Uttalelse fra NFMT vedrørende overgrep, trakassering og uønsket seksuell oppmerksomhet

I den senere tid har det vært en del saker i media vedrørende overgrep, trakassering og uønsket seksuell oppmerksomhet. NFMT støtter engasjementet til personer som har fortalt om sine opplevelser rundt dette. Vi fordømmer i sterkeste grad enhver person som utfører enhver form for overgrep eller trakassering. Vi oppfordrer alle i våre miljøer, både innen utdanning, arbeidsliv og foreningsarbeid til å bidra med forebyggende tiltak som forhindrer seksuelle overgrep, trakassering og uønsket seksuell oppmerksomhet.

Viggo Krüger
Styreleder Norsk Forening For Musikkterapi

Call for Papers: Special Issues on Music Therapy in the area of Child Welfare

Important alliances have been nurtured between music therapists and children and young people who have been oppressed and marginalized due to their experiences of poverty, abuse and violence. Child welfare aims to support and nurture children's wellbeing and music therapy offers opportunities for children's voices to be heard and responded to in meaningful ways. The research and literature has addressed the immediate and long term risks, mental health concerns and challenges that children in these systems often face, however there is a lack of foundational understanding of the internal and external resources that children need in their lives to assist them to cope and be resilient in the face of adversity. This special issue will provide a space for the experiences of music therapists and children working within the different child welfare systems around the world to be shared. Authors are being asked to draw from their expertise across contexts such as child protection, foster care, abuse, young people excluded from school, family violence and homelessness, and other pertinent areas, to explore some of the recent developments and challenges in child welfare research and practice. Please make sure to focus on the ways music therapists may collaborate with children, families, service systems and the wider community in an attempt to contribute to personal and social change. 

Timeline
Abstracts due December 31, 2017
Notification if selected for this special issue by January 31, 2018
First Draft due May 31, 2018
Reviewer feedback will be returned by July 15, 2018
Final Drafts due September 1, 2018
Copy editing complete by October 1, 2018
Abstracts to be translated in October, 2018
Issue is live November 1, 2018

Bidrag kan sendes til Viggo.Kruger@uib.no.

Gjentakelse i musikkterapi - disputas ved Norges musikkhøgskole 5. desember 2017

Musikkterapeut og ph.d.-stipendiat ved Norges musikkhøgskole Kjersti Johansson avslutter nå stipendiatprosjektet sitt med disputas, og vi har gleden av å invitere dere til denne.

Tid: tirsdag 5. desember 2017 kl. 12

Sted: Auditoriet ved Norges musikkhøgskole

 Arrangementet er gratis og åpent for alle.

Avhandlingen

Tittelen på Johanssons avhandling er Gjentakelse i musikkterapi – en kvalitativ instrumentell multippel casestudie. Avhandlingen kan du lese i det åpne arkivet Brage, se  http://hdl.handle.net/11250/2465699

Bedømmelseskomité

Bedømmelseskomiteen består av:

•    Førsteamanuensis Ulla Holck, Aalborg Universitet
•    Førsteamanuensis Wolfgang Schmid, Universitetet i Bergen
•    Førsteamanuensis Torill Vist, Universitetet i Stavanger

Prøveforelesning samme dag

Klokken 10.15 samme dag foreleser Kjersti Johansson over oppgitt emne, se eget arrangement.

Hva handler Kjersti Johanssons prosjekt om?

Johansson har studert fenomenet gjentakelse innenfor musikkterapi. Hun har forsøkt å finne svar på spørsmål som

• Hvorfor gjentar vi?
• Hva innebærer gjentakelse i musikkterapi?
• Hvilke funksjoner kan gjentakelse ha i musikkterapi?

Johansson fant blant annet at gjentakelse skaper en ramme eller struktur, både på tvers av og innad i musikkterapisesjoner. Slike gjentakelser skaper tydelighet og forutsigbarhet, som i sin tur kan fremme forståelse, deltakelse, spontanitet og humor. Det kan skape kontinuitet og følelse av trygghet.

Hun løfter også fram to andre temaer, gjentakelse og forskjell og langsom musikkterapi. I «gjentakelse og forskjell» diskuterer Johansson hva som kjennetegner god og dårlig gjentakelse. Den dårlige gjentakelsen knyttes til reproduksjon, regelbundethet og likhet, mens den gode gjentakelsen inkluderer åpenhet, fleksibilitet og forskjell. God musikkterapeutisk gjentakelse er ikke kun en gjentakelse med en ytre forskjell, men en gjentakelse som bekrefter forskjell, og som gjør en forskjell.

I «langsom musikkterapi» fremheves hvordan gjentakelse kan påvirke vår opplevelse av tid – den forankrer oss i øyeblikket og utdyper dette ved å la oss dvele i det.

Du kan også lese mer om prosjektet i NMHs prosjektarkiv.

Om Kjersti Johansson

Kjersti Johansson er utdannet musikkterapeut fra Norges musikkhøgskole. Hun har arbeidet som musikkterapeut innen det spesialpedagogiske feltet, med en særlig interesse for barn med multifunksjonshemming.

Musikkterapi og ASD - en kommentar til TIME-A resultatene

Av Merete Lippert Tobiassen

I løpet av mine over 25 år som musikkterapeut på en spesialskole, og med særlig interesse for elever med ASD, opplever jeg for det meste at barna – og etter hvert ungdommene – kommuniserer, velger, tar initiativ og ytrer ønsker og behov. Jeg opplever at de gleder seg til musikkterapitimene og fornemmer at kommunikasjonen både i strukturerte aktiviteter og gjennom improvisasjon oppleves som meningsfull for elevene.

På bakgrunn av denne erfaringen og disse opplevelsene, blir jeg forundret over resultatene fra TIME-A som nylig er avsluttet og publisert. Her har man kommet frem til at det ikke spiller noen rolle for utviklingen til barn med ASD hvorvidt de får musikkterapi eller ikke. Jeg har lenge sett frem til resultatene, men de ble altså ikke som jeg hadde forventet.

Forskningen

Jeg har ingen erfaring med kvantitativ forskning, så jeg synes det er noe vanskelig å lese og forstå rapporten fra TIME-A, derfor lurer jeg litt på hva de har undersøkt. Så vidt jeg kan se, er det om kjernesymptomer hos barn med ASD endres over tid med bruk av improvisatorisk musikkterapi. Men skal musikkterapien ta på seg å forsøke å endre symptomene på ASD? Dette er Kenneth Aigen inne på i sin kommentar til undersøkelsen.[1]

Resultatene av undersøkelsen får Gold til å si: «Our trial demonstrated limited effects of music therapy as it is practiced today. It could mark the beginning of a new era of music therapy practice and research. We need to develop it further and determine what approach works best for whom”.[2] Gold sier videre at musikkterapi kan hjelpe på andre områder; at barna viste glede over musikkterapien og at foreldre var fornøyde, og at musikkterapi kanskje virker best på barn uten verbalspråk, da dette ikke behøves i musikkterapi. 

Praksisen

Hvorfor opplever jeg at jeg lykkes med musikkterapi for barn og ungdommer med diagnoser innenfor autismespekteret - elever både med og uten verbalspråk, noen med psykisk utviklingshemming som tilleggsdiagnose? Er dette «bare» pga utviklingen – modningen – alderen? Eller har det noe med den langvarige relasjonen og gjøre? Gjør jeg helt andre ting i musikkterapitimene enn det de gjør i forskningsprosjektet? Måler jeg annerledes? Er det sånn at improvisasjon er så uforutsigbart for eleven at det oppleves utrygt, eller er det nettopp en måte å kommunisere på som gjør at man kan bli hørt, sett og møtt på en meningsfull måte? Her har jeg ikke svar, og gleder meg til flere forskningsprosjekter som kan omhandle disse aspektene.[3]

Jeg gjør masse forskjellig i timene mine. Noen ganger bruker jeg visuell støtte for å fortelle hva som skal skje – enten med bilder av instrumenter, eller symboler (pcs, og wls) alt etter hva slags språk elevene har. Det kan være lettere å støtte seg til visuelle symboler enn lyd, ord og tegnstøtte, for det visuelle står der over tid, mens lyden/tegnet forsvinner når det er sagt. Noen ganger er selve musikkterapitimen ramme nok. Eleven er trygg og vet hva som skal skje innenfor rammen. I noen timer har jeg et ganske fast opplegg som eleven (etter hvert) kjenner og forventer. Men ikke så fast at det ikke er rom for å ivareta elevens initiativ og responser. Dagsform varierer jo også hos begge parter – både hos terapeut og elev… I andre timer er det mer improvisasjon utfra elevens behov – enten verbalt eller på instrumenter – eller begge deler.

Det jeg forsøker å si, er at musikkterapi er så mangt – det er så utrolig mange muligheter og mange variabler. Det er selvsagt de personene som er i rommet (elev, terapeut og evt. ledsager) med alle forutsetninger begrensninger og ressurser de bringer med seg både relasjonelt, musikalsk og kommunikativt. Det er også de fysiske rammene; rommet, lys, akustikk, plassering av møbler og instrumenter, og forstyrrende visuelle elementer (rot, prikker på gardinene etc.).

En erfaringsbasert konklusjon

Min «konklusjon» er at det viktige må være en individuell tilpasning av musikkterapien. Det er ikke én standard som passer for alt og alle. Jeg tenker også at vi må fortsette å anerkjenne de gyldne øyeblikk vi opplever i møte med elevene, stole på musikken og musikkterapiens kraft til å skape gode og meningsfulle samhandlingssituasjoner. Det er i møte med hvert enkelt barn og det som oppstår «her-og-nå» at grunnlaget for relasjonen, kommunikasjonen og utvikling dannes.

Tilslutt i dette innspillet har jeg et stort ønske til alle som forsker og som presenterer på konferanser etc.: Fortell HVA dere gjør i musikkterapien. Fokuser på det i fremstillingen mer enn på metode. Da er det mye lettere å forstå resultatene.

[1] http://edition.cnn.com/2017/08/08/health/autism-music-therapy-study/index.html

[2] https://uni.no/en/news/2017/8/8/no-wonder-cure-music-therapy-can-still-be-helpful-/

[3] Et eksempel er den videre analyse av TIME-A materialet med fokus på kvaliteten i relasjonen mellom barn og terapeut, som den studien Karin Mössler nylig har publisert (https://link.springer.com/article/10.1007%2Fs10803-017-3306-y) og som skal presenteres på Polyfon-konferansen.

Fulltegnet Toppmøte om musikkterapi i psykisk helse- og rusfeltet

- Musikken løfter folk, sa ordfører i Oslo, Marianne Borgen. Hun og helsebyråd Inga Marte Thorkildsen viste begge stort engasjement for implementering av musikkterapi på Toppmøtet om musikkterapi i psykisk helse- og rusfeltet.

På et fulltegnet møte med 100 deltakere, ble musikkterapi i psykisk helse- og rusfeltet belyst og diskutert fra flere innfallsvinkler. Deltakerne på møtet fikk presentert erfaringer fra både etablerte og nystartede tilbud, i tillegg til forskning og brukererfaringer.

Arrangører var Norsk forening for musikkterapi, Senter for forskning i musikk og helse, Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA) og Nasjonalt kompetansenettverk for musikkterapi i rusfeltet.

– Vi må utdanne dobbelt så mange musikkterapeuter

Etter at Helsedirektoratet i 2013 tok inn musikkterapi i sine retningslinjer for behandling av pasienter med alvorlige psykiske lidelser, har etterspørselen etter musikkterapeuter økt. I Bergen har anbefalinga fra direktoratet fått helt konkrete konsekvenser, i form av flere stillinger for yrkesgruppa. Haukeland universitetssjukehus er en av institusjonene som har ansatt flere musikkterapeuter.

Kronikk: Lik, men unik.

Om musikkterapeutisk profesjonsforståelse og avgrensninger til andre aktører på musikk- og helsefeltet.

Av Even Ruud

Her i Norge har musikkterapeutene unngått å gå i profesjonskamper for å beskytte sin kompetanse med ønske om enerett til å drive med musikk som terapi og helsefremmende aktivitet. Vi kom tidlig i gang med utdanning og vi har unngått splittelser i fagmiljøet, konkurrerende miljøer og store avvik i forståelse av hva musikkterapi handler om. Vi har ikke fått autorisasjon, men myndighetene har gjennom Helsedirektoratet på viktige praksisfelter anerkjent vår mastergrad som kvalifikasjonsgrunnlag for å bruke musikk som terapi, da i rus- og psykisk helsesfelt.[1]

Men fra tid til annen dukker det opp aktører i feltet som utfordrer denne posisjonen. Det kan være andre helsearbeidere, musikkpedagoger eller musikere som kan vise til god praksis, og at de kan dekke et behov som ikke kan dekkes fordi det ikke finnes nok utdannede musikkterapeuter. Dessuten har vi som musikkterapeuter gjentatt at ingen eier musikken, ingen har enerett til å bruke musikk som del av egen livskvalifisering. Med samfunnsmusikkterapiens inntog og recoveryfilosofien som teoretisk grunnlag, ønsker vi å åpne arenaer for musikkbruk, minske avstanden mellom ordinær musikkaktivitet og det som måtte skje i regi av musikkterapien. På denne måten har musikkterapeutene gjort seg sårbare for inntog av andre profesjoner.

Når vi i slike situasjoner tar musikkterapien i forsvar, vises det generelt til musikkterapeutisk kompetanse, dette at vi ivaretar et kunnskaps-, ferdighets-, relasjons- og refleksjonsfelt som er unikt for musikkterapeutene. Vi har da også masse av forskning å vise til, tidsskrifter og publikasjoner, nettfora og møteplasser hvor vi kan vise fram vår kompetanse. Og vi oppdager stadig at andre aktører bruker nettopp musikkterapeutisk forskning og refleksjon for å legitimere egen praksis.

Men hva består denne unike musikkterapeutiske kompetansen av? På hvilke områder er vår kompetanse felles og lik med andre aktører i feltet, og på hvilke områder skiller vi oss ut. Er det mulig å skille ut, avgrense og definere kjernen i den profesjonsutøvelsen vi skal være felles om? Er vi unike?

Definisjoner
Å definere og avgrense fagfelt er en øvelse som lett skaper diskusjoner. Deltakerne i feltet kan ha ulike og kanskje motstridende interesser og det kan oppstå en kamp om hegemoniet. Definisjoner handler om å sette ord på en praksis, og da velger man gjerne å definere den praksisen man selv bedriver. Slik er de fleste definisjoner av «musikkterapi» preget av aktører med bakgrunn i en bestemt kunnskapstradisjon og hvor en lokal fagtradisjon med sin samling av praksiser setter sitt særegne avtrykk i definisjonen.

For å unngå ensidige definisjoner kreves et visst overblikk over hele feltet, foruten evne til refleksjon over de begrepene som inngår i definisjonen. Når det gjelder musikkterapien, er vel Kenneth Bruscias bok «Defining Music Therapy», som i 2014 kom ut i tredje reviderte utgave, et godt eksempel på hvor omfattende man bør gå til verks, om man virkelig vil klargjøre og avgrense alle begreper som omfattes av definisjonen (Bruscia, 2014).

En definisjon og avgrensning kan i utgangspunktet ha til hensikt å informere utenforstående om hva ens eget fag handler om. Definisjonen vil være god å ha om man ønsker å avgrense sitt eget fag fra andre fagfelt. Et eksempel er forsøket på å holde musikkterapi atskilt fra musikkpedagogikk. I en fase med profesjonsbygging kan det være nødvendig å lage tydelige avgrensninger om man ønsker å opprette stillinger, definere pensum, lage utdanninger og så videre. I en profesjonssammenheng vil man lett vektlegge det som skiller to fag i stedet for å peke på det som er felles.

Vitenskapsfaget
Jeg definerte i sin tid musikkterapi som en del av et større vitenskapelig fagfelt – musikkpedagogikk – som da ble definert nokså vidt. Musikkpedagogikken ble betraktet som «et overordnet fagområde som berører forholdet mellom musikk og mennesker generelt og den didaktiske drøfting av musikkformidlingsproblemer. Slik sett vil både musikkundervisning og musikkterapi kunne danne deldisipliner innenfor musikkpedagogikken», skrev jeg den gang (Ruud, 1990, s. 26). Jeg skilte ikke tydelig mellom musikkterapi som en vitenskapelig disiplin, en praksis og en profesjon. Dette ble tydeligere med de presiseringer som musikkterapiteoretikerne Brynjulf Stige og Kenneth Bruscia formulerte. Bruscia snakker om en disiplin som «an organized body of knowledge consisting of theory, practice, and research… As a profession, it is an organized group of people using the same body of knowledge in their vocations…» (Bruscia, 1989, s. 10). Stige omtaler faget musikkterapi som «an evolving discipline, that is, a branch of learning identified by a field of study, a tradition of inquiry, and a disciplined discourse» (Stige, 2002, s.192). Stige sier videre at hva som konstituerer en disiplin ikke er selvklart. Skal det handle om studiet og læring av musikkterapiens profesjonelle praksis eller skal vi ha et bredere fokus, for eksempel på forholdet mellom musikk og helse?

Vi snakker nå om at musikkpedagogikk og musikkterapi er to forskjellige vitenskapsfag. Begrunnelsen for å skille faget musikkterapi ut som et selvstendig vitenskapelig felt, ligger ikke minst i at musikkterapi bredt formulert handler om forholdet «musikk og helse», altså et spesielt aspekt ved å være menneske. Hvis vi i tillegg avgrenser disiplinen ved å vise til den praksis den studerer og den spørsmålskulturen som er utviklet, har vi ytterligere argumenter for å skille de to disiplinene fra hverandre.  Selv om både musikkpedagogikk og musikkterapi «berører forholdet mellom musikk og mennesker generelt», er ikke musikkterapien spesielt opptatt av «den didaktiske drøfting av musikkformidlingsproblemer».

Men vi kunne også si at musikkpedagogikk og musikkterapi tilhører et enda større fagfelt: Musikkvitenskap. Her har de mange sammenfallende interesser med andre av musikkvitenskapens delområder, slik jeg har beskrevet i læreboka om Musikkvitenskap (Ruud, 2016).

Praksis – om å gi nye handlemuligheter
Min definisjon av musikkterapi som en praksis handlet i 1979 om at «musikkterapi er bruk av musikk til å gi mennesker nye handlemuligheter» (Ruud 1979, 2007). Denne definisjonen egnet seg kanskje best til internt bruk for deltakerne i feltet, siden den ga en mangelfull beskrivelse av hva musikkterapeutene faktisk driver med. Definisjonen sa ikke noe konkret om målsettinger eller typen av intervensjoner og arbeidsformer. Den hadde ingen ord som pekte i retning av psykologi eller helse. Definisjonen kunne nok i en viss forstand avgrense musikkterapi fra musikkpedagogikk, hvis vi definerte musikkpedagogikk til strengt tatt primært å handle om oppdragelse til musikk, og ikke gjennom musikk. Men som vi vet, også musikklærere er opptatt av at musikkoppdragelse skal gi elevene både bedre dannelse, forstand, personlighet, motorikk, følelsesliv og det som godt er. Og da er ikke veien lang til å gi elevene flere handlemuligheter – styrket aktørskap (eng. «agency»).

For å skape større avstand mellom feltene, kunne vi si at musikkundervisning primært skal handle om dyktiggjøring i musikk, om håndverksferdigheter i forhold til instrument og stemme, og om å bli dyktig til å konsentrere seg om musikalske kvaliteter og kunne lytte aktivt. Vi kunne definere musikkterapi i motsetning til dette, som om ingen musikkterapeuter var opptatt av å gi brukerne opplæring i instrumenter eller kunnskap om musikk, eller at det ikke foregår aktiv og fokusert lytting i musikkterapien. For en problematisering av dette skillet mellom musikk- og personsentrert målsettinger i musikkpedagogikken, se Crooke (2016).

Nå er det slik at også mange musikkterapeuter arbeider ut fra et forsøk på å dyktiggjøre elevene i å spille, for å skape mestringsopplevelser, øke selvfølelse og på den måte bidra til økt handleutfoldelse eller aktørskap. Ikke bare innenfor spesialundervisning, men også innenfor psykisk helsefeltet. I arbeid med mennesker som har vært igjennom en psykose, eller ved avrusning og rehabilitering av rusmisbrukere, har vi i den senere tid sett at opplæring og samspill er en sentral del av den ressursorienterte tilnærmingen som preger musikkterapien (Rolvsjord, 2010). Bruk av reseptiv musikkterapi, som i metoden BMGIM, handler i stor grad om fordypet, kontemplativ lytting til musikk.  Det er ikke uvanlig at klienter får en ny eller forsterket opplevelse og interesse for den musikken som anvendes, som regel fra det klassiske repertoaret.

Fordelen med å bruke ordet «handlemulighet» i definisjonen var at det pekte i sosiologisk retning. Dette åpnet for å vise at musikkterapien var en del av et større handlefelt, med andre ord at det i mange sammenhenger var nødvendig å ta hensyn til omgivelser, kultur og et større samfunn om terapeutiske tiltak skulle ha virkning. Dette passet igjen godt med den ideologien som er utformet og knyttet til hva som nå kalles «samfunnsmusikkterapi« eller «community music therapy» (Stige & Aarø, 2012). Men med dette fjernet man også noen av de skiller som var skapt mellom en mer rendyrket «klinisk» profesjonalisert musikkterapi og en bredere samfunnsmusikkterapeutisk praksis.

Aktørskap
Det finnes et slektskap mellom de to disiplinene, om vi definerer musikkpedagogikk som et fag som studerer musikalsk aktørskap – på engelsk «musical agency». Musikkpedagogen skulle da ha som praksisforståelse å fremme et musikalsk aktørskap. Begrepet «aktørskap» harmonerer også godt med sentrale målsettinger i musikkterapien («gi nye handlemuligheter») fordi det viser til at musikalsk kompetanse kan bli en del av vår generelle evne til å handle ut fra egne valg.

Musikkpedagog Irene Trønnes Strøm har studert minoritetsungdoms musikalske aktørskap og skriver i sin avhandling: «Det å være musikalsk aktør handler i denne sammenheng om individers evne til å engasjere seg aktivt og ta selvstendige grep i sitt eget forhold til musikk innenfor eller på tross av de rammene som den aktuelle kulturelle konteksten setter» (Strøm, 2016, s. 60).

Ifølge Strøm kan vi forstå musikalsk aktørskap opp mot teorier i sosiologen som omtales som handlingsteori (Talcott Parson), eller strukturasjonsteori (Anthony Giddens). For Giddens handler aktørskap (agency) om vår evne til å utføre noe, om å handle annerledes og skape en forskjell i situasjoner hvor vi har et valg. Vi er påvirket og noen ganger styrt av ytre strukturer, samtidig som vi har kunnskap om disse strukturene som gir oss handlingsalternativer. Strukturer er regler vi følger og reproduserer, samtidig som vi er gitt mulighet til å modifisere og tilpasse disse reglene etter våre behov. Disse tilpasningene skjer i konkrete situasjoner hvor aktørene trekker på sine fortolkningsskjemaer, verdioppfatninger, normer og maktressurser.

Agency eller aktørskap handler om å være i besittelse av og klar over egne ressurser, samt i stand til å utnytte de ressurser som finnes i omgivelsene rundt seg. Egne ressurser kan være personlige eller materielle. Personlige ressurser handler om psykologisk utrustning (evner, følelser, sosial intelligens, musikkinteresse/talent, motivasjon, osv), mens materielle ressurser handler om økonomi, artefakter som for eks. instrumenter, smarttelefon.

Strøm viser hvordan musikken tilbyr oss ressurser (instrumenter, smarttelefon, internett) til å utøve makt over økonomiske og materielle strukturer som påvirker oss. Eller musikken og musikklivet gir oss tilgang til sosiale relasjoner (musikere, pedagoger, artister) som styrker vårt aktørskap. For å forstå utfallet av handlingen må vi imidlertid både sette oss inn i aktørens refleksive overvåking av egne handlinger, motiver og ønsker og det terrenget som er med på å fargelegge og skape muligheter og begrensninger i handleutfoldelse. Det kunnskapsgrunnlaget vi handler ut fra vil være forskjellig fra person til person og fra situasjon til situasjon. De indre og ytre strukturer som skaper betingelser for våre handlemuligheter vil også endre seg med kontekst.

Profesjon: Sammenfallende og divergerende kompetanse
Det er utdannet over fire hundre musikkterapeuter her til lands siden utdanningen ble opprettet i 1978, og musikkterapeuter arbeider i dag innen spesialundervisning med elever med sammensatte lærevansker, barn med autisme, multifunksjonshemmede barn, innen demensbehandling, i fengsler, innen psykisk helsevern med ungdom og voksne, som ledd i behandling og rehabilitering av psykose og rusavhengighet. Vi finner musikkterapeuter i arbeid med barn på somatiske sykehus, i palliativ pleie, innen barnevern, eller i barnehager for å styrke språkutvikling, motorisk utvikling og sosial kompetanse osv. hos utsatte barn.  Med et så variert arbeidsfelt, og med musikk som redskap, sier det seg at en musikkterapeut har en bred kompetanse – både musikkfaglig og helsefaglig.

Det å lage en definisjon som beskriver hva musikkterapeuter vil oppnå, hvilke arbeidsformer praksis bygger på, teoretiske modeller etc., fører ofte galt av sted, som vi var inne på tidligere. Vi kan riktignok lage en definisjon som avgrenser musikkterapi fra andre disipliner eller profesjoner, for eksempel musikkpedagoger, musikere eller andre helsearbeidere som tar i bruk musikk.[2] Mange definisjoner av musikkterapi har også hatt et klinisk tilsnitt ved å legge vekt på at musikkterapeutisk praksis er sterkt profesjonalisert og individorientert, utføres på institusjoner med sterke evalueringsrutiner og med klare helsemålsettinger. Med framveksten av samfunnsmusikkterapien dekker ikke slike definisjoner lenger hele praksisfeltet. Samtidig har det i senere tid skjedd endringer i musikkpedagogikkfeltet. Hva som kalles «community music»  kan godt vise seg å omfatte musikalske formidlingsformer som har helse som sentral målsetting eller begrunnelse, gitt den kontekst den utføres i (Ruud, 2010).

I stedet for å definere en slags felles kjerne for de ulike fagene, kunne vi heller se på hvilke kompetanser som er virksomme. Hvis vi ser på hva en musikkterapeut bør beherske, vil vi også oppdage av mange av disse kompetansene er felles med andre musikk- eller helsearbeidere. Men samtidig er summen av disse kompetansene annerledes enn i andre profesjoner.

1. Musikalsk kompetanse.
Musikkterapeuter har her til lands en tydelig musikalsk identitet. Når utdanningen er lagt til Musikkhøgskolen i Oslo og Griegakademiet i Bergen, forteller dette oss at det kreves gode musikalske ferdigheter for å komme gjennom opptaksprøver og bli tatt opp i studiet. Det kreves mer enn tre grep på gitaren for å møte de varierte arbeidsoppgaver som musikkterapeutene står ovenfor. Musikkterapeuter har et høyt nivå på sitt hovedinstrument. I tillegg står improvisasjonskompetanse sentralt.

Musikalsk kompetanse deles selvsagt med musikere og musikkpedagoger. Utøverkompetansen kan være høyere hos pedagogen og musikeren, noe som kunne skape rolleforvirring om profesjonsforståelsen som musikkterapeut kun bygget på musikalske ferdigheter. God musikalsk kompetanse finnes også hos mange helsearbeidere, selv om denne kan være begrenset til en sjanger eller en spesiell ferdighet. Her kunne det være grunn til å diskutere hva denne musikalske kompetansen består som gjør den verdifull i musikk- og helsearbeid. Når andre aktører fra helsefeltet benytter seg av musikk. Handler det ofte om å ta i bruk en spesialisert, men kanskje begrenset kompetanse. Dette vil kunne fungere godt i spesielle sammenhenger, men mange med begrensede musikalske ferdigheter vil møte problemer når de beveger seg inn på andre arenaer.

2. Metodisk kompetanse.
Et viktig fag i musikkterapiutdannelsen er musikkterapeutisk metode. Musikkterapeuter arbeider med musikk som kommunikasjon og de møter mennesker i alle aldre og med forskjellig kulturbakgrunn, individer med svært forskjellige musikkpreferanser. For å nå fram med musikk skal man beherske mange sjangere, kunne tradisjonell musikkteori og improvisere, lede kor og band, instruere der hvor det er nødvendig, organisere musikalske produksjoner og ellers være gode musikalske støttespillere. Riktignok finnes det også her arbeidsformer som overlapper med musikerens og pedagogens, især når det handler om opplæring på et instrument, bandspill, musikkteknologisk kompetanse, å lede kor eller orkester. Men det finnes også helt særegne metoder i musikkterapifaget, som Guided Imagery and Music, som er en psykoterapeutisk metode med vekt på lytting til musikk. Men denne krever igjen ikke musikalske håndverksferdigheter og kan godt utføres av for eksempel psykologer med en viss musikkunnskap i bunnen. Sangskriving er også spesielt for musikkterapeuter, i sær når det handler om å bruke tekster fra sårbare klienter i en klinisk sammenheng. Det samme gjelder hva som kalles terapeutisk eller klinisk improvisasjon (Creative Music Therapy). Den metodiske kompetansen omfatter også en rekke teknikker som er viktige for å nå fram med musikken overfor spesielle klientgrupper. Dette kan være improvisasjonsteknikker eller måter å lede grupper på.

3. Kunnskap om målgrupper.
Musikkterapistudiet legger opp til at studentene må forholde seg til fag som psykologi og pedagogikk, så vel som musikkpsykologi og musikkpedagogikk. Musikk og hjerneforskning, musikkvitenskap, spesialpedagogikk, og ikke minst kunnskap direkte relatert til de ulike målgrupper står på timeplanen. De fleste spesialiserer seg på ulike felt gjennom sine masteroppgaver. I denne tverrfaglige kunnskapen inngår også musikkterapiteori.

Noen av disse kompetanseområdene kan være fremmede for musikkpedagogen og musikeren, særlig det som handler om klientkunnskap. Helsearbeideren vil ofte være fortrolig med denne kunnskapen, noe som i kombinasjon med musikalske ferdigheter gjør at flere helsearbeidere, leger så vel som sykepleiere, har beveget seg inn på musikkterapifeltet.

4. Relasjons- og kommunikasjonskompetanse.
En god musikkterapirelasjon handler om gjensidig bekreftelse og anerkjennelse (Trondalen, 2016). Empati er et viktig stikkord her, noe som innebærer villighet til å leve seg inn i andres situasjon, tanker og følelser. Dette er en kompetanse som både musikere, pedagoger og helsearbeidere kan beherske. Det er imidlertid viktig å understreke at musikere her vil komme til kort om man ser sin oppgave i å framvise egne ferdigheter, framheve seg selv og sitt eget spill og gjennom det skape avstand til klienten. Musikkterapeutene skal være åpne for intersubjektivitet, det vil si å dele følelser, intensjoner og tanker gjennom musikalske samhandlinger.

Musikkterapi skiller seg da fra musikkmedisin ved at musikkterapeuten som fagperson står i direkte relasjon til andre mennesker. Musikkterapi handler derfor ikke om bare om avspilling eller framføring av musikk uten at det i arbeidsprosessen dannes en relasjon til andre mennesker. Musikkterapi bygger på et langsiktig arbeid der kunnskap om bruker, samarbeid med annet fagpersonale eller et lokalmiljø, ofte med individuelle planer og kontinuerlig evaluering av forløp, danner basis for arbeidet. Selverfaring og relasjonskompetanse er viktig for alle behandlere, det å kunne regulere nærhet og avstand til andre, ikke invadere. Det å kjenne grenser for egen kompetanse står sentralt i den omfattende praksisundervisningen som musikkterapeutene blir tilbudt under supervisjon av erfarne musikkterapeuter.

5.Teori og forskning. 
En norsk musikkterapeut skal ha utdanning på mastergrads nivå. Dette betyr fullført masteroppgave, med tilhørende kompetanse i å lese forskningslitteratur, kunne noe om vitenskapsteorier, forskningsmetode og kriterier for evidens, kjenne til databaser om musikkterapi, kunne gi en skriftlig formidling av faget osv. Kunnskap om forskning er kjent for både musikkpedagoger og mange helsearbeider. Når det kommer til teori, vil musikkterapeutene, på samme måte som musikkpedagogene, ha kjennskap til musikkvitenskapelig tenkning slik den er fundert innen musikkpsykologi, -pedagogikk, -sosiologi, og –antropologi. En forståelse av musikkbegrepet og betydningen av musikalske identitet synes også å være viktig i mange sammenhenger og i møter med klienter. Det finnes også en teoretisk tradisjon som er særegen for musikkterapien (se Aigen, 2014; Bonde (red.), 2014). Dette teorigrunnlaget vil i mange tilfeller, især for helsearbeidere, ikke inngå i deres refleksjonsgrunnlag. Antakelig ligger det mye «usynlig» kompetanse nettopp i dette felles refleksjonsgrunnlaget som musikkterapien stadig videreutvikler. Her ligger også viktige etiske føringer, bevissthet om faglig ansvar og grenser.

Den sjette kompetansen – den profesjonelle musikkterapeuten
Musikkterapeutene har så langt unngått store profesjonskamper her til lands, skrev jeg innledningsvis. Men vi ser fra tid til annen at både sykepleiere, leger, musikere og musikkpedagoger kan gjøre krav på å arbeide med musikk som en helseressurs, om ikke som musikkterapeuter, fordi de kan dekke et eller flere av de kompetansefeltene som er skissert i det foregående. Andre yrkesgrupper kan søke på ledige jobber eller bruke tittelen «musikkterapeut» som myndighetene dessverre ikke har gitt beskyttelse gjennom autorisasjon. Dette til tross for at slik autorisasjon er gitt i land som USA og England.

Når også andre yrkesgrupper eller profesjoner på en vellykket måte bruker musikk i helsearbeid, er det fordi de kan være er gode (nok) musikere eller har en annen godkjent helsefaglig utdanning. For å avgrense musikkterapiprofesjonen fra andre profesjoner, kan vi i stedet for å definere praksisen, se på samspillet mellom de ulike kompetansene. Vi kunne si at det er summen av de fem kompetansene som er skissert i det foregående, som til sammen utgjør profesjonsrollen til musikkterapeuten. Det er dette vi kaller den sjette kompetansen.

Og vi ser at dette er en krevende rolle som forbinder musikalsk håndverk og metodiske ferdigheter, evne til kommunikasjon og relasjonsdannelse, helsefaglig kunnskap, samt teoretisk kunnskap og refleksjon gjennom å forholde seg til forskning. Det er nettopp denne helheten av kompetanser som utgjør musikkterapeutprofesjonen.

Litteratur
Aigen, K. S. (2014). The Study of Music Therapy. New York, NY: Routledge.

Bonde, L. O. (red.) (2014). Musikterapi. Teori. Uddanelse. Praksis. Forskning. En håndbog om musikterapi i Danmark.  Århus: Forlaget Klim.

Bruscia, K. E. (1989). Defining Music Therapy. Spring City, PA: Spring House Books.

Bruscia, K. E. (2014). Defining Music Therapy. Third Edition. Barcelona Publishers.

Crooke, A. H. D.  (2016) Extrinsic Versus Intrinsic Benefits: Challenging Categories
Used to Define the Value of Music in Schools.  Voices: A World Forum for Music Therapy, 16 (2).

Rolvsjord, R. (2010). Resource-Oriented Music Therapy in Mental Health Care. Gilsum: Barcelona Publishers.

Ruud, E. (1979). Musikkterapi. Musikk i skolen (4), 34–35.

Ruud, E. (1990). Musikk som kommunikasjon og samhandling. Teoretiske perspektiv på musikkterapien. Oslo: Solum forlag.

Ruud, E. (1997). Nye handlemuligheter. Musikkterapi (3) 35–37.

Ruud, E. (2010). Musikk med helsekonsekvenser. Et musikkpedagogisk prosjekt for ungdommer i en palestinsk flyktningleir. Nordisk musikkpedagogisk forskning. Årbok 12, 59–80.

Ruud, E. (2016). Musikkvitenskap. Oslo: Universitetsforlaget.

Stige, B. (2002). Culture-centered music therapy. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.

Stige, B. & Aarø, L. E. (2012). Invitation to Community Music Therapy. New Yorkog London: Routledge.

Strøm, I. T. (2016). «Jeg er ikke norsk, vet du, jeg er internasjonal.» En etnografisk studie av musikalsk aktørskap blant ungdom i krysskulturelle kontekster. Ph.d-avhandling i profesjonsrettede lærerutdanningsfag. Høgskolen i Hedmark. Avdeling for lærerutdanning og naturvitenskap.

Trondalen, G. (2016). Relational Music Therapy. An Intersubjective Perspective. Barcelona Publishers.

[1] Som bare gis ved Norges musikkhøgskole og Griegakademiet, Institutt for musikk, Universitetet i Bergen.

[2] For eksempel innenfor såkalt musikkmedisin, hvor musikk administreres uten tilstedeværelse av en musikkterapeut.

Musikken har gitt oss selvtillit

Vi kunne stille på øving med hodet fullt av stress og tankekjør, men i det trommisen talte til fire kom vi inn i «frisonen» som heter musikk.

Våren 2013 startet vi indiebandet Soul Party, som en del av musikkterapitilbudet ved Bjørgvin Distriktspsykiatriske Senter (DPS). Bandnavnet Soul Party står for fellesskapet og friheten en kan oppleve gjennom det å spille i band. Selv om bandet ble oppløst og behandlingen avsluttet våren 2017, har tiden med bandet vært et «soul party» og CD-platen «Wicked Times» vil for alltid være et fysisk bevis på ressurser og gode opplevelser for oss. Det håper vi kan inspirere andre med psykiske helseplager - inspirere til å komme i gang med meningsfulle aktiviteter; aktiviteter som tar vare på de friske sidene selv om man er syk.

I musikkterapitimene samarbeidet vi om å arrangere Francis sine komposisjoner, og vi ble tidlig enige om at hele bandets interesser og innspill var like viktig fordi vi alle er tre likeverdige musikere. Med dette som utgangspunkt ble et trygt fellesskap utviklet, der konflikthåndtering og sosial trening også ble en naturlig del av samarbeidet. Når utfordringene ble store, fungerte vårt felles mål om å lage god musikk som motivasjon og relasjonelt lim.

Soul Party praktiserte etterhvert samfunnsmusikkterapi, der målet var å knyte nye kontakter i musikkmiljøet i Bergen. Konserter og plateutgivelse ble vår arbeidsmetode, og i denne perioden holdt vi mange spennende konserter. «Psykisk kan du være sjøl» på Garage, «Rockovery: Bergen» på Madam Felle, «Stemmene i hodet» på Hovedbiblioteket og utekonserten «The Wall» på Sandviken Sykehus, for å nevne noen. I tillegg hadde vi egne konserter og deltok på flere festivaler, som ikke var relatert til psykisk helse.

I fjor spilte vi inn plate hos produsent Yngve Sætre i Duper Studio, på kulturhuset Bergen Kjøtt. Summen av alt dette har gitt oss mestringsfølelse og en selvtillit på at vi mestrer det å spille konserter og å gå i lydstudio på lik linje med profesjonelle musikere.

EP’en vår skal symbolisere håp. Musikken skal være minne om gode tider og friske sider. Et ressursbevis som kan være godt å ha i i innerlommen når vi nå er i gang med nye band uten musikkterapeuten.

Når problemene tar overhånd blir interessene og ressursene våre mindre tilgjengelige, men da må du minne deg selv om at psykiske plager kun er en avgrenset del av deg selv, og at det friske alltid er der. Det er ikke lett. Kanskje trenger den som sliter noen som minner en om de friske sidene?

Kanskje er du helsepersonell, venn eller familie til en som har det tøft. Kan du være den som motiverer til meningsfull aktivitet?

Det handler om å styrke interesser og ressurser, treffe andre mennesker og å fylle dagene med meningsfulle aktiviteter. Vi har sett at dette styrker identitet og gir et positivt selvbilde.

Musikkterapi er anbefalt både i Helsedirektoratet sine nasjonale retningslinjer for utredning, behandling og oppfølging av psykoselidelser, og som et medikamentfritt behandlingstilbud etter Helse- og omsorgsdepartementets påbud om å etablere et reelt alternativ til medikamentell behandling i alle regioner. Musikkterapi hjalp oss i Soul Party. I overgangen fra musikkterapi til selvstendig musikkaktivitet har musikkoppfølgingstilbudet MOT82 på U82-huset i Åsane også vært til stor hjelp.

Vårt håp for fremtiden er at flere skal få sitt eget soul party, at flere skal få muligheten til å fokusere på det friske og at flere skal få tilgang til helsebringende aktiviteter i fremtiden. Tell opp til fire og kom i gang!

Francis McAuley – pasient Bjørgvin DPS
Preben Samuelsen – pasient Bjørgvin DPS
Øystein Lydvo – musikkterapeut Bjørgvin DPS

Bandet kan du høre her: http://phonofile.link/soul_party

Innlegget er tidligere publisert i bt.no, men gjengitt med tillatelse her.

Innlegger kan også leses her:
http://www.avisa-hordaland.no/meiningar/ordet-fritt/fokus-pa-det-friske-1.2172325
https://www.bygdanytt.no/meninger/i/9y3md/Fokus-pa-det-friske

Bandbilete: Fotograf Hans Marius Solevåg.
Konsertbilete frå Madam Felle: Foto Rune Rolvsjord.
Plateomslaget er eit samarbeid med Galleri VOX i Bergen.

Musikkterapi gjennom livet: frå forebygging til recovery

 Musikkterapi gjennom livet: fra forebygging til recovery

Tirsdag 21. november 2017 i Auditoriet Egget i Studentsenteret i Bergen.

Konferansen fokuserer på relasjon, medvirkning, samvalg og brukerstyring, og består av to deler.

Første del blir plenumsforedrag knytta til konferansetemaet:

• Dag Øystein Nordanger: Musikkterapi; meningsfullt i lys av nyere traumeforståelse?
• Lars Lien: «Recovery – keiserens nye klær?».
• Jan Olav Johannessen: «Fra Nasjonal retningslinje til Nasjonalt Pakkeforløp for psykose. Musikk i ørene?»
• Hanne Mette Ridder: «Kompetanseoverføring via musikkterapi for å fremme personsentrert omsorg»
• Anne Blindheim: «Å gjøre seg frisk – et brukerperspektiv på Recovery»

For nærmere presentasjon av foredragsholderne, se nedenfor.

Andre del av konferansen vil bestå av parallellsesjoner ut fra innsendte bidrag. Parallellsesjonene vil organiseres etter fagfelt, for eksempel: 1) barn og unges oppvekst 2) psykisk helse voksne 3) rusomsorg 4) eldrehelse, og 5) palliativ omsorg.

Vi inviterer dere til å sende inn forslag til bidrag til konferansens parallellsesjoner. Har du et forskingsprosjekt eller interessante praksiserfaringer å dele i et foredrag/paper? Har du forslag til musikkinnslag, en utstilling, en workshop eller en rundebordsdiskusjon? Om du er bruker eller forsker, musikkterapeut, sykepleier, psykolog, lege eller student… om du jobber med barn, ungdom, voksne eller eldre… vi ønsker et mangfold av bidrag!

Forslag til bidrag (abstracts) må sendes innen 1. september 2017 til liv.qvale@uib.no

Musikkterapiens første gullalder er snart over. Heldigvis.

Er musikkterapiens første gullalder i ferd med å gå over? Kan vi makte å fornye yrkesrolla på måtar som tar vare på og vidareutviklar dei beste sidene ved musikkterapi som fag og praksis?

Ein respons av Brynjulf Stige på Mikael Claviers innlegg

Mikael Clavier har skrive eit innlegg med den stilige tittelen «Musikkterapiens gullalder», der han spør «Skal musikkterapeuter ta behandlingsansvar? Har vi en frykt for fornying av faget?» Han ser ut til å svare «ja» på begge spørsmål. Eg tykkjer han på ein elegant måte skisserer nokre diskusjonar som det er viktig å ta, nett no. Sjølv lurer eg på om musikkterapiens gullalder snart er over, i alle fall i ei viss tyding av dette ordet. Nettopp difor ser eg store mogelegheiter, dersom vi greier å fornye oss for å bevare dei sidene ved fag og praksis som brukarane set mest pris på og har mest bruk for.

Gullalder kan m.a. tyde oppsving eller blømingstid, medan uttrykket i gresk mytologi vart brukt om ei opphavleg lukkeleg tid i mennesket si utvikling, der vi ikkje sleit med å dyrke jorda, men kunne leve fritt av det vi fann i naturen. No veit ikkje eg kor behageleg det var på våre kantar den tida vi følgde iskanten på jakt etter mat, men eg vel å leike litt med begge desse tydingane av ordet gullalder. Eg tenkjer at norsk musikkterapi i dag opplever eit kraftig oppsving, slik at vi kanskje er på veg mot musikkterapiens gullalder i tydinga blømingstid. Samstundes er det også mogeleg at oppsvinget vil føre med seg at vi ein dag ser tilbake på ein slags «opphavleg gullalder» der arbeidet vårt var mindre regulert av plikter og ansvar i helsevesenet som system. Utviklinga vi er inne i bringer med andre ord med seg både nye mogelegheiter og nye utfordringar. Slik er det i og for seg med mange ting her i livet, men eg meiner absolutt at det er grunnar til å ta dei debattane som Mikael inviterer til.

Innlegget til Mikael spring ut av hans eigne erfaringar som musikkterapeut i spesialisthelsetenesta, men også ein diskusjon som har gått i musikkterapimiljøet i Bergen i eit par års tid. Diskusjonen går sikkert i andre delar av landet også, og temaet er dessutan kjend frå den internasjonale musikkterapilitteraturen, der Jane Edwards er ein av dei som har peika på at det å verte inkludert i eit system også vil innebere at ein vert meir regulert av dette systemet. Dette går det an å vurdere reint pragmatisk: Vil du ha ein jobb, må du ta dei pliktene og det ansvaret som følgjer med. Like problematisk som det er for eit universitet å handtere forskarar som berre vil arbeide med fag og ikkje delta i andre aktivitetar som held systemet i gong, som t.d. komitéarbeid eller programkoordinering, vil det vel vere for helsevesenet å handtere fagtilsette som ikkje kan eller vil ta eit delegert medansvar knytt til det behandlingsansvaret som institusjonane forvaltar. Slik sett er eg opptatt av at vi som profesjon så fort som mogeleg gjer oss ferdige med ein diskusjon for eller i mot og heller snakkar meir om kva type ansvar dette er, og når og korleis vi kan og bør ta det på oss.

Det er vel særleg i psykisk helsevern og tverrfagleg spesialisert rusbehandling (TSB) at dette er akutte problemstillingar i dag, då det på desse felta finst nasjonale faglege retningslinjer som tilrår musikkterapi og samstundes presiserer at behandlinga må utøvast av terapeutar med godkjend utdanning i musikkterapi. Då er det kanskje greitt å presisere at det Mikael ut i frå etablert språkbruk i TSB refererer til som behandlingsansvar mange stader vert omtala som pasientansvar, og at det ikkje er snakk om det overordna behandlingsansvaret (som berre legar og psykologar kan ha etter gjeldande regelverk), men det delegerte ansvaret for å samordne pasientens behandling (som ulike helseprofesjonar kan ta på seg, når og dersom deira kompetanse vert vurdert som relevant).

Kvifor skulle musikkterapeutar ta på seg dette? Fordi det er ein del av det å arbeide i eit behandlingsteam i spesialisthelsetenesta, og fordi det gjev mogelegheiter til å bruke musikkterapikompetansen på meir heilskaplege måtar, argumenterer Mikael. Kvifor skulle musikkterapeuten ikkje ta det på seg? Dersom vi ønskjer oss tilbake til ein «opphavleg gullalder» med mindre sut og ansvar, er vel argumentasjonen svak. Men – der har vore sterkare argument enn som så i sirkulasjon: At arbeidet vårt vert meir regulert når vi vert meir inkluderte i systemet, er ikkje berre ei praktisk utfordring. Kva som vert oppfatta som nødvendig å regulere er sjølvsagt avhengig av verdiar og tradisjonar i helsevesenet, og desse har i stor grad vore meir hierarkiske enn det musikkterapeutar flest identifiserer seg med. Er det ein risiko for at musikkterapeutane no mister særpreget og vert mindre recovery-, ressurs- og samfunnsorienterte i arbeidet sitt?

Eg trur absolutt at det er ein viss risiko for det, samstundes som dei gryande rørslene for brukarstyring og brukarmedverknad i helsevesenet representerer ei opning for at det ikkje treng å gå slik. Det er ikkje sikkert vi treng å velje mellom å stå på utsida av helsevesenet med verdiane våre intakte eller å gå inn og verte omforma av eit system som tradisjonelt har vore hierarkisk og ekspertstyrt. Etter mi vurdering er vi nett no i ein situasjon der vi har mogelegheit for å lukkast med eit slikt «tredje alternativ». Etter 30-40 års utvikling er norsk musikkterapipraksis, -utdanning og -forsking i ferd med å verte anerkjend av helsemyndigheitene, og dette skjer i ei tid der tema som brukarstyring, «recovery» og «personhood» står på dagsordenen. Mange brukarar, fagpersonar, leiarar og helsepolitikarar ønskjer musikkterapeutane velkomne, nettopp fordi vi i samarbeid med andre aktørar kan bidra til eit meir brukar- og ressursorientert helsevesen. Då kan vi – som Mikael argumenterer for – «omfavne den nyvunne tilliten til faget vårt ved å ta det ansvaret vi blir tilbudt og smi mens jernet er varmt». 

Skal vi lukkast, trur eg at vi må tenkje både på kvantitet og kvalitet. Vi treng å utvide opptaket til masterstudiet og utdanne langt fleire musikkterapeutar enn det vi gjer i dag, og vi treng å leggje meir vekt på rettleiing og kompetanseutvikling etter masterstudiet (det ein på engelsk kallar «continued professional development»). Med andre ord: Vi treng å arbeide for at musikkterapeutane får større tyngde til aktivt å utforme dei rollene som er i ferd med å verte tilgjengelege for oss.

Kunst og kreativitet i barnevernfeltet – hva og hvorfor?

Tidsskriftet Norges Barnevern: Invitasjon til å bidra i temanummer

Kunst og kreativitet kan gi viktige bidrag til å forstå og utvikle barnevernfeltet både i praktisk arbeid, i undervisning og i forskning. Musikkterapi, aktivitetsfag samt kreative og inndragende forskningsmetoder er noen eksempel på slike bidrag. 

Vi ønsker å samle tekster som kan bidra til å beskrive og utforske dette temaet. Målet er å lage et temanummer der tekster hver for seg og sammen kan vise hvordan kunst og kreativitet kan bidra til praksis og kunnskapsutvikling i barnevernfeltet. 

Vi ber interesserte forfattere sende sitt abstract på maks 400 ord innen 1.november 2017

til redaktør Reidun Follesø på epost reidun.folleso@nord.no

Tidsskrift for Barnevern er et vitenskapelig tidsskrift på nivå 1 som tar imot både vitenskapelige artikler og fagartikler. Det må fremgå tydelig av abstractet om bidraget tar sikte på å være en vitenskapelig (fagfellevurdert) tekst eller en fagartikkel. Se forfatterveiledning: https://www.idunn.no/file/ci/57865157/Forfatterveiledning_TNB_2016_APA_6th.pdf

Musikkterapiens gullalder

DEBATT: Skal musikkterapeuter ta behandlingsansvar? Har vi en frykt for fornying av faget?

Innlegg av Mikael Clavier

Vi lever i tiden der fremtidens musikkterapi formes, der vi avgjør hvor viktig vår rolle blir i et system. Ved å ta behandlingsansvar åpner vi for muligheten til å gjøre musikkterapeuten sentral i et behandlingsforløp. Vi vil bli mer synlige og mer uunnværlige. Vi vil kunne utvikle musikkterapifaget utover musikkterapirommet og inn på systemnivå, og vi vil kunne jobbe helhetlig med hele pasientens spekter av utfordringer, men også hele pasientens spekter av muligheter.
 

Mikael Clavier

På Recoverykonferansen i Bergen i vår ble jeg stilt spørsmålet om ikke vi lever i musikkterapiens gullalder. Jeg svarte ja, men har i ettertid tenkt på om det egentlig stemmer. Jeg opplever at en frykt for å fornye faget holder oss igjen. Flere institusjoner åpner opp for at musikkterapeutene får behandlingsansvar, at vi får en større rolle i behandlingsforløpene til pasientene våre. En tillitserklæring og åpen dør inn i varmen etter min mening. En fare for fagets integritet for andre.

Jeg har hatt hele min arbeidskarriere som musikkterapeut i rusfeltet, nærmere bestemt Stiftelsen Bergensklinikkene. Fra jeg begynte å jobbe der som nyutdannet musikkterapeut i 2014 og frem til i dag har det skjedd store endringer i både rusfeltet og i musikkterapien. Recovery spiller en sentral rolle i retningen rusfeltet etter hvert tar, og musikkterapi får sin naturlige plass her med sin brukerstyrte tilnærming og empowermentfokus. Fra min hverdag i rusfeltet får jeg også med meg holdningsendringer i det øvrige psykiske helsevesenet. Retningslinjene fra Helsedirektoratet taler vår sak, men viktigst av alt taler brukerne vår sak. Etterspørselen etter musikkterapi vokser fort, og utdanningsinstitusjonene jobber med å utvide kapasiteten for å møte den forventede etterspørselen.

Jeg tror vi lever i musikkterapiens gullalder. Det er nå vår profesjon blir en etablert del av helsevesenet, en selvfølge på lik linje med profesjoner vi har hatt for vane å sammenligne oss med: miljøterapeuter, ergoterapeuter, aktivitører, sosionomer og pedagoger. Men hva med profesjoner som har behandleransvar? Spesialsykepleiere? Kliniske sosionomer? Sammenligner vi oss med dem? Så vidt jeg vet er ikke deres utdannelser basert på at de skal koordinere behandlingsforløp og sette seg inn i behandlingen utover deres fag og ekspertise. Eller hva med psykologer? Personlig hadde jeg lenge en ærefrykt for psykologer. Jeg tenkte dette er mennesker som leser og gjennomskuer meg. De kan grave i menneskers minner og hjelpe dem å forstå indre prosesser og relasjoner til andre. De skriver journalnotater kun de med en viss utdanning får tilgang til, og de skriver epikriser, henvisninger og vurderinger. De kom inn på profesjonsstudiet...!

Ærefrykten gikk over den dagen jeg innså at jeg i min egen arbeidshverdag gjør veldig mye av det samme som en psykolog, samtidig som jeg har musikken: Jeg har musikken som gjør at pasienter som styrer unna psykologene, gjerne oppsøker meg. Relasjonen bygges rundt musikken, og selv om vi snakker om omsorgssvikt i barndommen og traumatiske opplevelser i rusmiljøet er fortsatt musikken rammeverket, limet som holder historiene sammen, og som stimulerer til refleksjoner. Vi snakker jo bare om musikk, om hva Siri Nilsen tenkte da hun skrev «Stille Vann», eller hvorfor Satyricon bruker sminke på scenen. Vi snakker om hvor godt rusmiddelbruk og musikk hører sammen, og om hvorfor det er sånn. Vi snakker om hvilke nye muligheter musikk kan gi for å leve livet pasienten ønsker her og nå. Et liv uten rus, men med musikk, med nære relasjoner, med bolig og jobb, og med mening. Vi snakker også om hva som skal til for å få dette livet, og om hvem som skal involveres for å nå målet. Slik blir musikkterapien til samarbeidsmøter med NAV, til samtaler med pårørende og til oppfølging ut i arbeidslivet.

Jeg som musikkterapeut og behandlingsansvarlig trenger ikke gå så mye i dybden i disse sakene, det har vi egne eksperter til: sosionomer, jobbspesialister og et eget pårørendeteam. Min jobb er å koordinere, henvise til og evaluere dette, sammen med pasienten. Jeg har ikke behandlingsansvar for alle pasientene jeg har musikkterapi med. Heldigvis. Men uavhengig av om fokuset til pasientene er på kliniske improvisasjoner, musikklytting eller på samtaler om jobben de ønsker seg er musikkterapi det viktigste verktøyet jeg har i møte med dem. Musikkterapien former meg som terapeut i møte med pasienten, men viktigst av alt former det meg som menneske i møte med et annet menneske.

Vi bør omfavne den nyvunne tilliten til faget vårt ved å ta det ansvaret vi blir tilbudt og smi mens jernet er varmt. Slik kan vi få muligheten til å videreutvikle musikkterapien og tilpasse den dagens helsevesen. Vårt fag har for stort potensiale til å være en aktivitet på siden av behandlingen. Musikkterapi er behandling, og musikkterapeuten er en behandler. 

Responsiveness in Music Therapy Improvisation: A Perspective Inspired by Mikhail Bakhtin

ISBN :  9781945411236
E-ISBN : 9781945411243

Through the adoption of Mikhail Bakhtin's terms, this book presents a new creative theory called Musical Responsiveness. The theory proposes that responsiveness in improvisation is an open-ended, continual process, and that it involves not just creating meaningfulness and harmony, but also engaging laughter, struggle, dispute, and misunderstanding. To become musically responsive is a process of becoming answerable to the client; and in doing so, the therapist undertakes ethical challenges and tensions. Although without immediate implications for what to do, this book offers new insights and fresh perspectives on the use of improvisation in the practice of music therapy. 

Doktor musikk

Bilde: Faksimile fra fontene.no

Hans Petter Solli (44) husker dagen for 16 år siden da han kom med bongotrommer og gitar til skjermet psykiatrisk avdeling på Vor Frue Hospital i Oslo. Han var utdannet musikkterapeut fra Musikkhøgskolen og hadde begynt i en 20 prosent prosjektstilling. Det var ingen stillinger for musikkterapeuter i psykisk helsevern i Oslo, og han var innstilt på å bevise behovet. Han lastet trommene ut av bilen, kom blid inn på avdelingen, til blikk og kommentarer. Hadde han virkelig tenkt å behandle alvorlig syke psykosepasienter med trommer? Sosionomer, vernepleiere og sykepleiere var skeptiske. Noen var engstelige for at pasienter kunne bli mer psykotiske av musikken. 

– Kanskje hadde de sett for seg at vi skulle lytte til panfløytemusikk, og jeg sa vel noe sånt som «ja, nå skal vi lage liv her». Jeg var trygg på min rolle og oppfattet motforestillingene som sunn skepsis til musikkterapi som ny behandlingsform, sier Solli.

NFMT arrangerer kurs med Daniel Thomas

Tittel på kurset er:

"The Economics of Therapy workshop - using core clinical competencies to develop and sustain new music therapy jobs"

Når: Lørdag, 18. november fra 09.00 - 14.00
Hvor: Trondheimsveien 2 (NFMT sine lokaler)

Daniel Thomas, Music Therapist & Joint-Managing Director, Chroma
Daniel qualified as a music therapist in 2002. He is a 2017 Advancing Healthcare Awards winner for his work with Chroma, the UK's leading provider of art, drama and music therapy services. Through Chroma, Daniel leads a team of 60+ Arts Therapists working across the health, education and social care sectors in his role as Joint-Managing Director. His own music therapy work focuses on children and families, especially supporting attachment, bonding and resilience. Daniel has also worked in prisons, mental health settings and in special and mainstream schools with children on the autistic spectrum. His book, "The Economics of Therapy" has also just been published by Jessica Kingsley Publishers.

- Det er gratis å delta for medlemmer av NFMT
- Det blir servert enkel lunsj
- Påmelding til viggo.kruger@uib.no

Kurset er åpen for andre deltakere. Kurset koster da kr 750,-
 

Dagskonferanse: Musikk er livet!

Konferansen presenterer faglige og kunstneriske innlegg av fagpersoner og ungdommer om bruk av musikk som forebyggende verktøy i utfordrende overganger.

25. oktober 2017 i Auditoriet i Nygårdsgaten 114 i Bergen (Uni Research Helse).

Det nasjonale kompetansenettverket for musikkterapi i barnevernsfeltet er arrangør og faglig ansvarlig for konferansen.

Medlemmer av arrangementskomite: Hilde Baardsen (Bufetat region vest), Nina Bolstad (Bergen kommune) og Viggo Krüger (Aleris Omsorg Norge/GAMUT, Griegakademiet).

Nettverket har som målsetning å arbeide for implementering av eksisterende kunnskap og finne gode arenaer for praksisutvikling og for etablering av nye forskningsprosjekt.

Kompetansenettverket samler representanter fra

• Regionale kompetansesenter for barn og unge (RKBU/RBUP),
• Bergen kommune,
• CREMAH (Norges musikkhøgskole)
• Høgskolen i Bergen,
• Høgskolen i Oslo og Akershus
• Bufetat region vest
• KoRus-vest Bergen
• Aleris Ungplan & BOI
• GAMUT (Universitetet i Bergen og Uni Research Helse).

MFOs yrkesetiske retningslinjer for musikkterapeuter - ny revidert versjon

I 2008 vedtok MFOs forbundsstyre for første gang yrkesetiske retningslinjer for musikkterapeuter. Formålet med de yrkesetiske retningslinjene er å sikre et etisk forsvarlig nivå på den musikkterapeutiske yrkesutøvelsen, både innenfor klinisk utøvelse, rådgiving, undervisning og forskning, og annet arbeid der musikkterapeuten er involvert.
Disse retningslinjene har vært utgangspunkt og basis for mye av det faglige og fagligpolitiske arbeidet vi i MFO – i samarbeid med Norsk forening for musikkterapi og de to utdanningsinstitusjonene Norges Musikhøgskole i Oslo og Griegakademiet i Bergen – har utført siden disse ble vedtatt første gang.

Nå i 2017 har disse blitt evaluert av MFOs fagpolitiske utvalg for musikkterapeuter ved Rita Strand Frisk, Kerstin Dyblie Erdal, Gisle Fuhr, Christine Wilhelmsen og Guro Høimyr. Retningslinjene har også vært på høring blant berørte organisasjoner og institusjoner.

I MFOs forbundsstyre den 12.06.2017 ble de nye og reviderte retningslinjene formelt vedtatt.

Rockovery: Bergen

Konsert med plateaktuelle artister fra musikkterapi!

Gratiskonsert på Madam Felle onsdag 10.mai kl 20.00

Artistene Angelica Kjos, Soul Party og Gatens Evangelium har minst to ting til felles: De har alle tilknytning til musikkterapi og de platedebuterte i 2016. Musikken spenner seg fra bergensrock til indiepop, og reflekterer levde liv, dyrekjøpte erfaringer og håp i horisonten. Konserten er del av fagkonferansen Recovery: Rus og psykisk helse, som arrangeres av Bergensklinikkene på Radisson Blu Royal Hotell, Bryggen, 10. - 11. mai. Recovery handler om å rette fokus mot det som gir et godt liv på tross av psykiske helseproblemer. Musikk har spilt en viktig rolle i recovery-prosessen til alle artistene som står på scenen denne kvelden. Velkommen til en konsert utenom det vanlige!

Angelica Kjos er et løvetannbarn i ordets mest ekstreme forstand. Hun flyktet fra Irak som 4-åring, men livet i Norge ble ikke som hun hadde håpet. Etter mange år med ekstreme livspåkjenninger har hun endelig sprunget ut av asfalten, kjempet og blomstret. En ekte løvetann. Hun har nå vært rusfri i 3 år, og jobber for å hjelpe andre som har det vanskelig. I 2016 gav hun ut sangen «Løvetann» på plateselskapet Victoria Grammofon. Stemmen er full av sjel, som bare et levd liv kan ha. Hun har med seg Hans Petter Solli på gitar. Lytt: https://victoriagrammofon.com/2016/06/11/angelica-kjos-arets-lovetann/

Soul Party har høstet gode kritikker for EP'en "Wicked Times", produsert av Yngve Sætre i Duper Studio. «Musikalsk er dette en bra blanding av indiegitar funk og soul – og med en vokalist som har hørt mye på Damon Albarn», heter det i plateanmeldelsen fra Bergensmagasinet. Legger du til en god dose psykedelia, er dette en dekkende beskrivelse av musikken til Soul Party. Låtskriver, vokalist og gitarist Francis McAuley er mest kjent fra undergrunnsbandet Love the Mink, som i 1999 vant musikkonkurransen Zoom foran Sondre Lerche. Francis omtales gjerne med fornavn i musikkmiljøet i Bergen, og forventningene er store når han har ett nytt prosjekt på gang. Med seg i Soul Party har han tidligere Good Time Charlie-bassist Øystein Lydvo, og unge, lovende og stødige Preben Samuelsen på trommer. CD'en blir å få kjøpt under konserten. Lytt: http://phonofile.link/soul_party

Gatens Evangelium spiller fengende bergensrock og har lenge vært en live-favoritt på byens konsertscener. Bandet består av låtskriver Morten Sommerbakk på vokal, Sigurd Ekenes på el.gitar, Bjarte Stien på el.gitar/keyboard, Geir Akse på trommer og Lasse Tuastad på bass. Da Bergensmagasinet skulle kåre den beste musikken fra 2016 rangerte de release-konserten til Gatens Evangelium på en 6. plass over årets beste konserter, og EP’en «Løp for livet» på en 25. plass over årets beste plater. «Morten Sommerbakk skriver sterke tekster fra livets skyggeside, og fremfører dem med en medfølende sårhet i stemmen», skriver Magne Fonn Hafskor om debutplata. «Har du hørt den, vet du noenlunde hva du fikk her – bortsett fra at Gatens Evangelium live låter både tettere, mer energisk og pønka enn studioversjonen», skriver han om release-konserten deres. EP’en kan du høre på nett, men vil du oppleve bandet live bør du ta turen til Madam Felle denne kvelden! Lytt: http://phonofile.link/loep-for-livet

Support: Lost & Found med musikkterapibrukerer fra Helse Bergen og Stiftelsen Bergensklinikkene. Se videoen til «Våpenbror» med musikkterapeut Steinar Hjelmbrekke her: http://bergensmagasinet.no/aktuelt/rus-bit-bildet/

Rockovery på Spotify: https://open.spotify.com/user/olyd/playlist/2SSlV8DaKN1LNGJGHFedx7

 Rockovery på Tidal: https://tidal.com/playlist/c7f42f59-d946-4b68-be73-76fd8549bc2f

Arrangementet støttes av POLYFON - kunnskapsklynge for musikkterapi og arrangeres i samarbeid med NFMT - Norsk forening for musikkterapi, www.musikkterapi.no.                                                          

Kontaktperson: Musikkterapeut Øystein Lydvo, olyd@helse-bergen.no. 


 

Etterutdanning i musikkterapi

Velkommen til kurs i Bergen!

Tema for dette etterutdanningskurset er relasjonsarbeid med barn og unge innenfor psykisk helsevern, utfordringer ved samtidig rusmisbruk og psykiske lidelser, oppfølgingstilbud samt traumeforståelse.

Dette er en god plass for å møte og skape nettverk mellom musikkterapeuter som jobber eller ønsker å jobbe innenfor psykisk helsevern/rusomsorg.

Tid: 6. - 7. april 2017

Stad: RKBU Vest sine undervisningslokaler i Nygårdsgaten 114 (høyblokken), Bergen

Kurset er gratis, lunsj er ikke inkludert.

Påmeldingsfrist: 20. mars

Klikk her for påmelding og mer informasjon her!

Bilde: Illustrasjonsfoto

Boklansering av Musikkterapi i praksis 26. mars i Operaen

Musikkterapi i Operaen? Jepp. Det skjer 26. mars, kl. 15.30-16.45, i Formidlingssenteret i DNO. 

CREMAH ønsker alle velkommen til lansering av boka "Musikkterapi i praksis". Venjas Harem spelar. Korte innblikk frå bokkapitla. Videoframvising og mykje meir. Redaktørar for boka er Tom Næss og Even Ruud (bildet). Dette blir gøy! Boklanseringa er ein del av arrangementet "Lyden av Musikkhøgskolen".

Lyden av Musikkhøgskolen kulminerer med en dag hvor Musikkhøgskolen  fyller Operaen med musikk. Fra kl. 12.00, når Operaen åpner for publikum, vil de offentlige områdene i Operaen syde av aktivitet - med konserter, forestillinger og forskningspresentasjoner. Det vil være familieaktiviteter of presentasjoner i Formidlingssenteret. Samtidig tar vi tre scener i bruk til spesielle konserter

Gratis og open for alle!

Les mer om arrangementet her