Kartlegging av musikkterapeuter som profesjonsgruppe

skrevet av Marte Sortland Halås og Gisle Fuhr

Hvilke arbeidsfelt jobber musikkterapeuter som er medlem i Norsk Forening for Musikkterapi innenfor og hva sier info om utdanning, tilsettingsforhold og lønnsmessige aspekter om deres arbeidssituasjon?

Dette spørsmålet ønsker Marte Sortland Halås svar på i sin nylig publiserte masteroppgave, skrevet i samarbeid med Norsk Forening for Musikkterapi (NFMT). I denne saken ønsker vi å belyse noen av funnene i undersøkelsen, og diskutere hvilke utfordringer dataene viser at musikkterapifeltet står ovenfor. Det er viktig å understreke at denne teksten ikke gir et komplett bilde av studiens resultater, men heller løfter frem de funnene som NFMT tenker er mest interessante for videre fagstrategisk arbeid.

Masteroppgaven ble skrevet utfra et ønske fra både forfatteren og NFMT sin side om å kartlegge arbeidssituasjonen for musikkterapeuter i 2018. Det har blitt gjort to liknende undersøkelser i 1994 og 2007,[1] men musikkterapifeltet har gått gjennom en rekke endringer det siste tiåret som gjorde at det var grunn til å tro at resultatene vil være annerledes i 2018. Halås utviklet et spørreskjema basert på Hodne (2007), som så ble sendt ut til alle NFMT sine medlemmer, hvor 61 % av medlemmene svarte (totalt 212 respondenter). Undersøkelsen er med andre ord ikke en fullstendig kartlegging av samtlige musikkterapeuter i landet, men resultatene kan likevel belyse interessante tendenser i feltet. For mer opplysninger rundt datainnsamling og analyse, søk opp masteroppgaven i lenken nederst i teksten.

I denne teksten tar vi i hovedsak for oss resultater tilknyttet respondentenes utdanning, arbeidssituasjon og stillingsforhold. Til slutt sammenlikner vi resultater fra spørreundersøkelsene i 1994, 2007 og 2018. I teksten blir overskriften Kommentar fra NFMT brukt for å skille mellom resultatene fra undersøkelsen og NFMT sine diskusjoner.

Om respondentene
Halås ønsket å få svar fra flest mulig musikkterapeuter i Norge, og oppsøkte først utdanningsinstitusjonene for å høre om muligheter for å få tilgang til lister over uteksaminerte musikkterapeuter. Dette viste seg å være vanskelig, og slike lister ville ikke inkludert de musikkterapeutene som har utdannet seg i utlandet og jobber i Norge. Halås samarbeidet derfor med NFMT, da det var enkelt å spre undersøkelsen gjennom foreningens kontaktregister. Ulempen med dette er at NFMT er en interesseorganisasjon, hvilket innebærer at det både kan være praktiserende musikkterapeuter som ikke fikk tilgang til undersøkelsen ettersom de ikke er medlem i NFMT, og at personer som er medlem uten å være musikkterapeuter kunne få tilgang til undersøkelsen. Disse personene ble sortert ut tidlig i spørreskjemaet, og svarte dermed ikke på store deler av studien.

Av de totalt 212 respondentene var 77% kvinner og 23 % menn. Aldersfordelingen viser at de fleste respondentene var mellom 20-50 år. Flertallet, 53%, var mellom 30-49 år. I tillegg var 92% av respondentene medlem av NFMT, og 53% var medlem av Creo.

UTDANNING

Tidligere utdanning
Undersøkelsen spurte blant annet om hvilken tidligere utdanning respondentene hadde. Her var det mulig å krysse av på flere svar. Kun 19 av respondentene hadde ikke noen tidligere utdanning før de startet musikkterapistudiet.

Hvis vi samler i kategorier, kan vi se følgende: 

• 53 % har utdanning innen kunst og musikkfag (inkludert allmennlærer med musikk)

• 24 % har utdanning innen pedagogikk (allmennlærere, barnehagelærere og spesialpedagoger).

• 12 % har utdanning innen helse- og sosialomsorg (barnevernspedagoger, logopeder, psykologer, sosionomer, sykepleiere, vernepleiere).

• 34 % har yrkesfaglig utdanning og/eller et eller flere universitetsfag (for eksempel tilknyttet ergoterapi, religion og psykologi).

Utdanningsinstitusjon og uteksaminering
Halås mottok tall fra utdanningsinstitusjonene på hvor mange musikkterapeuter som var blitt uteksaminert hvert år.[2] Av de 212 respondentene svarer 177 at de har fullført musikkterapiutdannelse. Av disse er det 13 (7 %) som har tatt utdanning i utlandet, blant annet Storbritannia, USA, Danmark, Australia, Litauen og Latvia.

I figuren under ser vi antallet respondenter som er utdannet ved norske institusjoner, i tillegg til tall fra utdanningsinstitusjonene som viser antall uteksaminerte musikkterapeuter. Totalt 24 % av uteksaminerte musikkterapeuter ved Høgskolen i Sogn og Fjordane har svart på undersøkelsen, 45 % av uteksaminerte ved NMH, og 42 % ved Universitetet i Bergen (UiB).[3] Disse tallene inkluderer både aktive og ikke-aktive musikkterapeuter.

Figuren under viser gjennomsnittet av antall uteksaminerte musikkterapeuter gruppert i fem-årsperioder. Her kan vi se at antall uteksaminerte musikkterapeuter har økt kraftig siden før tusenårsskiftet, med mer moderat økning de siste ti årene.

Etter- og videreutdanning
I undersøkelsen ble begrepet etterutdanning brukt noe feilaktig. Intensjonen med spørsmålene tilknyttet etterutdanning var å spørre om både etter- og videreutdanning, men i etterkant har vi forstått at dette er to forskjellige former for utdannelse.[4] Utfra svarene så ser det ut som at de fleste respondentene ikke skiller mellom etter- og videreutdanning, men det kan være at noen respondenter unngikk å svare på spørsmål i denne kategorien da de kan ha trodd at spørsmålene ikke omhandlet videreutdanning.

Totalt 47% av musikkterapeutene svarer at de har etterutdanning som er relevant for deres arbeid. De utdanningene som blir nevnt flest ganger er musikkterapi i psykisk helse og rus, musikkterapi i eldreomsorg og Bonny Method of Guided Imagery and Music (BMGIM). Respondentene ble også spurt om hvorfor de ønsket å ta etterutdanning. Svarene kan sees i denne figuren:

Utfra figuren ser vi at de fleste respondentene tok etter- og/eller videreutdanning utfra egen interesse, mens det i mindre grad var et ønske fra arbeidsplassen. Flertallet tok utdanning for å få en mer interessant jobb, mens det varierer hvor vidt man gjorde det for å få høyere lønn.

Respondentene ble også spurt om de ønsker etterutdanning. Her svarer 63% av respondentene Ja eller Kanskje, og kun 15 % svarer Nei. De hadde også mulighet til å presisere hva de ønsker etterutdanning i. Ønskene som blir nevnt flest ganger er etterutdanning innen veiledning, og spesialistutdanning for musikkterapi i rusomsorg, psykisk helse, eldreomsorg og med barn og unge.

Kommentar fra NFMT:
Resultatene viser at mange av respondentene har studert kunst eller musikk, mens relativt få har tidligere utdanning tilknyttet helse og omsorg. Med tanke på at mange musikkterapeuter arbeider innenfor helse og omsorg, så er dette noe overraskende. Det kan også være en av grunnene til at mange ønsker seg etter- og videreutdanning, da man kanskje tenker at en faglig oppdatering vil kunne gjøre musikkterapeuter mer sikre i eget yrke?

Antallet uteksaminerte musikkterapeuter øker sakte, men sikkert. Dette ser NFMT på som positivt, da foreningen ønsker flere studieplasser, slik at det videre kan utdannes flere musikkterapeuter. Et høyere antall musikkterapeuter vil være viktig for å kunne møte det stadig økende antallet utlyste musikkterapistillinger. Så lenge musikkterapeut ikke er en beskyttet yrkestittel, så risikerer vi at stillinger går til billigere arbeidskraft enn musikkterapeuter som skal ha lønn på mastergradsnivå. For å sikre at brukere får god behandling av kvalifiserte musikkterapeuter ønsker foreningen derfor at antallet studieplasser økes videre.

De fleste som spesifiserer hvilken etterutdanning de ønsker har et svar tilknyttet rus- og psykisk helsefeltet. Dette er interessant sett i sammenheng med at dette også er det feltet som blir nevnt flest ganger når respondentene sier hvilken etterutdanning de har. I tillegg er det verdt å legge merke til at det er svært få som ikke ønsker seg etterutdanning. Det er også verdt å legge merke til at få respondenter oppgir at arbeidsplassen har ønsket at de skal ta etterutdanning. Samtidig så kan det være at flere arbeidsplasser ikke vet om de tidligere mulighetene som har vært innenfor etter- og videreutdanning, og at dette ønsket kan bli tydeligere hvis det etableres flere etter- og videreutdanninger for musikkterapeuter.

NFMT mener at resultatene ovenfor understreker behovet for en spesialistutdanning innenfor helse og omsorg for musikkterapeuter som ønsker videre faglig utvikling. Universitetet i Bergen og Norges Musikkhøgskole samarbeider nå om å kartlegge mulighetene for en spesialistutdanning.

MUSIKKTERAPEUTISK ARBEID

Aktive og ikke-aktive musikkterapeuter
Undersøkelsen skilte mellom aktive og ikke-aktive musikkterapeuter. Her svarer 75% av respondentene at de er aktive. Det kan ha vært noen misforståelser rundt hva det vil si å være aktiv musikkterapeut, da vi ser i kommentarer fra respondenter at enkelte tolket det som å være ansatt i en musikkterapeutstilling, mens spørsmålet egentlig var rettet mot hvor vidt man praktiserer noe i eget arbeid som man selv definerer som musikkterapi.

Figuren over viser at de aktive musikkterapeutene blir klart færre i de høyere aldersgruppene. I oppfølgingsspørsmål ble de som hadde krysset av på at de var ikke-aktive spurt om årsaken til at de ikke var aktive. Her kunne respondentene krysse av på flere svar.

Som vi ser, er det totalt 17 som oppgir at det er manglende tilbud på musikkterapistillinger, mens 3 oppgir at de er jobbsøkende. Den vanligste årsaken til at respondentene svarer at de er ikke-aktive er at de er studenter.

Fagfelt
I denne delen av undersøkelsen var det kun de respondentene som hadde oppgitt at de var aktive musikkterapeuter som deltok. Musikkterapeutene ble bedt om å rangere hvilke felt de arbeider mest i på en skala fra 1 til 3, hvor prioritering 1 er feltet de bruker mest tid på. Det spesialpedagogiske feltet får flest avkrysninger, totalt 102. Av disse er 50 avkrysninger med barn 6-16 år, 33 avkrysninger med voksne og 29 med barn 0-6 år. Nest største felt er psykisk helsevern med 59 avkrysninger, hvorav 39 er med voksne og 20 med barn. Somatisk sykehus, barnevern og flyktninger har alle 17 avkrysninger, mens kriminalomsorg er det minste av de oppgitte feltene med 7 avkrysninger. Spennene mellom førsteprioritering og det totale antallet viser at mange musikkterapeuter arbeider innen flere fagfelt.

Arbeidsplass
Respondentene svarte videre på hvilke arbeidsplass de tilhører. Her kunne man krysse av for stilling 1 og stilling 2. Figuren under viser at kulturskolen er arbeidsplassen som har flest respondenter.

Det ble også utarbeidet en krysstabell som viser både arbeidssted for største stilling og fagfelt. Her vises arbeidsplassene loddrett helt til venstre, mens fagfeltene som musikkterapeutene har krysset av på 1.prioritering vises vannrett, med antall musikkterapeuter innenfor hvert fagfelt. Utfra dette ser vi at kulturskolen er et spesielt variert felt, med musikkterapeuter som arbeider innenfor en rekke forskjellige kontekster.

Geografisk utbredelse
De aktive musikkterapeutene svarte videre på hvilken kommune i Norge de arbeider i, hvilket ble puttet inn i en geografisk oversikt over tilhørighet til fylker. Resultatene viser at det er størst antall musikkterapeuter rundt byene hvor utdanningene ligger, i tillegg til noen grupperinger i Rogaland, Østfold, Buskerud og Møre og Romsdal. Det er ingen respondenter som arbeider i Telemark eller Nordland. Det er verdt å minne om at undersøkelsen ikke er en fullstendig kartlegging av musikkterapeuter i Norge, så vi vil ikke utelukke at det finnes aktive musikkterapeuter i disse fylkene.

På kommunenivå så viser resultatene at 27 % (45 personer) av musikkterapeutene arbeider i Oslo, og 18 % (31 personer) arbeider i Bergen. Videre arbeider ti personer i Lørenskog, og syv i Bærum. Utenom dette er det ingen kommuner i Norge hvor det er mer enn fem musikkterapeuter, og de fleste av kommunene som har musikkterapeuter har kun én eller to, sett utfra undersøkelsens datamateriale. Et mer detaljert blikk på de geografiske dataene viser at i kommuner hvor det jobber én eller to musikkterapeuter, så er de som regel ansatt i kulturskolen eller på barne- og ungdomsskole.

Kommentar fra NFMT
NFMT ser det som svært positivt at et solid flertall av respondentene anser seg selv som aktive musikkterapeuter. Med tanke på at musikkterapi fortsatt er et lite utviklet felt med få stillinger, så er det også positivt at relativt få respondenter (3 personer) oppgir at de leter etter jobb. Samtidig sier 17 respondenter at de opplever manglende tilbud på musikkterapistillinger. Dette tallet er høyt, men det kommer ikke som noen overraskelse, og det understreker behovet for å arbeide fagstrategisk med etablering av flere stillinger.

Kulturskolen og barne- og ungdomsskolen er arbeidsplassene hvor vi finner flest musikkterapeuter. Et positivt aspekt ved dette er at musikkterapeuter har egen stillingskode i kommunal sektor, hvilket sikrer musikkterapeuter i kommunen lønn etter mastergrad (forutsatt at de er ansatt som musikkterapeut). Samtidig erfarer NFMT at kulturskolen kan være et utfordrende felt å utvikle, da mange musikkterapeuter arbeider med svært forskjellige klientgrupper. Hittil har musikkterapimiljøet hatt en tendens til å etablere nettverk med utgangspunkt i lokal tilhørighet eller hvilken klientgruppe man arbeider med, og musikkterapeuter i kulturskolen kan til en viss grad falle utenom begge disse kategoriene. I tillegg ser vi at mange av musikkterapeutene i de små kommunene er ansatt i kulturskolen, som videre betyr at det er et felt som er svært geografisk spredt. NFMT ser dette som en utfordring, og vurderer videre hvordan musikkterapeuter i kulturskolen kan bli en mer samlet enhet.

Resultatene viser også at musikkterapi som fagfelt i stor grad er tilknyttet byene Oslo og Bergen. Det er et klart problem at det er få stillinger utenfor de største byene, samtidig som vi erfarer at musikkterapistillinger som blir utlyst på mindre steder ofte kan slite med å få søkere med godkjent musikkterapiutdanning. Det kan være mange grunner til dette, men NFMT vurderer det som sannsynlig at mange nyutdannede musikkterapeuter ønsker å bli værende i byen de har studert i. Vi ser det derfor som svært positivt at NMH har åpnet for at mastergrad i musikkterapi kan tas på deltid, hvilket er spesielt aktuelt for musikkterapeuter i distriktene, og vi håper at dette tilbudet vil fortsette i årene fremover. På lang sikt kan det også være at fagfeltet bør vurdere å se på muligheten for å utvikle en tredje musikkterapiutdanning i en annen by enn Oslo og Bergen.

En utfordring som NFMT ser i distriktene er at mange musikkterapeuter arbeider alene, og kan mangle nettverk og følelsen av å være en del av et musikkterapimiljø. NFMT håper at våre norske konferanser i musikkterapi og liknende arrangementer kan være steder hvor musikkterapeuter fra hele landet kan møtes, og at disse samlingsstedene kan fungere som grobunn for nettverk av musikkterapeuter på tvers av lokal tilhørighet. NFMT ønsker også å etablere flere lokallag, og oppfordrer og inviterer spesielt musikkterapeuter i distriktene til å ta initiativ til dette. Lokallag kan både være samlende for musikkterapeuter, og hjelpe NFMT med å holde kontakt med fagmiljøet utenfor de største byene.

STILLINGSFORHOLD

Stillingsstørrelse
96 av de aktive musikkterapeutene oppgir at de har én stilling, men samtidig er det bare 62 personer som krysser av på at størrelsen på stillingen er 100%. Det kan være flere grunner til dette, blant annet at noen musikkterapeuter kanskje velger å jobbe i mindre stillinger. Samtidig så spurte undersøkelsen spesifikt etter stillinger relatert til musikkterapeutisk arbeid, så det kan være at flere kombinerer en mindre musikkterapeutisk stilling med arbeid som de ikke anser som musikkterapi.

Respondentene svarte videre på hvor de hadde fått vite om stillingen, og her kunne de krysse av på flere alternativ. Som figuren viser har de fleste hørt om stilling gjennom bekjente eller internett. Mange stillinger ble heller ikke utlyst. Kommentarene viser at de som har krysset av ‘annet’ blant annet har utviklet egen stilling i samarbeid med praksissted, har søkt inn midler til stillingen eller fått den gjennom intern utlysning eller etter endt vikariat.

50 % av de aktive musikkterapeutene er i en stilling som var utlyst som musikkterapeut, og 55 % har musikkterapeut som stillingsbetegnelse. Andre vanlige stillingsbetegnelser er lærer eller pedagog (13 %), stipendiat eller førsteamanuensis (8 %) og miljøterapeut (4 %).

Lønnsmessige aspekter
Blant respondentene er det 69 % som opplever at de har riktig lønn i forhold til utdannelse og ansvarsområde. Dette betyr at nesten en tredjedel av musikkterapeutene mener at de har feil lønn. Resultatene viser at musikkterapeuter i kommunale stillinger oftest oppgir å være riktig plassert i henhold til tariffavtaler. På andre enden av skalaen er musikkterapeuter innenfor helse og omsorg, hvor nesten 50 % opplever å ha feil lønn. Dette gjelder spesielt innenfor feltene psykisk helsevern, somatisk syke barn og eldreomsorg.

Årsakene til at musikkterapeuter ikke opplever å ha riktig lønn er varierte. Blant de vanligste grunnene er feil plassering i lønnssystemet, manglende kjennskap hos arbeidsgiver rundt musikkterapeuters kompetanse og utdannelse, mangel på tariffavtale og dårlig økonomi ved ansettelsessted.

De yngste og de eldste respondentene er de som oftest oppgir å ha riktig lønn. I aldersgruppen 20-29 er 75 % fornøyd, og i gruppen 50-69 er 82 % fornøyd. Blant musikkterapeuter i aldersgruppen 30-39 er det 69 % som opplever å ha riktig lønn, mens det er 54 % som opplever det samme i aldersgruppen 40-49 år.

Respondentene ble spurt om brutto årslønn i deres største stilling. Her oppgir 93 % av musikkterapeutene at de tjener mellom 400 000 – 649 000 kr. 8 av de 111 respondentene som svarte på dette spørsmålet er over eller under denne lønnsgrupperingen. 52 % oppga at de tjener mellom 500 000 – 599 999 kr. 

Kommentar fra NFMT
Når det kommer til stillingsforhold, så har musikkterapeuter en rekke utfordringer. Grunner til dette er at vi er en nylig etablert profesjon, vi mangler autorisasjon og tariffavtaler, og mange arbeidsgivere vet generelt lite om musikkterapeuters kompetanse og behov. NFMT arbeider på flere nivå for å bedre stillingsforhold, men dette er langsomme prosesser, og frø som vi sår nå vil kanskje ikke blomstre før om mange år.

Det er overraskende mange stillinger som ikke blir lyst ut, og som musikkterapeutene får høre om gjennom bekjente. Dette er en negativ tendens, da det kan gjøre det vanskelig for nyutdannede musikkterapeuter å komme seg inn på arbeidsmarkedet, siden de ikke har samme nettverk som mer etablerte musikkterapeuter. NFMT jobber nå med å utarbeide et gründerkurs for musikkterapistudenter, som forhåpentligvis vil kunne bidra til at nyutdannede musikkterapeuter blir bevisst hvilke muligheter de har til å få jobb utenfor utlyste (og ikke-utlyste) stillinger.

Hele 31 % oppgir at de ikke får korrekt lønn, og det ser ut til å være en sammenheng mellom lav lønn og at man har andre stillingsbetegnelser enn musikkterapeut. Dette er et tydelig problem som vi er bevisst. Fagforeningen Creo vil i 2020 forhandle for at musikkterapeuter i helseforetak under arbeidsgiverorganisasjonen Spekter Helse får egen stillingskode og lønn etter mastergradsnivå, hvilket NFMT håper at vil føre til at flere musikkterapeuter blir plassert riktig i lønnssystemer. Foreningen erfarer at musikkterapeuter i helsesektoren ofte blir plassert ganske tilfeldig i organisasjonen, med diverse stillingstitler og ofte for dårlig lønn. Samtidig har vi også hatt kontakt med flere ledere i helseforetak som etterspør egen stillingskode for musikkterapeuter, så vi ser dette som et viktig satsningsområde i kommende tariffoppgjør og forhandlinger.

NFMT ser det som svært positivt at mange yngre musikkterapeuter opplever at de har riktig lønn. Dette kan være en effekt av nye stillingskoder i kommunen og generelt økt bevissthet rundt musikkterapeuters stillingsforhold, og viser at lønnsutviklingen går i riktig retning.

HELHETSVURDERINGER

I siste del av studien graderte respondentene sin helhetsvurdering av hvor fornøyd de er med arbeidsfelt, nåværende arbeidssituasjon og utdannelse. I figuren under vises resultatene, som går fra Veldig fornøyd – 1 til Veldig misfornøyd – 6. Her er musikkterapeutene ganske splittet. En mulig forklaring er at respondentene kan ha misforstått graderingen, og tenkt at 6 var den høyeste skåren. Samtidig ønsker vi ikke å avskrive at musikkterapeutene er misfornøyde som en feilvurdering. Det ble ikke stilt noen oppfølgingsspørsmål til dette spørsmålet, og vi ser i etterkant at det kunne vært interessant å få vite mer om hvorfor mange er misfornøyde med utdanning og arbeidsfelt.

På et mer detaljert nivå, så ser vi at respondentene som er utdannet ved NMH og UiB er fordelt noenlunde likt mellom fornøyd og misfornøyd. Av respondentene som er uteksaminert ved NMH svarer 39 % at de er fornøyd eller svært fornøyd med utdanningen, mens 52 % svarer misfornøyd eller svært misfornøyd. Ved UiB er tallene 32 % fornøyd / svært fornøyd, og 48 % misfornøyd / svært misfornøyd. Høgskulen i Sogn og Fjordane skiller seg derimot negativt ut. Her svarer 24 % fornøyd/ svært fornøyd, mens 76 % svarer misfornøyd / svært misfornøyd. Det er ingen store forskjeller i vurderingene av utdanning sett i sammenheng med aldersgruppe.

Ingen arbeidsfelt peker seg ut med svært mange fornøyde eller misfornøyde respondenter. De fleste feltene har mellom 35-45 % fornøyde / svært fornøyde og 50-60 % misfornøyde / svært misfornøyde respondenter. To unntak er rusomsorgen, som har 47 % på begge sider av skalaen, og psykisk helsevern med voksne, hvor 50 % er fornøyde / svært fornøyde og 34 % misfornøyde / svært misfornøyde. Disse to arbeidsfeltene har med andre ord litt mer fornøyde respondenter enn de andre gruppene.

Kommentar fra NFMT
Uten oppfølgingsspørsmål er det vanskelig å forstå svarene på helhetsvurderingene godt. Det er overraskende at mange er svært misfornøyde med arbeidsfelt og utdanning, spesielt siden mange musikkterapeuter også er svært fornøyde. Samtidig vurderer vi det som positivt at ingen av de eksisterende musikkterapiutdanningene eller arbeidsfeltene peker seg ut som spesielt negative, men at svarene stort sett fordeler seg jevnt på felt og utdanning.  

UTVIKLING FRA 1994 - 2007 – 2018

Denne studien er den tredje kartleggingsundersøkelsen av musikkterapifeltet, der de to første ble gjennomført av Endre Furu i 1994 og Ingrid Humstad Hodne i 2007. Gjennom å sammenlikne de tre undersøkelsene kan man få innblikk i hvordan feltet har utviklet seg over de siste 25 årene.

En oppsummering av likheter mellom studiene:

• Alle tre undersøkelser viser at det spesialpedagogiske feltet er der hvor det arbeider flest musikkterapeuter. 

• Alle tre undersøkelser viser at et solid flertall av stillingene er sentrert rundt Oslo og Bergen.  

• I alle tre undersøkelser er de fleste respondentene kvinner (74-78%).

• Både i 2007 og 2018 arbeider mange musikkterapeuter i reduserte stillinger. Ingen av undersøkelsene har spørsmål relatert til hvorfor musikkterapeutene gjør dette.  

• Både i 2007 og i 2018 var flertallet av de aktive musikkterapeutene i aldersgruppen 30-39 år. 

• Både i 2007 og i 2018 har omtrent halvparten av musikkterapeutene etterutdanning.

En oppsummering av forskjeller mellom studiene:

• Utfra datamaterialet virker det som at det er flere yngre aktive musikkterapeuter i 2018 enn i 2007. 

• Sammenliknet med 2007 er det flere musikkterapistillinger på landsbasis. 

• I 1994 var det 16 % som hadde stillingsbetegnelse musikkterapeut. Hvis vi utelukker respondenter ansatt ved utdanningsinstitusjoner, så er tallet på 53 % i 2007, og 63 % i 2018.  

• I 1994 oppga 35 % at de ikke fikk korrekt lønn. I 2007 var tallet på 45 %, mens det er på 31 % i 2018.

Utviklingen viser at musikkterapi er, og lenge har vært, et kvinnedominert yrke, hvilket bekreftes av søkertall ved musikkterapiutdannelsen ved NMH. Dette kan ses i sammenheng med at kvinner generelt er overrepresentert i omsorgsyrker. Data fra undersøkelsen viser også at kvinnelige musikkterapeuter jobber noe oftere i deltidsstillinger enn menn, hvilket samsvarer med tendenser på landsbasis.[5]

Vi ser også at det spesialpedagogiske feltet fortsatt dominerer, og at sentreringen av stillinger rundt Oslo og Bergen ikke er et nytt problem. En viktig og svært positiv utvikling er at det er flere stillinger generelt, det er flere som har stillingsbetegnelsen musikkterapeut, og flere som opplever å få korrekt lønn. Dette viser at musikkterapifeltet gradvis utvikler seg i en retning hvor flere har gode stillingsforhold.

OPPSUMMERING

Undersøkelsen viser at musikkterapeuter i 2018 ofte har tidligere utdanning innen kunst- og musikkfag, og at omtrent halvparten har etterutdanning. Et flertall er også interessert i videre etterutdanning. Av studiens oppgitte praksisfelt er det flest aktive musikkterapeuter i spesialpedagogikken og psykisk helsevern, og færrest musikkterapeuter innen barnevern, arbeid med flyktninger og kriminalomsorg. Kulturskolen er den vanligste arbeidsplassen, og de aller fleste musikkterapeuter arbeider på Øst- eller Vestlandet. Over halvparten har musikkterapeut som stillingsbetegnelse, og over to tredjedeler mener de har korrekt lønn, hvilket er en solid økning fra tidligere undersøkelser. Respondentene er splittet i deres helhetsvurderinger av arbeidsfelt, arbeidssituasjon og utdanning, da mange er enten svært fornøyde eller svært misfornøyde.

Vi har i denne teksten belyst og diskutert resultatene fra Marte Sortland Halås sin kartleggingsundersøkelse av musikkterapifeltet. Undersøkelsen viser flere utfordringer som feltet står overfor, samtidig som vi ser en klart positiv effekt av det fagstrategiske og –politiske arbeidet som har blitt gjort for å bedre musikkterapeuters stillingsforhold. Til slutt vil vi igjen understreke at denne teksten kun tar for seg deler av datamaterialet. Hvis du er interessert i å vite mer, så kan du finne hele masteroppgaven på NFMT sine nettsider: https://www.musikkterapi.no/nyheter/kartlegging

[1] Furu, E. (1994). Norske musikkterapeuters arbeid og arbeidssituasjon. En kartleggingsundersøkelse. (Upublisert manuskript). Høgskulen i Sogn og Fjordane.
Hodne, I. H. (2007). Musikkterapeutene som profesjonsgruppe i Norge. En kartleggingsundersøkelse av musikkterapeutenes utdanning, arbeidsfelt og tilsettingsforhold. (Masteroppgave). Oslo: Norges musikkhøgskole.
[2] Uteksaminert betyr her at de har fullført musikkterapiutdanning.
[3] Norges Musikkhøgskole (NMH) hadde ikke tilgjengelig elektroniske lister fra før 2003. Halås har derfor sammenlignet NMH sine tall med besvarelsene i samme tidsperiode.
[4] Etterutdanning er korte kurs som ikke gir studiepoeng, og leder heller ikke til formell eksamen. Et eksempel er etterutdanningen innenfor musikkterapi i psykisk helse og rus. Videreutdanning gir studiepoeng, og er underlagt ordinære eksamensordninger. Her er et eksempel videreutdanning for musikkterapi i eldreomsorg, et emne ved UiB som ga 15 studiepoeng.
[5] Se https://www.ssb.no/befolkning/faktaside/likestilling