POLYFON-KONFERANSEN BLIR UTSATT TIL 2021

Med dagens smittesituasjon i Bergen, og med utsiktene til at månedene framover kan bli krevende i et smitteperspektiv, har vi bestemt oss for å utsette POLYFON-konferansen «Veier til ny praksis: Musikkterapi og implementering» til 2021.

Vi beklager dette, men håper dere har forståelse for at vi i denne usikre situasjonen valgte å ta en slik avgjørelse. Vi begynner nå arbeidet med å informere alle bidragsyterne, og kommer tilbake til dato for konferansen på et senere tidspunkt, når smittesituasjonen er mer avklart.

I mellomtida fortsetter vi det daglige arbeidet for utvikling av musikkterapifeltet, sammen med alle de brukerne, praktikerne, forskerne og lederne som daglig engasjerer seg i klyngesamarbeidet.

Les mer her

Forskningsprosjekt søker deltakere – kan du hjelpe?

Forskningsprosjektet Homeside ved Norges musikkhøgskole søker deltakere. Kjenner du til noen som kan tenke seg å få opplæring i tilpassede musikk- eller leseaktiviteter? Prosjektet retter seg mot par eller to nære personer som bor sammen der en av dem har demens eller symptomer på demens. Deltakere får opplæring og veiledning hjemme.

Homeside er en stor internasjonal studie som undersøker effekt av indirekte musikkterapi for hjemmeboende personer med demens og deres nærmeste. Studien kan få stor betydning for musikkterapiens plass og rolle i fremtidens eldreomsorg – i Norge og internasjonalt. Men verdien av studien og dens resultater er avhengig av at mange deltar. Kan du støtte prosjektet ved å fortelle om prosjektet til aktuelle deltakere eller spre informasjon til andre relevante aktører? 

Vil du vite mer eller vet du om noen som vil være med? 
Ta kontakt med forskerne Karette Stensæth, Tone Kvamme, Kjersti Johansson og Kristi Stedje:

Ring/SMS: 455 15 766
E-post: homeside@nmh.no   

Les mer om prosjektet her: www.homesidestudy.eu/norway 
Facebook: Homeside Norge

Se også video laget av Aldring og helse her:
https://www.aldringoghelse.no/alle-artikler/er-musikk-og-leseaktiviteter-positivt-helse-og-livskvalitet/

Foto: Silje Måseide

Bli med på POLYFON-konferansen 2020!

10. november kl. 9.00-15.30 på Høgskulen på Vestlandet, campus Kronstad

Årets POLYFON-konferanse arrangeres i samarbeid med Bergen kommune.
 
Konferanseprogrammet består av tre ulike plenumssesjoner, med vekt på barn og unges helse, rus og psykisk helse, samt eldrehelse. Det blir musikkinnslag, film, foredrag og samtaler. Årets konferansier er den profilerte artisten og menneskerettighetsforkjemperen Marthe Valle.

Det blir også parallelle foredrag i 5 spor, og vi jobber med å få på plass et rikholdig posterprogram.
 
Kvelden før (kl. 19 den 9. november) legger vi opp til en flott POLYFON-konsert i samarbeid med Pøbelscenen på Kvarteret.

Velkommen til en flerstemmig konferanse der brukere, praktikere, forskere og ledere utveksler erfaringer og visjoner.

Brukere får konferansen gratis. For program og priser ellers, se www.gamut.no/polyfon/polyfon-konferansen/
 
Vi tar forbehold om eventuelle endringer i arrangementet dersom koronasituasjonen til høsten måtte kreve det (f.eks. delvis eller helt digitalisert konferanse).
 
Påmeldingsfrist 1. november (early-bird-frist 10. september



Debattinnlegg: Den nærmeste utviklingssonen for musikkterapeutprofesjonen

skrevet av Brynjulf Stige, Wolfgang Schmid, Hans Petter Solli & Gro Trondalen

Under den nasjonale musikkterapikonferansen nylig ble det arrangert en rundebordskonferanse der spesialistutdanning for musikkterapeuter var tema. Som medlemmer i utvalget som UiB og NMH i 2019 nedsatte for å utrede spørsmålet, tok vi initiativ til diskusjonen. I panelet deltok også instituttleder Randi Rolvsjord (Griegakademiet, UiB), Gisle Fuhr (NMH/NFMT) og Christine Wilhelmsen (leder i NFMT). Vi vil benytte anledningen til å takke NFMT for at temaet fikk plass på konferansen. Takk også til øvrige paneldeltakere og til publikum for en god og saklig diskusjon om denne viktige saken for profesjonen vår.

Vi håper diskusjonen fortsetter, og at dette vil bidra til å belyse saken fra ulike sider. I denne teksten vil vi utdype utvalgets vurdering av to av de spørsmålene som kom opp under konferansen. Spørsmålene ble formulert på ulike måter i løpet av diskusjonen, og vi velger å parafrasere dem slik:

• Er det ikke prematurt å etablere spesialistutdanning i en så liten og uferdig profesjon?

• Hvorfor legge så stor vekt på samfunnsoppdraget innen psykisk helse og rus?

Dette er store spørsmål som i seg selv fortjener grundige diskusjoner. Vi vil gi noen korte innspill, og også vise til deler av utredningen der disse temaene er diskutert.

Er det ikke prematurt å etablere spesialistutdanning i en så liten og uferdig profesjon?

Spørsmålet om «timing» er etter vår vurdering sentralt i vurdering av strategier for profesjonsutvikling. Venter vi til alle forutsetninger for neste steg er til stede, er vi sannsynligvis for sent ute. Setter man i gang før de mest grunnleggende forutsetninger er på plass, vil initiativet falle i fisk. I kapittel 2 i utredningen (Stige, Schmid, Solli og Trondalen, 2020) gir vi en skisse av musikkterapeutprofesjonens utvikling i Norge. Ett av de poengene vi framhever er at norsk musikkterapi gjennomgående har vært tidlig ute med sine initiativ. Samtidig har det vært få initiativ som har vært så premature at de faktisk har falt i fisk. Denne kombinasjonen ser ut til å ha tjent profesjonens utvikling her til lands. Norge var det første land i Norden som etablerte musikkterapiutdanning og er uten tvil det landet i Norden der musikkterapien i dag har best fotfeste, både når det gjelder utdanningstilbud, anbefalinger i nasjonale retningslinjer og opprettelse av stillinger for musikkterapeuter.

Litt retorisk kan vi spørre: Var det noen gang et viktig utviklingssteg i norsk musikkterapi som ikke var litt prematurt? Ta som eksempler de to utdanningene, de to internasjonale tidsskriftene og de to forskingssentrene som vi har her til lands. Ingen av disse ble etablert på grunn av overskudd på faglige og økonomiske ressurser, men fordi man hadde en visjon om å bygge faget. Initiativene kom fordi musikkterapi trengte lærerkrefter og praksisplasser, forskere og vitenskapelige arenaer, mer enn at vi alt hadde det. I kapittel 7 i utredningen har vi gjort nærmere greie for dette, der vi vektlegger profesjonsutvikling i et utviklingsøkologisk perspektiv.

Vi kan bruke en sammenlikning for å få fram poenget: Et barn lærer ikke å snakke et språk dersom vi venter med å kommunisere språklig med det til barnet kan snakke selv. Vi kommuniserer med et lite barn som om det mestrer språket, og gjennom deltakelse i slike interaksjoner tilegner barnet seg språklige ferdigheter. Litt mer teoretisk kan vi med Vygotsky (1978, s. 86) si at vi arbeider i og med «den nærmeste utviklingssonen», også kalt den «proksimale utviklingssonen». Vi må altså være for tidlig ute dersom vi skal være tidsnok ute. Samtidig må vi unngå å være alt for tidlig ute. Vi må lansere forslag som er innenfor den nærmeste utviklingssonen. Dette har vi vært særlig opptatt av i arbeidet med utredningen.

Diskusjonen under musikkterapikonferansen gav oss en ny mulighet til å tenke gjennom dette, og vi vil utdype poenget vårt: Etter vår vurdering vil en ny proksimal utviklingssone for profesjonen ikke være på plass med mindre tre betingelser er til stede: Det må være (1) ildsjeler for saken, (2) et konkret utviklingsbehov, og (3) et reelt mulighetsvindu.

Vi vil kort skissere hva vi mener er situasjonen i dag for spørsmålet om spesialistutdanning:

1. Ildsjeler: Som diskusjonen allerede viser, er det et engasjement for spørsmålet om spesialistutdanning, og det er også ildsjeler som gjerne vil bli med i arbeidet for å utvikle dette. Medlemmene i utvalget som har arbeidet med utredningen representerer en mellomgenerasjon i faget. Vi registrerer også at det er engasjement og innsatsvilje for spesialistutdanningssaken i pionergenerasjonen før oss – og ikke minst blant flere av de som er yngre musikkterapeuter i dag. Ildsjeler finnes følgelig uavhengig av fartstid innen musikkterapiprofesjonen.

2. Utviklingsbehov: Hvilken forskjell vil det gjøre å få på plass en spesialistutdanning? I kapittel 2 i utredningen tematiserer vi profesjonshistorier, der vi bl.a. peker på at mange profesjoner har brukt spesialistutdanninger som en praksisorientert satsing som sikrer kvalitet i tjenestene. Ett eksempel er psykologene, som begynte å arbeide med spesialistutdanning på et tidspunkt der de var svært få (færre enn det musikkterapeutene er i dag) og hadde store problemer med å få jobb. I kapittel 7 kommer vi inn på hvordan spesialistutdanning kan vurderes ut ifra behov hos brukere, profesjonsutøvere, tjenester og samfunn. For musikkterapeutene vil en spesialistutdanning gi et alternativ (for noen et supplement) til en akademisk eller administrativ karrierevei. Man kan utvikle seg og heve sin kompetanse med utgangspunkt i praksis. Dette vil bidra til profesjonens utbredelse og innflytelse, noe som synes å forebygge slitasje og utbrenthet blant profesjonsutøvere.

3. Mulighetsvindu: Hva er det som gjør dette mulig å arbeide med, i dag? Vår vurdering er at det ikke ville vært mulig å foreslå en spesialisering i musikkterapi for få år siden. Det er nå det er mulig, og derfor haster det. Et mulighetsvindu ble skapt av psykose- og rusbehandlingsretningslinjene i 2013 og 2016. For første gang foreligger nasjonale føringer om at musikkterapi skal implementeres i hele landet. Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget har gjentatte ganger uttrykt bekymring for at dette ennå ikke er realisert. Men politisk engasjement er som kjent: ferskvare. Hvor lenge vil det være regional og nasjonal energi i spørsmålet om hvordan realisere disse retningslinjene? Vår vurdering er at et mulighetsvindu er åpent, men at vi ikke kan ta for gitt at det vil fortsette å være slik. Det er på denne bakgrunn det er viktig å videreføre arbeidet med spesialistutdanning.

Hvorfor legge så stor vekt på samfunnsoppdraget innen akkurat psykisk helse og rus?

Diskusjonen under den norske musikkterapikonferansen viste at det er interesse for spørsmålet om det er riktig å legge så stor vekt på musikkterapiens samfunnsoppdrag innen akkurat psykisk helse og rus. Musikkterapifaget er vitterlig større enn dette, og det er reelle samfunnsbehov også på mange andre områder.

På generell basis vil vi si oss enige i at profesjonsutvikling ikke bare handler om å arbeide i tråd med et samfunnsoppdrag. Vi mener at musikkterapiprofesjonen har et samfunnsansvar som går langt utover dette, der det kan være store behov i et samfunn som ikke omfattes av det samfunnsoppdraget som profesjonen til enhver tid måtte ha. Det er ikke gitt at myndighetene ser alle profesjonens muligheter, eller at de prioriterer i tråd med musikkterapiprofesjonens verdigrunnlag. Profesjonsutvikling må altså skje på bred front og ikke avgrenses til arbeid i tråd med kun et samfunnsoppdrag.

Når det er sagt, mener vi at det er av avgjørende betydning at det arbeides seriøst med å fortolke og realisere det samfunnsoppdraget som er gitt. Noe av det som skaper en profesjon, er nettopp et samfunnsoppdrag, så det må ivaretas og utvikles. Når det gjelder spesialistutdanning for musikkterapeuter, er dette veldig konkret: En spesialistutdanning må finansieres, og det er neppe realistisk å få det på plass om en ikke starter der det allerede finnes et samfunnsoppdrag. Så får man heller arbeide for å utvide dette samfunnsoppdraget over tid til også å omfatte andre praksisområder. Vi har diskutert disse spørsmåla i utredningens kapittel 1 og 2, og vår vurdering er at det kun er innen psykisk helse og rus at det i dag er et tydelig nok samfunnsoppdrag til at det er realistisk å finansiere og utvikle en spesialistutdanning. Dette oppdraget er til gjengjeld knyttet til utvikling gjennom et helt livsløp. Vi mener det er svært viktig å komme i gang med å realisere dette, blant annet fordi retningslinjene ikke er implementert nasjonalt. Myndighetene har heller ikke gitt signaler om at de vil subsidiere oppbygging av musikkterapitjenester i hele landet. Muligheten for å få musikkterapistillinger i de delene av landet der musikkterapi ennå er en sjeldenhet, er da at tjenestene får drahjelp til å innse at musikkterapi er viktig nok til å prioriteres også innen eksisterende rammer. Den kvalitet og tyngde som en spesialistutdanning vil gi, vil nettopp bidra til et helhetlig tilbud for alle.

Litteratur

Stige, B., Schmid, W., Solli, H.P. & Trondalen, G. (2020). Utredning av muligheter for spesialistutdanning i musikkterapi. Bergen & Oslo: Griegakademiet, UiB & Norges musikkhøgskole.

Vygotsky, L. S. (1978). Mind in Society: The development of higher psychological processes. Cambridge, MA: Harvard University Press.

Debattinnlegg: Spesialisering for musikkterapeuter?

skrevet av Brynjulf Stige, Wolfgang Schmid, Hans Petter Solli & Gro Trondalen

Norsk musikkterapi er i medvind, med etterspørsel fra brukerne, tiltagende tjenesteutvikling i kommuner og helseforetak og økende støtte fra myndighetene. Når regjeringa nylig la fram Utdanningsløftet 2020, med nye studieplasser på fagområder som samfunnet har behov for, var det bl.a. satt av midler til 14 nye studieplasser i musikkterapi. Dette kommer i forlengelsen av at Helsedirektoratet de siste åra har gitt anbefalinger av musikkterapi i flere nasjonale faglige retningslinjer.

Med retningslinjene har det oppstått et nytt mulighetsrom, men også økt konkurranse. Mens fagfeltet tidligere fikk minimal offentlig oppmerksom­het, har musikkterapiens framgang vært med på å skape en stadig sterkere samfunnsinteresse for sammenhenger mellom musikk og helse. Siden musikkterapi foreløpig ikke er en autorisert helseprofesjon, oppstår det lett en uklarhet. Da Solberg-regjeringa la fram en satsing på musikkterapi i sitt forslag til statsbudsjett for 2015, viste det seg for eksempel at dette likevel ikke handla om musikkterapi, slik vi bruker begrepet. I stedet ble dette starten på en nasjonal satsing på musikkbasert miljøbehandling. Musikk er en allmenn ressurs som bør brukes på ulike måter. Vi mener likevel det er legitimt å spørre om musikkterapeutene, med et ferskt og i stor grad urealisert samfunnsoppdrag, er sårbare i denne nye konkurransesituasjonen. Vi ser allerede eksempler på kommuner og helseforetak som bruker andre profesjonsgrupper til musikkterapeutiske oppgaver. Dette skaper en manglende klarhet om kompetanse og gir et utydelig grunnlag for fagutvikling og forsking. Musikkterapeutenes musikk- og brukerorienterte kompetanse må styrkes og tydeliggjøres.

Både i fagmiljøet og i firepartssamarbeidet mellom UiB, NMH, NFMT og Creo har spørsmålet om spesialistutdanning vært diskutert noen år (Stige & Trondalen, 2018). Møtet i firepartssamarbeidet 26.01.2018 konkluderte med å anbefale at UiB og NMH tok initiativ til ei utredning av mulighetene for å utvikle et spesialistutdannings­­tilbud innen musikkterapi. En slik spesialistutdanning skulle ses i sammenheng med implementering av nasjonale behandlingsretningslinjer, behov og etterspørsel, fagpolitiske konsekvenser, samt ressursbehov.

I januar 2019 etablerte så UiB og NMH et ­utvalg som fikk i oppdrag å utrede muligheter for spesialistutdanning i musikkterapi. Arbeidet er nå sluttført (Stige, Schmid, Solli & Trondalen, 2020), og utredninga er tilgjengelig på nettsida til NFMT. En tidligere versjon av denne rapporten danna grunnlag for en innspillskonferanse som musikkterapiforeninga arrangerte i januar 2020. Denne konferansen, samt etterfølgende debatt (Johns & Ruud, 2020), har hatt innvirkning på arbeidet med å sluttføre rapporten. Utvalget står samla bak vurderingene og anbefalingene som blir gitt.

Utvalget oppfatter spørsmålet om spesialistutdanning som et av de aller viktigste i norsk musikkterapi i dag, og vi er særlig opptatt av at dette handler om strategier for å styrke praksisfeltet, etter at vi i noen tiår har hatt en nødvendig satsing på å styrke musikkterapi som forskingsfelt. Vi har derfor valgt å gjennomføre en grundig utredning, og vi håper at denne vil bli lest som grunnlag for en nødvendig debatt om videre vegvalg for musikkterapiprofesjonen. Utredninga er på 90 sider, fordelt over 8 kapitler. Her gir vi en kortversjon av våre vurderinger, i 8 punkt:

1. Som yrkesgruppe kan musikkterapeutene i Norge i dag beskrives som en profesjon med et samfunnsoppdrag. Et samfunnsoppdrag skaper behov for systematiske kompetansestrategier. Spesialistutdanning er en slik strategi. Ordet spesialist knyttes her til praksisnær faglig fordypning innen et smalt eller bredt fagområde (psykologenes spesialitet i samfunnspsykologi og legenes spesialitet i allmennmedisin er eksempler på det siste). En spesialistutdanning er altså en flerårig videreutdanning der kandidatens praksis samt veiledning av denne inngår. Det finnes ingen nasjonal mal for spesialistutdanning, men de fleste profesjoner – også for eksempel lærerne – har utvikla egne opplegg for dette.

2. Utvalgets vurdering er at det er sterkt ønskelig å etablere spesialistutdannings­tilbud for musikkterapeuter, så snart som praktisk mulig. Det vil gi muligheter for faglig fordypning til brukernes beste og for håndtering av profesjonens krevende konkurransesituasjon i dagens norske samfunn. Ved etablering av en spesialistutdanning, ligger det til rette for å styrke og videreutvikle den musikk- og brukerorienterte profilen som norsk musikkterapi har, samtidig som det oppstår muligheter for å styrke musikkterapeutenes terapeutiske kompetanse og tverrfaglige samarbeidskompetanse.

3. Kompetansestrategier for norsk musikkterapi bør knyttes til den nordiske samfunnsmodellen, der lik og rettferdig tilgang til offentlig finansierte tjenester er ett kjennetegn. Samfunnsmodellen er under press, på grunn av endringer i økonomi, demografi, teknologi og klima. Det blir derfor stort behov for innovasjon i offentlig sektor de kommende tiår. Følgelig må spørsmålet om spesialistutdanning sees i lys av en heilhetlig strategi, der en bygger profesjonen med tanke på at musikkterapi skal være relevant i framtidig innovasjon og tjenesteutvikling i offentlig sektor.

4. Ulike profesjoner har valgt forskjellige tilnærminger til innhold i og organisering av sine spesialistutdanninger. Utvalgets anbefalinger for musikkterapiprofesjonen er: a) Når det gjelder praksiskrav og rammer for veiledning og kursaktivitet, vil musikkterapeutene være tjent med en modell som ligner den psykologene har valgt. b) Når det gjelder mål, innhold og arbeidsmåter, er det viktig å bygge videre på norsk musikkterapis musikk- og brukerorienterte tradisjon. c) Når det gjelder organisatorisk forankring, vil en kunne hente inspirasjon fra tannlegeprofesjonens valg, der spesialistutdanning er lagt til de samme institusjonene som gir grunnutdanning, samtidig som tette samarbeidsrelasjoner er utvikla med myndigheter, tjenester og fagforening.

5. Fire innholdskomponenter foreslås for en spesialistutdanning i musikkterapi: praksis, praksisveiledning, kurs og skriftlig arbeid.

6. Utvalget mener at spesialistutdanningstilbud vil være relevant for heile profesjonen, og da ikke bare i helsevesenet, men også for praksiser innen andre sektorer. Som tilfellet har vært for de mer etablerte profesjonene i Norge, vil det likevel kunne ta tid før en har bygd opp en full bredde i spesialistutdanningstilbudene. For en liten profesjon med avgrensa ressurser, er det viktig å begynne der de nasjonale føringene er sterkest og mulighetene til å lykkes størst. Etter utvalgets vurdering, vil det derfor være riktig å starte med å bygge opp en spesialistutdanning innen psykisk helse og rus, for så å utvikle andre tilbud senere.

7. Utvalgets vurdering er at et tilfredsstillende rekrutteringsgrunnlag er på plass med tanke på å begynne arbeidet med å etablere spesialistutdanning, men at videre utvikling av profesjon og grunnutdanning er en forutsetning for at et slikt tilbud skal være bærekraftig over tid. Innledningsvis viste vi til at regjeringa nå gir støtte til nye studieplasser i musikkterapi, noe som vil være ett bidrag i ei slik retning.

8. Når det gjelder det videre arbeidet, peker utvalget på behovet for at oppdragsgiverne UiB og NMH så raskt som mulig avklarer om de har ønske om og mulighet til å ta det faglige ansvaret for spesialistutdanning, eller om denne rolla bør tas av andre aktører. Utvalget anbefaler videre at det etableres et Spesialistråd, samt et tett samarbeid med tjenester og myndigheter. Det bør ellers legges til rette for en åpen diskusjon i fagmiljøet, for å forankre prosessene i praksisfeltet og sikre at en slik satsing løfter heile profesjonen.

Litteratur

Johns, U.T. & Ruud, E. (2020). Norsk forening for musikkterapi; en interesse- eller en profesjonsforening? Debattinnlegg på NFMTs nettside www.musikkterapi.no 

Stige, B., Schmid, W., Solli, H.P. & Trondalen, G. (2020). Utredning av muligheter for spesialistutdanning i musikkterapi. Bergen & Oslo: Griegakademiet, UiB & Norges musikkhøgskole.

Stige, B. & Trondalen, G. (2018). Profesjonskompetanse og karriereveier i musikkterapi. Om spesialistutdanning for musikkterapeuter. Musikkterapi, 2, s. 18-23.

Utredning av muligheter for spesialistutdanning i musikkterapi

Med forankring i firepartssamarbeidet i norsk musikkterapi, etablerte Universitetet i Bergen og Norges Musikkhøgskole i januar 2019 et utvalg som fikk i oppdrag å utrede muligheter for spesialistutdanning i musikkterapi.

Utvalget, bestående av Brynjulf Stige, Wolfgang Schmid, Hans Petter Solli og Gro Trondalen, har nå levert sin rapport, hvor de anbefaler at det arbeides fram mot en spesialistutdanning i musikkterapi i psykisk helse og rus.

Rapporten kan leses i sin helhet her:

Utvalget og Norsk Forening for Musikkterapi ønsker at den videre prosessen skal skje i dialog og samarbeid med fagmiljøet. Hvis du har noen tanker eller ønsker som du har lyst til å dele, håper vi derfor at du skriver et leserinnlegg til Musikkterapi-tidsskriftet og foreningens nettsider. Ta kontakt med ingelill@musikkterapi.no for mer informasjon om innlegg!

Invitasjon til formidlingsdugnad!

Etter initiativ fra POLYFONs erfaringpanel, jobber nå POLYFON kunnskapsklynge for musikkterapi sammen med Norsk forening for musikkterapi for å utvikle et innføringskurs i musikkterapi for brukere, pårørende, erfaringskonsulenter og andre ressurspersoner. Kurset vil ta for seg kunnskap om og erfaringer med musikkterapi innenfor ulike praksisfelt i ulike deler av livsløpet. Kurset vil være gratis.

Kurset var i utgangspunktet tenkt som et vanlig kurs med fysisk oppmøte, men som en konsekvens av koronasituasjonen digitaliserer vi i stedet kurset, og det innebærer at vi planlegger å bl.a. bruke videoklipp med brukere og musikkterapeuter.

Vi ønsker derfor kontakt med musikkterapeuter som kan tenke seg å være med på en dugnad ved å spille inn noen korte klipp av seg selv, gjerne også sitt arbeid (se eksempel på videoklipp). Og dersom du har kontakt med en bruker som du tror kan tenke seg å bidra, så håper vi du vil videreformidle vår forespørsel, og evt. hjelpe vedkommende med innspilling. Til sammen håper vi å få inn klipp som viser bredden i musikkterapeutiske arbeidsfelt, som dekker hele livsløpet og som viser musikkterapeuter og brukere fra hele landet, og vi vil prøve å få til en god kjønnsbalanse. 

Vi håper at DU vil si ja til å bli med på denne dugnaden for å spre informasjon om musikkterapi. Brukere som blir med får et gavekort på 500 kroner!

Om du er interessert i å bidra – send i første runde en bekreftelse pr e-post til kursutvikler Marte Halås Anyan martesort@gmail.com. I den e-posten skriver du noen få stikkord på hva du ville tatt med under spørsmål 2 og 3 for musikkterapeuter (se reginotat under). Disse stikkordene vil gi oss en pekepinn på hvilket utvalg som vil kunne hjelpe oss å få fram helheten av faget. Du vil få rask tilbakemelding på den e-posten, og evt. bli invitert til neste runde der du sender inn dine videoklipp. Alle klipp må deretter sendes til Marte innen 1. september 2020 (se reginotat for detaljer). Marte vil gå gjennom alle innsendte klipp og vurdere dem med tanke på de hensyn som er beskrevet over.

Vi jobber fram mot kursoppstart til høsten.

På forhånd takk for ditt bidrag!

Nasjonalt kompetansenettverk for musikkterapi med barn og unge

Forskning peker på musikkterapi som en arena for barn og unge som gir nye muligheter for deltakelse, fellesskap og rom for utvikling av egne ressurser. For en oversikt over eksisterende forskning, se: https://gamut.w.uib.no/kunnskapsbeskrivelser/barnogungespsykiskehelse/

Det nasjonale kompetansenettverket for musikkterapi i barnevernsfeltet har som målsetning å arbeide for implementering av eksisterende kunnskap og finne gode arenaer for praksisutvikling og for etablering av nye forskningsprosjekt. Kompetansenettverket samler representanter fra

• Regionale kompetansesenter for barn og unge (RKBU/RBUP)

• Bergen kommune

• CREMAH (Norges musikkhøgskole)

• GAMUT (Universitetet i Bergen og NORCE)

• Høgskolen på Vestlandet

• OsloMet

• Bufetat region vest

• KoRus-vest Bergen

• Stendi AS

• Norsk Forening for Musikkterapi

Medlemmer i kompetansenettverket

Viggo Krüger er førsteamanuensis ved GAMUT, Griegakademiet, Universitetet i Bergen. Han har siden 2003 vært leder for musikkteateret Kom nærmere. Krüger er initiativtager til opprettelsen av nasjonalt kompetansenettverk for musikkterapi i barnevernet.

Reidar Dale er samfunnsviter og spesialrådgiver ved Kompetansesenter rus vest Bergen. Dale arbeider mest opp mot kommuner med veiledning innen skolefravær, samt med samhandlingsmodellen BTI.  Dale er også koordinator for Nasjonalt nettverk for musikkterapi - rus og psykisk helse, og har m.a. skrevet en evalueringsrapport (2019) om musikkterapi ved Stiftelsen Bergensklinikkene.

Karette Stensæth er professor i musikkterapi ved Norges musikkhøgskole og leder for Senter for forskning i musikk og helse, CREMAH. Hun har over 20 års erfaring som musikkterapeut med barn og unge med ulike behov. I de siste ti årene har hun skrevet og redigert flere bøker og publisert tekster om verdien av musikk/musikkterapi for denne målgruppen.

Jan Storø er dosent ved institutt for sosialfag, ved OsloMet, og forfatter av flere fagbøker og artikler innenfor barnevern, ettervern og sosialpedagogikk. Storø er utdannet barnevernspedagog og har senere en cand.polit-grad fra Høgskolen i Oslo (2005).

Astrid Strandbu er professor i pedagogikk ved Institutt for pedagogikk og lærerutdanning ved UiT – Norges arktiske universitet. Astrid er utdannet allmennlærer og har hovedfag og doktorgrad i pedagogikk.

Nina Bolstad er barnevernpedagog med videreutdanning i barnevern og master i ledelse. Hun leder avdeling for kunnskapsutvikling i etat for barn og familie i Bergen kommune. Bolstad deltar i Polyfon kunnskapsklynge for musikkterapi og er særlig interessert i musikkterapi som en mulighet for deltakelse og utvikling av barn og ungdoms egne ressurser.

Christine Wilhelmsen er musikkterapeut og jobber med utsatt ungdom i Stendi AS og i Uteseksjonen ved Oslo Kommune. Christine er også leder i Norsk Forening for Musikkterapi (NFMT).

Svein Fuglestad er førstelektor i musikk/aktivitetsfag på bachelor i barnevern, OsloMet – storbyuniversitetet, der han har vært fagansvarlig for kreative metoder i sosialt arbeid og barnevern siden 2007. Han er også utdannet musikkterapeut i den reseptive musikkterapimetoden Guided Imagery and Music (GIM) og cand.philol. i musikkvitenskap fra Universitetet i Oslo.

Når arbeidshverdagen snus på hodet - fire beskrivelser av musikkterapeutisk arbeid under koronatiltak

Musikkterapi skjer i møter, i mellommenneskelig kontakt. Så hva gjør vi når avstand og isolasjon går fra å være noe vi motarbeider, til noe livsviktig? Når vi tar vare på hverandre ved å ikke møtes?

Vi har spurt fire musikkterapeuter om hvordan deres arbeidshverdag har blitt forandret av koronaviruset, hvilke utfordringer de møter, og om situasjonen har åpnet for noen nye løsninger og muligheter som kan tas med i videre arbeid. Heidi Løvstad beskriver nytenkning rundt digital undervisning, og Malena Grov Ottesen forteller om verdien av selvhjelp og å fokusere på det positive i en vanskelig tid. Kristi Stedje, stipendiat ved Norges Musikkhøgskole, gir et innblikk i hvordan forskningsprosjekter blir påvirket, og til slutt beskriver Jelena Golubovic blant annet hvordan det er å jobbe på en sykehjemsavdeling med smitteutbrudd. 

De fire beskrivelsene viser hvordan forskjellige kontekster krever forskjellige tilpasninger, og at koronasituasjonen går kraftig utover de mest sårbare gruppene i samfunnet. Vi hører også at noe forsvinner i møtet når musikkterapeuten og klienten ikke er i samme rom, men ser samtidig at digitale hjelpemidler skaper nye muligheter som kan fortsette å være aktuelle i tiden etter koronasituasjonen.

Teksten er skrevet i uke 16, før den gradvise åpningen av barnehager og skoler.

Heidi Løvstad, Sandvika VGS

Min arbeidsdag forandret seg brått 12.03 da skolen ble stengt. Jeg er ansatt ved Tilrettelagt Opplæring ved Sandvika VGS hvor jeg har elever med ulike funksjonsnedsettelser. Det var en stor utfordring i begynnelsen med å finne ut av hvordan og om det lot seg gjøre å opprettholde kontakten med elevene. Etter noen dager i villrede kom jeg sakte i gang med å tenke nytt og det ble nå fokus på å lage opplegg som elevene kunne gjøre hjemme med eller uten hjelp.

Å lære å bruke 'Teams' (læringsplattformen skolen bruker) sammen med musikkterapi-kollega Anne Winther-Rasmussen som er ansatt ved tilsvarende avdeling ved annen VGS i samme kommune ble viktig. Vi opprettet gruppen 'Koronamusikkterapi' for å gjøre oss kjent med Teams sine muligheter og begrensninger, og deler der metodikk, gleder og frustrasjoner. Noen elever får musikkoppgaver som gjøres på Teams. Jeg har laget ulike spillelister med ulik musikk, på Spotify og YouTube. Jeg har også noen musikkterapitimer med elever på Teams som har fungert ganske bra selv om det er en forsinkelse i lydbildet. Å finne aktuelle app-er som elever kan bruke har også vært viktig.

Målet i dette arbeidet har vært å prøve å gi elevene litt positiv adspredelse og forhåpentligvis gode opplevelser gjennom å lytte eller gjennom musikkterapimøter på nett. Jeg har vært nødt til å tenke nytt på alt jeg holder på med. Det har vært utfordrende, og jeg føler jeg har lært mye på disse ukene.

Jeg tenker at det å være mer digital er noe som kan tas med i videre arbeid. Å fortsette å bruke Teams tror jeg kan være en kanal som mange av elevene liker. Å bruke ulike app-er på iPad i arbeidet videre tenker jeg også blir aktuelt å ta med videre.

I det hele tatt tror jeg denne perioden vil prege meg og min kontakt med elever videre.  Det styrker betydningen av å gjøre noe musisk sammen i samme rom, fysisk eller digitalt – målet å skape gode øyeblikk og felles musikkopplevelser.

Malena Grov Ottesen, Øyane DPS

De første ukene var vi alle usikre. Jeg var i karantene og da var det vanskelig å være musikkterapeut og ikke ha mulighet til å følge opp pasientene i en tid der jeg tror veldig mange, pasient eller ei, kjente på uro og utrygghet.

Tilbake på jobb prater jeg med pasienter på telefon og video. Jeg spiller litt sammen med pasienter på sengeposten, de trenger musikkterapi litt ekstra når det er så lite variasjon i behandlingshverdagen, men det krever mye forberedelse med tanke på trygt smittevern. Det er en stor forandring å ikke kunne møtes på musikkrommet som før.

I denne perioden er jeg en del av arbeidsgruppen som har fokus på digitale hjelpemidler i terapi. Jeg har fått øynene opp for veiledet selvhjelp og prøver å tenke kreativt rundt hvordan musikkterapi også kan ta i bruk veiledet selvhjelp som en ressurs. Det tror jeg vil være nyttig å ha fokus på også etter koronakrisen.

Utfordringen i psykisk helsevern er at det er få tilbud å sende deltakere til når de er ferdig med behandling i spesialisthelsetjenesten. Det er ikke alle pasientene jeg følger opp som har et ønske om å starte med organisert musikkaktivitet etter utskrivelse, men kanskje kan de få støtte til å bruke teknikker fra behandlingen for å våge å dra på konserten de har drømt om?  Kanskje kan veiledet selvhjelp i det med å bruke musikk til følelsesregulering og motivasjon være en form for oppfølging som gjør at vi kan følge noen pasienter litt lenger?  Og kanskje kan fokus på musikkbruk i veiledet selvhjelp øke motivasjonen og mestring hos noen?

Jeg merker i alle fall at lyden i stemmen, og engasjementet til pasientene ofte endrer seg når vi går fra å prate om utfordringene de står i, til å prate om musikk og dele og synge låter med hverandre over telefon. Jeg vil understreke at det ikke erstatter det store behovet for gode oppfølgingstilbud i kommunene, men det kan kanskje åpne opp for at vi kan gi enda flere en vei inn til å bruke musikk som en hverdagsressurs. 

Kristi Stedje, stipendiat ved Norges Musikkhøgskole

Siden musikkhøgskolen stengte dørene 12. mars har et trangt skrivebordshjørne, på soverommet mellom senga og klesstativet, vært arbeidsplassen. Felleskontoret på NMH er savnet, både når det gjelder plass og gode kontorkamerater i hverdagen. Siden jeg har to små barn, og den andre mammaen deres er lege og må være på jobb, går timene på dagtid i all hovedsak med til hjemmebarnehage. Det er hyggelig og fint med masse tid til barna, til lek og sang, lesing og alle andre tenkelige og utenkelige aktiviteter, men også krevende. Kreativiteten blir utfordret, det samme gjelder tålmodigheten, såpass ærlig får man være. Utholdenheten og arbeidslysten er ikke like sterk som den pleier å være når kvelden kommer og arbeidsdagen endelig kan starte.

Siden jeg er i første fase av arbeidet med en systematisk litteraturstudie, er mye av jobben forenlig med sene arbeidstimer i ensomhet, med internett, Excel-ark og kaffekoppen som mine nærmeste kolleger. I tillegg har jeg virkelig fått øynene opp for digitale møter, som på mange måter redder situasjonen og den psykiske helsen. Å kunne delta på møter med Homeside-teamet og involverte der, møte veiledere som sitter i Asker og Australia, ha kaffeskravling med medstipendiater i «kullet» mitt, alt via zoom, har fungert forbausende bra. Samtidig som jeg gleder meg enormt til å kunne møte kolleger ansikt til ansikt, gi og få klemmer, være i det faglige og sosiale miljøet som NMH er.

Gitt situasjonen med hjemmebarnehage er progresjonen i prosjektet definitivt dårligere enn den (forhåpentligivs) ville vært ellers, og noen ganger kjenner jeg på at det stresser meg. I Homeside har det vært viktige diskusjoner om hva som skal skje med intervensjoner og datainnsamling. Kan det gjøres digitalt? Det reiser mange praktiske og etiske spørsmål, og krever store, nye gjennomarbeidinger av forskningsprotokoll, etikksøknader og praktisk planlegging.

Når man jobber med forskning på sårbare mennesker i risikogrupper, i dette tilfelle personer med demens, ofte eldre, er det selvsagt viktig å være svært forsiktig. Samtidig kan ikke forskningen stoppe opp. Arbeidet som gjøres kan bli viktig for utvikling av tilbud for mennesker som i utgangspunktet, korona eller ikke, kanskje lever i isolasjon i større eller mindre grad. Det er også en risikofaktor, ikke for korona, men for annen fysisk og psykisk helse. Og den risikofaktoren øker muligens i denne perioden. Derfor håper jeg vi finner løsninger, digitale om nødvendig, som gjør intervensjoner og datainnsamling mulig.

Zoom-møtene med kolleger og samarbeidspartnere en «life-saver» for meg i denne situasjonen. Og det at det fungerer så godt å gjennomføre digitale møter nå, åpner mulighetene for gode, digitale møter også når unntakstilstanden er over. Det kan skape en mer fleksibel hverdag, og noe reisevirksomhet kan kanskje unngås. Vi ser nå at vi ikke nødvendigvis må fly tusenvis av kilometer flere ganger i året, med de klimakonsekvensene det fører med seg, for å ha gode og fruktbare, gjerne internasjonale, samarbeid. Det tror jeg er en viktig lærdom – kanskje kommer vi faktisk til å møtes oftere på tvers av arbeidssteder, fylker og landegrenser etter dette, og samtidig etterlate oss et mindre klimaavtrykk?

Jelena Golubovic, Oppsalhjemmet

Min hverdag har gradvis blitt mer og mer annerledes. Det startet med at vi ikke fikk lov å bevege oss på alle avdelinger i løpet en og samme dag. Da kunne jeg i utgangspunktet gjøre det jeg vanligvis gjør (gruppeaktiviteter og individuelle besøk), så lenge jeg holdt god avstand og holdt meg på en avdeling om dagen. I og med at presset på personalet allerede da begynte å øke så jeg det som en del av jobben min å fokusere på det som heter "caring for the caregiver" - der jeg samlet sang ønskene fra personalet på avdelingen og inkluderte de sangene også i musikkstundene mine. Dette viste seg å være veldig positivt og var virkelig med på å løfte stemningen og gjøre denne usikre hverdagen deres litt hyggeligere. 

Etterhvert fikk jeg ikke lov å bytte avdelingene fra dag til dag, og skulle da være på kun en avdeling om gangen. Da var jobben min fremdeles mer eller mindre den samme bortsett fra at jeg måtte ha mindre grupper med god avstand mellom beboerne, og at individuelle aktiviteter falt bort. Jeg har heller ikke hatt lov til å bruke instrumenter bortsett fra gitar og pianoene som var på avdelingen. 

I løpet av disse første ukene opprettet jeg et digitalt tilbud: musikkstunder med ulike tema, lastet opp på en nyopprettet YouTube-kanal til sykehjemmet. Jeg har lagd både video til trim og trall og etterhvert også oppdatert kanalen med nye sangstunder hver uke. Dette har vist seg å være ekstremt brukervennlig og enkelt for personale å bruke – så lenge avdelingene har en smart-TV. 

Uka etter ble hverdagen snudd helt på hodet og jeg sammen med flere i fagteamet ble sendt til den avdelingen der vi hadde fått smitteutbrudd, fremdeles den eneste avdelingen med smitte på huset. Her har jeg dessverre måttet hjelpe til med mye som ikke har noe med musikkterapi å gjøre, men jeg har også brukt musikken veldig mye. Nesten hele denne avdelingen hadde pasienter som burde vært isolert på rommene sine, men i og med at dette er en skjermet demensavdeling var det nesten umulig å gjennomføre i praksis. Beboerne var veldig urolige og det var ekstremt krevende å følge smittevernseglene og ta være på deres velvære på en god måte. Her var musikken et utrolig godt redskap til både avledning av beboerne som hjalp med å holde dem på rommene, eller til å holde dem som er isolerte på en stue og de friske på en annen. Jeg har også gått inn til et par beboerne som var isolerte på rommene sine med symptomer og mistanke om smitte for å forsøke å dempe uro forårsaket av isolering og ensomhet/usikkerhet. 

På den smittede avdelingen har vi hele denne tiden gått i fullt smitteutstyr ("kohort isolasjon"). Dette er noe jeg hadde litt erfaring med fra praksisen på Rikshospitalet (på isolat). Så det var interessant å gå rundt og spille piano og gitar med maske og hansker, og uten at beboerne kan se ansiktet mitt. Jeg ble fascinert av hvor mye de faktisk leser fra blikket vårt! Jeg var redd for at såpass demente mennesker ikke kommer til å kunne forholde seg til en hel gjeng ansatte som går rundt fult kledd i samme farger og med ansiktene dekket, men de har faktisk reagert mye bedre enn jeg trodde på våre stemmer og blikk. Dette begynte jeg å bruke enda mer aktivt med alle i løpet av denne tiden. 

Jeg har, også her, sett hvor stor forskjell det er å spille av en sangstund som jeg har laget selv (på bakgrunn av deres musikalske preferanser og med mye småprat imellom som skal skape gjenkjennelse) og det å kun spille originale lister. Jeg vil derfor oppfordre alle til å fortsette å lage egne sangstunder! Det er en stor forskjell i effekten her. 

Etter denne tiden har jeg havnet i karantene dessverre. Nå er jeg er tilbake på kontoret mitt og besøker igjen en avdeling per dag med sangstunder og trim og trall. Jeg jobber også en del med å organisere verandakonserter med ulike artister og koordinere andre aktiviteter som vi forsøker å få i gang igjen. Jeg har også nettopp fått ansvar for å holde kontakt med pårørende gjennom nyhetsbrev og informere dem om de nye tilpassede tilbudene vi har satt i gang. 

POLYFON-konferansen 2020: Send inn ditt sammendrag!

POLYFON-konferansen 2020 arrangeres 10. november på Høgskulen på Vestlandet, campus Kronstad i Bergen. Konferansen har temaet «Veier til ny praksis: Musikkterapi og implementering».  

Kunnskapsklynga POLYFON springer ut av et bredt og variert praksisfelt. Vi ønsker en tilsvarende bredde i konferansens bidrag, der ulike dimensjoner av «ny praksis» undersøkes:

• POLYFONs hovedmål er å gjøre musikkterapi tilgjengelig for alle som ønsker og trenger det, så spørsmålet om hvordan nye stillinger, tilbud og tjenester blir til, er viktig og interessant

• Samtidig: «ny praksis» kan jo også handle om å gjøre ting på nye måter, så bidrag som belyser kvalitetssikring og utvikling av eksisterende praksis er også veldig velkomne.

Konferansen ønsker med andre ord flerstemmighet når det gjelder temaet implementering. Å implementere handler om å omsette kunnskap, verdier og ideer til praksis. Det er mange sider av dette og mange ulike fagtradisjoner som belyser denne type prosesser. Og – vi skal ikke glemme det gjensidige samspillet som kan prege prosessene. Noen av de beste ideene kommer jo ofte fra praksis.

Med dette inviterer vi deg til å sende inn sammendrag av aktuelle bidrag til parallellsesjonene og posterutstillinga under POLYFON-konferansen 2020. Vi er interessert i forskingsbaserte og erfaringsbaserte bidrag, og ønsker at konferansen skal skape muligheter for dialog mellom brukere, praktikere, forskere og ledere.

Frist for innsending er 15. mai. Send til liv.qvale@uib.

PS! I disse tider kan vi selvsagt ikke være helt sikre på hvordan høsten blir, men foreløpig planlegger vi POLYFON-konferansen som normalt. Dersom det ikke blir mulig å arrangere konferanse på vanlig vis, vil vi legge opp til et digitalt program.

Smittevernfaglig forsvarlig drift for musikkterapeuter

Vi har fått flere henvendelser fra musikkterapeuter om hvilke retningslinjer som gjelder for smittevern i musikkterapeutisk praksis i helsevirksomheter.

Det er utarbeidet to retningslinjer som vi for øyeblikket anbefaler at musikkterapeuter forholder seg til.

Smittevern for musikkøvelser:

https://www.musikk.no/nmr/om-oss/medlemsorganisasjoner/ressurser-for-medlemmer/veileder-smittevern-for-musikkovelser

Smittevernfaglig forsvarlig drift i helsevirksomheter med én-til-én kontakt (covid-19)

https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/smittevernfaglig-forsvarlig-drift-i-helsevirksomheter-med-en-til-en-kontakt-covid-19/malgruppe-formal-og-ansvar#hvem-gjelder-veilederen-for

Denne siden vil bli oppdatert hvis ny informasjon kommer. Fagforeningen Creo arbeider også med en uttalelse/anbefaling.

Norsk musikkterapi – skisse av en profesjonshistorie og noen tanker om en norsk musikkterapeutisk identitet.

Av Even Ruud  (Illustrasjonsfoto: b1-foto, pixabay.com)

View fullsize

(Foto: Lars Opstad)

Det finnes en deldisiplin innen sosiologien som heter profesjonssosiologi. Her studerer man for eksempel hvordan profesjoner oppstår, utvikler seg, når anerkjennelse og forholder seg til samfunn og andre profesjoner. Om vi tar med dette blikket fra profesjonssosiologien over til musikkterapien, får vi tydelig øye på en rekke trekk som musikkterapien har til felles med andre profesjoner, som for eksempel innenfor medisin og psykologi, samt særtrekk ved musikkterapiens egen profesjonsutvikling.

Det har i den senere tid gradvis gått opp for meg at jeg gjennom de siste førti årene har deltatt i hva profesjonssosiologien kaller «det profesjonelle prosjekt» (se Ruud, 2020). Vi startet musikkterapien som en liten gruppe musikkpedagoger som arbeidet innenfor et spesialpedagogisk felt, dannet en Norsk forening for musikkterapi, laget en formålsparagraf hvor vi ville utbre kjennskap til og kunnskap om musikkterapi og ikke minst sette i gang i en utdanning. I oppstarten dro flere av oss til utlandet for å få en godkjent utdanning, vi kom i gang med to små utdanninger og etter hvert – og ut fra en marginal posisjon, har vi nå oppnådd en betydelig grad av institusjonalisering og profesjonalisering med anerkjenning av universitet- og høgskole, forskningsfinansierende institusjoner og helsemyndigheter.

Et slikt «profesjonsprosjekt» handler i det store og hele om å nå anerkjennelse for en type kunnskap, ferdighet eller kompetanse som samfunnet har behov for og som ikke kan dekkes av andre. Med en slik anerkjennelse følger privilegier i form av status, arbeid og stillinger, lønn og rettigheter, samtidig som samfunnet får tilgang til tjenester, i dette tilfelle innenfor helsefeltet, som kommer borgerne til gode (MacDonald, 1995).

Fase 1 - De første forberedelser

Det finnes noen faser i denne femtiårige historien som forteller oss noe om hva som kreves for å utvikle en profesjon, samtidig som en slik historisk skisse kan vise oss hvor vi står i dag og hvor veien går videre. Norsk forening for musikkterapi oppstod i 1972, og var i utgangspunktet en interesseforening for en 20-30 talls personer som arbeidet eller ønsket å arbeide med musikk blant mennesker med ulike former for handikap. Blant disse var det kvinner i Oslo og Bergen, musikkpedagoger og pianister, som sammen med noen yngre og studerende ønsket å lage en plattform for å fremme bruken av musikk innen spesialundervisning og terapi. Lokalisert til Oslo var foreningens formål å utbre kunnskap om musikkterapi, samt arbeide for en norsk utdanning i musikkterapi. Denne første fasen kulminerte i opprettelsen av den første norske musikkterapiutdanningen ved Østlandets musikkonservatorium (ØMK) i 1978.  Dette var en toårig videreutdanning for personer med en tre eller fireårig utdanning i bunnen, for eksempel som musikkpedagog eller førskolelærer. Ti år etter ble det etablert en tilsvarende utdanning på Sandane.

Når vi snakker om hvordan og hvorfor en profesjons oppstår, er det interessant å spørre etter hvilke kulturelle eller kontekstuelle forhold som gjorde behovet for en musikkterapi synlig og som etterhvert muliggjorde å etterspørre og etablere en norsk utdanning. Det kan pekes på flere faktorer i tiden som muliggjorde at musikkterapi kunne vokse fram, ikke minst kulturmeldinger og Stortingsmeldinger, samt endringer i holdninger og lovverk som etter hvert førte til at også funksjonshemmede skulle få tilgang til musikk. Dessuten var det en viss tradisjon for å tenke og argumentere for at musikk var et godt hjelpemiddel i spesialpedagogisk arbeid eller generelt i ulike former for terapi. Her fikk vi flere impulser fra andre land, både fra USA og andre europeiske land, hvor faget hadde en lengre historie og større bredde, blant annen mot psykisk helsefelt, eldrehelse og somatisk medisin.

De personene som dannet interesseforeningen hadde også ulike motiver. Blant de eldre var det enkelte som ut fra personlige erfaringer, for eksempel musikkpedagoger med egne barn med funksjonshemming, som så muligheter for en gunstig terapeutisk påvirkning gjennom musikk. Andre så de mulighetene og den rettferdighet som lå i å tilby alle barn musikkopplæring. Blant de unge var det flere som øynet en mulighet for å kombinere utdanning i musikk med sosialt arbeid til et framtidig yrke, uten nødvendigvis å ha ønsker om å satse på noen musikalsk karriere. 

På seksti- og sytti-tallet var man også i gang med å bygge opp høyere musikkutdanning. Her var det mange behov som skulle dekkes, både i forhold til utdanning av musikere og musikkpedagoger på alle instrumenter. Musikkutdanningen hadde også klare elitistiske trekk, og den musikkpedagogiske ideologien omfattet ikke omsorg for funksjonshemmede. For eksempel hadde Oslo musikklærerforening slagordet (på latin) «Gjennom arbeid til stjernene». Det var tilsynelatende ingen institusjoner som følte ansvar for at musikkundervisning eller musikkpedagogikken hadde et ansvar for alle medlemmene i samfunnet. 

Historien om hvordan den første musikkterapiutdanningen ble etablert på Østlandets musikkonservatorium skal ikke gjentas her, men en begynnende norsk oljeøkonomi førte til at alle såkalte distriktskonservatorier i Norge fikk en tilleggsbevilgning, noe som ved Østlandets musikkonservatorium ble brukt til å skape dette nye studietilbudet i musikkterapi. (Her kunne tilføres mange detaljer i denne historien. Dokumentasjon finnes i Trondalen og Ruud (red.), 2008 – da i Del IV: Tilbake til røttene. Se også artikler i Ruud 2015, Bind 1.) 

Fase 2 – Konsolidering, godkjenning og videre utbygging

Den neste fasen i dette profesjonsprosjektet handler om departementets godkjenning av den 2-årige videreutdanninga (rundt 1980) og etablering av ytterlige en musikkterapiutdanning på Sandane på slutten av åttitallet. Utover åttitallet skjedde også en videre konsolidering av studiet gjennom utvikling av fagplaner, samt utvikling av nye praksisplasser. Det er vel heller ingen tvil om at det å etablere en profesjon i stor grad handler om å utvikle utdanninger som blir godkjent av det offentlige. Her spiller sikkert noe av det særegne ved det norske utdanningssystemet inn. I dag ville vel NOKUT ha hatt et ord med i laget om ikke utdanningene etter hvert var blitt lagt til musikkhøgskole og universitet.

Her skal nevnes at godkjenning av utdanningen ikke skjedde uten motstand fra departementet, som ikke hadde praksis med å akseptere to-årige videreutdanninger. Opprettelsen av utdanninga på Sandane møtte tilsvarende motstand fra politisk hold. For den som vil forske videre i detaljer rundt disse prosessene, vil man finne interessante begivenheter som handler om å gripe muligheter som åpner seg, eller om tillitsskapende arbeid som er vanskelig å dokumentere.

Musikkterapiutdanningene ble utformet i en tid med endringer i norsk høyere utdanning. Da den 2-årige videreutdanninga ved ØMK ble med over til Norges musikkhøgskole (NMH) ved sammenslåingen av de to institusjonene på nittitallet, tilpasset man seg den nye studiestrukturen med bachelor- og mastergrader som akkurat da skulle innføres.  På den måten fikk man konsolidert studiet innenfor en studiestruktur på linje med en rekke andre studier, også internasjonalt, noe som kan ha vært et viktig trekk i en prosess ved å nå anerkjennelse. 

Man har etter hvert valgt to modeller: Ved NMH kan man bygge på sin utdanning ved å bli bachelor i musikk og helse før man begynner på masterstudiet i musikkterapi, og ved Griegakademiet, Universitetet i Bergen (UiB), har man laget et femårig integrert masterstudium i musikkterapi med muligheter for innpasninger. Det kan ligge interessante diskusjoner bak de to modellene og hvordan de hver for seg kan bidra til økt profesjonalisering av musikkterapien. Det er ingen tvil om at et femårig integrert masterstudium i musikkterapi er et godt trekk i profesjonssammenheng. Videre vurderer jeg det slik at den modellen som musikkhøgskolen har lagt seg på, tiltrekker studenter med annen profesjonsbakgrunn, noe som også er med på å styrke profesjonsidentitet i flere (yrkes)sammenhenger.

At en musikkterapeut har mastergrad er et viktig steg i utviklingen av profesjonen. Det kan opplyses at dette ikke er et krav, for eksempel for amerikanske musikkterapeuter, selv om deres profesjonelle status er beskyttet av en rekke lover for eksempel på deltstasnivå, samt av sertifiseringsordninger administrert av American Association for Music Therapy.

Til tross for god utredning og gode argumenter har norske musikkterapeuter foreløpig ikke oppnådd autorisasjon av helsemyndighetene, noe som er et viktig moment ved utvikling og anerkjennelse av en profesjon. Slik autorisasjon finner vi for eksempel i Østerrike og England, for å nevne de to første landene i Europa som opprettet musikkterapiutdanning, henholdsvis tjue og ti år før Norge.

Fase 3 – Forskningsfaget

Viktig i denne prosessen ble også samarbeidet med Universitetet i Oslo (UiO) og Institutt for musikkvitenskap om hovedfag i musikkvitenskap med fordypning i musikkterapi. To kull ble utdannet innenfor denne samarbeidsmodellen og dette igjen ga grunnlagt for opptak til doktorgradsstudier. Et doktorgradsstudium i musikkterapi ble mulig etter at NMH fikk godkjente dette av departementet rundt årtusenskiftet. Rundt tusenårsskiftet hadde man således bygget opp en kritisk masse tilstrekkelig til å utdanne flere doktorgradsstudenter. Flere kunne nå ta en doktorgrad enten ved UiO og ved NMH, etter hvert også ved UiB. Det er ingen tvil om at denne raske utviklingen av hovedfag og doktorgradsstudier, og med det produksjon av et korps med forskere, undervisere og veiledere på master- og doktorgradsnivå, ble et viktig skritt i profesjonsutviklingen. Det var også slik det ble mulig å danne mastergradsstudiene.

Denne oppbyggingen av musikkterapifaget—fase tre—som et forskningsfag som har foregått fram til i dag, må sies å være et sentralt punkt i profesjonsutviklingen. Vi må huske at for å utdanne musikkterapeuter på masternivå kreves lærere med førstekompetanse, dvs. doktorgrad eller tilsvarende. Det samme kompetansekrav gjelder for veiledere og sensorer. I denne fasen har også tilfanget av forskning og kunnskapsutvikling både nasjonalt og internasjonalt bidratt til å gi musikkterapien anerkjennelse. Dette gjenspeiles i de godkjenninger som Helsedirektoratet har gitt musikkterapeuter med mastergrad til å arbeide innen psykisk helsefelt og med rus og rehabilitering, samt i andre offentlige dokumenter hvor musikkterapi i økende grad er omtalt.  Dette må sies å være et vesentlig skritt i veien mot å bli anerkjent som en profesjon. (Se her fagpolitisk ressursbank https://www.musikkterapi.no/ressursbank for den oversikten som er laget av Norsk forening for musikkterapi).

I denne sammenheng må nevnes betydningen av de internasjonale tidsskriftene, Nordic Journal of Music Therapy og Internett-tidsskriftet Voices— A World Forum of Music Therapy, samt skriftserien til CREMAH. I det hele tatt har de to forskningssentrene GAMUT og CREMAH gitt viktige bidrag til forskning og forskningsformidling som en sentral del av profesjonsutviklingen, noe som igjen har gitt troverdighet til profesjonen. 

Til sist i denne historien skal nevnes utviklingen av praksisfeltet. Jeg skrev tidligere at med utviklingen av en profesjon, kunne oppstå behovet for å beskytte og avgrense et territorium. Musikkterapien har ikke tenkt i termer av å erobre territorium, det blir for mye krigsmetaforer. Man tenkte at musikkterapi kan bre seg ut i en vifteform ved å tilby, få innpass i behandling og undervisning av stadig flere grupper. Dette har også skjedd i løpet av disse femti årene. Fortsatt er det en overvekt av musikkterapeuter med fotfeste i spesialundervisningen. Men det er mye som tyder på at arbeidet innen psykisk helsefelt, rus- og rehabilitering, og ikke minst demensomsorgen er med på å sikre den anerkjennelse som samfunnet nå i økende grad via helsemyndighetene er med på å gi musikkterapien. Her må nevnes at Brynjulf Stiges arbeid gjennom kunnskapsklyngen POLYFON i Bergen gir et betydelig bidrag til å befeste musikkterapiens forankring i en rekke institusjoner knyttet til behandling, undervisning, rehabilitering og forskning. 

Fase 4 – Spesialistutdanning

Den neste og svært viktige fasen i dette profesjonsprosjektet vil handle om opprettelse av spesialistutdanning. Dette er nå grundig utredet av en gruppe musikkterapeuter på oppdrag av Norges musikkhøgskole og Universitetet i Bergen (se Stige, Schmid, Solli og Trondalen, 2019). Vi har ikke kommet dit hen foreløpig at profesjonen vår inneholder mange klart definerte spesialiteter. Hvis vi snakker med en psykolog eller en lege, er det vel i første omgang det de er. Hvis vi spør videre, vil en psykolog kanskje avsløre at hun er klinisk psykolog eller organisasjonspsykolog. Legen er kanskje kirurg eller spesialist i allmennmedisin. Dette er profesjoner som har utviklet seg videre gjennom spesialistutdanninger. Alle arbeider vel likevel som psykologer eller leger.

Slik kan det vel også bli med musikkterapeutene. Med flere spesialistutdanninger i framtiden, vil man kunne si at i tillegg til å være musikkterapeut, er man musikkpsykoterapeut, spesialist innen psykisk helse, rus- og rehabilitering, eller i samfunnsmusikkterapi. Men vi er ikke der ennå.

Jeg har tidligere definert kompetansen til musikkterapeuten som en sum av fem kompetanser. Dette handler generelt om musikalsk kompetanse, metodiske ferdigheter, relasjonell kompetanse, kunnskap om klienter, samt kompetanse i forhold til forskning og evaluering. Mange av disse ferdighetene, kompetansene og kunnskapene kan også deles av andre yrkesgrupper og profesjoner. Imidlertid er det summen av disse kompetansene jeg har omtalt som «den sjette kompetansen», og som er unik for musikkterapeutene (se Ruud, 2018, https://www.musikkterapi.no/nyheter/kronikk-lik-men-unik?rq=ruud og Ruud, 2020).

En spesialisering vil handle om å spisse kompetansen i forhold til en aktuell brukergruppe, metode, kunnskapsfelt o.l. Dette ville innebære for eksempel bred og inngående kjennskap til spesielle metoder knyttet til en spesiell målgruppe og målsetting. Eksempelvis vil en spesialisering i musikkpsykoterapi kunne innebære fordypning i analytisk og relasjonsorientert musikkterapi, med tilsvarende egenerfaring med improvisasjon og reseptive metoder. Videre, kunnskap om relevante psykodynamiske og relasjonelt orienterte teorier, lede- og improvisasjonsteknikker osv. I tillegg kommer administrativ kunnskap om organisasjon og ledelse, slik det er bygget inn i andre spesialistutdanninger innen helsefeltet.

Et eksempel fra egen spesialisering kunne være musikkpsykoterapi, hvor metoden Guided Imagery and Music ville kunne inngå i en spesialistutdanning. Dette innebærer kjennskap til avspenningsprogrammer, musikkprogrammer, ledeteknikker, relasjonelle aspekter, teoretiske og fortolkende posisjoner etc. som er relevante for en forståelse og anvendelse av metoden. Videre innebærer denne spesialiseringen egenerfaring med metoden, det vil si selv å la seg erfare metoden slik den utføres av en erfaren GIM-terapeut. Veiledning eller supervisjon ved utføring av et større antall sesjoner med brukere inngår også. Her finner vi terapiforløp av kortere eller lengre forløp, utprøving av ulike formater og musikkprogrammer tilpasset ulike brukere, for eksempel i forhold til sjangere.

Vi kunne også tenke oss at i forhold til spesialisering medfølger også egne skrivearbeider, både for å øke refleksivitet, bevissthet om vitenskapsteori, formidlingsevne og ferdigheter i evaluering. En spesialistutdanning skal imidlertid ikke være noen forskerutdanning, slik vi finner i doktorgradsstudiet. En spesialistutdanning er praksisrelatert.

Noen temaer i profesjonssosiologien: Territorier, grenser og samarbeid

Profesjons-sosiologene snakker om å erobre territorier og å skape grenser overfor andre profesjonsgrupper eller aktører på samme arbeidsfelt (se Stige & Aarø, 2012). Som nevnt finnes det i økende grad yrkesgrupper – blant helsearbeidere, så vel som blant musikere og musikkpedagoger – som ønsker å betjene det samme musikk og helsefeltet som musikkterapeutene. Hva som er relevant i denne sammenheng er i hvilken grad de grensene vi skaper i og med profesjonaliseringen av musikkterapien er absolutte eller porøse. Den britiske sosiologen Richard Sennett (2008) skriver om forskjellen mellom «borders» og «boundaries». Boundaries viser til ganske fast grenser, noe som er mer eller mindre ugjennomtrengelig. Det er mange grunner til at man i bestemte sammenhenger har behov for slike tydelige grenser («boundaries») – for eksempel sies det i retningslinjene fra Helsedirektoratet at bare musikkterapeuter med en mastergrad eller tilsvarende kan arbeide med musikkterapi i forhold til mennesker med psykotiske lidelser.

Det engelske «border» viser imidlertid til noe mer porøst, sier Sennett, og han bruker en cellemembran som metafor. Dette er en type grense hvor det foregår en utveksling—en toveistransport av impulser, tjenester, materiale. Dette leder igjen til spørsmål knyttet til samarbeid, noe som bør inngå i den profesjonsidentiteten som norske musikkterapeuter skal utvikle. For musikkterapeutene handler dette om samarbeid med andre yrkesgrupper som arbeider på samme arenaer, eksempelvis helsearbeidere som bruker musikk i tilknytning til arbeidet sitt. Eller det kan være musikere og musikkpedagoger— nå særlig ‘community’ musikere—som arbeider ut fra samme målsettinger og ideologier som mange musikkterapeuter.

Jeg skal ikke her gå videre inn på hva som kreves av en profesjon, noe som er utmerket ivaretatt gjennom den nevnte innstillingen «Utredning av muligheter for spesialistutdanning i musikkterapi» (Stige, Schmid, Solli & Trondalen, 2019). Hva jeg merker meg er at profesjons-sosiologien opererer med blant annet tre viktige kriterier for anerkjennelse. Dette handler om et epistemisk kriterium, det vil si kompetanse oppnådd gjennom forskningsbasert utdanning. Dernest et organisatorisk kriterium, noe som handler om et fellesskap gjennom en profesjonell forening. Dessuten et politisk kriterium, som handler om forvaltning av et politisk legitimert samfunnsoppdrag (ibid.: 2019). Det synes som om musikkterapiprofesjonen er kommet langt på vei med hensyn til å oppfylle disse kriteriene.

En norsk musikkterapeutisk identitet?

Siste del av dette innlegget skal handle om det finnes en særegen norsk musikkterapeutisk identitet, noe som var et planlagt tema for musikkterapikonferansen Fredriksstad sommeren 2020. Når vi presenterer oss selv som fag, som profesjon eller ved å vise til praksis, er det nettopp viktig å skille mellom disse feltene. Det er greit å forklare arbeidet sitt ved å vise til at det i disiplinen musikkterapi er flere fag- eller teoritradisjoner, og at enkelte av disse kan være viktige akkurat for den praksisen vi står oppe i. For eksempel er det relevant å vise til diskurser innenfor samfunnsmusikkterapien når man arbeider innenfor en recovery-tradisjon og at man ønsker å betone grensesnittene mellom institusjon, brukere og samfunn. Men jeg synes ikke at man dermed skal si at man arbeider som samfunnsmusikkterapeut. Man er fortsatt musikkterapeut – og dette betyr at man også har tatt opp i arbeidet sitt både relasjonelle, musikksentrerte og selvsagt ressursorienterte perspektiver.

Et spesielt aspekt ved å bygge en profesjon vil være å skape en identitet som lett kan oppfattes utenifra, fra samfunnet, slik at man blir akseptert og får innpass på de arenaene man ønsker å gjøre en tjeneste. For musikkterapien støter dette på flere utfordringer enn for mange andre yrker eller profesjoner. Å være fysioterapeut, eller nå etter hvert psykolog, er allment anerkjent, og vi vet umiddelbart hva disse yrkene består i. Det har ikke alltid være slik for musikkterapien, og de første årene i musikkterapien tenkte mange at dette handlet om en form for musikkpedagogikk for funksjonshemmede. Eller om en slags egenterapi som i enkelte kretser ble omsatt til en mer esoterisk form for «healing», slik den er blitt fremmet på alternativmesser.

Situasjonen er annerledes i dag, nå etter førti år med utdanning. Hvis jeg for eksempel spør en gruppe musikkstudenter om de har hørt om musikkterapi, svarer det fleste positivt, selv om de kan ha til dels vage forestillinger om hva dette mangfoldige yrket består i. Tidligere var det bare en eller to som rakk opp handa. Her spiller selvsagt mediene, nå også sosiale medier en stor rolle. Det at musikkterapeutene er blitt en større gruppe spiller inn, og ikke minst fordi det er mange historier knyttet til musikkterapien som har gitt faget mye oppmerksomhet. Dette ser bare ut til å øke, og har også nådd fram til politikerne. Musikkterapi og musikk og helse er nå i ferd med å bli et saksfelt som Stortings- og partipolitikere kan profilere seg på.

Men det kan fortsatt være vanskelig å snakke om arbeidet sitt som musikkterapeut, forklare hva man gjør, hvorfor og ikke minst, hva musikkterapi er. I mange sammenhenger er det nødvendig å presisere hva/hvem man er, for eksempel når man søker en jobb, treffer nye kollegaer, skriver en artikkel eller besvarer en eksamensoppgave. 

Det kunne være fristende å skissere en særnorsk identitet for norske musikkterapeuter. Det finnes spor av noe slikt, eller kanskje vi skal være forsiktige med å lage en identitet ikke alle føler seg hjemme i, eller som virker begrensende på den videre utvikling. Røttene til norsk musikkterapi finnes i den musikksentrerte og kreative musikkterapien til Paul Nordoff og Clive Robbins. Etter hvert ble denne tilnærmingen skrevet inn i humanistisk psykologi, og her til lands utvidet til et mer omfattende humanistisk perspektiv på musikkterapien. Det ligger en viktig forskjell her. Dette perspektivet har et sterkt islett av kulturteori og sosiologi, musikkformene er utvidet til å omfatte alle sjangrer og instrumentariet inkluderer også digitaliserte instrumenter. I tillegg er det skapt en bro over til samfunnsmusikkterapien, slik at terapeuter som tidligere og fortsatt definerer seg klart innenfor tradisjonen fra Nordoff og Robbins, i dag er ledende samfunnsmusikkterapeuter, eksempelvis Gary Ansdell. Ansdell skriver at det som er viktig for ham som musikkterapeut er arven fra Nordoff og Robbins med hensyn til å vise en type musikalsk årvåkenhet (vigilance), et tilstedeværende blikk på den enkelte deltakers musikalske innspill som kan gi gode og anerkjennende møter (Ansdell 2014, Ansdell og DeNora, 2016). Slik er syntesen av terapeutisk improvisasjon eller Creative Music Therapy og samfunnsmusikkterapi noe som kan kjennetegne også norsk musikkterapi, og som vi deler med trender innen britisk musikkterapi (Ruud, 2020). Det man i hvert fall kan si, er at den norske musikkterapien er musikksentrert, om ikke i den omfattende betydning som Ken Aigen har definert den i sin bok om Music Centered Music Therapy (Aigen, 2005).

I denne arven fra Nordoff og Robbins har norske musikkterapeuter også tilført flere teoretiske dimensjoner, eksempelvis dialogfilosofiske perspektiver fra Martin Buber (Garred, 2006) og Mikael Bahktin (Stensæth, 2017). I denne sammenheng og tradisjon står selvsagt Randi Rolvsjords (2010) arbeid med ressursorientert tenkning sentralt. Viktig her er den broen som skapes til musikkterapi innen psykisk helsefelt og til nyere teori, eksempelvis feministisk filosofi og teori om interseksjonalitet.

Nå har vi i Norge ikke hatt en analytisk musikkterapi i arven etter den britiske musikkterapeuten Mary Priestley, slik de danske musikkterapeutene har hatt (se Jacobsen, Bonde  & Pedersen (red.) (2019). Imidlertid har vi med Trondalens arbeid i tradisjonen etter Daniel Stern fått en forankring i relasjonell psykoterapi (Trondalen, 2016). Her kan også tilføres forskningsarbeidet til Unni Johns (2018), en pioner i norsk musikkterapi, som har nådd anerkjennelse i psykologi- og psykoterapifeltet. Denne relasjonelle «vendingen» har relevans også for all annen musikkterapi, kunne vi hevde, siden relasjoner danner grunnlaget for terapeutisk endring. Med innføringen av Guided Imagery and Music og med det reseptive musikkterapimetoder, får psykoterapeutisk teori også større aktualitet her til lands.

Et annet fremtredende trekk ved norsk musikkterapi må være den store sjangerbredden i musikalske uttrykk. Allerede fra starten brøt Tom Næss med den musikalske stilen til Paul Nordoff og innførte populærmusikalske former og elementer fra mer «rytmisk» musikk i musikkterapien. Pionerer innenfor bruk av elektrisk forsterkede instrumenter, som Venja Ruud Nielsens pionerarbeid med rockeband i norske fengsler, er i dag et selvfølgelig element i den musikalske verktøykassa til musikkterapeutene (Mortensen & Ruud Nilsen, 2019). Hans Petter Solli må framheves for å ha koblet musikkterapi opp mot recoveryteori og inn mot psykisk helsefelt (se f. eks. Solli, 2014). Bruken av bandformatet og rockebandet har vist seg å være et hensiktsmessig motiverende arbeid med mennesker som har behov for alternativer eller supplement til medikamenter, ikke minst innenfor behandling og rehabilitering innenfor rusfeltet.

I dette bildet bør vel også nevnes at norske musikkterapeuter har vært gode til å plukke opp og innføre sentrale elementer i behandling og teori som er utviklet i andre land. Innenfor demensomsorgen har teorier om «personhood» (Kitwood)) fått gjennomslag i vår tenkning om musikalsk omsorg for demenspasienter, eksemplifisert blant annet av Tone Sæther Kvammes arbeid (2013). Deltakelse i det store internasjonale forskningsprosjektet med oppsøkende musikkterapi for personer med demens og deres pårørende (Homeside: https://nmh.no/en/research/projects/homeside) peker også framover. Det samme gjelder for forskningsprosjektet Longstep i Bergen, hvor Claire Ghetti leder en internasjonal gruppe forskere og musikkterapeuter innenfor feltet musikkterapi med prematurt fødte barn (https://www.clinicaltrials.gov/ct2/show/NCT03564184). I arbeidet med musikkterapi for ungdom, vinner Viggo Krügers arbeid med musikkterapi med ungdom innen barnevernet internasjonal anerkjennelse (Krüger, 2020). I denne rekken av influensere har norsk musikkterapi ikke minst fått betydelig drahjelp av Christian Gold, som med sin stilling ved UiB har stått bak en rekke kvantitative forskningsarbeider og metastudier som har gitt betydelig gjennomslag hos helsemyndighetene.

Det er lett å overse viktige impulser, trender, pionerarbeid, nye tiltak som preger utviklingen av norsk musikkterapi, og jeg burde derfor egentlig unnlate å nevne navn, da det er lett i farten å overse viktige identitetsskapende bidrag til norsk musikkterapi. Det kan sikkert pekes på originale norske bidrag til tenkning omkring musikk i spesialundervisningen, eksempelvis overfor multihandikappede. Likedan de gryende forsøk og musikalske møteplasser for pårørende til barn med funksjonshemminger, eller tilbudet om kafeer i lokalsamfunnet for mennesker med psykiske helseutfordringer. Vi ligger langt fremme i forhold til innføring av samfunnsmusikkterapeutisk tenking, ikke minst gjennom Brynjulf Stiges teoretiske arbeid, og nå ikke minst gjennom implementering av musikkterapi gjennom POLYFON. Her handler det om å arbeide på et systemnivå som kan bli særegent for en norsk musikkterapi. Denne retningen peker også mot en musikkterapi som innarbeides i et folkehelseaspekt, noe den danske professoren Lars Ole Bonde har gitt vesentlige bidrag til gjennom sitt engasjement i CREMAH (Bonde & Theorell, red. 2018). I denne sammenheng bør også nevnes hvordan Stige har gitt aktualitet til bruk av menneskerettighetstenkning, noe som også reflekteres i Krügers arbeid med musikkterapi blant ungdom i Barnevernet, hvor han også påkaller FNs barnekonvensjon.

Til slutt skal også nevnes praksis med musikkterapi i arbeidet med barn og unge på somatiske sykehus og den gryende forskning på somatiske sykehusavdelinger, her eksemplifisert med Stine Blichfeldt og Gro Trondalens arbeid med musikk på operasjons-salen til pasienter som skal skifte ut sin pacemaker (Blichfeldt-Ærø, Trondalen, & Halvorsen, 2019). Andre arbeider skulle ha blitt nevnt innenfor det somatiske helsefeltet. Masteroppgavene som skrives, og ethvert nytt doktorgradsprosjekt ser ut til å utvide arbeidsfeltet til musikkterapien og således bidra til å skape endringer i det identitetsbildet vi måtte danne oss. Alt i alt nærmer vi oss nå et bilde av norsk musikkterapi som er så nyansert og allsidig, og som inneholder så mange former for praksis og teorier at vi må være forsiktige med å profilere oss i en bestemt retning.

En humanistisk musikkterapi?

I visse sammenhenger ønsker musikkterapeutene å plassere seg innenfor et system av verdier, behandlingsideologier og teoretiske posisjoner. Da heter det plutselig ikke lenger at man er «musikkterapeut», men «humanistisk musikkterapeut», «samfunnsmusikk-terapeut», «analytisk eller relasjonelt orientert musikkterapeut» osv. Jeg hørte nylig musikkterapeutene i Norge omtalt som «humanistiske musikkterapeuter», med henvisning til at vi står innenfor en humanistisk tradisjon, med hva det innebærer av verdi- og menneskesyn. Dette betyr at vi lett blir oppfattet slik av andre yrkesgrupper, som om vi tilhører en bestemt flokk med en bestemt identitet.

Men er det, eller skal det være slik? Kan vi virkelig sette slike generelle merkelapper på norske musikkterapeuter? Jeg skal vel selv ta ansvar for at vi betegnes som «humanistiske». Når jeg tenker tilbake kan det ha vært i forbindelse med avhandlingen jeg skrev (Ruud, 1987/1990), at det oppstod et behov for å definere seg innenfor den fagtradisjonen jeg arbeidet i, innenfor et humanistisk fakultet. Det var vel også et ønske om å definere avhandlingen og norsk musikkterapi utenfor en medisinsk og naturvitenskapelig tradisjon.  Etter hvert dukket det opp mange eksamensoppgaver hvor studenter skrev at de var «humanistiske musikkterapeuter» og det oppsto et behov for å definere hva dette besto i. Dette finnes oppsummert i artikkelen i antologien Gro Trondalen og undertegnede ga ut i forbindelse med at norsk musikkterapi rundet tretti år (Trondalen & Ruud, 2008) og den engelskspråklige boka mi ti år tilbake (Ruud, 2010).

Nå heter denne boka fra 2010 «Music Therapy – A Perspective from the Humanities» – og viser til hvordan en humanistisk tradisjon, bredt forstått, og hvor både psykologi og ‘cultural studies’ danner baktepper for perspektivet, gir rom for en rekke tilnærminger. Dette perspektivet omfatter både relasjonelle, ressursorienterte, samfunnsmusikkterapeutiske, kultur- og musikksentrerte tilnærminger. Men fortsatt er det en avstand til det naturvitenskapelige i dette perspektivet, med en betoning av verdien av kvalitative tilnærminger i forskningen. Verdigrunnlaget er definert innenfor et humanistisk menneske- og verdisyn, og det bygger på et menneskesyn hvor både biologiske, psykologiske og sosiale aspekter ved mennesket er omfattet. 

Men jeg har vel egentlig aldri ment at vi skal kalle oss «humanistiske musikkterapeuter», like lite som vi skal kalle oss «ressursorienterte», «kultursentrerte», «relasjonelle» eller samfunnssentrerte». Musikkterapien i Norge rommer alle disse perspektivene og tilnærmingene. I tillegg har musikkterapien her til lands tatt opp i seg en rekke nye felter eller tilnærminger. Vi behøver ikke definere oss generelt i motsetning til en medisinsk eller naturvitenskapelig tradisjon, eller kvantitative forskningstradisjoner for den saks skyld. Musikkterapeutene er flere steder integrert i bio-psyko-sosiale medisinske tradisjoner, og det er ingen grunn til å skape avstand eller motsetninger. Ofte jobber vi på lag, innenfor samme paradigmet, andre ganger supplerende. Vi må ikke glemme at mange medisinere vi jobber sammen med er orientert mot fenomenologiske og kvalitative tradisjoner. «Medisin» er ikke et statisk begrep, og medisinsk forskning og praksis er også i bevegelse, på samme måte som musikkterapien. Musikkterapien er komplementær, støttende og samarbeidende. Den er i tillegg forebyggende og helsefremmende.

I disse tider er nettopp bruker- og ressursorienterte tilnærminger akseptert innenfor psykisk helsearbeid eller innenfor feltet rus- og rehabilitering. Her spiller musikkterapeutene på lag med medisinere og annet helsepersonell som ser verdien av en recovery-orientert tilnærming. Det er ikke nødvendigvis så smart å flagge en bestemt identitet i slike sammenhenger, med mindre man er i en faglig dialog med folk som vet noe om musikkterapi fra tidligere. For dette handler også om dialog, retorikk, om å bli forstått og akseptert. 

Når dette er sagt, kunne man tilføye at det noen ganger selvsagt kan være behov for å markere et ståsted innenfor humaniora. Dette kunne være der hvor man føler seg overkjørt av et biomedisinsk menneskesyn og en ekskluderende positivistisk tilnærming til forskning. Da kan det være nødvendig å minne om at menneskesynet rommer mer enn biologi og at forskning også handler om å fange mening og skape forståelse.

En kritisk posthumanistisme

Det kan være betimelig også å se på det verdigrunnlaget som preger humanistisk filosofi og tenkning i en tid preget av kriser både i forhold til natur, økologi, vår behandling av dyr, synet på funksjonshemmede (disability), samt alle tendenser til intoleranse, rasisme, homofobi osv., noe jeg har tatt opp til diskusjon i min siste bok (Ruud, 2020). Vi finner en slik kritikk av menneskesynet i humanismen i utviklingen av en kritisk posthumanisme som har vokst fram de siste tiår (Braidotti, 2013). Det handler her særlig om det grunnleggende menneskesynet som hviler på ideen om mennesket som et sentrum i tilværelsen, hvor mennesket har gitt seg selv rettigheter som hever det som art over alle andre levende vesener, og ikke minst overfor naturen. Dette er igjen grunnlagt på ideen om oss mennesker som rasjonelle vesener, som suverene og uavhengige individer med evne til å gjøre valg med moralske konsekvenser. Dette menneskesynet har selvsagt gitt menneskeverdet et særlig vern og medført framgang på mange fronter i forhold til vitenskap og velferd. Men koblet sammen med en utemmet form for økonomisk vekstfilosofi, om den er sosialistisk eller kapitalistisk, har medført et råkjør mot natur, mot dyr, overfor kolonialiserte folkegrupper. Med de problemer som samfunn i vår globaliserte verden står overfor, og da tenkes på økte økonomiske forskjeller mellom mennesker, fattigdomsproblematikk, problemer knyttet til rus, kriminalitet og ensomhet, kan det være betimelig for alle helseprofesjoner å søke å forstå og eventuelt påvirke de mekanismer som skaper betingelser for uhelse. Om ikke musikkterapien kan gripe endrende inn i slike betingelser, er det likevel viktig å være oppmerksom på at svært mange helseutfordringer i samfunnet antakelig har sammenheng med livsvilkår, isolasjon og manglende fellesskap, med meningstap og dertil medførende psykisk helseproblemer.

Et musikkterapeutisk fokus innenfor et slikt posthumanistisk perspektiv bør i større grad rettes mot vår sårbarhet, og hvor avhengig vi er av fellesskapsløsninger. Vi lever innenfor nettverk av mennesker, teknologier, ideer og sosiale ordninger vi er avhengige av. En slik erkjennelse kan motvirke de sterke tendenser til individualisme som preger mye av dagens holdninger og som kommer til syne i populærkultur, media og holdninger i sosiale medier.

Konklusjon

Finnes det da noe som særpreger norsk musikkterapi? Det er ikke sikkert at vi finner denne identiteten ved bare å lete etter arbeidsformer, teoretiske posisjoner og verdisystemer. Om vi sammenlikner oss med musikkterapien i andre land, kunne vi snarere peke på helt andre omstendigheter. Jeg ville trekke fram følgende punkter som har bidratt til at vi i Norge har lagt grunnlaget for en god profesjonsutvikling: 

 1.     Norske musikkterapeuter er samlet i en felles organisasjon. Det er rimelig stor konsensus om sentrale verdier og lite konflikt. Firepartssamarbeidet mellom fagforening, interesseorganisasjon og utdanningsinstitusjoner synes å være unikt i internasjonal sammenheng.

2.     Godt funderte utdanningsprogram og forløp fram til doktorgradsnivå. Godt kvalitetssikret profesjonsutdanning. Høyt vitenskapelig og metodisk nivå på lærere med godt utbygde praksisforløp.

3.     Musikksentrerte tilnærminger. Stor sjangerbredde og bevissthet om betydningen av musikalsk identitet. Musikalsk utøvende nivå sikret gjennom forankring i landets øverste musikkutdanningsinstitusjoner.

4.     Stor teoretisk bevissthet og refleksivitet – fra klientkunnskap til vitenskapsteori og etikk. Interesse for grunnlagsproblematikk. Teoretisk innovasjon – flere sterke bidrag til det internasjonale teorifeltet.

5.     Metodisk og teoretisk pluralisme.

6.     Samfunnsbevissthet preget av systemteoretisk og økologisk tenkning.

7.     Internasjonal orientering og godt utbygde internasjonale nettverk gjennom konsortier og flernasjonale forskningsprosjekter.

8.     Sterke på forskningsformidling og formidling generelt på alle nivåer fra vitenskapelig publisering til bruk av sosiale medier.

9.     En kultur preget av innovasjon, gründerholdninger/entreprenørskap og samarbeid.

10.  Godt integrert i norsk velferdsstat og modeller for helsearbeid. 

Referanser

Aigen, Kenneth (2005). Music-Centered Music Therapy. Gilsum, N.H.: Barcelona Publishers.

Ansdell, G. (2014). How music helps in music therapy and everyday life. Farnham, UK: Ashgate.

Ansdell, G., & DeNora, T. (with S. Wilson). (2016). Musical Pathways in Recovery. Community Music Therapy and Mental Well-being. London, UK: Routledge. 

Blichfeldt-Ærø, S. C., Trondalen, G., & Halvorsen, S. (2019). Facilitated music listening: Music therapy in an invasive cardiac procedure. British Journal of Music Therapy, 33(1), 27–38.

Bonde, L. O., & Theorell, T. (Eds.). (2018). Music and Public Health. A Nordic Perspective. Cham, Switzerland: Springer.

Braidotti, R. (2013). The Posthuman. Cambridge: Polity Press.

Garred, R. (2006). Music Therapy: A Dialogical Perspective. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.

Jacobsen, L. S., Bonde, L. O., & Pedersen, I. N. (Eds.). (2019). A Comprehensive Guide to Music Therapy. Theory, Clinical Practice, Research, and Training (2nd ed.). London, UK: Jessica Kingsley Publishers.

Johns, U. (2018). Musical dynamics in time-limited intersubjective child psychotherapy. Ph.D-dissertation. Aalborg University.

Krüger, V. (2020) Music Therapy in Child Welfare. Bridging Provision, Protection, and Participation. Barcelona Publishers.

Kvamme, T. S. (2013) Glimt av glede. Musikkterapi med demensrammede som har symptomer på depresjon og angst.  NMH-publikasjoner (2013:7). Norges musikkhøgskole. 

MacDonald, K, (1995). The Sociology of the Professions. London: Sage.

Mortensen, B.  & Ruud Nilsen, V. 2019. Toner fra en celle. Musikalske historier fra arbeid tilknyttet Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt. Norsk Noteservice.

Rolvsjord, R. (2010). Resource-Oriented Music Therapy in Mental Health Care. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.

Ruud, E. (1990). Musikk som kommunikasjon og samhandling. Teoretiske perspektiv på musikkterapien. Oslo: Solum.

Ruud, E. (2008). Et humanistisk perspektiv på norsk musikkterapi. I: Trondalen, Gro og Ruud, E. (2008). Perspektiver på musikk og helse. 30 år med norsk musikkterapi. Skriftserie fra Senter for musikk og helse. NMH-publikasjoner 2008:3.

Ruud, E. (2010). Music therapy: A perspective from the humanities. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.

Ruud, E. (2015). Fra musikkterapi til musikk og helse. Artikler 1973-2014). Bind 1. Skriftserie fra Senter for musikk og helse. NMH-publikasjoner 2015:4.

Ruud, E. (2020) Toward a Sociology of Music Therapy. Health musicking as Cultural Immunogen. Barcelona Publishers (in publication).

Sennettt, R. (2008) The Craftsman. New Haven & London: Yale Univerity Press.

Solli, H. P. (2014). Battling illness with wellness: A qualitative case study of a young rapper’s experiences with music therapy. Nordic Journal of Music Therapy. doi:10.1080/08098131.2014.907334

Stensæth, K. (2017). Responsiveness in Music Therapy. A Perspective Inspired by Mikhail Bakhtin. Dallas, TX: Barcelona Publishers.

Stige, B., & Aarø, L. E. (2012). Invitation to Community Music Therapy. New York, NY: Routledge.

Stige, B., Schmid, W., Solli, H. P. & Trondalen, G. (2019) Utredning av muligheter for spesialistutdanning i musikkterapi.

Trondalen, G. (2016). Relational Music Therapy. An Intersubjective Perspective. Dallas, TX: Barcelona Publishers.

Trondalen, G. & Ruud, E. (2008). Perspektiver på musikk og helse. 30 år med norsk musikkterapi. Skriftserie fra Senter for musikk og helse. NMH-publikasjoner 2008:3.

Omtale av Unni Johns sin doktorgrad i Mellanrummet

I 2018 disputerte Unni Johns over sin avhandling ”Musical dynamics in time-limited intersbujective child psychotherapy: An Exploration based on microanalysis of therapeutic interplay.” Avhandlingen ble omtalt i siste nummer av tidsskriftet Mellanrummet – nordisk tidsskrift för barn- och ungdomspsykiatri som var et temanummer om små- og spedbarn. Omtalen er skrevet av psykolog Ingvill Sannes og gir en god forståelse av betydningen av Johns sitt arbeid i psykologifeltet.

”Johns si forsking er nybrottsarbeid innan prosessforsking i barneterapi. Det er vanskeleg å sjå for seg at andre kunne gjennomført denne forskinga, med den unike bakgrunnen Johns har som nestor innan den norske musikkterapimiljøet i kombinasjon med brei psykoterapierfaring, forsking, fagformidling og undervisning. Funna og drøftinga av dei vil vekke interesse og nyfikne hos terapeutar innan ulike faggrupper, og kunne treffe breitt for alle som er interesserte i den nonverbale dialogen og måtar å beskrive den på.” (fra Ingvill Sannes sin omtale i Mellanrummet nr. 38, 2019)

Hele omtalen kan leses her:

https://www.mellanrummet.net/nr38-2019/omtale-doktorsgradunnitanumjohnsl.pdf

Aktiviteter til klienten

Disse bildene med forslag til aktiviteter kan sendes til klienter f.eks. sammen med en liten motiverende tekst. Laget av Malena Grov Ottesen, bingoen er laget av Solveig Karin Brekke.

Klikk på bildene for stor versjon.

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

Sprell i jungelen

Hva med å starte dagen med «En lyd i det fjerne»?

Lytt til sangen sammen med barnet.

Ser dere noe? Lukter dere noe?
Hva spiser dyra? Hvor er de på vei?
På nettet kan dere se på hvor fantastiske farger og former jungeldyra har.
Kan du lage din egen sang eller rim?
«Jeg synes jeg så en gorilla som stod og grilla» osv. På spotify finnes karaokeversjon av sangen.
Lag lydkomposisjoner av dyrelyder.
Gjett hverandres dyrelyder.

Hva skjer med barnet ditt når du gir en kime til lek, stimulering og fantasi? Kanskje det blir mere kreativ lek utover dagen, eller flere gode samtaler?

The psychological impact of quarantine and how to reduce it: rapid review of the evidence

Summary

The December, 2019 coronavirus disease outbreak has seen many countries ask people who have potentially come into contact with the infection to isolate themselves at home or in a dedicated quarantine facility. Decisions on how to apply quarantine should be based on the best available evidence. We did a Review of the psychological impact of quarantine using three electronic databases. Of 3166 papers found, 24 are included in this Review. Most reviewed studies reported negative psychological effects including post-traumatic stress symptoms, confusion, and anger. Stressors included longer quarantine duration, infection fears, frustration, boredom, inadequate supplies, inadequate information, financial loss, and stigma. Some researchers have suggested long-lasting effects. In situations where quarantine is deemed necessary, officials should quarantine individuals for no longer than required, provide clear rationale for quarantine and information about protocols, and ensure sufficient supplies are provided. Appeals to altruism by reminding the public about the benefits of quarantine to wider society can be favourable.

Avstigmatisering av Musikkterapifestivalen gir Gjenklang

I bruker-spør-bruker-evalueringen av musikkoppfølgingstilbudet MOT82 i Bergen kom det frem at brukerne først og fremst ønsker å fremstå som musikere på scenen, samt at det ikke er «spesielt kult» å invitere venner på en «terapifestival». Med bakgrunn i dette inviterte musikkterapeutene ved Bjørgvin distriktspsykiatriske senter (DPS) brukere av musikkterapi til å sende inn forslag til nytt festivalnamn og de engasjerte brukerrepresentant Bjarte Johansen i festivalkomiteen.

Hovedbilde: konsertbilete frå Musikkterapifestivalen 1-2-3 i 2018. Foto Rune Rolvsjord.

Musikkterapi har vært del av behandlingstilbudet ved Bjørgvin DPS siden 2000. Fra 2006-2015 arrangerte DPS-et Kulturveka, der interne og eksterne konserter var del av programmet, i tillegg til kunstutstilling og workshops. Fra 2016-2019 ble Kulturveka komprimert til tre konsertdager, under navnet Musikkterapifestivalen. Konsertarrangementene var tuftet på tretrinnsmodellen, med 1 - open scene inne på DPS, 2 - konserter i ulike oppfølgingstilbud og 3 - på scener «ute» i Bergen by.

– Det er nesten litt pinlig å tenke på at vi har arrangert musikkterapikonserter uten brukermedvirkning i alle disse årene, sier musikkterapeut Øystein Lydvo ved Bjørgvn DPS. Brukermedvirkning er lovfestet i psykisk helsevern og helt nødvendig for å gi økt treffsikkerhet i forhold til utforming av tilbud, legger Lydvo til.

Nærmere 50 forslag kom inn til Bjørgvin DPS sin navnekonkurranse i høst, og komiteen kåret musikkontakt og tidligere musikkterapibruker Jon Magne Karlsen Mangerøy sitt forslag, Gjenklang, til det nye festivalnamnet.  «Musikk klinger godt i sjelen og gir ulik gjenklang hos ulike mennesker», forklarte Mangerøy, da han mottok prisen for beste namneforslag under julekonserten ved MOT82 i desember. Premien, et gavekort på Gitarhuset i Bergen, brukte han til å kjøpe nye strenger til gitarene sine. Mangerøy fortalt at han bruker gitaren daglig for å roe ned når han er urolig.

Bjarte Johansen er tidligere musikkterapibruker ved Bjørgvin DPS. For han var musikkterapi en viktig del av behanldingen ved DPS-et. I dag benytter han seg av oppfølgingstilbudet MOT82 ved kulturverkstedet U82 i Bergen, der han også er brukerrepresentant. I tillegg er han leder for POLYFON sitt brukerpanel. Johansen har god kontakt med brukerne og kan fortelle at de fleste ønsker å opptre på «vanlige» scener i byen, i stedet for på tilrettelagte scener i aktivitetshus og oppfølgingstilbud.

- Johansen sitt engasjement i komiteen har vært avgjørende for at vi skal «treffe brukerne» med arrangementene våre og har blandt annet ført til større bevissthet rundt valg av konsertscener, sier Lydvo.  Komiteen har derfor gått bort i fra å tufte scenevalg på tretrinnsmodellen, og arrangerer i stedet to konserter på profesjonelle scener i byen, blant annet på den legendariske rockeklubben Hulen. I tillegg kommer arrangementet Open scene, en internkonsert tilrettelagt for de som ønsker å opptre innenfor tryggere rammer på DPS-et.

Da Johansen intervjuet deltagerne i bruker-spør-bruker-evalueringen kom det frem at flere hadde opplevd det som stigmatiserende å spille på Musikkterapifestivalen og på Kulturveka-konserten «Psykisk kan du være sjøl!». – Man inviterer ikke venner på «Psykisk kan du være sjøl»-konsert, sier Johansen med et lurt smil. Intensjonene til musikkterapeutene var gode, men de hadde ikke brukermedvirkning og navnet på arrangementet ble en skivebom.

Gjenklang-komiteen (fv. Lasse Tuastad, Bjarte Johansen, Øystein Lydvo og Elin Sofye Rabbevåg

I prosessen med å avstigmatisere festivalen var Johansen opptatt av at Gjenklang også skulle få sin egen logo - fri for stigma.  – Brukerne  ønsker å fremstå som musikere på scenen og ikke som «flinke pasienter», sier Johansen, og viser til funnene fra bruker-spør-bruker-evalueringen. Han hadde derfor klare tanker om hva en logo skulle formidle og hva den ikke skulle formidle. Det samme gjaldt plakat. Komiten gav derfor Johansen oppgaven med å lage logo og plakat, i samarbeid med sin gode venn, Janus Langhorn, prisbelønt designer og fotograf fra Malmø. - Vi ønsket at arbeidet med logoen skulle bli mest mulig brukernært og fikk heldigvis forståelse for dette fra kommunikasjonsavdelingen i Helse Bergen, forklarer Lydvo.

Lydvo håper og tror at musikkterapifestivalen nå er på god vei til å bli avstigmatisert og at artistene som står på konsertscenene i år opplever å spille på en festival de har eierskap til.

- Musikkterapi har nå fått en musikkfestival med brukermedvirkning i hovedsetet, og vi kan med hånden på hjertet si at  Gjenklang er arrangeret av brukerne, for brukerne til glede for alle musikkglade bergensere!”, konkluderer Johansen.

Konsertdato:
Hulen 22.-24. oktober.

Litteratur:

Tuastad, L., Johansen, B. & Østerholt, A. L. (2018). Bruker spør bruker – Evaluering av prosjektet MOT82. Bjørgvin DPS, Helse Bergen. www.gamut.w.uib.no/polyfon/polyfon-konferansen/mot82-praksiserfaringar-fra-brukar-spor-brukar-evalueringsrapport/

 Helsedirektoratet: www.helsedirektoratet.no/tema/brukermedvirkning

Nettverk og grupper for og med musikkterapeuter

Det finnes en rekke forskjellige aktive nettverk og grupper for musikkterapeuter og andre som er interesserte i musikkterapi. På denne siden har vi samlet noen av de mest sentrale gruppene - både nettverk som møtes jevnlig og grupper på facebook.

Åpne facebook-grupper:

Norsk Forening for Musikkterapi
Norsk Forening for Musikkterapi har en facebookside som i hovedsak retter seg mot foreningens medlemmer: https://www.facebook.com/Norsk-Forening-for-Musikkterapi-1654753768119481/

Musikkterapi Norge
Musikkterapi Norge er en åpen facebook-gruppe for alle som er interessert i musikkterapi. Den modereres av Norsk Forening for Musikkterapi: https://www.facebook.com/groups/musikkterapinorge/

Musikkterapi i psykisk helse- og rusfeltet
Denne gruppen er for alle interesserte i musikkterapi, med spesielt fokus på psykisk helse- og rusfeltet. Den modereres av medlemmer av Norsk Forening for Musikkterapi sitt fagstrategiske utvalg: https://www.facebook.com/musikkterapitilfolket/

Musikkterapi i barn og unges oppvekst
Denne gruppen er for alle interesserte i musikkterapi, med spesielt fokus på barn og unge: https://www.facebook.com/Musikkterapi-i-barn-og-unges-oppvekst-890143501073848/

Musikkterapi i kulturskoler
Denne gruppen er for alle interesserte i musikkterapi, med spesielt fokus på kulturskoler. Den modereres av medlemmer av Norsk Forening for Musikkterapi sitt fagstrategiske utvalg: https://www.facebook.com/musikkterapikulturskoler/

Lukkede grupper for musikkterapeuter:

Disse facebook-gruppene ønsker kun utdannede musikkterapeuter som medlemmer. De kan søkes opp på facebook, og man må sende forespørsel for å bli medlem. På sidene diskuteres blant annet metodikk, tips til stillinger og erfaringsutveksling.

• Musikkterapeuter i spesialpedagogikk

• Musikkterapi, barn 0-6 år, spesialpedagogisk/pedagogisk felt

• Musikkterapeuter på pedagogiske fagsentra

• MIKS - musikkterapeuter i kulturskolene

• Musikkterapeuter i psykisk helse- og rusfeltet

• Musikkterapeuter på DPS

• Musikkterapi i eldreomsorgen

Faglige nettverk:

Det er mange lokale, mindre nettverk for musikkterapeuter rundt om i landet. Disse samles jevnlig, både for sosiale og faglige møter. Musikkterapeuter som tenker det er aktuelt å være med i et av de følgende nettverkene, oppfordres til å si ifra til kontaktpersonene.

MiPe: musikkterapeuter i pediatri er et nettverk med musikkterapeuter som jobber på innenfor pediatri i norske sykehus. Kontaktperson Tone Leinebø: toneleinebo@gmail.com

MISIA: Musikkterapeuter i spesialpedagogikk i Akershus er et nettverk for musikkterapeuter som arbeider i spesialpedagogikk i det tidligere fylket Akershus. Kontaktperson Merete Lippert Tobiassen: me-tobi@online.no

Musikkterapeutar i feltet psykisk helse, Bergen
Nettverk for musikkterapeuter i psykisk helse, rus- og kriminalomsorgen i Bergensområdet. Kontaktperson Øystein Lydvo: olyd@helse-bergen.no

MØL: Musikkterapi i Østfolds Lokallag er Norsk Forening for Musikkterapi sitt lokallag i det tidligere fylket Østfold. De har også en facebook-gruppe hvor medlemmer av lokallaget kan være med. Kontaktperson Kari Duesten: kari.duesten@gmail.com

Vestland fylkeslag for musikkterapi er Norsk Forening for Musikkterapi sitt lokallag i fylket Vestland. Musikkterapeuter som er medlemmer i foreningen og arbeider i regionen kan melde seg inn her: https://www.facebook.com/groups/2376248989257160/?fref=nf
Kontaktperson Malena G. Ottesen: vestlandmusikkterapi@gmail.com

Norsk forening for musikkterapi; en interesse- eller en profesjonsforening?

Av Unni Tanum Johns og Even Ruud

(Illustrasjonsfoto: iStock/IUshakovsky)

Undertegnede var med å stifte Norsk forening for musikkterapi i 1972 – vi feirer altså femtiårsjubileum om et par år! I løpet av disse årene har vi vært vitne til en usedvanlig vekst i musikkterapifaget, med hva det innebærer av nye praksisplasser, profesjonsutvikling, utdanninger og arbeidsformer. Vi gleder oss over foreningens gode arbeid med tidsskriftet Musikkterapi, fagstrategiske utvalg, informasjon på nettsider, arrangering av konferanser og samarbeid om å bedre lønns- og arbeidsvilkår for musikkterapeutene.

Allerede da vi startet foreningen hadde vi en diskusjon om dette skulle være en interesseforening som var åpen for alle, eller om vi skulle lage en fagforening. Vi hadde selvsagt ikke noe grunnlag for å lage en fagforening den gang og hadde som et naturlig formål å arbeide for å utbre kjennskap til musikkterapi, samt ikke minst å få igangsatt en norsk utdanning. Før det ble realisert hadde Unni Johns, som var foreningens første leder, reist til London for å fullføre en musikkterapiutdanning under ledelse av Juliette Alvin. Even Ruud reiste til Florida State University for å få en mastergrad i musikkterapi. Begge så vi det som ønskelig med videreutdanning for å styrke vår kompetanse i ettertid, med tanke på betydningen av å argumentere for musikkterapiens potensiale til andre faggrupper og politikere. Ikke minst var det viktig å kunne vise og beskrive den særegne rollen som musikkterapi kan spille for menneskers psykiske helse i et land som Norge, som stiller strenge krav til kompetanse og dokumentasjon. Unni utdannet seg til psykolog og har etter hvert spesialistutdanning i klinisk barne- og ungdomspsykologi samt traumebehandling. Even tok også psykologutdanning, samt utdanning som terapeut i den kunnskapsbaserte lyttemetoden Guided Imagery and Music (GIM).

Og det er her vi er inne på poenget med dette innlegget. Musikkterapien er nå kommet så langt i sin profesjonsutvikling, og vi har fått en så stor kritisk masse av arbeidende musikkterapeuter (rundt 300) at behovet for videreutvikling i form av en spesialistutdanning melder seg. Vi trenger en utdanning der praksisen står i sentrum. Dette behovet er begrunnet både i behovet for å drive profesjonaliseringen av faget videre, samt svare på ønsker fra mange musikkterapeuter om å fordype seg i et avgrenset praksisfagfelt, få veiledning og støtte i sitt daglige arbeid, og øke sin kompetanse, anerkjennelse og status innenfor de sektorer og samarbeidsformer man befinner seg i. En spesialistutdanning bygger på den generalistkompetansen som en masterutdanning gir, og skal bidra til utvikling av ferdigheter som musikkterapeuter behøver i sin yrkesutøvelse innen et område der en trenger spesifikk og fordypet kunnskap for å utvikle gode musikkterapeutiske verktøy, f.eks. innenfor somatikk, eller i arbeid med barn og unge og voksne. En slik spesialisering innen et praksisfelt vil sekundært påvirke kunnskapsgrunnlaget for forskning. I tillegg bidrar en spesialisering til å videreutvikle etiske og profesjonsbevisste holdninger. Vi mener i tillegg at det vil kunne motvirke ensomhet hos musikkterapeuter som befinner seg i ytterkanten av et aktivt fagmiljø. Programmet skal bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget for deltakernes yrkesvirksomhet, blant annet gjennom å samarbeide med andre kursdeltagere i samme situasjon. På tampen av fjoråret la en arbeidsgruppe bestående av Brynjulf Stige, Wolfgang Schmid, Hans Petter Solli og Gro Trondalen fram en usedvanlig godt begrunnet «Utredning av muligheter for spesialistutdanning i musikkterapi». Vi anbefaler alle å lese denne.[1] 

Situasjonen er nå ganske annerledes enn da vi startet foreningen for snart femti år siden. Profesjonaliseringen er kommet langt, vi har blitt en større profesjonsgruppe og grunnlaget for å diskutere hva slags forening vi skal være framover er endret, ikke minst med tanke på hvordan fremme og godkjenne spesialistutdanninger i musikkterapi. Som psykologer er vi begge medlem av Norsk Psykologforening, som er en svært profesjonell organisasjon både med tanke på lønnsforhandlinger, formidling og organisering av faget. Kunne vi tenke oss at Norsk forening for musikkterapi går i samme retning, i et forsøk på å bli en profesjonsforening? Som en sterk fag- eller profesjonsforening vil vi kunne stå sterkere med hensyn til å drive igjennom nye spesialistutdanninger og samtidig arbeide videre for å styrke og bygge ut nåværende musikkterapistudier gjennom å involvere oss i politiske prosesser.

Kjør debatt!

[1] Rapporten er foreløpig ikke publisert, men NFMT avventer svar fra arbeidsgruppen om å kunne legge rapporten ut på hjemmesiden (red.anm.)

Minidokumentar: Rockovery – frå terapirom til scene

Rockovery skal gje brukarar av musikkterapi høve til å spele på ei profesjonell scene der dei bur. Arrangementet er eit samarbeid mellom Norsk Forening For Musikkterapi (NFMT) og lokale aktørar. Rockovery-filmen byggjer på opptak frå den fyrste «Rockovery: Bergen»-konserten i 2017,  med tittelen "Plateaktuelle artister fra musikkterapi".

Musikarane i filmen har alle erfart at musikkterapi kan vere god behandling. Dei har tatt med seg musikken ut av terapirommet og gjort han til ein kvardagsressurs. «Vi fikk spille ute og vise oss på en annen måte enn i behandling», fortel Francis McAuley frå bandet Soul Party. «Minidokumentaren» er 4 minutt lang og eignar seg godt i undervising og til informasjon om musikkterapi. Filmen er klippa av Wild Productions, støtta av Polyfon kunnskapsklynge for musikkterapi og produsert av kommunikasjonsrådgjevar Rune Rolvsjord i samarbeid med musikkterapeutane Øystein Lydvo og Hans Petter Solli. Den finst i to ulike versjonar - med og utan tekst. Versjonane har også litt ulike klipp.

Kontakt Øystein Lydvo dersom du ynskjer å få videofila tilsendt: olyd@helse-bergen.no.