FAGPOLITIKK PÅ DAGSORDEN

Med firerpartsamarbeidet settes det fagpolitiske arbeidet for musikkterapeuter på dagsordenen. Arbeidsgruppen består av lederne for Norsk forening for musikkterapi, Musikernes Fellesorganisasjon, Norges Musikkhøgskole og Griegakademiet. Gruppen møtes en gang i året for å diskutere fagstrategiske og fagpolitiske spørsmål. - Det er flere grunner til at fagpolitiske tema har blitt så sentrale nå, sier Viggo Krüger.

Tekst: Ingelill Eide

Nødvendig med fagpolitisk arbeid og strategier
Musikkterapi etablerte seg i Norge på 70-tallet, med et knippe pionerer og egen utdanning på Norges Musikkonservatorium. Siden den gang har musikkterapifaget vokst, både i praksisfeltets bredde og antall musikkterapeuter som utdannes hvert år. Spesielt de siste 10 årene har det blitt opprettet nye stillinger innenfor nye felt og musikkterapi blir også omtalt i politiske kretser. Hvorfor er det først nå fagpolitiske tema har blitt så sentrale?

- En grunn er at det utdannes flere musikkterapeuter enn før og at vi derfor trenger et sterkere fokus mot fagpolitiske spørsmål, forklarer Viggo Krüger, leder for Norsk forening for musikkterapi (NFMT).

- En annen grunn er at vi trenger å verne om brukere og pasienters interesser. I dagens samfunn er det mange som gjerne vil kalle seg musikkterapeuter men som ikke har utdannelsen musikkterapi krever. Å rette fokus mot fagpolitiske tema handler om å sikre at de som skal ha tilbud om musikkterapi får et tilbud som er basert på utdanning og forskningsbasert kunnskap. En tredje grunn er at myndighetene i større grad enn før nedfeller musikkterapi i nasjonale retningslinjer slik det er gjort innen psykisk helse og rusbehandling. Når myndighetene gjør dette trenger vi å følge opp med fagpolitisk og fagstrategisk arbeid som gir myndighetene grunn til å tro på musikkterapi også i fremtiden, sier han. 

Hvilke fagpolitiske utfordringer står vi ovenfor?
Krüger mener musikkterapeuter står overfor flere fagpolitiske utfordringer. Mangelen på beskyttet tittel gjør at alle som vil det kan kalle seg for musikkterapeut. Autorisasjon for musikkterapeuter står derfor høyt på agendaen.

- På sikt trenger vi å arbeide for at musikkterapeuter får autorisasjon, en kamp som vi tapte i fjor. NFMT tror likevel at det er mulig å få på plass en autorisasjonsordning i fremtiden, og vi ser etter muligheter for å bearbeide grunnen for dette, sier han.

Han får støtte av Hans Ole Rian, forbundsleder i Musikernes Fellesorganisasjon (MFO):

- Et av de største fagpolitiske spørsmålene for musikkterapeuter i dag er autorisasjon av faget - på noe lengre sikt enn ønskelig, men det er helt klart et mål for oss at musikkterapeuter skal få autorisasjon. I tillegg er det viktig å jobbe for anerkjennelse av faget som en viktig faktor i helse og rehabilitering innenfor blant annet rus, psykiatri, funksjonshemming, kriminalomsorg, i tillegg til demens og flere aktuelle felt, sier Rian.

Viggo Krüger mener også at vi må fortsette å utvikle musikkterapi som profesjon.

- Måten vi gjør dette på er å utvikle praksis, formidling og forskning. Her kan alle musikkterapeuter være med å dra lasset. Det er viktig at miljøet står samlet om å lage gode og troverdige fortellinger om musikkterapi som behandling/forebygging/helsefremmede tilnærming etc, sier han.

Ikke godt nok fagorganisert
- En annen fagpolitisk utfordring er at musikkterapimiljøet relativt sett ikke er godt nok fagorganisert. Så lenge vi ikke er organisert godt nok, er det vanskelig å få en fagorganisasjon til å fremme vår sak. NFMT sitt perspektiv er at MFO er den organisasjonen som per dags dato støtter vårt arbeid på en best mulig måte. Det er derfor en fordel hvis musikkterapeuter melder seg inn i MFO slik at vi samlet sett kan få best mulig drahjelp derfra, sier Viggo.

Fagpolitikk på dagsorden
NFMT har satt fagpolitikk på dagsorden i egen organisasjon og samarbeider tett med MFO og utdanningene rundt fagpolitiske spørsmål:

- NFMT sin rolle i dette er å være koordinator for det vi kaller firepartsamarbeidet. Firepartsamarbeidet, eller "firerbanden" som vi humoristisk kaller det under møtene, er sammensatt av NFMT, MFO, Griegakademiet og Norges Musikkhøgskole (NMH). Ledere for disse institusjonene møtes en gang i året for å diskutere fagstrategiske og fagpolitiske spørsmål. NFMT koordinerer tema forbundet med politiske innspill, høringer, medieinnslag og spørsmål knyttet til utdanning, utdyper Viggo.

Hans Ole Rian og MFO er veldig fornøyde med dette firerpartsamarbeidet, og mener at både det de har fått til og det de kommer til å oppnå, er og kommer til å bli et resultat av dette samarbeidet.

- Samarbeidsavtalen er oppe til revisjon. Arbeidsgruppa og NFMT ser på muligheten for en mer vital avtale, forteller Rian.

Firepartsamarbeidet har som hovedmålsetning å bygge musikkterapi som profesjon i Norge. Herunder følger aksjonspunkter som berører samfunnsdeltagelse (mediedeltakelse, deltakelse ved høringer, nasjonale retningslinjer etc) og arbeid for å øke utdanningskapasiteten ved utdanningsinstitusjonene.

- På sikt vil spørsmålet om autorisasjon dukke opp igjen, men det er ikke aktuelt å restarte dette arbeidet akkurat nå, mener Viggo. 

I mindretall på arbeidsplassen
Musikkterapeuter er ofte i mindretall på en arbeidsplass og kanskje den eneste som er fagorganisert hos MFO, noe som kan by på utfordringer.

- Hovedutfordringen er at de ofte lokalt på arbeidsplassen ikke har noen tillitsvalgt, sier Rian. - Det vil og si at de ikke har noe naturlig MFO-nettverk å diskutere faglige eller andre utfordringer de står ovenfor. Vi har gode relasjoner til de andre LO forbundene, som ofte kan bistå våre medlemmer etter henvendelse. Vi har ved våre regionlag mulighet og rett til å bistå medlemmene ved lokale forhandlinger eller ved andre utfordringer.

Økt utdanningskapasitet
Musikkterapi er et fag og en yrkesgruppe i vekst. Blant annet i de nasjonale veilederne for behandling av psykose og rus/avhengighet, er musikkterapi anbefalt som behandling. I den forbindelse har det kommet opp spørsmål om vi utdanner nok musikkterapeuter i Norge. Frode Thorsen, instituttleder ved Griegakademiet, Universitetet i Bergen, mener at utdanningskapasiteten bør økes.

- Forskning, ikke minst ved GAMUT, dokumenterer jo at musikkterapi er effektiv behandling i stadig flere sammenhenger. Men hvis det skal være mulig å møte økt etterspørsel så må utdanningskapasiteten økes vesentlig, sier Thorsen.

- Vi vil gjerne bidra til det, men da sett i sammenheng med en koordinert nasjonal strategi. Vi vektlegger derfor god kontakt med NMH, MFO og NFMT.

Thorsen mener at økt utdanningskapasitet også må ses i sammenheng med rekrutteringsutfordringen.

- Fagmiljøene må i årene som kommer engasjere seg sterkt i å stimulere til økt søkning. UiB har prioritert musikkterapi og satt av ressurser til å øke studenttallet allerede nå, forteller han.

I 2006 overtok Griegakademiet musikkterapistudiet og det tilknyttede forskermiljøet som holdt til på Høgskulen i Sogn og Fjordane. I dag er musikkterapimiljøet godt integrert i Griegakademiets fagmiljø. De har svært mye å bidra med og de oppfattes som en stor ressurs.

- Jeg har også inntrykk av at studentene glir godt inn i miljøet, både faglig og sosialt. Jeg skulle likevel ønske meg at musikkterapi var samlokalisert med resten av miljøet. Vi jobber med saken, sier Thorsen.

Ikke bare dimensjonering, men også innhold

Peter Tornquist, rektor ved NMH mener at man også bør diskutere utdanningskapasiteten på nasjonalt plan, ikke bare ved den enkelte utdanningsinstitusjon.

- På den ene siden er det snakk om dimensjonering: hvor mange studieplasser trenger vi? Samtidig er det viktig å diskutere hva slags utdanning vi gir. Det er ikke sikkert at en 5-årig master eller et årsstudium kan dekke alle behov. Vi trenger en nasjonal diskusjon for å se på hva slags musikkterapeuter vi trenger, sier han.

I tillegg til dimensjoneringen trekker Tornquist fram at det å se på innholdet i utdanningen er en sentral del av den utviklingen musikkterapi er i. Vektingen mellom det kunstfaglige og det helsefaglige ståstedet bør være en viktig del av diskusjonen om utdanningen.

- Hvor skal man legge tyngden mellom det kunstfaglige og det helsefaglige ståstedet? spør han. - En 50/50 fordeling kan bli både vanskelig og feil. Dette er en diskusjon jeg gjerne vil ha både helsefagene og utdanningen i Bergen med i. Det er viktig at vi treffer det behovet arbeidsmarkedet har.

Han trekker også fram viktigheten av den forskningen som gjøres på musikkterapi både i Bergen og Oslo, og at musikkterapi som disiplin har et svært godt samspill mellom teori og praksis.

- Senter for musikk og helse er ett av våre tre forskningssentre på NMH og de produserer veldig gode resultater. Personlig mener jeg at det er viktig å styrke integreringen av forskningsmiljøet ytterligere og jeg tror en slik styrket integrering vil komme ut av diskusjonen om det kunstfaglige- og helsefaglige ståstedet, sier han.

I likhet med utdanningen ved Universitetet i Bergen er musikkterapistudiet godt integrert også ved Norges Musikkhøgskole og utdanningen rekrutterer studenter fra de utøvende og pedagogiske utdanningene på musikkhøgskolen.

- Det skjer en gledelig smitteeffekt der, men det kunne vært enda mer. Jeg er kjent med at ved en del av de institusjonene vi samarbeider med internasjonalt har musikkterapi etablert seg enda sterkere inn i det musikkfaglige, både i Nederland og Danmark. Det er et langsiktig mål at vi skal få til det samspillet, sier Tornquist.