noen elementer som kunne godkjennes som vedlikehold etter spesialisering kunne for eksempel være:

·      Egenterapi, mottatt veiledning, og deltaking i grupper med kollegabasert veiledning

·      Deltaking og presentasjon på regionale, nasjonale og internasjonale konferanser

·      Etter- og videreutdanningskurs

·      Forskeropplæring 

·      Publisering

·      Undervisning og veiledning av masterstudenter i musikkterapi.

Kravenes omfang samt prosedyrer for godkjenning av vedlikeholdsaktivitet må vurderes nærmere, der en må se på hva som best fremmer profesjonalitet, fag- og tjenesteutvikling.

Vurderinger

Faglige muligheter

Spesialistutdanning vil kunne bidra til å styrke og fornye profesjonens faglige identitet, der musikkterapiens vektlegging av brukerperspektiv og kontekstuelle perspektiv kan videreutvikles i relasjon til de nye krav som musikkterapeutene møter når de blir stadig mer integrert i helsevesenet. Det vil forplikte arbeidsgivere til å legge til rette for musikkterapeuters kompetanseutvikling og vil bidra til å løse noen av de utfordringer profesjonen i dag har når det gjelder veiledning av praksis. Det vil styrke profesjonen lønnsmessig, noe som er av betydning bl.a. for rekruttering til utdanninga. Det vil også gi tydelige signaler om musikkterapeutenes profesjonalitet. 

Spesialistutdanning vil også bidra til å styrke og konsolidere fagmiljøene ved NMH og UiB, bl.a. ved å tilføre eksternfinansiert aktivitet. Dette kan være betydningsfullt for et lite universitetsfag med stor faglig bredde.

Kritiske vurderinger

Dersom en ikke er bevisst på utforming av innholdet i en spesialistutdanning, kan et slikt tilbud drive profesjonen i en retning som i større grad fremmer en ekspertrolle enn det som er tilfelle i dag. Etablering av en spesialistutdanning vil kunne skape forskjeller mellom musikkterapeutiske yrkesutøvere, også lønnsmessig. Det kan også øke presset på vedlikehold og utvikling av kompetanse for musikkterapeuter i praksis, noe som kan oppleves særlig krevende i et relativt lite fagmiljø. 

Sluttkommentarer

I det videre arbeidet med en eventuell spesialisering, må de kritiske vurderinger som skisseres over selvsagt tas med i de videre betraktninger. Vi vil gi følgende innspill til den videre diskusjon:

·      Det er viktig å skille mellom ekspertise og ekspertrolle. Det er ikke nødvendigvis gitt at faglig fordypning endrer yrkesrollen i negativ retning. Det er mulig å tenke seg at det gir faglig tyngde og trygghet til å videreutvikle og praktisere de verdier som kjennetegner profesjonen i Norge i dag. 

·      Samtidig som likhet er en viktig verdi, er ikke absolutt alle forskjeller urettferdige. Vi mener at det er viktig å etablere karriereveier for musikkterapeuter i tjenestene, slik det alt er etablert i høgskole- og universitetssystemet, for å unngå at profesjonsutøvere med motivasjon for fagutvikling drives ut av praksisfeltet og over i andre virksomhetsområder i samfunnet.

·      Kunnskap endres og rammene for praksis utfordres raskere enn noen gang før, slik at musikkterapeutene uansett vil oppleve et økt press om vedlikehold og utvikling av profesjonskompetanse. Da er det etter vår vurdering viktig å ta regi og utvikle tilbud som springer ut av fagets egne verdier og tradisjoner. 

·      Dersom profesjonen velger og får mulighet til å pilotere en spesialisering innen psykisk helse og rus, blir det viktig å evaluere de erfaringene som gjøres og vurdere om og eventuelt når tilsvarende tilbud skal utvikles innenfor andre praksisområder.

Vi mener at internasjonale utviklingstendenser i musikkterapifaget, samt den nye situasjonen norsk musikkterapi befinner seg i etter at Helsedirektoratet siden 2013 har innarbeidet anbefalinger av musikkterapi i flere nasjonale faglige retningslinjer, tilsier at spørsmålet om utvikling og vedlikehold av profesjonskompetanse må vies oppmerksomhet i norsk musikkterapi i de kommende år. Basert på evalueringer og vurderinger gjort rundt dagens etterutdanninger, mener vi at spørsmålet om spesialistutdanning må vurderes. 

[1]Se: www.udir.no/kvalitet-og-kompetanse/etter-og-videreutdanning/larerspesialister/funksjon-som-larerspesialist/

Kongens fortjenestemedalje til Even Ruud

14. september ble professor Even Ruud tildelt Kongens fortjenestemedalje. Det var Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Valgerd Svarstad Haugland, som på oppdrag fra Hans Majestet Kongen stod for utdelingen foran en fullsatt Lindemannsal på Norges musikkhøgskole. Utdelingen fant sted under jubileumsforestillingen for musikkterapiutdanningen. 

Tekst: Ingelill Eide, Foto: Lars Opstad

- Hans Majestet Kongen tildeler ordner og medaljer til personer som har gjort en særlig fortjenestefull innsats i samfunnet, innledet fylkesmannen, og med bakgrunn i statuttene for tildeling kunne Svarstad Haugland meddele at Hans Majestet Kong Harald V har funnet Even Ruud verdig til å motta Kongens fortjenestemedalje.

Det var Norsk forening for musikkterapi ved styreleder Viggo Krüger som nominerte Even Ruud. Søknaden hadde flere støtteerklæringer blant annet fra Norges musikkhøgskole, Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo og Griegakademiet i Bergen. 

Fylkesmannen trakk fram noe av innsatsen som lå til grunn for tildelingen:

- Du blir beskrevet som en nestor i norsk musikkterapi. Du har gjennom flere tiår vært en markant skikkelse i norsk musikkutdanning og -forskning. Du har blant annet hatt en helt avgjørende rolle i oppbygningen av norsk musikkterapi og en stor og viktig rolle for felt som musikkvitenskap, musikkpedagogikk og musikksosiologi. Du var initiativtaker og leder for den første musikkterapiutdanningen i Norge fra 1978, og satte i gang og var den første lederen for Senter for musikk og helse ved Norges musikkhøgskole fra 2008-2010. Du var også sentral i oppstarten av Norsk forening for musikkterapi tidlig på 70-tallet. Der bidro du med frivillig innsats i ulike roller og verv, blant annet i tidsskriftet til foreningen. Du har og satt viktig spor etter deg som formidler og veileder, med internasjonale publiseringer og et 20-talls bøker. Sist, men ikke minst, vil jeg og trekke fram ditt sterke samfunnsengasjement og bidrag på ulike felt. 

Even Ruud mottok medaljen til høytidelig trompetfanfare og stående applaus.

- Jeg må få takke alle sammen. Det har vært en lang opptur for musikkterapien, og det har jo bare vært moro hele veien. Det har gått en vei - det har gått oppover og framover. Og det har vært på grunn av alle disse fantastiske menneskene som kommer til musikkterapi og som trekker dette lasset sammen. Det er dere jeg må takke!

Traumebevisst omsorg

LOs konferanse for forebyggende barne- og ungdomsarbeid 14. desember 2018 - Thon Hotel Vika Atrium, Oslo.

Tema for årets konferanse er Traumebevisst omsorg – hvordan utføre traumebevisst omsorg? Hold av dagen 14. desember til oppdatert faglig påfyll om forebyggende barne- og ungdomsarbeid!

Når barn og unge opplever ulike former for traumer kan det få store negative konsekvenser for den enkelte, i form av bla. psykiske plager og lidelser, mestringsproblemer, lavt selvbilde, mm., og også for familien og samfunnet kan konsekvensene bli omfattende. Unge med traumebakgrunn kan falle ut av skolen og få problemer med å komme inn og forbli i arbeidslivet, dersom traumene ikke på en eller annen måte bearbeides. På denne konferansen vil vi sette søkelyset på hva traumer egentlig er, hvordan de kan oppleves og hva slags omsorg, traumebevisst omsorg, som kan tilbys.

POLYFON-konferansen 22. nov på Studentsenteret

• Hva gjør musikkterapi relevant i helse- og omsorgstjenestene i dag?
• Hvordan omsettes forskning og retningslinjer til praksis?

Velkommen til en flerstemmig konferanse, der brukere, praktikere, forskere, ledere og politikere utveksler erfaringer, innsikter og visjoner.

Program

(Med forbehold om at det kan bli endringer)

08.30-09.00: Dørene åpner – kaffi & frukt

09.00-09.20: Åpning v/ stortingsrepresentant Kjersti Toppe

09.20-09.30: Musikkvideo: Soul Party

09.30-10.00: Leif Arvid Øvernes, Anne Blindheim & Christine Ødegaard: Medikamentfrie behandlingsforløp: Brukermedvirkning, samvalg og erfaringer

10.00-10.10: Brynjulf Stige: POLYFON-året som gjekk

10.10-10.40: Pause

10.40-11.10: Anna Helle-Valle: Hvordan samarbeider man på et sykehjem?

11.10-11.40: Rønnaug Frøiland, Kari Lossius, Else-Marie Løberg & Torhild Kielland: Musikkterapi i rusfeltet: Hvor står vi, sammen?

11.40-11.55: Musikk v/brukere av musikkterapi

11.55-12.45: Lunsj

12.45-14.45: *Parallelle sesjoner i 4 spor

14.45-15.00: Pause

15.00-15.30: Olaug Nilssen: Syng for meg, Daniel!

15.30-15.45: Avslutning

15.45-16.00: Musikk v/ barn fra Bergen kulturskole, Senter for musikkterapi

Senere på kvelden inviterer vi til konsert:
20.00- «Sammen om musikken».  Konsert med artister og brukere fra musikkterapi.

Minikonferanse: Musikk og folkehelse

CREMAH markerer sitt 10-års jubileum og inviterer til minikonferanse om musikk og folkehelse 14. september 2018 på Norges musikkhøgskole.

• Fredag 14. september kl. 10.00 – 12.00 
• Levinsalen
• Gratis

Omtale

Minikonferansen arrangeres for å feire utgivelsen av den CREMAH-initierte internasjonale publikasjonen Music and Public Health – A Nordic Perspective.Boken er en unik artikkelsamling med bidragsytere fra hele Norden og presenterer innovative perspektiver på musikk og folkehelse.

Minikonferansen markerer også CREMAHs 10-årsjubileum. Siden etableringen av CREMAH i 2008 har senteret etablert seg som en innovativ spydspiss med stor forskingsproduksjon. Publikasjoner om musikk og helse innen ulike felt har vært en sentral del av CREMAHs virksomhet. 

Under minikonferansen vil alle de 14 kapitlene i boken bli presentert av forfatterne selv. Dette er en gyllen mulighet til å høre ledende nordiske forskere fortelle om sammenhenger mellom musikk og folkehelse.

Samme dag markeres også 40-års jubileet for norsk musikkterapiutdanning med en jubileumsforestilling.

Arrangementet er gratis og åpent for alle.

Musikkterapivideo i Verdensdagen sin kampanje

«Soul Party, tidligere musikkterapiband fra Bjørgvin Distriktspsykiatriske senter (DPS), kom sammen igjen i vinter for å lage musikkvideo. «So Distant We Touch» hadde premiere på Garage mandag 27.08. og skal brukes i kampanjen til Verdensdagen for psykisk helse utover høsten. Soul Party består av tidligere musikkterapipasienter Francis McAuley og Preben Samuelsen og musikkterapeut Øystein Lydvo. Da musikkterapien ble avsluttet i fjor, ble Soul Party oppløst og McAuley og Samuelsen gikk videre som selvstendige musikere med indiebander Starlit Vibes. Under filmpremieren på Garage spilte Soul Party og Starlit Vibes splitkonsert for et entusiastisk publikum på ca 100 stk. «So Distant We Touch» handler om ensomhet og med musikkvideoen ønsker Soul Party å bidra til å redusere stigma rundt psykisk sykdom.»

​Soul Party, tidlegare musikkterapiband frå Bjørgvin DPS, kom saman igjen vinteren 2018 for å lage musikkvideo i gymsalen på Tertnes. 27. august var det premiere under Pøbelscenen på Garage.

Facebook: https://www.facebook.com/verdensdagen/videos/2139700179636097/

Music and Medicine - konferanse i Barcelona

 7- 10. juni 2018 arrangerte The International Association for Music and Medicine (IAMM) konferanse for femte gang. Konferansen fant sted i den vakre og kulturelle storbyen Barcelona i Spania. Norge var godt representert på konferansen med seks motiverte og engasjerte musikkterapeuter som var klar for å både presentere og la seg inspirere av ny kunnskap.

Tekst:  Julie Mangersnes, Foto: Privat

Konferansen var preget av et variert, inspirerende og faglig sterkt program hvor både forskning og klinisk praksis ble presentert. I tillegg til mange spennende innlegg og presentasjoner ble det også tid til nettverksbygging  og faglige gode samtaler med internasjonale kollegaer. Konferanseprogrammet inkluderte også både kulturelle og musikalske opplevelser med blant annet omvisning på det historiske og spektakulære rådhuset etterfulgt av nydelig soprankonsert, trommesirkel og Flamenco forestilling. 

Et av konferansens høydepunkt for mange av deltakerne var Dr. Gabriel Sara (Medical Director of the Chemotherapy Suite, Mount Sinai-West (Roosevelt Hospital), New York) sin keynote. Han holdt en inspirerende og engasjerende presentasjon om;«Music therapy and the cancer patient», hvor videoen av doktoren og den syngende benmargen rørte mange i salen. Det var fint å se eksempel på hvordan andre fagprofesjoner kan bruke musikk aktivt i sitt arbeid.   

Gro Trondalen holder keynote: ”Music Therapy for Chronic Fatigue Syndrome/Myalgic Encephalomyelitis (CFS/ME) Following Epstein-Barr Virus infection in Adolescents”

Professor Gro Trondalen var invitert til å holde keynote om forskningsprosjektet CEBA (Chronic fatigue following acute Epstein-Barr virus infection in adolescents) som har undersøkt sammenhengen mellom akutt EBV-infeksjon og utvikling av kronisk utmattelsessyndrom (CFS/ME) hos ungdommer (12-20 år). Dette var et samarbeidsprosjekt mellom Barne- og ungdomsklinikken ved Akershus universitetssykehus og CREMAH (Centre for Research in Music and Health). En integrert del av dette prosjektet var en randomisert kontrollert intervensjon, der ungdommer som fortsatt var utmattet 6 måneder etter akutt EBV-infeksjon gjennomførte et nyutviklet mentalt behandlingsprogram satt sammen av elementer fra kognitiv atferdsterapi og musikkterapi. 

Tora Söderström Gaden og Julie Mangersnes: ”NICU Music Therapy in Norway: Current situation and experiences from implementation”

Norge ligger fremme i feltet for foruten denne studien finnes det lite forskning på musikkterapi for denne pasientgruppen. Med presentasjonen; ”Music Therapy for Chronic Fatigue Syndrome/Myalgic Encephalomyelitis (CFS/ME) Following Epstein-Barr Virus infection in Adolescents” presentere Gro noen av de spennende resultatene fra prosjektet, og hennes presentasjon engasjerte og begeistret, og ble svært godt mottatt blant konferansedeltakerne.

Sofie Mortvedt: ”Music therapy for young patients in Oslo University Hospital with severe eating disorders”.

Det var også flere av de norske musikkterapeutene som deltok med presentasjoner. 

Tora Söderström Gaden og Julie Mangersnes presenterte erfaringer fra  implementeringsprosessen av musikkterapi på Nyfødtintensiv avdeling på Ahus og Rikshospitalet med presentasjonen ”NICU Music Therapy in Norway: Current situation and experiences from implementation”. 

Sofie Mortvedt presenterte erfaringer fra sitt kliniske arbeid med pasienter med spiseforstyrrelser med presentasjonen; ”Music therapy for young patients in Oslo University Hospital with severe eating disorders”.  

Stine Camilla Blichfeld Ærø: ”Development of method: Facilitated music listening for stress management during intensive cardiac procedure”.

Stine Camilla Blichfeldt Ærø presenterte sitt PhD prosjekt; ”Development of method: Facilitated music listening for stress management during intensive cardiac procedure”.

Det  er ingen tvil om at det er mye spennende som skjer på feltet rundt i verden og det var motiverende og inspirerende å se at Norge i aller høyeste grad er med på denne utviklingen. Norge er i stor framgang på feltet musikkterapi i medisinsk kontekst og jeg gleder meg til å følge denne spennende utviklingen. 

Da gjenstår det bare å gratulere og takke IAMM’s organisasjonskomiteen med en vel gjennomført konferanse!

Neste IAMM konferanse blir arrangert i Boston 28. mai – 1. juni 2020, så hold av datoen! 

Feiring av historien - med blikket inn i framtiden

Den femte norske musikkterapikonferansen var intet ringere enn en jubileumskonferanse. En konferanse som markerte 40 år med musikkterapiutdanning i Oslo og 30 år med utdanning på Vestlandet. Nærmere 100 konferansedeltakere var samlet på Fana Folkehøgskole til tre dager med tett program av både høy faglig og sosial kvalitet.

Tekst: Ingelill Eide, Foto: Viggo Krüger

Programkomiteen: Hans Petter Solli (leder), Adrian Wangsberg Drøsdal, Claire Ghetti, Kjersti Johansson, Lasse Tuastad

Organisasjonskomiteen: Ingeborg Nebelung (leder), Gisle Fuhr, Lena Brennskag Nettum, Gunvor Bøylestad Nilsen, Monika Overå, Christine Wilhelmsen og Tarjei Øvrelid

- Som leder av den vitenskapelige komiteen, er jeg svært stolt over det høye nivået på keynotene, foredragene, rundbordsdiskusjonene og workshop’ene, sier Hans Petter Solli, leder av programkomiteen. 

Det var Norsk forening for musikkterapi (NFMT) som arrangerte den femte norske musikkterapikonferansen, bare to år etter forrige nasjonale konferanse på Fana folkehøgskole. Det å ta utgangspunkt i et jubileum som tema for en konferanse, øker kanskje risikoen for å havne i nostalgiens landskap, men programkomiteen inviterte til et svært fremoverlent program. 

Hans Petter Solli skriver i sin hilsen i programmet at han ser jubileet som en anledning til både å skue bakover mot arv og tradisjon, stoppe opp og betrakte den nåværende situasjonen samt rette blikket framover. Med dette som utgangspunkt inviterte han til et konferanseprogram med visjoner om å vise fram det store mangfoldet og den høye kvaliteten som han mener kjennetegner norsk musikkterapi, og med et håp om at alle foredrag, samtaler, samvær og musisering skulle bidra til å gi ny kunnskap, godt samhold og økt framtidstro. En feiring av historien, men med et klart blikk inn i framtiden på både utfordringer og muligheter som møter et fag og en profesjon i vekst. 

- Dette var jo et ambisiøst tema, men jeg synes vi greide det svært godt!, sier Solli.

Og han kan med all grunn være fornøyd. Det retrospektive framtidsblikket var ikke bare en visjon, men opplevdes som en reell rød tråd gjennom konferansen. 

Fortid, nåtid og framtid

I åpningskeynoten til professorene Gro Trondalen (Norges Musikkhøgskole) og Brynjulf Stige (Universitetet i Bergen) fikk vi presentert musikkterapiens historie i Norge, med utgangspunkt i Trondalen og Stiges nære og personlige beskrivelser av deres oppdagelse av musikkterapifaget, og deres opplevelser av utviklingen av utdanningene og akademisering og internasjonalisering av faget. Som en del av framtidsblikket, inviterte Hans Petter Solli de to foredragsholderne til diskusjon, der også salen fikk anledning til å dele sine refleksjoner. Autorisasjon av musikkterapeuter, flere stillinger i kommunene og flere studieplasser på utdanningene var noen av temaene som kom opp. Disse temaene skulle også være med i diskusjoner og foredrag resten av konferansen. Slik satt åpningskeynoten an tonen for de påfølgende dagene. 

Dag Nordanger, psykolog og spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi, holdt fredagens keynote med tittelen «Musikkterapi: fremtidens traumebehandling». Her presenterte Nordanger nyere utviklingspsykologisk teori og argumenterte fra sitt ståsted som psykolog i traumefeltet, for hvorfor musikkterapi er spesielt godt egnet i traumebehandling. Nordangers foredrag ble svært godt mottatt - ikke bare fordi det ga gode argumenter for musikkterapi, men også fordi han presenterte nye begreper og modeller som musikkterapeuter kan forstå og forklare sin kliniske utøvelse gjennom.

Med utgangspunkt i kronikken «Lik, men unik» som ble publisert på musikkterapi.no i november 2017, fokuserte professor Even Ruud på musikkterapeutens forskjellige kompetanser i sin keynote lørdag morgen. Han presenterte fem kompetanseområder som musikkterapeuter deler med andre faggrupper, men fremhevet så en sjette kompetanse som er unik for musikkterapeuter, nemlig kombinasjonen av de øvrige kompetansene: musikalsk håndverk og metodiske ferdigheter, evne til kommunikasjon og relasjonsdannelse, helsefaglig kunnskap, samt teoretisk kunnskap og refleksjon gjennom å forholde seg til forskning. Denne sjette kompetansen utgjør musikkterapiprofesjonen i følge Even Ruud, som har vært og fremdeles er en toneangivende stemme i norsk og internasjonal musikkterapi.

Generelt var konferansen preget av stort engasjement fra salen, både på keynoter, rundbordsdiskusjoner, papers og workshops. Innholdet i programmet var bredt, fra målgruppespesifikke presentasjoner til profesjonsfokuserte og fagpolitiske presentasjoner. Både forskere og praktikere delte av sin kunnskap.

Keynote: Dag Nordanger

Musikkterapi: Fremtidens traumebehandling

Roundtable: Firerpartsamarbeidet

“Fagstrategiske og fagpolitiske problemstillin-
ger i arbeidet med å bygge musikkterapi som profesjon”. Brynjulf Stige (UiB), Hans Petter Solli (NMH), Rani Rolvsjord (UiB), Viggo Krüger (NFMT), Karette Stensæth (NMH) og Wenche Høidal Husom (MFO)

Engasjement fra salen

Solgunn Knardal

Humanistisk musikkterapi

Roundtable: ”Humanistisk musikkterapi”: Kva er det i dag? Utfordringar og moglegheiter med denne merkelappen i vår tids samfunn. Ingelill Eide, Even Ruud, Karette Stensæth, Ingeborg Nebelund og Brynjulf Stige

Jelena Golubovic: ”Musikkterapi for å motvirke uro på en skjermet demensenhet”

Refleksjoner fra salen

Mangfold og bredde

Roundtable: Mangfold og bredde i norsk musikkterapi. - Hvordan kan vi samarbeide, dra nytte av hverandres kunnskap og utvikle musikkterapi-faget på tvers av såkalte arbeidsfelt? Mette Thiedemann, Christine Wilhelmsen, Hans Petter Solli, Lena B. Nettum, Dag Stian Baltzersen og Greta Aagre

PLAY

Anne-Linn Malia Vatnedalen Vik.

Simon Gilbertson: Some thoughts on interprofessional education and music therapy

Godt organisert

Leder for organisasjonskomiteen, Ingeborg Nebelung, er godt fornøyd etter vel gjennomført konferanse. Hun mener det var høyt nivå på foredrag og workshops - også etter internasjonal målestokk - og hun roser både programkomiteen og foredragsholderne selv. Organiseringen av konferansen gikk smertefritt.

- Jobben organisasjonskomiteen gjorde var formidabel. Og dette er en komite som for hver gang blir sikrere på jobben de gjør. Vi har jo en solid kompetanse etter hvert. Det er nesten samme gjengen som har gjort en europeisk, en nordisk og to norske konferanser, sier hun.

Selv om NFMT har mye erfaring med å arrangere konferanse, må det sies at det var en imponerende innsats som ble lagt ned av en liten organisasjonskomite, som rigget, løftet, ryddet og gjorde alt for at konferansedeltakerne skulle ha en god opplevelse - alt mens samtlige medlemmer i organisasjonskomiteen også deltok med egne presentasjoner.

Man må spesielt trekke frem den smidige gjennomføringen når det gjaldt det tekniske. De aller fleste som har vært på konferanser vet at powerpointer med bilde og gjerne lyd og video, noen ganger byr på tekniske utfordringer, som fort kan generere forsinkelser, svette foredragsholdere og dårlig stemning. På årets konferanse hadde Gisle Fuhr og Tarjei Øvrelid et forbilledlig godt grep på alt av teknikk samtidig som de ivaretok foredragsholdere, både før og under presentasjonene. 

Underholder seg selv

Det sosiale programmet leverte også. Tradisjonen tro ble det avholdt jam hver kveld - til glede og musikalsk forlystelse.

- Hvilke andre faggrupper betaler for å komme til konferanse for å holde foredrag, og så sørger de i tillegg for sin egen underholdning på kveldene? spør Ingeborg Nebelung, som mener at den gode stemningen på Fana er helt unik for disse konferansene. 

Ingeborg Nebelung, leder organisasjonskomiteen

- Spilleglade musikkterapeuter foretrekker å underholde seg selv. Forrige gang prøvde vi oss med spilleliste på anlegget, men folk ville jo bare spille sammen! Dette tror jeg er unikt for musikkterapimiljøet, og kanskje også noe typisk norsk, sier Nebelung.

Det var også flere musikalske innslag under den passelig høytidelige festmiddagen på lørdagen. Runa Bosnes Engen og Jelena Golubovic sin fremføring av den gamle revyvisen «Jacobsen» fra 1948, er et godt eksempel på hvordan musikkterapeuter ikke bare er på høyden musikalsk, men absolutt kan underholde.

Nettverk og kompetanser på tvers

NFMT ser på konferanser som en viktig arena for å bygge kompetanse og samhold i det norske musikkterapimiljøet. 

- Jeg tenker at noe av det som er konferansens store fordel er at musikkterapeuter og akademikere på tvers av musikkterapiens fagfelt og disipliner møtes og diskuterer. Dette gjør at faget vårt utvikler seg over tid ved at kompetanse sprer seg og nettverk utvikles, sier Viggo Krüger, styreleder i NFMT. 

Han trekker frem NFMT sitt fagstrategiske utvalg og firepartsamarbeidet som eksempler på slike nettverk, og at begge hadde møte og rundebordsdebatt i løpet av konferansen.

- I tillegg er det viktig at konferansedeltakerne får rikelige anledninger til å være sosiale, ha det artig og stifte nye bekjentskaper. 

- Jeg tror også på verdien av kunnskapsoverføring i overgangene mellom generasjonene. I den forbindelse synes jeg det er litt synd at studenter, særlig fra Bergen, uteble fra konferansen. Neste gang vi arrangerer konferanse, bør vi gjøre mer for at studentene ser verdien av å melde seg på, sier lederen for NFMT.  

Verdifullt for musikkterapeutene

Sett utenfra, er det en fare for at tittelen «40 + 30. Jubileumskonferanse for musikkterapi i Norge» gir mest mening for de innvidde, for de som allerede kjenner til musikkterapimiljøet og som er en del av det. Kanskje kunne man benyttet anledningen til å åpne konferansen for et bredere publikum ved å flytte den vekk fra Fana og inn på en arena der den vil være mer synlig? 

Samtidig har målet med konferansen vært å bygge et sterkt kunnskapsbasert miljø som har godt samhold og økt framtidstro. For medlemmer av et fagmiljø som i stor grad opplever å være ensomme profesjonsutøvere i hverdagen, er verdien av slike interne konferanser uvurderlig. Kanskje nettopp derfor bør man holde på tradisjonene som gjennom flere konferanser nå har vokst fram på Fana?

Viggo Krüger mener at foreningen bør fortsette å arrangere konferanser på jevnlig basis, gjerne hvert fjerde år. Han tenker også at det kan vurderes om konferansen bør legges til et annet sted i Norge, men at dette vil være avhengig av at det melder seg en ivrig konferansekomite. 

- Enn så lenge så er Fana Folkehøyskole musikkterapeutenes svar på Thingvellir - stedet på Island der vikingene samlet seg for å lage nye lover, sier Krüger. 

Norsk musikkterapiutdanning 40 år: Jubileumsforestilling

Fredag 14. september kl. 18.00-19.30 i Lindemansalen!
Norsk musikkterapiutdanning feirer 40 år.
Senter for forskning i musikk og helse feirer 10 år.

Vi ønsker velkommen til en forestilling med mye musikk og fortellinger fra mennesker som gjennom musikkterapi har opplevd gjennomgripende livsendringer. Vi ser også fram til hilsener og taler fra sentrale aktører innen musikk- og musikkterapimiljø, politikk og helsevesen. 

Etter forestillingen blir det mottakelse med bobler, fingermat, gratulasjoner og mer musikk.

Musikkterapi er i dag en kunnskapsbasert praksis som helsemyndighetene anbefaler. Musikkterapeutene bruker musikk for å hjelpe mennesker gjennom hele livsløpet – fra premature barn på sykehus til demensrammede i eldreomsorgen. 

Med vennlig hilsen
rektor Peter Tornquist
 

Invitasjonen er lagt ut for Norges musikkhøgskole

Musikkterapeutiske tjuvstartar. Eller: føre var, før og no

Professor Brynjulf Stige, GAMUT, Universitetet i Bergen

Det følgjande er ein skriftleggjort versjon av opningsføredraget ved den femte norsk musikkterapikonferansen, arrangert av NFMT 7.-9. juni 2018 (jubileumskonferansen 40 + 30). Eg takkar for invitasjonen til å halde føredraget, og for sjansen til å reflektere over norsk musikkterapis historie og framtid, saman med professor Gro Trondalen ved Norges musikkhøgskole. 

Innleiing

Eg vil sjå attende på delar av norsk musikkterapis historie, og framover på nokre mogelege utviklingstrekk. Eg vil då særleg fokusere på trekk ved utviklinga av fagmiljøet som no er knytt til Griegakademiet (UiB), og bruke dette som døme på utviklingsprosessar som truleg er nasjonale, kanskje også internasjonale. Eg startar litt personleg, så blir eg meir prinsipiell etter kvart som vi nærmar oss samtida og framtida.

Det som følgjer er då mi forteljing om ein prosess som har hatt mange aktørar i viktige roller. Eit bilete som illustrerer dette for meg vart tatt i 2008, siste gongen Clive Robbins var i Bergen. 

View fullsize

Clive Robbins i Bergen i 2008, med nokre av musikkterapiens pionerar frå 1950- og 1960 talet, og tre av dei som var med på å etablere universitetsfaget i 2006. Foto: Gudrun Sylte/På Høyden. 

Dei fire som omkransar Clive, er Bergens-pionerane Hedda Riise, Ida-Margrethe Gjul, Anne Sofi Grieg Moe og Else Vedeler, der Else var ein av dei norske pionerane som byrja arbeidet sitt allereie på 1950-talet. Kva har vi ikkje å takke desse pionerane for? Tenk om Clive Robbins og Paul Nordoff ikkje hadde sett seg på Amerikabåten på slutten av 1960-talet og landa i Bergen, for så å setje seg på toget over til Oslo. Tenk om pionerane i norsk musikkterapi den gongen ikkje hadde vist interesse og latt seg inspirere. Og tenk om dei som seinare vart pionerar for norsk utdanning og forsking i musikkterapi ikkje hadde hatt respekt for denne arven. Då hadde vi hatt ein annan situasjon enn den vi har i dag (Stige & Rolvsjord, 2009).

Det er difor mange å takke, både dei som vert nemnde og dei som eg ikkje får plass til å nemne i denne vesle teksten. 

Ein plutseleg, frigjerande tanke

Mi eiga interesse for musikkterapi går tilbake til midten av 1970-talet. Det var eit tiår der noko heilt nytt var på gang i norsk musikkterapi. Aktiviteten blei meir synleg og organisert, og media byrja å vise interesse. Eg var ung og kjende ikkje til alt som skjedde, men gradvis gjekk det opp for meg at det kanskje var noko som kunne heite musikkterapi eller noko slikt. Ta NRK-programmet «God morgen, tante Hedda». Eg såg ikkje på då det blei sendt våren 1977, men eg høyrte om det, og det gjorde meg nysgjerrig. Seinare same våren kom eg i kontakt med det som må ha vore den einaste personen i Molde som på den tida visste kva musikkterapi var. Ho hadde vore kollega med Unni Johns på Haug skole og fortalde om det. Noko med klangen i stemma hennar gjorde at eg tenkte: «Dette må eg sjekke ut».

Eg flytta til Oslo og ringte til Unni, som kom meg i møte og inviterte meg ut til Haug skole for å observere arbeidet hennar. Etter ein dag i eit kott bak ein einvegsspegel hadde eg bestemt meg. Eg ville bli musikkterapeut. Unni arbeidde med born med store vanskar, og det gjorde uutsletteleg inntrykk å sjå det varme mellommenneskelege samspelet som musikken gjorde mogeleg. Eg meldte meg inn i Norsk foreining for musikkterapi og blei inkludert i ei lita, engasjert gruppe med tru på musikkterapifaget si framtid. Klart eg skulle bli musikkterapeut! Det var berre eitt problem: Det fanst ikkje noko slik utdanning i Noreg. 

Så – plutseleg ut på nyåret i 1978, fekk eg på ein av kurskveldane i musikkterapiforeininga vite at «no kjem det ei toårig vidareutdanning, ved Østlandets Musikkonservatorium». «Det gjekk jo fort og greitt», tenkte eg, ung og dum som eg var. I dag skjønnar eg vel litt betre kva innsats som låg bak når Even Ruud, Unni Johns og Tom Næss kunne ønskje dei første musikkterapistudentane velkomne. 

I 1981, etter å ha skaffa meg dei nødvendige åra med grunnutdanning, søkte eg studiet og kom inn, sjølv om Tom fekk latterkrampe under intervjudelen av opptaksprøva. Eg klarte ikkje å forklare relevansen av å ha fordjuping i kajakk frå Idrettshøgskulen (eg kom aldri så langt at eg fekk fram poenget mitt, som var at arbeidet med inkluderande idrett hadde lært meg mykje som utfordrar ein medisinsk modell, noko eg meinte kunne ha relevans for musikkterapien…). 

Dei to åra på studiet vart veldig lærerike for meg, sjølv om – eller også fordi – utdanningstilbodet framleis var uferdig i form og innhald. Eg var heldig og fekk jobb med ein gong eg var ferdig utdanna, i 1983. Ingunn Byrkjedal og eg søkte på dei to stillingane som den våren vart lyst ut på Sandane i Gloppen kommune i Nordfjord. Då vi fekk tilbod om stilling, måtte eg kjøpe meg nytt Noregs-kart, det må eg innrømme. Sandane er ikkje nokon stor plass, og bygda var rett og slett ikkje merkt av på det kartet eg hadde.

Vi byrja å arbeide i «Gloppenprosjektet», i det som var dei to første musikkterapistillingane på Vestlandet. Norsk kulturråd finansierte stillingane, saman med Gloppen kommune og Sogn og Fjordane fylkeskommune, for å bidra til at retten til kulturdeltaking skulle verte realisert også for menneske med funksjonshemming (Kleive & Stige, 1988). 

Dette var nybrottsarbeid som engasjerte oss, men Ingunn og eg skjønte nokså fort at det framtidsorienterte prosjekt var planlagt med eit utgangspunkt som ikkje peikte framover: Begge dei to prosjektstillingane var forankra i institusjonar, nemleg ein spesialskule og ein HVPU-institusjon. Vi var ganske sikre på at framtida låg i at kommunane må ta meir ansvar. Etter mykje kamp gjekk Gloppen kommune våren 1984 med på å etablere ei tredje musikkterapistilling i prosjektet. Det var når det viste seg bort i mot umogeleg å rekruttere til denne stillinga, at Ingunn og eg fekk ideen om å lage ei musikkterapi­utdanning på Sandane. Ideen var litt vill, det skjønte vi jo, men han var ikkje utan grunngjeving. Sikkert likevel ganske greitt at vi ikkje sa noko til nokon på det tidspunktet. Vi var midt i tjueåra, det var eitt år sidan vi gjekk ut studiet og vi hadde ingen forskings­kompetanse eller undervisningserfaring på høgskulenivå. Tenkte vi nærare etter, var det strengt tatt ikkje nokon høgskule på Sandane heller. 

Frå tanke til tilbod

Tida var ikkje moden for ei ny utdanning, men ideen slapp ikkje tak. I 1986 gjekk vi ut med han, i samband med at vi spurte om å få vere med i ei arbeidsgruppe for nye høgskuletilbod i distriktet. «Gloppenprosjektet» skulle avsluttast og Gloppen kommune hadde vedtatt å etablere eit team med tre kommunale musikkterapistillingar. Skulle det danne mal på landsbasis, ville det vere behov for 2500 musikkterapeutar i Noreg. Med den utdannings­kapasiteten vi hadde den gongen, 6 studentar årleg i Oslo, ville det ta meir enn 400 år å realisere, vel å merke dersom alle på studiet blei verande i profesjonen, hoppa over sjukemeldingar og svangerskapspermisjonar, såg bort frå pensjonsrettane sine og heldt fram med å arbeide også etter fylte 100 og 200 år….. Med andre ord, det var ikkje godt å vite kor mange hundreår dette ville ta. Ikkje det at vi trudde at alle kommunar straks ville gjere som Gloppen, men bildet var tydeleg: Skulle musikkterapi få nasjonal relevans, var det behov for meir enn ei utdanning i Noreg. 

Etter avsluttinga av prosjektet vart teamet vårt på Sandane utvida, og fylkeskommunen gjekk også til det steget å etablere eit fylkessenter for musikkterapi på Sandane. Mette Kleive og Grethe Brustad var dei to første som flytta frå Oslo til Sandane på denne tida og var med på å byggje føresetnader for vidare utvikling. Etter kvart kom også Grethe Skarpeid og Hanne Oftedal. Dette var på ei tid då det framleis berre var 30-40 musikkterapeutar i Noreg, og der det til samanlikning berre var ein musikkterapeut i Bergen og ein i Trondheim. Slik sett var Sandane heilt klart den staden i Noreg med det største musikkterapimiljøet utanfor Oslo.

Likevel, det var ikkje opplagt at vi ville få støtte til å etablere ei utdanning. Det første vi gjorde, var å be om eit møte med Oslomiljøet. Ville dei vere positive? Eg er imponert over korleis dei møtte oss. Even Ruud og dei andre kollegaene i Oslo viste oss tillit. Dei viste tillit til verda også. Studiet i Oslo hadde ikkje på denne tida fleire søkjarar enn kva dei trengde for å fylle dei 6 studieplassane sine på ein god måte. Ville ikkje då ei ny utdanning gjere rekruttering vanskeleg? Vi blei einige om å stole på at faget ville bli meir synleg i samfunnet, slik at rekrutteringa nasjonalt kunne ta seg opp over tid. 

Støtta frå Oslo-miljøet var avgjerande, og det har vore eit godt samarbeid sidan, der ikkje minst Gro Trondalen etter kvart har vorte ein svært viktig brubyggjar og samarbeidsaktør.

Tilbake på Sandane måtte vi spørje oss: Korleis etablere ei ny utdanning i eit nytt fag på ein liten stad utan høgskule? Det viste seg raskt at høgskuledirektøren og dei eksisterande høgskulane i fylket gjorde det dei kunne for å stogge oss. I departementet var dei meir negative. Argumentet deira var som følgjer: «Musikkterapi er ikkje etablert som profesjon, så då kan vi ikkje etablere studieplassar i faget». Ikkje lett å kome forbi den. Men – vi hadde tre ting: Tru på ideen, gode støttespelarar, og ei gryande interesse i samfunnet. Våren 1986, då vi byrja å arbeide systematisk med dette, var det reportasje om Gloppenprosjektet i Norge Rundt. Kulturrådet si årsmelding for 1986 synleggjorde prosjektet med bilete på framsida og med god omtale. 

Norsk kulturråd var midt på 1980-talet med på synleggjere musikkterapiens rolle i arbeidet med eit meir inkluderande samfunn som tar alle menneske sin rett til kultur- og samfunnsdeltaking på alvor. 

Dei to åra det tok frå vi lanserte ideen i 1986 og til vi starta studiet i 1988, lærte meg mykje om politikk. Rektorane Edvard Befring ved Statens spesiallærerhøgskole og Thor Skott Hansen ved Østlandets Musikkonservatorium blei to av læremeistrane. Saman gjorde vi den vurderinga at det kunne vere politikarar på Stortinget som ville støtte ideen. Somme av dei kom frå Senterpartiet, men det var ikkje berre distriktspolitiske omsyn som talde. Politikarar frå fleire parti såg at musikkterapi kunne bidra til eit meir inkluderande samfunn.

Trass i aukande politisk støtte, eller kanskje nettopp fordi ting var i ferd med å bli konkrete, fekk eg kalde føter og byrja argumentere for at vi trengde meir tid til fagleg førebuing. Då hugsar eg at Befring blei streng: «Du har kanskje greie på musikkterapi, Stige, men høgskulepolitikk, det skjønar du deg ikkje på. Politiske vedtak kjem når politikarane er klare, ikkje når de i fagmiljøet er det». Befring var ein profilert fagentreprenør på 1980-talet, og det blei til at vi følgde rådet hans. Saman med Elise Weiberg frå spesialpedagogikkfaget, reiste eg på Stortinget hausten 1987 og vi fekk eit kort møte med politikarar frå utdanningskomiteen. Då statsbudsjettet for 1988 kom, inkluderte det ein komitémerknad og ein sum på kr. 385 000- til etablering av ei toårig vidareutdanning i musikkterapi på Sandane. Summen var ikkje akkurat høg, men det var nok pengar til at vi krangla oss i gong, med verdas billigaste piano. 

Eg skjønte etter kvart det Befring hadde sagt. NOU-en «Med viten og vilje» kom kort tid etter at utdanninga opna hausten 1988. Utgreiinga argumenterte for at tida for desentraliserte nyetableringar i høgskulesektoren var over, og at det var tid for styrking, samlokalisering og samanslåing av institusjonar (NOU, 1988: 28). Hadde vi venta eitt år med å reise på Stortinget, hadde vi nok vore betre førebudde, men noko ny utdanning hadde det neppe blitt.

Medvind og motvind (og medvind igjen)

Når eg no ser attende, kan historia til det fagmiljøet som vart etablert i 1988 delast i periodar. Dei siste 15 åra har det gått ganske bra, eigentleg. Fagmiljøet har vakse med i snitt nesten ei stilling i året, og studiet er mykje utvida. Frå 2004 vart utdanninga ei toårig masterutdanning, og frå 2010 ei femårig integert masterutdanning. I 2006 kunne vi ta inn dei to første ph.d.-kandidatane, og sidan 2010 har vi hatt Grieg Research School som ei spennande tverrfagleg ramme for forskaropplæringa vår. 

Etter at vi kom til Bergen har vi også i større grad enn tidlegare hatt støttespelarar som GC Rieber Fondene, som har bidrege med vesentlege såkornmidlar i kritiske fasar (Stige, 2013). Forskingssenteret GAMUT har vore både eit utrykk for og ein drivar i denne utviklinga. Dei kollegane eg i dag har ved senteret i minst 50 % fast fagstilling, er: Monika Geretsegger, Claire Ghetti, Simon Gilbertson, Christian Gold, Jill Halstead,  Karin Mössler, Randi Rolvsjord, Wolfgang Schmid, og Lars Tuastad. Og miljøet veks: Viggo Krüger og Xueli Tan byrjar i nye stillingar i august 2018. I tillegg kjem stipendiatar og engasjementstillingar, og den prosjektadministrative støtta frå Liv Gunnhild Qvale og Rune Rolvsjord. Det er ein fantastisk gjeng. Eg vil takke kvar einskild for innsatsen de gjer for å utvikle faget! 

Det er spennvidde i GAMUTs arbeid, frå Cochrane-oversikter til kunstorientert forsking til brukarorientert aksjonsforsking. Og det er eit solid nivå på arbeidet. 

View fullsize

GAMUT er eit tverrfagleg tvillingssenter som forskar på samanhengar mellom musikk og helse i klinikk og kvardagssituasjonar. Foto: Utklipp frå GAMUTs brosjyre (sjå www.gamut.no)

Den veksten og utviklinga vi har hatt skuldast fleire faktorar, ikkje minst det at interessa i samfunnet aukar, særleg etter at Helsedirektoratet etter 2013 har inkludert musikkterapi i fleire ulike nasjonale, faglege retningslinjer. Som ein respons på denne nye situasjonen, har UiB etablert POLYFON kunnskapsklynge for musikkterapi, som bidreg til implementering og tenesteutvikling og byggjer samarbeidsrelasjonar mellom universitetet og samfunnet rundt (sjå POLYFONs Facebook-side eller nettsida: https://gamut.w.uib.no/polyfon/). 

Dei første 15 åra var ganske annleis. For utdanninga på Sandane handla det meste om å overleve. Vi sleit med rekruttering, og høgskuleleiinga i Sogndal var ikkje berre blide på oss for at vi hadde vore på Stortinget og fått etablert eit nytt desentralisert utdanningstilbod på Sandane. Utover 1990-talet prøvde høgskuleleiinga aktivt å få lagt oss ned, fleire gonger. Det som berga oss, med knapp margin kvar gong, var at det var politikarar i fleirtal i høgskulestyret. Dei hadde eit anna perspektiv på saka og meinte at musikkterapi var ei samfunnsrelevant utdanning som høgskulen burde ta seg råd til å støtte.

Heilt fram til 2002 arbeidde vi med ei ganske konkret oppleving av å ha høgskuleleiinga mot oss. Då snudde leiinga 180 grader og gjorde musikkterapi til eitt av fire satsings­område, etter at dei hadde kartlagt kva fagmiljø i høgskulen som faktisk publiserte og var fagleg aktive. 

Skilnaden på motvind og medvind merka vi med ein gong. Og – paradoksalt nok, det at høgskulen endeleg valde å satse på oss, gjorde at dei mista oss. Når vi ikkje lenger vart haldne nede, gjekk det berre eit par år før vi stanga i taket og skjønte at ei tilknyting til ein regional høgskule­ ikkje lenger ville fungere. Vi måtte vere knytt til eit universitet, både for å kunne rekruttere godt og for å kunne etablere forskingssenter og forskaropplæring. Det at vi fekk det NFR-finansierte prosjektet i 2003, der vi kunne knyte til oss forskarar som Christian Gold, Cochavit Elefant, Gary Ansdell, Mercédès Pavlicevic og Leif Edvard Aarø, gjorde at denne utviklinga skaut fart. 

Akademisering av musikkterapien

Eg kan ikkje her kome inn på detaljar om overgangen frå Sandane til Bergen i 2006, men eg vil dvele litt ved føresetnadene for den raske utviklinga vi har hatt sidan. Slik eg vurderer det, blei eit viktig grunnlag lagt tidleg på 1990-talet. Tre stikkord kan kaste lys over dette, nemleg internasjonalisering, konferansar og tidsskrift.

Internasjonalisering: Frå og med 1990 byrja studiet – med god hjelp av Even Ruuds faglege nettverk – å utvikle internasjonale samarbeidsrelasjonar. Lista over dyktige internasjonale kontaktar frå denne tida er lang og interessant og inneheld namn som: Lisa Summer, Carolyn Kenny, Kimmo Lehtonen, Jaakko Erkkilä, Tony Wigram og Ken Bruscia. 

Konferansar: Rundt 1990 tok ulike internasjonale konferansar i musikkterapi form. Utdanninga på Sandane hadde litt overmodig tatt på seg ansvaret for å organisere den første nordiske musikkterapikonferansen i 1991. Konferansen blei ein fest. For første gong var musikkterapeutar frå alle dei fem nordiske landa samla. Dette var før internett, så berre det å finne ut av om det i det heile tatt var musikkterapeutar på Island og i Finland var litt av eit detektivarbeid, hugsar eg. Vi fann fram til Valgerður Jónsdóttir  og Kimmo Lehtonen i siste liten, men dei var absolutt med på å setje sitt preg på konferansen.

Tidsskrift: På den nordiske konferansen i 1991, blei vi einige om å utvikle det nordiske samarbeidet langs tre spor: i) nye konferansar, ii) samarbeid om forskaropplæring, og iii) eit eige nordisk tidsskrift. Svenskane tok på seg å halde den neste nordiske konferansen i 1994, og det har stort sett vore slike konferansar kvart tredje år sidan. Danskane ville prøve å etablere eit nettverk for forskaropplæring, noko som blei til det viktige NorFa-nettverket frå 1993-1996. Vi på Sandane lovde å arbeide med tidsskriftsideen, noko som førte til etableringa av Nordic Journal of Music Therapy i 1992.

Det som skjedde den gongen kan vi beskrive med eitt ord, nemleg akademisering, noko som er avgjerande for ei god profesjonsutvikling. Ein kan trygt seie at vi tjuvstarta litt, eller i alle fall var føre var, der vi etablerte akademiske konferansar og tidsskrift på eit tidspunkt der det knapt var ein einaste musikkterapeut i Norden med forskings­kompetanse. Ikkje berre var Even Ruud og Kimmo Lehtonen dei to einaste med doktorgrad. Det var knapt nok nokon som hadde mastergrad eller hovudfag heller. 

Det vi gjorde den gongen var litt galskap, men det var ikkje så dumt. Då høgskulereforma kom i 1994, var musikkterapifaget klar for dei nye utfordringane, i større grad enn mange meir etablerte fag. Når folk snakkar om denne reforma, legg dei gjerne vekt på alle fusjonane. Dei var krevjande nok, men det som verkeleg var nytt for sektoren var at alle fagmiljø fekk pålegg om sjølve å drive forsking. Tidlegare blei det rekna som tilfredsstillande om høgskuleundervisning tok omsyn til forsking. Mange fag var utan eigne forskingsmiljø. Musikkterapi var blant desse, og det var altså ikkje lenger godt nok. 

I dei nye høgskulane rundt omkring i landet førte dette nye kravet til eit kompetanse-race utan like. Her kunne det vesle musikkterapifaget fort ha kome i bakleksa, men det skjedde ikkje. Både Oslo- og Sandane-miljøet byrja raskt eit systematisk arbeid med å byggje opp forskingskompetanse. Berre ti år seinare var det fleire med doktorgrad begge stader, og ein kunne byrje å byggje opp eigne forskingssenter i musikkterapi.

Føre var (og snar)

Eg trur altså at den «akademiske tjuvstarten» heilt tidleg på 1990-talet bygde eit grunnlag som gjorde dette mogeleg.

Eg skal avslutte rundreisa mi, og vil slutte med eit spørsmål: Kanskje er vi i dag i ein situasjon som liknar litt på den vi hadde rundt 1990? Igjen står vi ved eit vegskilje. Denne gongen handlar det om profesjonen musikkterapi, der det no føreligg eit kunnskapsgrunnlag og sentrale føringar som gjer at vi både kan og må tenkje nasjonalt. Når musikkterapi er tilrådd som behandling t.d. for pasientar med psykoselidingar, er det på ingen måte akseptabelt at dette tilbodet er tilgjengeleg berre nokre få stader. 

Så kanskje vi også no skulle prøve å tjuvstarte litt, for å redusere sjansane for å kome i bakleksa? No er uttrykket «tjuvstarte» ikkje heilt ideelt, for det kan gje assosiasjonar til noko ulovleg, og det er ikkje poenget her. Men uttrykket er ikkje heilt av vegen heller, for dette handlar om å ta initiativ og starte før vi får klarsignal. Ventar vi på klarsignal frå myndigheitene, ventar vi for lenge, trur eg.

Eit bilde eg la ut på POLYFONs Facebook-side medan eg skreiv denne teksten, gav meg ideen til ei litt dryg, men likevel interessant, samanlikning. Bildet var av ei gruppe flotte og finpynta musikkterapistudentar frå Griegakademiet, tatt 17. mai. Kanskje vi kan lære noko av karane på Eidsvold i 1814? Dei tok seg litt til rette. Dei venta ikkje på danskekongen. Dei venta ikkje på svenskekongen heller. Dei tok seg ikkje ein gong tid til å vente på at representantane frå Finnmark skulle nå fram til Eidsvold. Dei prøvde å forstå det storpolitiske spelet vesle Noreg var ein del av, og så skreiv dei ei grunnlov i full fart, før det var for seint. 

View fullsize

Ei gruppe musikkterapistudentar 17. mai 2018, med eit engasjement som lover godt for framtida til faget! Foto: Daniel Andreassen.

Det politiske spelet rundt musikkterapi i dag er mindre både i skala og dramatikk, men intrikat nok. Kanskje vi også må ta oss litt til rette? Eg tenkjer t.d. på at vi kan kjempe for utvida utdanningskapasitet før det er massevis av tomme musikkterapistillingar der ute, og at vi kan bygge opp spesialistutdanning og ein kultur for etterutdanning, rettleiing og kontinuerleg kompetanseutvikling før myndigheitene har gitt profesjonen autorisasjon. Tar vi grep i tide, kan kanskje eit lite fag lukkast med store omstillingar, også denne gongen. Gjer vi det på rette måten, vil ikkje berre musikkterapeutane, men også brukarane og tenestene, tene mykje på det. 

Når eg seier vi , så er jo dette i dag regulert av eit firepartsamarbeid mellom Universitetet i Bergen, Norges musikkhøgskule, Norsk foreining for musikkterapi og Musikernes fellesorganisasjon. Med andre ord: Køyr debatt! Men – ikkje køyr debatt så lenge at vi mister handlingsrom og handlemogelegheiter. Det er ikkje sikkert at vi har så god tid. Som eit lite fag må vi ofte ta små steg, men det kan vere nødvendig å ta dei i høgt tempo. Det er slik dei små dyra i skogen gjerne har det. Dei må vere raske for å overleve. 

Med andre ord: både føre var og snar. 

Litteratur

Kleive, M. & Stige, B. (1988). Med lengting, liv og song. Prøveordning med musikktilbod til funksjonshemma i Sogn og Fjordane. Oslo: Samlaget. 

Norsk kulturråd (1986). Årsmelding. Oslo. 

NOU (1988: 28). Med viten og vilje: innstilling fra Universitets- og høyskoleutvalget oppnevnt ved kongelig resolusjon av 22. juli 1987: avgitt til Kultur- og vitenskapsdepartementet 9. september 1988. 

Stige, B. (2013). Griegakademiet si musikkterapiutdanning gjennom sju fem-årsbolkar. I: Stige, B. (red.). Kvifor musikkterapi? Musikkterapistudiet ved Griegakademiet, UiB 25 år. Programhefte jubileumskonferanse 20. september 2013. Bergen: Griegakademiet. 

Stige, B. & Rolvsjord, R. (2009). Pionerer i mer enn femti år – om brudd og kontinuitet i musikkterapiens historie i Bergen. Musikkterapi, nr. 2/09, 6-24. 

Musikkterapi er musikkterapi er musikkterapi er...

Professor Gro Trondalen, CREMAH, Norges musikkhøgskole

Dette er en skriftlig versjon av åpningsforedraget ved Den femte norske konferansen i musikkterapi på Fana Folkehøgskole den 7. juni 2018. Sammen med professor Brynjulf Stige fra Universitetet i Bergen, presenterer jeg tanker om musikkterapi før, nå og i en mulig fremtid.

Musikkterapi er parallelle og forskjellige historier

Jeg har kalt dette åpningsforedraget «Musikkterapi er musikkterapi er musikkterapi er ...». Tittelen henspiller på diktlinjen: «Rose is a rose is a rose», som er hentet fra diktet Sacred Emily, av Gertrud Stein.[1] I diktet var den første Rose et kvinnenavn. Senere parafraserteStein setningen til, “A rose is a rose is a rose”, oftest fortolket som “things are what they are”. Musikkterapi er historier i historier i historier. Musikkterapi er parallelle historier – og musikkterapi er forskjelligehistorier.

Takk for invitasjonen fra programkomiteen til å presentere noen tanker om musikkterapi, fra mitt ståsted – på denne konferansen som skuer bakover, ser på nåtid, og «leker» med fremtiden. I denne sammenheng betyr det et fokusert blikk, som er knyttet til min historie og mine refleksjoner. Slik sett er det er fint og meningsfylt å få gjøre det sammen med professor Brynjulf Stige, Universitetet i Bergen – sammen med hans blikk. Takk til Brynjulf for godt samarbeid gjennom mange år. I dette arbeidet har langsiktig tenkning, samarbeid, og evnen til å handle meget raskt (til alle døgnets tider), vært gode og avgjørende kjennetegn på samarbeidet.

I programomtalen av denne åpningskvelden på konferansen har jeg lest at vi skal se 40 år bakover gjennom arv og tradisjon, og 40 år framover mot de muligheter og utfordringer som venter oss. Jeg vil begynne med å se 40 år tilbake. På den tiden ante jeg ikke at det var noe som het musikkterapi. Jeg hørte om musikkterapi første gang for nesten 30 år siden. Det var på et kurs i Integrative terapi med Hilarion Petzold som lærer. Da var jeg altså nesten 30 år. Jeg har følgelig levd omtrent en generasjon uten musikkterapi. Men det er en annen historie.

Tom Næss, Unni Tanum Johns og Even Ruud under EMTC i Oslo, 2013

I 1985 flyttet jeg 150 mil sørover for å begynne på musikkterapistudiet i Oslo, og livet skiftet retning. På studiet lærte jeg utrolig mye sammen med Kristin Røneid, Rudy Garred, Karette Stensæth og Grete Skarpeid som medstudenter. Hovedlærere som Unni Tanum Johns[2], Tom Næss og Even Ruud[3] var viktige inspiratorer for utvikling innen metodikk, improvisasjon og teori.

Praksislærere som Inger Skogstad Aamo og Rita Strand Frisk med sin stadige entusiasme for musikkterapi i praksis, gjorde stort inntrykk. I 1990 inviterte Tom meg til å bli praksislærer ved musikkterapistudiet. Jeg kan takke Rita for at jeg kom til Østlandets musikkonservatorium som lærer i 1991. Hun skulle ha barselpermisjon, og foreslo at jeg vikarierte for henne i faget «metodikk». Året etter gikk Bente Almås ut i studiepermisjon, og jeg fikk spørsmål om å lede musikkterapiutdanningen i hennes sted. Det var aktive og spennende år, som også gav rom for flere studieturer til for eksempel Helen Odell-Miller, Amelia Oldfield og Mary Priestley i England.

Akademisering og internasjonalisering

Den begynnende akademiseringen og tydelige internasjonaliseringen av musikkterapi kom i gang nettopp på 1990-tallet. I 1993 inviterte Aalborg universitet til et 3-årig nettverkssamarbeid i forskning på Gamle Vrå Slot i Danmark – ofte kalt NorFa nettverket. Deltakere kom fra de nordiske landene i tillegg til England og Tyskland. Gjesteforelesere som David Aldridge, Kenneth Bruscia, Colwyn Trevarthen og Daniel Stern betydde mye for forsknings- og teoriforståelsen til mange av oss (Pedersen & Mahns, 1996).

For meg åpnet musikkterapi seg som en internasjonal bølge gjennom disse årene. NorFa nettverket ble en helt avgjørende inspirasjon for mitt forhold til musikkterapi som profesjon og disiplin (Trondalen, 2017b). Til Gamle Vrå Slot kom også Tony Wigram og Lars Ole Bonde. Sistnevnte ble viktig for utviklingen av CREMAH, gjennom sin professor II stilling ved Norges musikkhøgskole gjennom 10 år.

David Aldridge initierte og bygget på denne tiden opp en database innen musikkterapi. Sammen med Aldridge (Witten/Herdecke Universität), Inge Nygaard Pedersen og Lars Ole Bonde (begge Aalborg universitet), var jeg med på å arbeide for at en End Note-database skulle bli så tilgjengelig som mulig. Music Therapy Today med Aldridge i spissen, sprang ut av ønsket om å dele kunnskap gratis. Videoer, databaser med litteratur og et online tidsskrift, ble gjort tilgjengelig ikke minst gjennom Jürg Fächner sitt utrettelige arbeid med digitalisering av tekst og bilde (1996-2004, CD I-V) (Trolldalen, 1994). Det nordiske samarbeidet vokste seg sterk i disse årene.

Parallelt med NorFA-nettverket initierte Even Ruud, som leder av Institutt for musikk og teater et samarbeid mellom Universitetet i Oslo/Norgesnettverket og Østlandets musikkonservatorium (ØMK). Jeg var leder for musikkterapistudiet på den tiden, og ble engasjert på det faglig-administrative plan. Det ble opprettet hovedfag i musikkvitenskap i 1994, med innretning musikkterapi. Dette hovedfaget gikk på deltid over 4 år, og musikkterapeutene gjennomførte utdanningen ved siden av jobb. Det ble mye pizza til middag i den tiden for mange av oss. I en periode etter 1994 har nærmere tyve musikkterapeuter tatt hovedfag i musikkterapi. Mange internasjonale forskere kom til Norge og underviste på hovedfaget, for eksempel David Aldridge, Kenneth Bruscia, Carolyn Kenny, Colwyn Trevarthen, Carol Robbins, Clive Robbins, og Björn Wrangsjö. Musikkterapi fikk stadig tydeligere teoretisk og forskningsmessig tyngde (Ruud, 1999). Som en del av dette hovedfaget, ble det første kurs i Guided Imagery and Music (GIM, trinn 1) arrangert i Oslo i 1995 med amerikanske Lisa Summer som leder. Etter kurset på trinn 1 fikk vi ikke lov å gjøre individuelle timer, men gruppearbeid med korte musikkreiser var helt i orden. Flere av oss inkluderte en slik reseptiv tilnærmingen i vår musikkterapeutiske praksis etter dette, og fortsatte med GIM-utdanningen på et senere tidspunkt.

Første kull Guided Imagery and Music, trinn 1 med Lisa Summer, 1995.

Dette var også en tid der stadig fler drog på internasjonale konferanser. På Europeisk konferanse i Aalborg i 1995 var det flere norske som deltok (Pedersen & Bonde, 1995). Det gjorde også Trygve Aasgaard, som for øvrig fremdeles er eneste professor i Musikk og helse her i landet.

I 1997 ble den Første norske konferanse i musikkterapi gjennomført på Olavsgaard (NFMT, 1997). Forelesere som Clive Robbins og Tony Wigram inspirerte på alle vis. Wigram har med sin faglige og inkluderende lederstil vært sentral for å utvikle PhD programmet ved Aalborg universitet sammen Inge Nygaard Pedersen og Lars Ole Bonde. Flere norske har fått sin doktorgrad ved dette internasjonale programmet i musikkterapi.

Tony Wigram var også en av pådriverne for etablering av Europeisk musikkterapikomite (EMTC). Brynjulf Stige var Norges første representant, før jeg overtok (Trolldalen, 1998). Videre har Kjerstin Erdal, og Ingeborg Nebelung stilt opp for Norge i komitéen.

Inn i et nytt årtusen

Høsten1998 fikk Norges musikkhøgskole (NMH) tilsagn om å starte forskerutdanning og rett til å tildele doktorgrad, og som første stipendiat i musikkterapi ved NMH ble jeg tilsatt i 1999. Siden er det blitt nærmere et 20-talls norske doktorer fra UiO, Aalborg, UiB og NMH. Samme år, i 1999, startet den første utdanningen i Guided Imagery and Music med norsk/dansk språk og flere norske deltakere. De to første Fellow of Association of Music and Imagery (FAMI) ble godkjent i 2005 (Trondalen & Oveland, 2008). Konferansene øker i antall. The European Music Therapy Conference i Finland i 2004 var den første konferansen som hadde flere kvinnelige hovedforedragsholdere enn menn, i Europeisk sammenheng.

Årsenheten «Musikk og helse» ble etablert i 2004. Denne årsenheten kan tas enten som en del av en fri bachelor, som gir grunnlag for opptak til 2-årig masterprogram, eller som en frittstående enhet. I 2005 ble master i musikkterapi formelt godkjent. Utdanningen på Sandane flyttet til Universitetet i Bergen i 2006, og Universitetet i Bergen etablerte en 5-årig integrert master i musikkterapi i 2010 (jf. Brynjulf sitt åpningsforedrag; Trondalen, Rolvsjord, & Stige, 2010).

CREMAH 2008-2018 med Karette Stensæth, Even Ruud, Tone Sæter Kvamme, Lars Ole Bonde, Marie Strand Skånland, Hans Petter Solli, Felicity Baker og Gro Trondalen

Idéen om Senter for musikk og helse oppstod en sen oktoberkveld i 2006. Enda gikk det nesten 2 år før Senter for musikk og helse ble etablert i 2008. I dag er forkortelsen blitt til CREMAH (Centre for Research in Music and Health), som på norsk blir Senter for forskning i musikk og helse. En særlig takk til samarbeidspartnere i disse årene: Karette Stensæth, Lars Ole Bonde, Even Ruud, Marie Strand Skånland, Tone Sæter Kvamme, Hans Petter Solli og nå siste skudd på stammen Felicity Baker, fra Melbourne University i Australia.

Både Facebook og Skriftsserien fra CREMAH som begge ble etablert ved opprettelsen, er blitt viktige, ikke minst for spredning av norske nyheter og tekster om musikkterapi. Mange har fått mulighet til å publisere sine masteroppgaver nettopp gjennom Skriftserien. Fra høsten 2018 erstattes Skriftserien av Journal of Music, Health and Wellbeing – et online tidsskrift.

I August 2013 arrangerte Norsk forening for musikkterapi European Music Therapy Conference sammen med European Music Therapy Confederation. Rundt 450 deltakere deltok på et kreativt og vellykket arrangement lokalisert til NMH.

Inn i det nye årtusen øker det internasjonale samarbeidet. Ikke minst gjennom det formelle forskningssamarbeid som er etablert gjennom en gjensidighetsavtale i Consortiet av 8 universitet med PhD program fra USA, Australia og Europa.

View fullsize

International Consortium i musikkterapi. Jylland 2016. 

Fortid & nåtid

Mange har dratt lasset gjennom disse 40 årene. Noen av dem som har hatt/har faste prosentstillinger gjennom mange år ved musikkterapistudiet ved NMH er: Tom Næss, Unni Tanum Johns, Rita Strand Frisk, Bente Almås, Karette Stensæth, Even Ruud, Tone Sæter Kvamme, Trygve Aasgaard, Ruth Eckhoff, Hans Petter Solli, Arne Husjord, Are Brean og Hans Borchegrevink, samt undertegnede – i tillegg til alle praksislærerne ca. 35 i tallet. For noen spennende utviklingsår!

Mye har skjedd– og skjer –  i norsk musikkterapi. Musikkterapi er per dags dato inne i 7 nasjonale retningslinjer, riktignok med ulik evidens og underlagsdokumentasjon. Men utviklingen går absolutt i riktig retning. Et strategisk notat fra NFMT 2007 viser initiativ til fagpolitisk samarbeid mellom NMH, UIO og NFMT. Det er imidlertid først for tre år siden (i 2015) at det formelt etablerte samarbeidet mellom MFO, NFMT, UiB og NMH ble virkelighet. I 2017 ble et samarbeidsutvalg for utdanningene i musikkterapi med lærere fra begge studiesteder, formelt etablert. I begge disse utvalgene har viktige spørsmål blant annet vært utdanningskapasitet, spesialisering, autorisasjon, veilederutdanning og videre- og etterutdanning. Det er musikkterapinettverkenes tid der blant annet Barnevern, Rus, Eldrehelse og Folkehelse har etablert nasjonale/nordiske fora der musikkterapeuter og fagpersoner innen feltet arbeider aktivt for musikkterapi. NFMT har opprettet Fagstrategiske utvalg innen mange sektorer. Stadig fler blir engasjert, akkurat slik det skal være i et fagfelt i utvikling – og for utvikling.

Noen tanker om fremtid

I fjor sommer, juli 2017, var verdenskonferansen i musikkterapi lagt til Tsukuba i Japan. Midt i en av parkene der fant jeg en sokkel med tittelen «Pedestal for the future». Gjennom tekst på japansk og engelsk ble vi oppfordret til å gi skulpturen liv ved å tre inn i skulpturen. Vi ble oppfordret til å ta tid til å forestille oss fremtiden – en fremtid vi selv er med på å påvirke. Jeg tok oppfordringen på alvor i Japan – og gjør det samme nå.

Musikkterapifeltet endrer seg hele tiden. Hvordan forholder vioss til å leve i – og være i konstant endring - uten å miste det vi mener er kjerneverdier i norsk musikkterapi? I 1993 synliggjorde Cheryl Dileo Maranto 14 ulike skoler i USA alene (Maranto, 1993). Verdenskonferansen i musikkterapi i Washington i 1999 bød på en spennende diskusjon om de fem modellene i musikkterapi: Nordoff-Robbins, Analytisk, Guided Imagery and Music, Benenson og Behavioral Music Therapy, med de fleste grunnleggerne til stede (Wheeler, 2012). I dag er musikkterapi atskillig mer mangfoldig, dog uten å ha glemt sine røtter. Kenneth Aigen foreslo i sin bok om Music Therapy Theory. Current issues and concepts at vi fremdeles har 5 kjernemodeller som stadig utvikler seg, men legger til 14 orienteringer (siden 1982) innenfor musikkterapifeltet (Aigen, 2014). Lars Ole Bonde responderer positivt på bokens intensjon gjennom et essay i Nordic Journal of Music Therapy, samtidig som han problematiserer om boken tilbyr the current state of music therapy theory? (Bonde, 2015). Musikkterapiteori er også stadig i endring.

Hvor står så norsk musikkterapi? Er det noe som kan sies å være norsk musikkterapi sitt DNA? Jeg forslo på The Nordic Student Conference in Music Therapy i Oslo i 2017 å tenke kjerneverdier som grunnstamme – et fingeravtrykk – et DNA.[4] Det er mulig dette kan være enda viktigere enn å «låse» norsk musikkterapi til bestemte teorier, i en tid der også teorier utvikler seg raskt. Jeg foreslår at norsk musikkterapi sine kjerneverdier er (Trondalen, 2017a):

•      Det kommuniserende menneske; medfødt musikalitet

•      Improvisasjon

•      Brukerinvolvering

•      Fokus på ressurser

•      Kontekstsensitiv

•      Relasjon

•      Musikk som felt og agent for kommunikasjon 

Musikkterapi som praksis er i utvikling, det samme er teoriene vi bruker for å utforske og forstå mer av musikkterapeutiske prosesser. Samtidig vil jeg holde fast i disse grunnverdier som jeg mener preger den norske forståelsen av musikkterapi.

Vi lever i et digitalisert samfunn. For 15 år siden skrev Finn Skårderud (2003)artikkelen Sh@me in Cyberspace. Relationship without faces. Hvor er vi som musikkterapiprofesjon i e-samfunnet? Her er det ingen enkle og raske svar. Men at vi stadig må være innovative for å promotere og informere om musikkterapi i e-samfunnet, det er jeg sikker på.

«Forskningsmøte mellom musikk og medisin», sier avisartikkelen, kun datert for noen dager siden (Flydal, 23.6.2018). Teksten forteller at forskningsprosjektet RITMO har fått 150 mill. i disse dager fra Norges Forskningsråd. Forskningssentrene våre, GAMUT og CREMAH, bruker mye av sin tid til å skrive forskningssøknader for å få eksterne midler til å utvikle musikkterapifeltet via randomiserte kontrollerte studier til mer fortellende dokumentasjonsformer. Spennende og ny kunnskap utvikles. Det meste kan måles og veies i dag – men målingene sier ofte lite eller ingenting om subjektetsopplevelse. Jeg mener det er mennesket som helet tiden må stå i sentrum for vår forskning, ikke minst i en tid der «mennesket møter maskin». Et inspirerende eksempel på en human teknologi møtte jeg på et besøk ved Centre for Cypbernics i teknologibyen Tsukuba i Japan. Dette høyteknologiske forskningssenteret skaper nye former for menneskelig rehabilitering (Human-assisted technology, for eksempel «robot-suit») gjennom grensesprengende og menneskelig funksjonsrettet teknologi. Et inspirerende møte som frister til gjentakelse.

I en tid med store endringer mener jeg at tverrfaglighet er viktigere enn noensinne. Gjennom hele mitt liv har jeg hentet inspirasjon gjennom å kople kunnskap fra ulike felt. Dette gjelder også som musikkterapeut og forsker. Jeg er særlig opptatt av tilstøtende kunstfelt som arkitektur, skulptur, bilde, og kanskje aller mest design. Nedenstående stikkord fra design-feltet inspirerer og utfordrer meg i min overordnede filosofiske tenkning rundt musikkterapi, samt utvikling av praksis, teori og forskning.

En av dem jeg synes det har vært – og er – interessant å lytte til er Dean Li Edelkoort (NY), en hollandsk trendforsker og designer. Hun regnes som en av de 25 mest anerkjente «lesere» av trender. Jeg møtte hennes tanker for mange år tilbake. I et foredrag fra 2017 peker Edelkoort blant annet på betydningen av mangfold og variasjon i stedet for likhet og en ren individuell tilnærming til et felt. Hun mener det har en egen kvalitet å bryne ideer mot hverandre, fremfor å dyrke en individbasert fremtid. Videre peker Edelkoort på kraften som ligger i tilgjengelig og åpen informasjon, samtidig som vi må jobbe med å kombinere «High tech & slow craft». For meg handler dette siste punktet om å fremme en human teknologi i møte med en stadig sterkere digitalisering og fremmedgjøring i samfunnet.

En annen interessant designer er professor Suzi Vaughan ved Queensland University, som i foredrag i 2015 oppfordrer oss til å bruke vår intuitive forestillingsevne hver dag. Hun oppfordrer til nysgjerrighet og en særlig oppmerksomhet i forhold til de mønstre vi omgir oss med i det daglige. Mønstre tenker jeg her handler om både overordnede paradigmer i møte med samfunn, forskningsmønstre, teori- og praksisutvikling. Vaughan oppfordrer til et mangfold av idéer, samtidig som hun anbefaler å ikke forelske seg i disse: i forelskelsen forsvinner de lange linjene. Til slutt i foredraget oppfordrer hun til å dele idéer, mens hver og en av oss tar ansvar for å være en som bidrar inn i og påvirker virkeligheten vår. Det vil si, alle kan og må bidra for å skape en bærekraftig fremtid. Også for musikkterapi!

Vi skaper fremtiden sammen

Musikkterapi har en fremtid. Reisen inn i fremtiden må vi skape i fellesskap. Vi må fortsette å diskutere spesialisering, veiledningsutdanning, autorisasjon, utdanning og studieplasser, teorier og metode, vår flerfoldige profesjonsoppfatning... Alt dette i møte med omskiftelige paradigmer og tenkesett som til enhver tid skaper mønstre i samfunnet vårt. Vi skal jobbe med profesjonsidentitet, men fortsette å være åpne – unngå stigmatisering – av andre og hverandre – vi må lære av andre fagfelt. Vi skal være gode til å gripe sjansene vi får. Være opptatt av prosesser på mikronivå – og de store linjene – på samme tid.

For ca. 30 år siden skiftet mitt liv faglig retning. Jeg begynte en reise med musikkterapifolket. «Den reiser raskest som reiser alene», sier Rudyard Kipling. Til dette sitatet er det senere føyd til «Men skal du gå langt – må du gå sammen med andre». Og vi musikkterapeuter skal gå langt – det må vi gjøre sammen!

Referanser

Aigen, K. S. (2014). The Study of Music Therapy. Current issues and concepts. New York and London: Routledge.

Bonde, L. O. (2015). The current state of music therapy theory? Nordic Journal of Music Therapy, 24(2), 167-175. doi:http://dx.doi.org/10.1080/08098131.2014.987805

Flydal, L. O. (2018, 23. mai 2018). Forskningsmøte mellom musikk og medisin, Kulturreportasje.Vårt Land. Retrieved from https://www.vl.no/kultur/forskningsmote-mellom-musikk-og-medisin-1.1147623

Garred, R. (2006). Music as Therapy: a dialogical perspective. Gilsum: NH: Barcelona Publishers.

Maranto, C. D. (Ed.) (1993). Music Therapy, International Perspectives. Cherry Hill, NJ: Jeffrey Books.

Stensæth, K., Trondalen, G. & Varkøy, Ø. (red.) (2017). Musikk, handlinger, muligheter. Festskrift til Even Ruud. Skriftserie fra CREMAH. Vol. 10. Oslo: Norges musikkhøgskole.

NFMT (1997). Den Første Norske Musikkterapikonferanse, Olavsgaard. Spesialnummer, Musikkterapi.

Nordoff, P., & Robbins, C. (1977). Creative Music Therapy.  Individual Treatment for the Handicapped Child. New York: John Day.

Næss, T. (1989). Lyd og vekst. En innføring i metoden terapeutisk improvisasjon: Musikkpedagogisk Forlag, Nesodden.

Pedersen, I. N., & Mahns, W. (1996). Nordic Network in Music Therapy Research 1993-1996. Aalborg university: Aalborg: NorFaNordisk Forskerakademi.

Rolvsjord, R. (2010). Resource Oriented Music Therapy in Mental Health Care. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.

Pedersen, I.N. & Bonde, L.O. (Red.) (1995). Music Therapy within Multi-disiplinary Teams. The 3rd european Music Therapy Conference. Aalborg: Aalborg Universitetsforlag.

Ruud, E. (1987). Musikk som kommunikasjon og samhandling. Teoretiske perspektiv på musikkterapi.Doktoravhandling i musikkvitenskap, Universitetet i Oslo. 

Ruud, E. (1999). Musikkterapi - et fag i utvikling. Studia Musicologica Norvegica. Norsk årsskrift for musikkforskning, 25, 502-521. 

Ruud, E. (2010). Music Therapy. A Perspective from the Humanities. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.

Skårderud, F. (2003). Sh@me in Cyberspace. Relationships Without Faces: The E-media and Eating Disorders. European Eating Disorders Review, 11(3), 155-169. 

Stensæth, K. (2017). Responsiveness in Music Therapy Improvisation: A Perspective Inspired by Mikhail Bakhtin. Dallas, TX: Barcelona Publishers.

Stige, B. (2002). Culture-centered Music Therapy. Gilsum NH: Barcelona Publishers.

Trolldalen, G. (1994). New ways of finding litterature. Nordiv Journal of Music Therapy (3 (2)). 

Trolldalen, G. (1998). Norsk Visepresident i EMTC. Musikkterapi (3), 43. 

Trondalen, G., & Oveland, S. (2008). The Bonny Method of Guided Imagery and Music i Norge. I: Perspektiver på musikk og helse 30 år med norsk musikkterapi. Trondalen, G. og Ruud, E. (Red). Skriftserie fra Senter for musikk og helse. (s. 439-450). Oslo: Norges musikkhøgskole.

Trondalen, G. (2016). Relational Music Therapy: An Intersubjective Perspective. Dallas, TX: Barcelona Publishers.

Trondalen, G. (2017a). Present and Surprised: Juggling the roles of a Music therapist. Keynote ved the Nordic Music Therapy Student Conference, Norges musikkhøgskole, Oslo.

Trondalen, G. (2017b). Profile 44. Gro Trondalen. Norway. In The Lives of Music Therapists: Profiles in Creativity. Volume Two(pp. 648-663): Barcelona Publishers.

Trondalen, G., Rolvsjord, R., & Stige, B. (2010). Music Therapy in Norway - approaching a new decade. Voices. 

Wheeler, B. (2012). Ninth World Congress of Music Therapy: Interview with Mary Adamek, Kenneth Aigen and Al Bumanis. Voices: A World Forum for Music Therapy, 12(1).

Fotnoter

[1] Diktet ble skrevet av Gertrud Stein i 1913, og er fra diktsamlingen Geography and Plays(1922). Boston: Four Seas Co., 1922, s. 178-188. http://writing.upenn.edu/library/Stein-Gertrude_Rose-is-a-rose.html

[2] 23. november 2018 arrangeres en halvdagskonferanse til ære for Unni som går av med pensjon til jul. CREMAH går sammen med psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo om å arrangere konferansen med tittelen «Musikk og relasjon».

[3] I 2017 publiserte CREMAH Festskriftet Musikk, handlinger, muligheter. Festskrift til Even Ruud til ære for Even Ruud som gikk av med pensjon høsten 2017.

[4] Garred, 2006; Nordoff & Robbins, 1977; Næss, 1989; Rolvsjord, 2010; Ruud, 1987; 2010; Stensæth, 2017; Stige, 2002; Trondalen, 2016.