Musikkterapi er musikkterapi er musikkterapi er...

Professor Gro Trondalen, CREMAH, Norges musikkhøgskole

Dette er en skriftlig versjon av åpningsforedraget ved Den femte norske konferansen i musikkterapi på Fana Folkehøgskole den 7. juni 2018. Sammen med professor Brynjulf Stige fra Universitetet i Bergen, presenterer jeg tanker om musikkterapi før, nå og i en mulig fremtid.

Musikkterapi er parallelle og forskjellige historier

Jeg har kalt dette åpningsforedraget «Musikkterapi er musikkterapi er musikkterapi er ...». Tittelen henspiller på diktlinjen: «Rose is a rose is a rose», som er hentet fra diktet Sacred Emily, av Gertrud Stein.[1] I diktet var den første Rose et kvinnenavn. Senere parafraserteStein setningen til, “A rose is a rose is a rose”, oftest fortolket som “things are what they are”. Musikkterapi er historier i historier i historier. Musikkterapi er parallelle historier – og musikkterapi er forskjelligehistorier.

Takk for invitasjonen fra programkomiteen til å presentere noen tanker om musikkterapi, fra mitt ståsted – på denne konferansen som skuer bakover, ser på nåtid, og «leker» med fremtiden. I denne sammenheng betyr det et fokusert blikk, som er knyttet til min historie og mine refleksjoner. Slik sett er det er fint og meningsfylt å få gjøre det sammen med professor Brynjulf Stige, Universitetet i Bergen – sammen med hans blikk. Takk til Brynjulf for godt samarbeid gjennom mange år. I dette arbeidet har langsiktig tenkning, samarbeid, og evnen til å handle meget raskt (til alle døgnets tider), vært gode og avgjørende kjennetegn på samarbeidet.

I programomtalen av denne åpningskvelden på konferansen har jeg lest at vi skal se 40 år bakover gjennom arv og tradisjon, og 40 år framover mot de muligheter og utfordringer som venter oss. Jeg vil begynne med å se 40 år tilbake. På den tiden ante jeg ikke at det var noe som het musikkterapi. Jeg hørte om musikkterapi første gang for nesten 30 år siden. Det var på et kurs i Integrative terapi med Hilarion Petzold som lærer. Da var jeg altså nesten 30 år. Jeg har følgelig levd omtrent en generasjon uten musikkterapi. Men det er en annen historie.

Tom Næss, Unni Tanum Johns og Even Ruud under EMTC i Oslo, 2013

I 1985 flyttet jeg 150 mil sørover for å begynne på musikkterapistudiet i Oslo, og livet skiftet retning. På studiet lærte jeg utrolig mye sammen med Kristin Røneid, Rudy Garred, Karette Stensæth og Grete Skarpeid som medstudenter. Hovedlærere som Unni Tanum Johns[2], Tom Næss og Even Ruud[3] var viktige inspiratorer for utvikling innen metodikk, improvisasjon og teori.

Praksislærere som Inger Skogstad Aamo og Rita Strand Frisk med sin stadige entusiasme for musikkterapi i praksis, gjorde stort inntrykk. I 1990 inviterte Tom meg til å bli praksislærer ved musikkterapistudiet. Jeg kan takke Rita for at jeg kom til Østlandets musikkonservatorium som lærer i 1991. Hun skulle ha barselpermisjon, og foreslo at jeg vikarierte for henne i faget «metodikk». Året etter gikk Bente Almås ut i studiepermisjon, og jeg fikk spørsmål om å lede musikkterapiutdanningen i hennes sted. Det var aktive og spennende år, som også gav rom for flere studieturer til for eksempel Helen Odell-Miller, Amelia Oldfield og Mary Priestley i England.

Akademisering og internasjonalisering

Den begynnende akademiseringen og tydelige internasjonaliseringen av musikkterapi kom i gang nettopp på 1990-tallet. I 1993 inviterte Aalborg universitet til et 3-årig nettverkssamarbeid i forskning på Gamle Vrå Slot i Danmark – ofte kalt NorFa nettverket. Deltakere kom fra de nordiske landene i tillegg til England og Tyskland. Gjesteforelesere som David Aldridge, Kenneth Bruscia, Colwyn Trevarthen og Daniel Stern betydde mye for forsknings- og teoriforståelsen til mange av oss (Pedersen & Mahns, 1996).

For meg åpnet musikkterapi seg som en internasjonal bølge gjennom disse årene. NorFa nettverket ble en helt avgjørende inspirasjon for mitt forhold til musikkterapi som profesjon og disiplin (Trondalen, 2017b). Til Gamle Vrå Slot kom også Tony Wigram og Lars Ole Bonde. Sistnevnte ble viktig for utviklingen av CREMAH, gjennom sin professor II stilling ved Norges musikkhøgskole gjennom 10 år.

David Aldridge initierte og bygget på denne tiden opp en database innen musikkterapi. Sammen med Aldridge (Witten/Herdecke Universität), Inge Nygaard Pedersen og Lars Ole Bonde (begge Aalborg universitet), var jeg med på å arbeide for at en End Note-database skulle bli så tilgjengelig som mulig. Music Therapy Today med Aldridge i spissen, sprang ut av ønsket om å dele kunnskap gratis. Videoer, databaser med litteratur og et online tidsskrift, ble gjort tilgjengelig ikke minst gjennom Jürg Fächner sitt utrettelige arbeid med digitalisering av tekst og bilde (1996-2004, CD I-V) (Trolldalen, 1994). Det nordiske samarbeidet vokste seg sterk i disse årene.

Parallelt med NorFA-nettverket initierte Even Ruud, som leder av Institutt for musikk og teater et samarbeid mellom Universitetet i Oslo/Norgesnettverket og Østlandets musikkonservatorium (ØMK). Jeg var leder for musikkterapistudiet på den tiden, og ble engasjert på det faglig-administrative plan. Det ble opprettet hovedfag i musikkvitenskap i 1994, med innretning musikkterapi. Dette hovedfaget gikk på deltid over 4 år, og musikkterapeutene gjennomførte utdanningen ved siden av jobb. Det ble mye pizza til middag i den tiden for mange av oss. I en periode etter 1994 har nærmere tyve musikkterapeuter tatt hovedfag i musikkterapi. Mange internasjonale forskere kom til Norge og underviste på hovedfaget, for eksempel David Aldridge, Kenneth Bruscia, Carolyn Kenny, Colwyn Trevarthen, Carol Robbins, Clive Robbins, og Björn Wrangsjö. Musikkterapi fikk stadig tydeligere teoretisk og forskningsmessig tyngde (Ruud, 1999). Som en del av dette hovedfaget, ble det første kurs i Guided Imagery and Music (GIM, trinn 1) arrangert i Oslo i 1995 med amerikanske Lisa Summer som leder. Etter kurset på trinn 1 fikk vi ikke lov å gjøre individuelle timer, men gruppearbeid med korte musikkreiser var helt i orden. Flere av oss inkluderte en slik reseptiv tilnærmingen i vår musikkterapeutiske praksis etter dette, og fortsatte med GIM-utdanningen på et senere tidspunkt.

Første kull Guided Imagery and Music, trinn 1 med Lisa Summer, 1995.

Dette var også en tid der stadig fler drog på internasjonale konferanser. På Europeisk konferanse i Aalborg i 1995 var det flere norske som deltok (Pedersen & Bonde, 1995). Det gjorde også Trygve Aasgaard, som for øvrig fremdeles er eneste professor i Musikk og helse her i landet.

I 1997 ble den Første norske konferanse i musikkterapi gjennomført på Olavsgaard (NFMT, 1997). Forelesere som Clive Robbins og Tony Wigram inspirerte på alle vis. Wigram har med sin faglige og inkluderende lederstil vært sentral for å utvikle PhD programmet ved Aalborg universitet sammen Inge Nygaard Pedersen og Lars Ole Bonde. Flere norske har fått sin doktorgrad ved dette internasjonale programmet i musikkterapi.

Tony Wigram var også en av pådriverne for etablering av Europeisk musikkterapikomite (EMTC). Brynjulf Stige var Norges første representant, før jeg overtok (Trolldalen, 1998). Videre har Kjerstin Erdal, og Ingeborg Nebelung stilt opp for Norge i komitéen.

Inn i et nytt årtusen

Høsten1998 fikk Norges musikkhøgskole (NMH) tilsagn om å starte forskerutdanning og rett til å tildele doktorgrad, og som første stipendiat i musikkterapi ved NMH ble jeg tilsatt i 1999. Siden er det blitt nærmere et 20-talls norske doktorer fra UiO, Aalborg, UiB og NMH. Samme år, i 1999, startet den første utdanningen i Guided Imagery and Music med norsk/dansk språk og flere norske deltakere. De to første Fellow of Association of Music and Imagery (FAMI) ble godkjent i 2005 (Trondalen & Oveland, 2008). Konferansene øker i antall. The European Music Therapy Conference i Finland i 2004 var den første konferansen som hadde flere kvinnelige hovedforedragsholdere enn menn, i Europeisk sammenheng.

Årsenheten «Musikk og helse» ble etablert i 2004. Denne årsenheten kan tas enten som en del av en fri bachelor, som gir grunnlag for opptak til 2-årig masterprogram, eller som en frittstående enhet. I 2005 ble master i musikkterapi formelt godkjent. Utdanningen på Sandane flyttet til Universitetet i Bergen i 2006, og Universitetet i Bergen etablerte en 5-årig integrert master i musikkterapi i 2010 (jf. Brynjulf sitt åpningsforedrag; Trondalen, Rolvsjord, & Stige, 2010).

CREMAH 2008-2018 med Karette Stensæth, Even Ruud, Tone Sæter Kvamme, Lars Ole Bonde, Marie Strand Skånland, Hans Petter Solli, Felicity Baker og Gro Trondalen

Idéen om Senter for musikk og helse oppstod en sen oktoberkveld i 2006. Enda gikk det nesten 2 år før Senter for musikk og helse ble etablert i 2008. I dag er forkortelsen blitt til CREMAH (Centre for Research in Music and Health), som på norsk blir Senter for forskning i musikk og helse. En særlig takk til samarbeidspartnere i disse årene: Karette Stensæth, Lars Ole Bonde, Even Ruud, Marie Strand Skånland, Tone Sæter Kvamme, Hans Petter Solli og nå siste skudd på stammen Felicity Baker, fra Melbourne University i Australia.

Både Facebook og Skriftsserien fra CREMAH som begge ble etablert ved opprettelsen, er blitt viktige, ikke minst for spredning av norske nyheter og tekster om musikkterapi. Mange har fått mulighet til å publisere sine masteroppgaver nettopp gjennom Skriftserien. Fra høsten 2018 erstattes Skriftserien av Journal of Music, Health and Wellbeing – et online tidsskrift.

I August 2013 arrangerte Norsk forening for musikkterapi European Music Therapy Conference sammen med European Music Therapy Confederation. Rundt 450 deltakere deltok på et kreativt og vellykket arrangement lokalisert til NMH.

Inn i det nye årtusen øker det internasjonale samarbeidet. Ikke minst gjennom det formelle forskningssamarbeid som er etablert gjennom en gjensidighetsavtale i Consortiet av 8 universitet med PhD program fra USA, Australia og Europa.

View fullsize

International Consortium i musikkterapi. Jylland 2016. 

Fortid & nåtid

Mange har dratt lasset gjennom disse 40 årene. Noen av dem som har hatt/har faste prosentstillinger gjennom mange år ved musikkterapistudiet ved NMH er: Tom Næss, Unni Tanum Johns, Rita Strand Frisk, Bente Almås, Karette Stensæth, Even Ruud, Tone Sæter Kvamme, Trygve Aasgaard, Ruth Eckhoff, Hans Petter Solli, Arne Husjord, Are Brean og Hans Borchegrevink, samt undertegnede – i tillegg til alle praksislærerne ca. 35 i tallet. For noen spennende utviklingsår!

Mye har skjedd– og skjer –  i norsk musikkterapi. Musikkterapi er per dags dato inne i 7 nasjonale retningslinjer, riktignok med ulik evidens og underlagsdokumentasjon. Men utviklingen går absolutt i riktig retning. Et strategisk notat fra NFMT 2007 viser initiativ til fagpolitisk samarbeid mellom NMH, UIO og NFMT. Det er imidlertid først for tre år siden (i 2015) at det formelt etablerte samarbeidet mellom MFO, NFMT, UiB og NMH ble virkelighet. I 2017 ble et samarbeidsutvalg for utdanningene i musikkterapi med lærere fra begge studiesteder, formelt etablert. I begge disse utvalgene har viktige spørsmål blant annet vært utdanningskapasitet, spesialisering, autorisasjon, veilederutdanning og videre- og etterutdanning. Det er musikkterapinettverkenes tid der blant annet Barnevern, Rus, Eldrehelse og Folkehelse har etablert nasjonale/nordiske fora der musikkterapeuter og fagpersoner innen feltet arbeider aktivt for musikkterapi. NFMT har opprettet Fagstrategiske utvalg innen mange sektorer. Stadig fler blir engasjert, akkurat slik det skal være i et fagfelt i utvikling – og for utvikling.

Noen tanker om fremtid

I fjor sommer, juli 2017, var verdenskonferansen i musikkterapi lagt til Tsukuba i Japan. Midt i en av parkene der fant jeg en sokkel med tittelen «Pedestal for the future». Gjennom tekst på japansk og engelsk ble vi oppfordret til å gi skulpturen liv ved å tre inn i skulpturen. Vi ble oppfordret til å ta tid til å forestille oss fremtiden – en fremtid vi selv er med på å påvirke. Jeg tok oppfordringen på alvor i Japan – og gjør det samme nå.

Musikkterapifeltet endrer seg hele tiden. Hvordan forholder vioss til å leve i – og være i konstant endring - uten å miste det vi mener er kjerneverdier i norsk musikkterapi? I 1993 synliggjorde Cheryl Dileo Maranto 14 ulike skoler i USA alene (Maranto, 1993). Verdenskonferansen i musikkterapi i Washington i 1999 bød på en spennende diskusjon om de fem modellene i musikkterapi: Nordoff-Robbins, Analytisk, Guided Imagery and Music, Benenson og Behavioral Music Therapy, med de fleste grunnleggerne til stede (Wheeler, 2012). I dag er musikkterapi atskillig mer mangfoldig, dog uten å ha glemt sine røtter. Kenneth Aigen foreslo i sin bok om Music Therapy Theory. Current issues and concepts at vi fremdeles har 5 kjernemodeller som stadig utvikler seg, men legger til 14 orienteringer (siden 1982) innenfor musikkterapifeltet (Aigen, 2014). Lars Ole Bonde responderer positivt på bokens intensjon gjennom et essay i Nordic Journal of Music Therapy, samtidig som han problematiserer om boken tilbyr the current state of music therapy theory? (Bonde, 2015). Musikkterapiteori er også stadig i endring.

Hvor står så norsk musikkterapi? Er det noe som kan sies å være norsk musikkterapi sitt DNA? Jeg forslo på The Nordic Student Conference in Music Therapy i Oslo i 2017 å tenke kjerneverdier som grunnstamme – et fingeravtrykk – et DNA.[4] Det er mulig dette kan være enda viktigere enn å «låse» norsk musikkterapi til bestemte teorier, i en tid der også teorier utvikler seg raskt. Jeg foreslår at norsk musikkterapi sine kjerneverdier er (Trondalen, 2017a):

•      Det kommuniserende menneske; medfødt musikalitet

•      Improvisasjon

•      Brukerinvolvering

•      Fokus på ressurser

•      Kontekstsensitiv

•      Relasjon

•      Musikk som felt og agent for kommunikasjon 

Musikkterapi som praksis er i utvikling, det samme er teoriene vi bruker for å utforske og forstå mer av musikkterapeutiske prosesser. Samtidig vil jeg holde fast i disse grunnverdier som jeg mener preger den norske forståelsen av musikkterapi.

Vi lever i et digitalisert samfunn. For 15 år siden skrev Finn Skårderud (2003)artikkelen Sh@me in Cyberspace. Relationship without faces. Hvor er vi som musikkterapiprofesjon i e-samfunnet? Her er det ingen enkle og raske svar. Men at vi stadig må være innovative for å promotere og informere om musikkterapi i e-samfunnet, det er jeg sikker på.

«Forskningsmøte mellom musikk og medisin», sier avisartikkelen, kun datert for noen dager siden (Flydal, 23.6.2018). Teksten forteller at forskningsprosjektet RITMO har fått 150 mill. i disse dager fra Norges Forskningsråd. Forskningssentrene våre, GAMUT og CREMAH, bruker mye av sin tid til å skrive forskningssøknader for å få eksterne midler til å utvikle musikkterapifeltet via randomiserte kontrollerte studier til mer fortellende dokumentasjonsformer. Spennende og ny kunnskap utvikles. Det meste kan måles og veies i dag – men målingene sier ofte lite eller ingenting om subjektetsopplevelse. Jeg mener det er mennesket som helet tiden må stå i sentrum for vår forskning, ikke minst i en tid der «mennesket møter maskin». Et inspirerende eksempel på en human teknologi møtte jeg på et besøk ved Centre for Cypbernics i teknologibyen Tsukuba i Japan. Dette høyteknologiske forskningssenteret skaper nye former for menneskelig rehabilitering (Human-assisted technology, for eksempel «robot-suit») gjennom grensesprengende og menneskelig funksjonsrettet teknologi. Et inspirerende møte som frister til gjentakelse.

I en tid med store endringer mener jeg at tverrfaglighet er viktigere enn noensinne. Gjennom hele mitt liv har jeg hentet inspirasjon gjennom å kople kunnskap fra ulike felt. Dette gjelder også som musikkterapeut og forsker. Jeg er særlig opptatt av tilstøtende kunstfelt som arkitektur, skulptur, bilde, og kanskje aller mest design. Nedenstående stikkord fra design-feltet inspirerer og utfordrer meg i min overordnede filosofiske tenkning rundt musikkterapi, samt utvikling av praksis, teori og forskning.

En av dem jeg synes det har vært – og er – interessant å lytte til er Dean Li Edelkoort (NY), en hollandsk trendforsker og designer. Hun regnes som en av de 25 mest anerkjente «lesere» av trender. Jeg møtte hennes tanker for mange år tilbake. I et foredrag fra 2017 peker Edelkoort blant annet på betydningen av mangfold og variasjon i stedet for likhet og en ren individuell tilnærming til et felt. Hun mener det har en egen kvalitet å bryne ideer mot hverandre, fremfor å dyrke en individbasert fremtid. Videre peker Edelkoort på kraften som ligger i tilgjengelig og åpen informasjon, samtidig som vi må jobbe med å kombinere «High tech & slow craft». For meg handler dette siste punktet om å fremme en human teknologi i møte med en stadig sterkere digitalisering og fremmedgjøring i samfunnet.

En annen interessant designer er professor Suzi Vaughan ved Queensland University, som i foredrag i 2015 oppfordrer oss til å bruke vår intuitive forestillingsevne hver dag. Hun oppfordrer til nysgjerrighet og en særlig oppmerksomhet i forhold til de mønstre vi omgir oss med i det daglige. Mønstre tenker jeg her handler om både overordnede paradigmer i møte med samfunn, forskningsmønstre, teori- og praksisutvikling. Vaughan oppfordrer til et mangfold av idéer, samtidig som hun anbefaler å ikke forelske seg i disse: i forelskelsen forsvinner de lange linjene. Til slutt i foredraget oppfordrer hun til å dele idéer, mens hver og en av oss tar ansvar for å være en som bidrar inn i og påvirker virkeligheten vår. Det vil si, alle kan og må bidra for å skape en bærekraftig fremtid. Også for musikkterapi!

Vi skaper fremtiden sammen

Musikkterapi har en fremtid. Reisen inn i fremtiden må vi skape i fellesskap. Vi må fortsette å diskutere spesialisering, veiledningsutdanning, autorisasjon, utdanning og studieplasser, teorier og metode, vår flerfoldige profesjonsoppfatning... Alt dette i møte med omskiftelige paradigmer og tenkesett som til enhver tid skaper mønstre i samfunnet vårt. Vi skal jobbe med profesjonsidentitet, men fortsette å være åpne – unngå stigmatisering – av andre og hverandre – vi må lære av andre fagfelt. Vi skal være gode til å gripe sjansene vi får. Være opptatt av prosesser på mikronivå – og de store linjene – på samme tid.

For ca. 30 år siden skiftet mitt liv faglig retning. Jeg begynte en reise med musikkterapifolket. «Den reiser raskest som reiser alene», sier Rudyard Kipling. Til dette sitatet er det senere føyd til «Men skal du gå langt – må du gå sammen med andre». Og vi musikkterapeuter skal gå langt – det må vi gjøre sammen!

Referanser

Aigen, K. S. (2014). The Study of Music Therapy. Current issues and concepts. New York and London: Routledge.

Bonde, L. O. (2015). The current state of music therapy theory? Nordic Journal of Music Therapy, 24(2), 167-175. doi:http://dx.doi.org/10.1080/08098131.2014.987805

Flydal, L. O. (2018, 23. mai 2018). Forskningsmøte mellom musikk og medisin, Kulturreportasje.Vårt Land. Retrieved from https://www.vl.no/kultur/forskningsmote-mellom-musikk-og-medisin-1.1147623

Garred, R. (2006). Music as Therapy: a dialogical perspective. Gilsum: NH: Barcelona Publishers.

Maranto, C. D. (Ed.) (1993). Music Therapy, International Perspectives. Cherry Hill, NJ: Jeffrey Books.

Stensæth, K., Trondalen, G. & Varkøy, Ø. (red.) (2017). Musikk, handlinger, muligheter. Festskrift til Even Ruud. Skriftserie fra CREMAH. Vol. 10. Oslo: Norges musikkhøgskole.

NFMT (1997). Den Første Norske Musikkterapikonferanse, Olavsgaard. Spesialnummer, Musikkterapi.

Nordoff, P., & Robbins, C. (1977). Creative Music Therapy.  Individual Treatment for the Handicapped Child. New York: John Day.

Næss, T. (1989). Lyd og vekst. En innføring i metoden terapeutisk improvisasjon: Musikkpedagogisk Forlag, Nesodden.

Pedersen, I. N., & Mahns, W. (1996). Nordic Network in Music Therapy Research 1993-1996. Aalborg university: Aalborg: NorFaNordisk Forskerakademi.

Rolvsjord, R. (2010). Resource Oriented Music Therapy in Mental Health Care. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.

Pedersen, I.N. & Bonde, L.O. (Red.) (1995). Music Therapy within Multi-disiplinary Teams. The 3rd european Music Therapy Conference. Aalborg: Aalborg Universitetsforlag.

Ruud, E. (1987). Musikk som kommunikasjon og samhandling. Teoretiske perspektiv på musikkterapi.Doktoravhandling i musikkvitenskap, Universitetet i Oslo. 

Ruud, E. (1999). Musikkterapi - et fag i utvikling. Studia Musicologica Norvegica. Norsk årsskrift for musikkforskning, 25, 502-521. 

Ruud, E. (2010). Music Therapy. A Perspective from the Humanities. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.

Skårderud, F. (2003). Sh@me in Cyberspace. Relationships Without Faces: The E-media and Eating Disorders. European Eating Disorders Review, 11(3), 155-169. 

Stensæth, K. (2017). Responsiveness in Music Therapy Improvisation: A Perspective Inspired by Mikhail Bakhtin. Dallas, TX: Barcelona Publishers.

Stige, B. (2002). Culture-centered Music Therapy. Gilsum NH: Barcelona Publishers.

Trolldalen, G. (1994). New ways of finding litterature. Nordiv Journal of Music Therapy (3 (2)). 

Trolldalen, G. (1998). Norsk Visepresident i EMTC. Musikkterapi (3), 43. 

Trondalen, G., & Oveland, S. (2008). The Bonny Method of Guided Imagery and Music i Norge. I: Perspektiver på musikk og helse 30 år med norsk musikkterapi. Trondalen, G. og Ruud, E. (Red). Skriftserie fra Senter for musikk og helse. (s. 439-450). Oslo: Norges musikkhøgskole.

Trondalen, G. (2016). Relational Music Therapy: An Intersubjective Perspective. Dallas, TX: Barcelona Publishers.

Trondalen, G. (2017a). Present and Surprised: Juggling the roles of a Music therapist. Keynote ved the Nordic Music Therapy Student Conference, Norges musikkhøgskole, Oslo.

Trondalen, G. (2017b). Profile 44. Gro Trondalen. Norway. In The Lives of Music Therapists: Profiles in Creativity. Volume Two(pp. 648-663): Barcelona Publishers.

Trondalen, G., Rolvsjord, R., & Stige, B. (2010). Music Therapy in Norway - approaching a new decade. Voices. 

Wheeler, B. (2012). Ninth World Congress of Music Therapy: Interview with Mary Adamek, Kenneth Aigen and Al Bumanis. Voices: A World Forum for Music Therapy, 12(1).

Fotnoter

[1] Diktet ble skrevet av Gertrud Stein i 1913, og er fra diktsamlingen Geography and Plays(1922). Boston: Four Seas Co., 1922, s. 178-188. http://writing.upenn.edu/library/Stein-Gertrude_Rose-is-a-rose.html

[2] 23. november 2018 arrangeres en halvdagskonferanse til ære for Unni som går av med pensjon til jul. CREMAH går sammen med psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo om å arrangere konferansen med tittelen «Musikk og relasjon».

[3] I 2017 publiserte CREMAH Festskriftet Musikk, handlinger, muligheter. Festskrift til Even Ruud til ære for Even Ruud som gikk av med pensjon høsten 2017.

[4] Garred, 2006; Nordoff & Robbins, 1977; Næss, 1989; Rolvsjord, 2010; Ruud, 1987; 2010; Stensæth, 2017; Stige, 2002; Trondalen, 2016.

Invitasjon til artikkelbidrag: Musikk i pediatrien i de nordiske landene

CREMAH inviterer forskere og klinikere i de nordiske landene til å sende inn artikler til et spesialnummer om musikk i pediatrien. Dette vil være det første nummeret i det nye e-tidsskriftet Journal of Music, Health and Well-being.

Musikkterapi, musikkmedisin og andre musikktilnærminger er i ferd med å få fotfeste som en integrert del av barneavdelingers tilbud ved flere nordiske sykehus. Stillinger er blitt opprettet i noen land, og det er en økende interesse for feltet, både blant politikere og helsearbeidere. Som følge av denne utviklingen vil CREMAH publisere et spesialnummer kalt “Music in Paediatric Hospitals in the Nordic Countries”, og du er invitert til å bidra. Spesialnummeret vil være det første nummeret i det nye åpne tilgjengelige elektroniske tidsskriftet Journal of Music, Health and Well-being. Tidsskriftet blir lansert i løpet av 2019.

Frist for innsending av artikler er 15. oktober 2018.

Artikler blir vurdert av redaktørene og av to uavhengige fagfeller. Prosessen med fagfellevurdering går fra oktober 2018 frem til våren 2019. Aksepterte artikler blir publisert på nett fortløpende i forkant av det ferdig nummeret. Spesialnummeret blir ferdigstilt og publisert i løpet av høsten 2019. Det nye tidsskriftet vil bli lansert på den europeiske musikkterapikonferansen i Aalborg i juni 2019. Da vil også de aksepterte artiklene på dette tidspunktet bli presentert.

Redaktører for spesialnummeret er Lars Ole Bonde og Kjersti Johansson. Dersom du har spørsmål er du velkommen til å kontakte redaktørene. Bidrag sendes også til redaktørene: lobo@hum.aau.dk og Kjersti.Johansson@nmh.no

Retningslinjer for forfattere

Alle artikler skal være på engelsk. Tekster kan ikke ha blitt publisert tidligere i bøker eller andre tidsskrifter. De skal heller ikke sendes inn for publisering et annet sted samtidig.

Artikler kan være på omtrent 5000-6000 ord + litteraturliste. Dersom denne lengden overstiges, bør teksten vurderes kritisk med hensyn til lengde. Vi ber forfattere om å også sende inn et sammendrag av artikkelen på 200-250 ord, 3-5 nøkkelord og en kort biografi for hver forfatter (inntil 50 ord). Bruk APA som referansestil.

 

Invitation til deltagelse i internationalt survey om Music Imagery, Guided Imagery and Music, Bonny GIM

Dear member of Norsk Forening for Musikkterapi

I am conducting an online survey on Music Imagery, Guided Imagery and Music, and Bonny Method GIM. I have previously also sent this mail via AMI, EAMI, and MIAA to their members.

If you have already completed the survey or do not wish to do so, please ignore this mail and forgive me for the inconveinience. Please note that you are only to fill in the survey once!

This is an invitation to participate in an international online survey on technology and clinical practice in Music Imagery (MI), Guided Imagery and Music (GIM), and The Bonny Method of Guided Imagery and Music (BMGIM) therapy.

The purpose of the survey is to determine how technology is being used in MI, GIM, and BMGIM practice throughout the world. The answers will inform a chapter on Technology in GIM for the 2nd edition of Guided Imagery and Music: The Bonny Method and Beyond (Barcelona Publishers).

Besides that, the survey also aims at illuminating aspects of clinical practice.

These data will be used an in additional publications.

The survey is anonymou and addressed to all:
a) Primary Trainers (Bonny Method)
b) ellows and Registered GIM Therapists (Bonny Method)
c) Who have completed ALL requirements from a Bonny Method Training program (or what may be referred to as Level III) and have NOT become a Fellow or Registered GIM Therapist
d) Trainees in Level III or Professional Bonny Method Training equivalent to Level III (Bonny Method)
e) Who have completed Bonny Method Level II (inclusive ALL requirements before and after the Level II training module) or equivalent level of training (e.g. Korta Musikresor/Short Music Journey by Margareta Wärja)

The survey can be found by using this link and has a completion time of about 20–25 minutes (depending on how many written comments you make): https://freeonlinesurveys.com/s/uXbb0UkX  

Please note: That the survey will be closed Sunday May 13 (2018) at 15:00 hour Danish time.

Again please note: That you are only to fill in the survey once although you may also have received an identical request/invitation to participate in the survey via The Association for Music and imagery (AMI), European Association of Music and Imagery (EAMI), Music and Imagery Association of Australia (MIAA).

I hope you will participate in the survey and thereby contribute to the gathering of new and important information relevant for the entire GIM community.

Thank you in advance
Best wishes Ilan Sanfi
Music therapist, PhD, BMGIM music therapist (EAMI), composer
Child and Adolescent Health
Aarhus University Hospital
Denmark (Europe)

www.mico.study

Saker til MFO sitt landsmøte

Saker som skal behandles på Mfo sutt landsmøte må sendes inn snarest mulig, og senest innen 22. april 2018.

Alle forslag skal sendes inn til forbundets adresse og på e-post til landsmote@musikerorg.no

Musikkterapi og autisme – forsking og praksis i rørsla

KOMMENTAR: Den store internasjonale studien som undersøkte effekten av improvisatorisk musikkterapi hos barn med autisme – TIME-A prosjektet – er avslutta (Bieleninik et al., 2017a). Mange har sett fram til å sjå utfallet, men som Merete Lippert Tobiassen (2017) skriv i sin kommentar til TIME-A resultata, blei dei ikkje slik som forventa. 

Av Karin Mössler, Forsker II ved GAMUT Uni Research Helse og musikkterapeut ved Bergen Kulturskole (Foto: Rune Rolvsjord)

Studien kunne ikkje vise at det autistiske symptomnivået hos barna med ein autismediagnose i alderen 4-7 år som fekk musikkterapi i fem månader i tillegg til standardbehandlinga, blir signifikant mindre samanlikna med gruppa som ikkje fekk musikkterapi. Både forskarar og musikkterapeutar hadde nok håp om meir positive funn, sidan både praksisforteljingar og tidlegare forskingsresultat (Geretsegger et al., 2014) peikte på lovande effektar av musikkterapi for barn med autisme. 

Når ei yrkesgruppe i vekst blir utsett for negative studieresultat, så kan det kjennast ubehageleg. TIME-A resultata har nok uroa musikkterapeutar verda rundt, men også skapt eit stort engasjement gjennom diskusjon og refleksjon om musikkterapien i dette feltet, noko som eg trur er positivt (sjå for eksempel Scutti, S., 2017; Turry, A. 2018; 2018; Gold & Bieleninik, 2018). Eg vil gjerne bidra til denne refleksjonen som også speglar mi eiga forskingsreise i TIME-prosjektet og utover dette. I denne refleksjonen skal eg prøve å belyse korleis eg som forskar og musikkterapeut kan bruke både resultata og praksiserfaringar frå prosjektet for å utvikle feltet vidare. Perspektiva frå forskinga, deltakarar/foreldre og musikkterapipraksis skal belysast for å kunne sjå på TIME-A studien som eit prosjekt som også skaper mogelegheiter. 

Forsking – dei små detaljane

I hovudpublikasjonen til TIME-A prosjektet er fokuset lagt på dei utfallsmåla som vart definerte som «primary outcome» i studieprotokollen (Geretsegger et al., 2012). Det er dermed dei resultata som vert mest omtalte i media, og dei vart diverre negative. Samtidig presenterer artikkelen ein metodisk sterk forskingsstudie som også hadde nokre positive resultat. Sidan dei negative resultata står sentralt, er det lett å gå glipp av desse gode sidane av prosjektet som kan gje eit utvida perspektiv på prosjektet. 

Sett frå eit forskarperspektiv var TIME-A ein vellukka studie. Studien hadde eit design som følgde dei strenge evidensbaserte krava, inkluderte eit stort tal deltakarar, det blei gjennomført innanfor tids- og budsjettramma og stimulerte til nye forskingsprosjektog internasjonal nettverksbygging. TIME-A lukkast med gjennomføringa av eitt av dei største kliniske studiane som undersøkte effekten av ein psyko-sosial intervensjon for barn med autisme. Samtidig gjer studien merksam på svake sider av autismeforskinga utanfor musikkterapiverda. Christian Gold, prosjektleiaren av TIME-A studien, kommenterte i eit intervju at dei fleste kliniske studiar som ble gjort på barn med autisme har dei same metodiske manglar som tidlegare musikkterapistudiar (Rolvsjord, 2017). Det vil seie at tidlegare studiar – også utanfor musikkterapifeltet – som viser positive resultat, ofte baserer seg på svake studiedesign. TIME-A studien utfordrar dermed andre terapiformer til å strekkje seg litt lengre. Det finst også behov for andre terapimetodar til å lage større studiar som følgjer dei strenge evidensbaserte krava for randomiserte studiar for å kunne bekrefte dei positive effektane som blei funne tidlegare.   

Sist, men ikkje minst, har TIME-A også produsert nokre positive resultat. Mellom dei «secondary outcomes» fann TIME-A studien at deltakarar i musikkterapigruppa viste ei større forbetring i «sosial motivasjon» og«sosial bevissthet» og ein signifikant reduksjon av «autistiske mannerismer» som blei målte med den «Sosiale Responsivitetsskalen (SRS)», eit spørjeskjema som foreldra fyller ut. I tillegg kunne forskarar sjå at eit større tal deltakarar i musikkterapigruppa viste ei større forbetring på symptomnivået som gjeld «sosial-affektive» evner. Dei blei målt av ein psykolog eller psykiater ved hjelp av «Autism Diagnostic Observation Schedule (ADOS)». Hovudanalysane som undersøkte gjennomsnittet av ADOS-resultata for deltakarar viste ikkje denne forskjellen, men «responsratene» som analyserer korleis kvart enkelt barn har respondert på tilbodet viste at omtrent 10% fleire deltakarar av musikkterapigruppa blei betre samanlikna med deltakarar i standardbehandlingsgruppa, som ikkje fekk musikkterapi (Bieleninik et al., 2017a).

Slike resultat er nok lovande og peikar på at det kan vere viktig for nokre barn og familiane deira å få musikkterapi. Samtidig er negative resultat ikkje noko me må vere redde for. Ei mogelegheit å takla dei er å utfordra oss sjølv til å sjå nærmare på korleis me jobbar som musikkterapeutar og om me kanskje kunne gjere noko annleis eller betre. Som forskar og musikkterapeut kan eg sjå mogelegheiter både i ei utvikling av relasjons- og kroppsbasert metodikk og samarbeid med foreldre.

Foreldre – støttespelar og ressursgruppe

«Men de fann jo ikkje at musikkterapi skadar heller og dermed er det alltid verdt til å prøve», kommenterte ei mamma til eit barn som deltok i TIME-A prosjektet. 

I løpet av hausten 2017 hadde eg samtalar med foreldra som deltok i TIME-A studien i Noreg. Til mi eiga overrasking var ingen av dei skuffa eller forundra over resultata. Tvert imot, dei kommenterte at fem månader musikkterapi på toppen av alt det andre som barna allereie fekk som behandlingstiltak, ikkje utgjer mykje. Autisme betyr at forandringar skjer over lang tid. Det var dei nok einige i. Dei var framleis positivt innstilte til musikkterapi og hadde ikkje mista trua på musikkterapi. Dei nemnde at dei kunne sjå at musikkterapeuten klarte å involvere barna deira på ein unik måte i eit samspel. Når eg gjekk gjennom videoopptak frå musikkterapitimane med foreldra, så kunne dei vere imponerte over kor fort barna ga blikkontakt, tok initiativ, delte merksemda eller involverte terapeuten i handlingane sine. Foreldra kunne sjå sosiale og emosjonelle reaksjonar, uttrykk eller handlingar som dei beskreiv som «sjeldne» for barna sine i andre samanhengar på denne tida. Barna viste sosiale evner i musikkterapirommet, trekk som ikkje var så synlege utanfor denne settinga og kanskje heller ikkje i den psykologiske testsituasjonen, noko som var avgjerande for hovudresultata av TIME-A prosjektet. Men forandringar og opplevinga var der likevel – opplevingar av relasjon som ga glede og som kunne auke livskvaliteten.

I tillegg viste TIME-A resultata frå UK, ei av dei ni landa som deltok i prosjektet og som også brukte andre utfallsmål enn hovudstudien, at foreldre til barna som fekk musikkterapi rapporterte mindre emosjonell nød eitt år etter prosjektets oppstart samanlikna med dei som ikkje fekk musikkterapi (Crawford et al., 2017). I Israel, der foreldre fekk utvida foreldrerettleiing innanfor TIME-A prosjektet som var retta mot bevisst bruk av musikken i heimen, viste kvantitative resultat at livskvaliteten til barna kan auke. Kvalitative resultat viste at stressnivået kan verte redusert og foreldres forståing av barnas behov blei utvida, noko som blei rapportert som noko positivt (Gottfried, 2016).

Utfallsmål som rettar seg mot livskvalitet, relasjon og ei individuell utvikling av barna, blei meir og meir aktuelle i forskinga. Slike utfallsmål vil kanskje vere meir avgjerande i framtidige studiar enn det autistiske symptomnivået som også har vist seg som ganske stabilt over tid i nyare forsking (Bieleninik et al., 2017b). Samtidig kan det vere viktig å involvere familien i større grad inn i den terapeutiske samhandlinga. 

Musikkterapi – relasjons- og kroppsbasert metodikk

Samhandlinga i musikkterapi med barn med autisme byggjer mykje på interaksjonsprinsipp frå det tidlige samspelet. At relasjonen er ein betydningsfull terapeutisk verkemekanisme, er ikkje noko nytt innanfor terapiforskinga (Beutler et al., 2004). Men lite forskingsfokus har blitt retta mot relasjonelle faktorar i autismebehandlinga (Lerner et al., 2012). I  prosjektet «Shared Moments» som nytter data frå TIME-A studien, har ei forskargruppe rundt Wolfgang Schmid og meg retta fokuset mot relasjonen. Dei foreløpige resultata viser at kvaliteten i relasjonen mellom barna og musikkterapeuten kan vere ein viktig prediktor for terapieffekten. Basert på videoanalysar fann forskarar at autistiske symptom knytta til barnas sosiale evnar er reduserte, om ein relasjon vart utvikla, der terapeuten kjenslemessig og musikalsk var inntona til barnas behov for kontakt, inntona til barnas stemningsleie, inntona til barnas kroppslege og emosjonelle uttrykk (Mössler et al., 2017).

Å bruke  musikalsk og emosjonell inntoning kan dermed vere ein viktig terapeutisk verkemekanisme som kan hjelpe til å skape intra- og interpersonelle relasjoner i musikkterapi med barn med autisme. 

Når me musikkterapeutar brukar emosjonell inntoning som metodisk verktøy, er me nøydde til å bruke kroppen vår til å byggje relasjonen til barna. Me er nøydde til å gå inn i den affektive verda til barna. Det kan vere utfordrande sidan ho kan kjennast einsam, tom, utilgjengeleg, avvisande, uroleg, stressande, forvirrande, utrygg og mykje meir. I tillegg er det oftast ikkje noko språk som kan hjelpe til med å fange opp denne verda. Ved å ta i bruk musikken har me dette unike potensialet til å tone oss inn, men me må også gjere det med vår eigen kropp. Me må tillate oss å kjenne på desse kjenslene som kan dukke opp i samværet med eit barn med autisme for å kunne forstå barnas relasjonelle og emosjonelle behov. Ved at me brukar desse kjenslene som informasjonskjelde, byggjer me dei musikalske bruene på ein annen måte. Ei slik bru vil eg illustrere med eit eksempel frå kvardagen min som musikkterapeut på kulturskulen.

Timen sluttar snart. Eg skal hjelpe guten til å ta på sko. Men han er ikkje med. Han byrjar å opne skap for å finne seg nye instrument. Han er uroleg, spring rundt i rommet og kjem borti trommene. Eg må passe på at han ikkje dyttar dei. Eg kjenner meg stressa. Når eg prøver å ta på han hua, klør han meg litt på beina og lagar ei blanding av skrike- og knurrelydar. Eg går ned i kne, tar hendene hans, ristar litt på dei og skrik på same måten som han. «Er du ei lita løve», spør eg.  Eg ristar litt meir. Med heile kroppen sin lenar han seg inn til meg slik at eg må sette meg på golvet med han. Han plasserer seg mellom beina mine. Saman held me fram med å skrike. Han ser på meg og tek på munnen min – noko som han aldri har gjort før. Han vil vite kor lyden min kjem frå. Han lyttar, han observerer. Samtidig lagar me høge skrikelydar som etter kvart formar seg til ein «A»- lyd som går i bølgjer – dei har ein start, eit høgdepunkt, ein slutt. Dei byggjer seg opp att etter ein felles pause – me er synkroniserte. Guten er merksam og det verkar som han deler opplevinga si med meg. Hans indre urolege rørsle har kome til utrykk og funne sin form. Etter at me har repetert denne skrikebølgja fleire gonger, seier han: «Ferdig!». Han tek på skorne sine sjølv og går ut av rommet. 

Det å kunne knyte saman rørsler, sanseinntrykk og kjensler gjennom musikken skapar føresetnader til å jobbe med relasjon lenge før eit barn tek kontakt med ein annen person eller viser teikn til intersubjektivitet. Det er indre relasjonar i barnet som blei skapte og som hjelper til å byggje opp det kroppslege sjølvet (Stern, 1985/2000). Eg vil tru at dei fleste musikkterapeutar kjenner seg att i den tankegangen og deler like erfaringar som den vesle episoden eg beskreiv her. Inntoninga blir brukt for å kunne ta barnas veremåte og ståstad som utgangspunkt for eit samspel som inneber ein intensitet, ei form og eit tempo som er avstemt til barnas uttrykk. Strukturen, form og meining kan utvikle seg ut frå barnas t.o.m. urolege eller stereotype uttrykk, slik at barna sjølve bidrar aktivt til samspelet. Ut frå barnas eigne opplevingar kan uttrykket bli transformert inn til noko meiningsfullt og berekraftig. På den måten kan musikkterapi bidra til å støtte barnas sjølvoppleving som etter kvart skal vere utgangspunkt for ei kjensle av eigarskap og eit indre ønske for kontakt og relasjon.

Med lovande forskingsfunn frå Shared Moments prosjektet i ryggen med resultat som peikar på at denne måten å arbeide på kan vere viktig for desse barna, trur eg at me kan bli enda meir bevisste på at me tilbyr noko vesentleg og komplementært til den åtferdsbaserte og kognitive treninga barna oftast får som standardbehandling i Noreg. 

Avslutning

Mi eiga forsking med materialet frå TIME-A prosjektet skal mellom anna sjå nærare på korleis me kan overføre kunnskapen om inntoningsprosessar til arbeidet med foreldre. Fokuset skal vere på kroppen og korleis også foreldre kan bruke musikk til å få takk i dei rørslene som særleg kan gjere oss urolege, sinte og hjelpelause i samveret med eit barn med autisme. 

Olaug Nilssen (2017) beskreiv mange av desse rørslene i boka si «Tung tids tale» som handlar om livet hennar med den autistiske sonen sin. Ho skreiv:

«Dine utbrot kjem så brått, og du kjem deg ofte ikkje ut av dei utan hjelp, heller ikkje alltid med hjelp. Heile kroppen spenner seg og lyser av intensitet, du brøler, hyler, knurrar, bit deg fast i det du finn nærmast. Eg skulle gjerne nytte dei same framgangsmåtane når eg kjenner det begynner å koke, skulle gjerne stanga hovudet i veggen, skulle gjerne ha bite meg fast i ei dør. Men det kan eg ikkje.» 

Spørsmålet er kva kan me gjere i staden for og kva rolle musikken kan ha når det gjeld å regulere ein kropp i høg spenning.  For å kunne auke ein terapieffekt kan det vere vesentlig at me musikkterapeutar overfører musikkterapeutisk kunnskap om inntoning til familiens kvardag. Samtidig trur eg er det viktig at foreldre blir involvert i vidare forskingsprosessar. Å bruke foreldres kunnskap og erfaring om korleis dei reagerer på eit autistisk barn med ein uroleg kropp, vil gje oss meir differensiert kunnskap om korleis me kan bruke musikken i samspelet med kroppen. Det vil bidra til å vidareutvikle metodikken vår som skal kunne brukast både innan- og utanfor terapirommet.  

Gjennom prosjekt som har utvikla seg i kjølvatnet av TIME-A studien, finn me nye perspektiv, nye spørsmål, nye hypotesar. Me går altså vidare i forskingsprosessen. Sjølv om TIME-A er avslutta, er forskinga på musikkterapi og autisme ikkje avslutta og eg satsar nok på ei spanande utvikling av musikkterapi innanfor autismefeltet i framtida. 

Takk

Takk til Wolfgang Schmid og Kjell Bergfjord for tilbakemeldinger på innhald og språk.

Referansar

Bieleninik, Ł., Geretsegger, M., Mössler, K., & et al. (2017a). Effects of improvisational music therapy vs enhanced standard care on symptom severity among children with autism spectrum disorder: The time-a randomized clinical trial. JAMA, 318(6), 525-535. doi:10.1001/jama.2017.9478

Bieleninik, Ł., Posserud, M.-B., Geretsegger, M., Thompson, G., Elefant, C., & Gold, C. (2017b). Tracing the temporal stability of autism spectrum diagnosis and severity as measured by the Autism Diagnostic Observation Schedule: A systematic review and meta-analysis. PLOS ONE, 12(9), e0183160. doi:10.1371/journal.pone.0183160

Beutler, L. E., Malik, M., Alimohamed, S., Harwood, T. M., Talebi, H., Noble, S., & Wong, E. (2004). Therapist variables. In M. J.Lambert (Ed.), Bergin and Garfield’s handbook of psychotherapy and behavior change (pp. 227–306). New York: Wiley.

Gold, C., & Bieleninik, Ł. (2018). Authors’ response. Nordic Journal of Music Therapy, 27(1), 90-92. doi:10.1080/08098131.2018.1398988

Geretsegger, M., Holck, U., & Gold, C. (2012). Randomised controlled trial of improvisational music therapy's effectiveness for children with autism spectrum disorders (TIME-A): study protocol. BMC Pediatrics, 12(2). doi:10.1186/1471-2431-12-2

Geretsegger, M., Elefant, C., Mössler Karin, A., & Gold, C. (2014). Music therapy for people with autism spectrum disorder. Cochrane Database of Systematic Reviews, (6). Retrieved from http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/14651858.CD004381.pub3/abstractdoi:10.1002/14651858.CD004381.pub3

Gottfried, T. (2016). Creating Bridges: Music-oriented counseling for parents of children with autism spectrum disorder.Aalborg University, Aalborg.

Lerner, M. D., White, S. W., & McPartland, J. C. (2012). Mechanisms of change in psychosocial interventions for autism spectrum disorders. Dialogues in Clinical Neuroscience, 14(3), 307-318. 

Mössler, K., Gold, C., Aßmus, J., Schumacher, K., Calvet, C., Reimer, S., Iversen, G., Schmid, W. (2017). The Therapeutic Relationship as Predictor of Change in Music Therapy with Young Children with Autism Spectrum Disorder. Journal of Autism and Developmental Disorders. doi:10.1007/s10803-017-3306-y

Nilssen, O. (2017). Tung tids tale. Oslo: Samlaget.

Rolvsjord, R. (2017). Heller ikke musikkterapi er en vidunderkur [Press release]. Retrieved from http://uni.no/nb/news/2017/08/08/heller-ikke-musikkterapi-er-en-vidunderkur/

Scutti, S. (2017). Study casts doubt on music therapy for kids with autism. Retrieved from https://edition.cnn.com/2017/08/08/health/autism-music-therapy-study/index.html

Stern, D. (1985/2000). The interpersonal world of the infant. New York, NY: Basic Books.

Tobiassen, M. L. (2017). Musikkterapi og ASD - en kommentar til TIME-A resultatene. Musikkterapi(2), 48-49. 

Turry, A. (2018). Actually, music therapy does work: Our response to the TIME-A study. Retrieved from https://steinhardt.nyu.edu/music/nordoff/news/musictherapyworks

Foto: Rune Rolvsjord

Call for papers: POLYFON-konferansen

Kunnskapsklynga POLYFON arbeider for at musikkterapi skal vere tilgjengeleg for dei brukarane som ønskjer og treng det. Samarbeidet fokuserer på tenesteutvikling, forsking, utdanning og formidling innan Barn og unges oppvekst, Psykisk helse, Rus, Eldrehelse og Palliativ behandling og omsorg.

POLYFON-konferansen er etablert som klyngas hovudarena for dialog og diskusjon om resultat og erfaringar, planar og visjonar.

POLYFON-konferansen 2018 har temaet «Musikkterapi og samhandling» og vert arrangert 22. november, i Auditoriet Egget, Studentsenteret i Bergen. Vi tolkar temaet vidt: I tillegg til samhandling mellom kommune og spesialisthelseteneste, kan temaet omhandle ulike former for samarbeid med og for brukarane.

Nestleiar i Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, Kjersti Toppe, vil opne konferansen. Etter konferansen – på kveldstid – legg vi opp til ein flott POLYFON-konsert på Chagall!

No ønskjer vi forslag til bidrag til konferansens parallellsesjonar. Har du eit forskingsprosjekt eller interessante praksiserfaringar å dele? Har du forslag til foredrag/paper, musikkinnslag, utstilling, workshop, rundebordsdiskusjon eller posterpresentasjon? Om du er brukar eller forskar, musikkterapeut, sjukepleiar, psykolog, lege eller student … om du arbeider med barn, ungdom, vaksne eller eldre … vi ønskjer eit mangfald av bidrag!

Forslag til bidrag (abstracts) sendast innan 15. mai 2018 til Liv.Qvale@uib.no

For retningslinjer for forslag til bidrag, sjå: gamut.no/polyfon/polyfon-konferansen/ 

Bidragsytarar får gratis konferanse, inklusivt lunsj. Du må sjølv dekkje reise, opphald. 

DELTTIDSSTUDIE MASTER MUSIKKTERAPI

Norges musikkhøgksole tilbyr DELTTIDSSTUDIE MASTER MUSIKKTERAPI fra høsten 2018! 

Søknadsfrist er 15. april.
Opptak skjer 3. og 4. mai

Masterstudiet i musikkterapi
Søknadsfrist NB! Ny søknadsfrist for deltidsstudium: 15. april!
Opptaksprøver For heltidsstudiet: uke 8 (19.–23. februar 2018)
For deltid: vil bli klart sener

Referat fra årsmøte

Årsmøte i NFMT fant sted 3. mars 2018 kl 16.00 – 18.00.

Referatet fra årsmøte kan du laste ned under.

World Music Therapy Day

World Federation of Music Therapy har i år valgt å fokusere på presentasjon av musikkterapi i forbindelse med verdensdagen for musikkterapi, 1 mars, altså i dag. NMFT markerer dette ved å presentere bandet Instrain Matherix.

Dette skriver bandet selv i en pressemelding: 

"Bak bandnavnet Instrain Matherix finn du musikktalentet Even Molvik. Etter 10 år med låtskriving har den 27 år gamle komponisten ein enorm produksjon bak seg. Han produserer, programmerer og spelar alle instrument i heimestudioet sitt. Nokre av innspelingane finn du på artistsida hans på Soundcloud. Even går i musikkterapi hjå musikkterapeut Øystein Lydvo ved Bjørgvin DPS, og slik vart det til at dei to starta band saman med musikkterapistudentane Sindre Skår og Tarjei Låstad frå UiB. Sindre og Tarjei er røynde musikarar, og røynd bør ein vera for å kunne spele musikken til Even. Bandet er i gong med å øve inn «Make Them Appear», og som du sjølv kan høyre så er det ikkje gjort på 1-2-3 å øve den inn! I samband med studentane si praksis i samfunnsmusikkterapi blir det arrangert tre konsertar som er tufta på tretrinnsmodellen «inne (1), ute (2) og eigedrive (3)» i veke 12. Instrain Matherix blir truleg å høyre på ein eller fleire av desse konsertane, men også andre artistar som du kan finn på soundcloud.com/musikkterapi-sida. Følg med på Facebook-sida Musikkterapi Live Bergen for nærare annonsering av konsertane».

POLYFON-nytt, februar 2018

Då er vi godt i gang med arbeidet i POLYFONs andre prosjektperiode. Utviklinga går raskt på mange område, samstundes som det framleis er eit godt stykke igjen før musikkterapitenester er tilgjengelege for brukarane på ein rettferdig fordelt måte.

ÅRSMØTE I NORSK FORENING FOR MUSIKKTERAPI

ÅRSMØTE I NORSK FORENING FOR MUSIKKTERAPI
Styret i Norsk Forening For Musikkterapi innkaller til årsmøte 3. mars 2018

NÅR:
Lørdag 3. mars, kl. 16.00 - 18.000

STED:
Norsk Forening For Musikkterapi
Trondheimsveien 2, 0560 Oslo
Inngang vis-avis Herslebs gate 1

På grunn av enkel servering ber vi deg melde din ankomst til info@musikkterapi.no. 

Save the date: Time: 09:00-17:00, Friday, 4th of May, 2018

We are pleased to announce that the Center for Arts and Culture in Healthcare will hold the Nordic conference: 

Culture and health across the lifespan – a broad and promising field of knowledge

Welcome to a day of knowledge and experience exchange amongst Nordic researchers and healthcare professionals. Keynote speaker is Lord Howarth of Newport, co-chair of the British All-party Parliamentary Group on Arts, Health and Wellbeing. 

The conference is a Nordic expert meeting, part of the official program of the Swedish presidency of the Nordic Council of Ministers in 2018. A detailed conference program will be published shortly. 

MFO inngår samarbeidsavtale med Fellesorganisasjonen – Spekter Helse

MFO har enkeltmedlemmer ansatt i ulike helseforetak, og det kan by på utfordringer å ivareta disse medlemmene, særlig med tanke på lokale lønnsforhandlinger. FO har tillitsvalgte i alle helseforetak. MFO og FO inngår derfor en samarbeidsavtale med målsetning og at MFOs medlemmer skal  bedre ivaretas i lønnsutvikling, og informeres om saker som drøftes og forhandles i det enkelte helseforetak.
 

Kronikk i Dagens Medisin

"Det er stille ved mange pasientsenger i norske sykehus, men slett ikke alle," skriver Stine Camilla Blichfeldt-Ærø, ph.d.-stipendiat ved Norges Musikkhøgskole og musikkterapeut ved Oslo Universitetssykehus.

I dag gis det musikkterapitilbud ved alle universitetssykehusene i landet og feltet har blitt stabilt og utvidet seg de senere årene. Dette gir gode vilkår for utvikling av viktig tverrfaglig samarbeid, dokumentasjon og utvikling av forskningssamarbeid, skriver Blichfeldt-Ærø på vegne av nettverket MiPe.

Stine Camilla Blichfeldt-Ærø

Hun viser til utviklingen og innsatsen fra det norske musikkterapimiljøet på sykehusene de siste tiårene. I tillegg til en satsning i form av stillinger og bevilgninger på musikkterapi som en del av det helhetlige behandlingstilbudet til barn og unge på sykehus, er det også satt i gang systematisk satsing på musikkterapi som støtte under medisinske prosedyrer, og med premature og syke nyfødte ved intensivavdelinger.

"Vi ser det som viktig at bruk av musikk og musikkterapi i medisin forankres i fagmiljøer og godt tverrfaglig samarbeid, slik at en unngår velment men uvettig bruk av ressursen"

Les kronikken her: Det spilles ved norske sykehus

Her finner du mer om feltet Musikkterapi i Pediatrien (MiPe)

Master på deltid

Høsten 2018 blir det mulig å studere musikkterapi master på deltid ved Norges musikkhøgskole i Oslo. Deltidsstudiet går over fire år og det legges opp til 5 hele uker med undervisning årlig de tre første årene. Praksis foregår hos musikkterapeut i nærheten av søkers hjemsted. Søknadsfrist er 15.april.

Følg med på nettsidene på nmh.no, studier, master-musikkterapi.

Kontaktadresse: tone.s.kvamme@nmh.no

To nye doktorgrader i musikkterapi

To flotte doktorgradsprosjekt i musikkterapi har kryssa mållina - begge i takt med tida og med musikkterapien.

Av Karette Stensæth, leiar for CREMAH (Centre for Research in Music and Health / Senter for forsking i musikk og helse)

Det er uvanleg med to disputasar i musikkterapi innanfor 14 dagar i Norge. Men det skjedde altså: i Oslo og i same hus; på Norges musikkhøgskole der to tidlegare stipendiatar, Kjersti Johansson og Merete Hoel Roaldsnes, forsvara sine doktorgradsprosjekt i desember 2017. Begge prosjekta er knytt opp mot CREMAH på Musikkhøgskolen.

Som leiar for CREMAH vil eg uttrykke glede og takksemd: Dette er to flotte bidrag til musikkterapiforskinga, som begge plasserer seg midt i CREMAHs satsingsområde.

Gjentaking i musikkterapi

View fullsize

Foto: Lars Opstad

Johanssons tar for seg eit tema som er grunnleggjande i all musikkterapi, nemleg gjentaking. Johansson nærblikk er unikt, særleg fordi det også er både djupt (teoretisk og filosofisk) og breitt (innom fleire musikkterapikontekstar).

Personleg er eg særleg begeistra for Johanssons omgrep ”langsom musikkterapi”, som eg ser på som eit viktig resultat av hennar prosjekt. I samandraget til avhandlinga seier ho: 

”Gjentakelse kan fremme en tilstedeværelse her og nå, hvor man kan vandre sammen i prosessen og ikke spurte mot mållinjen. Langsom musikkterapi dreier seg om å verdsette øyeblikkene, og kunne dvele i dem for å berike opplevelsen. Det handler imidlertid ikke om å stoppe tiden og være i en tidløs tilstand, men om å være sammen i tiden, i øyeblikkene som hele tiden utfolder seg.” 

Langsam musikkterapi er ikkje berre eit fenomen i musikkterapien; det er også eit fenomen i tida. For kan ikkje populariteten til Langsam-TV, Yoga og Mindfulness forklarast som nettopp motsatsar til vår hastige kortsvartid? Kanskje langsam musikkterapi av same grunn kan bidra til å forklare (relasjonell og terapeutisk) verdi av tilnærmingar som ikkje er forhasta, men som nettopp tillèt menneska å få utvikle seg og erfare andre og verda rundt seg i takt med seg sjølv?

Musikkprosjekt med einslege mindreårige flyktningar

Merete Hoel Roaldsnes er også i takt med tida i det ho tar for seg eit musikkprosjekt med einslege mindreårige flyktningar. I dag utgjer denne populasjonen ei risikogruppe som er utsett for å utvikle psykiske helseproblem. 

Foto: Lars Opstad

Studien til Roaldsnes plasserer seg midt i musikk- og helsefeltet, men med origo i den faglege norske musikkterapitradisjonen med eit humanistisk, ressurs- og samfunnsorientert perspektiv. Samla sett skaper dette eit godt utgangspunkt for å utforske kva rolle musikk kan ha i helsefremjande arbeid med einslege mindreårige flyktningar. Ei anna styrke ved prosjektet er den truverdige måten Roaldsnes (og da som musikkterapeut mest, kanskje?) i si tilrettelegging av musikkgruppene opnar for ungdomane sine stemmer og personlege ressursar. For det er ungdomane eg høyrer for meg når eg tenkjer tilbake på arbeidet hennar; musikken deira og kva dei seier om liva sine og musikken sin.

Det verkar så rett dette, at sjølv om menneska er sårbare og utsette, så er det grunnleggjande at dei får bruke seg sjølve og samtidig får sortere bagasjen slik dei sjølv ønskjer og når dei ønskjer (apropos langsam musikkterapi). Prosjektet understrekar dermed behovet for at helsefremjande tilnærmingar er både langsame nok men også ressursorienterte nok.

Skape varig verdi

Desse doktorgradsprosjekta viser at musikkterapi er aktuelle tilnærmingar for dei det gjeld. Dei viser også at det igjen fordrar at vi som musikkterapeutar maktar å gå i oss sjølve, og at vi alltid er på vakt, slik at vi faktisk lyttar ope nok og spelar med på ein måte som skaper verdi som varer for dei vi har med å gjere. 

På vegne av CREMAH vil eg takke både Kjersti Johansson og Merete Hoel Roaldsnes for dei flotte bidraga. CREMAH og mange med oss  er stolte over prosjekta dykkar og gler oss til å følgje dykk begge og arbeida dykkar vidare på vegen! Gratulerer så mykje!

Avhandlingane finn du her:

Gjentakelse i musikkterapi. En kvalitativ instrumentell multippel casestudie

Musikk i helsefremmande arbeid med einslege mindreårige flyktningar. Ein kvalitativ studie av ei musikkgruppe for ungdom med bakgrunn som einslege flyktningbarn

Debattinnlegg om musikkterapi på forskning.no

"Når musikkterapi fremstilles som noe man «ikke trenger spesialutdanning» for å utføre, er det tryggheten til brukerne som settes på spill," skriver musikkterapeutene Kristi Stedje, Runa Bosnes Engen og Jelena Golubovic i et debattinnlegg på forskning.no.

De rydder opp i noen av uklarhetene som hersker både i media, praksisfeltet og fagmiljøene om hva som er musikkterapi. Blant annet viser de til hvordan en masterutdanning i musikkterapi kvalifiserer til profesjonsutøvelse som ivaretar etiske forhold og høy kvalitet ved helsefremmende bruk av musikk. 

De konkluderer med at musikkterapi og annen bruk av musikk i eldre- og demensomsorg med fordel kan sameksistere, og dra positive veksler på hverandre.

Les hele innlegget her:

Du trenger utdanning for å drive med musikkterapi

(Illustrasjonsfoto: Edward Eikrem Jensen)

Fagfelt i framgang!

Av Julie Mangersnes

MiPe – Musikkterapi i Pediatri er et klinisk nettverk med fokus på fagutvikling, kvalitetssikring og veiledning for musikkterapeuter som arbeider med barn og unge ved norske sykehus.

MiPe hadde i november 2017 nok et engasjerende og motiverende to-dagers seminar. Denne gangen møttes vi i Bergen, og Barne-og ungdomsklinikken ved Haukeland universitetssykehus var vertskap med støtte fra POLYFON. Seminaret ble lagt opp til en lukket dag for nettverket og en åpen seminardag med inviterte forelesere.

Den første dagen var preget av gode erfaringsutvekslinger og diskusjoner, samt videre arbeid med utarbeiding av felles strategier for både klinisk praksis, og mer systematisk fagutvikling av feltet nasjonalt. I tillegg til dette var vi så heldig å få besøk av Alexandra Ullsten fra Sverige. Alexandra er musikkterapeut på Sentralhospitalet i Karlstad. Hun er pioner i Sverige på musikkterapi for premature spedbarn i neonatal intensivavdeling i Karlstad. Alexandra Ullsten tar for tiden også PhD hvor hun undersøker hvordan spedbarnsrettet sang kan støtte premature og syke nyfødte under smertefulle prosedyrer.

Det åpne seminaret presenterte et variert og faglig sterkt program, med spennende innlegg. Innleggene illustrerte den store bredden som er unik for feltet, blant annet musikkterapi på nyfødtintensiv, musikkterapi som prosedyrestøtte, musikkterapi med fokus på smerte, anoreksi, GIM og barnepalliasjon.

I tillegg var det noen spesielt inviterte forelesere på programmet. En av dem var Brynjulf Stige, professor i musikkterapi og leder for GAMUT - Griegakademiets senter for musikkterapiforsking og for POLYFON kunnskapsklynge for musikkterapi. Han snakket om samarbeidet mellom UiB og Helse Bergen som en del av POLYFON kunnskapsklynge for musikkterapi.

Trond H. Diseth, avdelingsoverlege, professor dr.med. ved avdeling for barn og unges psykiske helse på sykehus (S-BUP), OUS, Rikshospitalet, var også en av de inviterte foreleserne. Han holdt et spennende innlegg om «Biopsykososialt arbeid i somatikken». Seminaret ble avsluttet med en spennende og engasjerende paneldebatt hvor veien videre ble diskutert med stort engasjement.

Det er ingen tvil om at det er mye spennende som skjer på feltet og at barn og unges helse og mestring på sykehus er et fagområde som har stor framgang og utvikling. Det faglige programmet gjenspeilte hvordan musikkterapi med barn og unge på sykehus representerer en interessant dialog mellom biomedisinske og psykososiokulturelle perspektiv i norsk musikkterapi.

Per dags dato er det ni musikkterapeutstillinger i pediatri fordelt på seks norske sykehus i Oslo, Akershus, Bergen, Drammen, Trondheim og Tromsø. Forskningsaktiviteten øker stadig; sist fikk GAMUT (Uni Research og UiB) hele 19 millioner fra Norges forskningsråd til å gjennomføre en større internasjonal multisenterstudie på effekten av musikkterapi med for tidlig fødte og deres foreldre. Claire Mathern Ghetti, Christian Gold og Lucja Bielenink er forskerne i LongSTEP teamet (Longitudinal study of music therapy's effectiveness for premature infants and their caregivers). Prosjektet er planlagt å ta fire år og skal involvere 7 nyfødtintensivavdelinger i 5 ulike land.

I tillegg til dette er Stine Camilla Blichfeldt Ærø i permisjon fra sin stilling på OUS, Rikshospitalet for å ta PhD innen voksen somatikk ved Norges Musikkhøgskole/OUS Ullevål.

Det kan også nevnes at planleggingen av neste nettverksseminar i Tromsø høsten 2018 allerede er i gang.

Ønsker du mer informasjon? Har du interesse for feltet? Eller har du kanskje en god prosjektide som kan settes til verks? Ta gjerne kontakt med MiPe’s kontaktperson: Julie Mangersnes, e-post: jumang@ous-hf.no

Bak fra venstre: Tora Söderström Gaden, Kari Sandve , Alexandra Ullsten , Sofie Mortvedt, Claire Mathern Ghetti , Merethe Wolf Lindvall , Stine Camilla Blichfeldt Ærø, Julie Mangersnes.

Foran fra venstre: Tone Leinebø, Monika Overå, Marte Lie Noer og Ingvild Stene. Ikke tilstede: Vibeke Balterzen. 

Spiritualitet i musikkterapien

Er det plass til spiritualitet i den ortodokse musikkterapien? Blir musikkterapeuter, så vel som andre helsearbeidere, tvunget til å tie om uforklarlige opplevelser av mening, kraft og håp som ikke lar seg tilbakeføre til pensumlitteraturen i studiet? Finnes det musikkterapeuter som arbeider som «undercover» spirituelle agenter, som ikke tør anerkjenne og formidle egen «åndelighet» av frykt for å bli betraktet som useriøse eller bli beskyldt for å drive religiøs påvirkning?

Av Even Ruud

Det å være med på å fronte musikkterapien opp gjennom årene har medført en viss balansegang. Det handler om evne til å navigere mellom ulike fagspråk og vitenskapelige paradigmer, forholde seg til krav om evidens vs. åpenbare observerbare virkninger av musikkterapi. Det har vært nødvendig å sette grenser overfor konkurrerende tilbud om musikalske helbredelser. Vi har bevisst skapt avstand til New Age-relaterte filosofier som lover «healing» via musikkens berøring med ulike kroppssoner (chakra), fra shamanisme og trommeritualer, eller antroposofiske påstander om reinkarnasjon og bestemte intervallers påvirkning på kropp og sjel. Å manøvrere riktig i dette farvannet har vært nødvendig for å skape troverdighet, oppnå tillitt hos myndigheter og skape jobber for musikkterapeuter. Men dette har også betydd at vi har tilpasset musikkterapispråket til «de andres» måte å snakke og forstå på. Dette kan igjen bety at enkelte opplevelser og erfaringer knyttet til arbeidet som musikkterapeut ikke slippes fram – fordi de ikke kan forklares gjennom fagspråket vi benytter. Eller det kan være fordi vi ikke tør eller vil snakke om det av frykt for å bli oppfattet som useriøse eller uvitenskapelige.

Et slikt fenomen er «spiritualitet», eller hva som på norsk (etter språkrådets anbefaling) går under navnet «åndelighet». Når vi her skriver om spiritualitet, er det fordi vi i den engelskspråklige litteraturen møter begrepet «spirituality» både i forskning og i dagligtalen. På norsk er vi mer tilbakeholdne med å bruke termen «spiritualitet», ikke minst på bakgrunn av at det knyttes opp mot religionsutøvelse, «new age»-filosofier, engleskoler og effekten av tibetanske klangboller.

Hva er spiritualitet?

En nylig større engelsk spørreundersøkelse viser at mange musikkterapeuter er opptatt av fenomenet «spiritualitet». De ser det som en virksom kraft i sitt daglige arbeid. Spiritualiteten er en viktig del av deres menneskesyn, den virker som en hjelp til å fortolke livet, skaper håp og mening, og da ikke minst gir støtte i arbeidet med utfordrende klientgrupper, for eksempel i arbeidet med alvorlig syke og døende.

Den gresk-britiske musikkterapeuten Giorgos Tsiris hadde lenge undret seg over fenomenet og bestemt seg for å la spiritualitet være tema for sin doktoravhandling, som han disputerte på i London i desember i fjor. Tsiris står bak denne undersøkelsen som inngikk som en del av doktorgradsarbeidet hans (Tsiris 2018). Tsiris valgte som prosjekt å utforske hvilken rolle «spiritualitet» spiller i musikkterapeuters hverdag. Han startet sitt prosjekt med denne survey-undersøkelsen. Han gikk bredt ut og inviterte musikkterapeuter over hele verden til å svare på spørsmål om hvordan de oppfattet begrepet «spiritualitet», hvordan fenomenet spilte en rolle i det daglige arbeidet som musikkterapeut, om dette hadde vært noe tema i utdannelsen med mer. Etter å ha fått inn 358 svar, analyserte og kategoriserte han svarene. Deretter gjorde han observasjoner av tre musikkterapeuter på tre ulike arbeidsplasser og med forskjellige klientgrupper (en antroposofisk spesialskole, en institusjon for eldre og et hospice).

Det som interesserer oss her er hva «spiritualitet» innebærer. Utgangspunktet for Tsiris er at det ikke finnes noen definisjon av spiritualitet vi kan enes om. Det er et flytende begrep, Tsiris bestemmer det som et såkalt «boundary object». Et slikt begrep har mange meninger, kanskje utallige, men viser samtidig til noe som er fast og bestandig. Spiritualitet er som sådan et begrep med mange og til dels paradoksale meninger. Det inneholder en god del ambivalens, og skal ikke nødvendigvis knyttes til religion eller religiøse opplevelser. Mange beskriver seg selv som «spirituelle, men ikke religiøse», et fenomen som den britiske religionssosiologen Grace Davie karakteriserer som «believing without belonging» – og som andre beskriver som «simply a ’feeling ’ that there must be something else».

Tsiris viser til den amerikanske filosofen Boyce-Tillman som argumenterer for at spiritualitet inneholder forskjellige erfaringer: 1) det metafysiske (som følelsen av et møte med det mystiske), 2) det intrapersonlige/ekspressive (en personlig opplevelse av frihet, «bliss» eller av empowerment), 3) det interpersonlige/relasjonelle (erfaringer av en eller annen form for relasjon/kontakt), 4) det ekstrapersonlige/etiske (som handler om moral, etikk og verdisystemer), 5) «intergaian» (opplevelse av en forbindelse med noe utenfor den menneskelige verdenen, og 6) det narrative (doktriner, fortellinger og trosformer som forskjellige trossystemer bygger på).

På en slik bakgrunn kunne vi bedre snakke om «spiritualiteter». Mangfoldet viser samtidig hvor vanskelig det kan være å kretse inn spiritualiteten, omsette og uttrykke opplevelsen i et verbalspråk. Spiritualiteten synes å leve hinsides verbale diskurser. Det er problematisk å objektivere spiritualiteter og Tsiris valgte derfor å undersøke fenomenet ved å studere hvordan det utføres, uttrykkes og viser seg i handling og praksis – spiritualitet som «performance». Han fulgte tre musikkterapeuter i deres daglige arbeid for å sirkle inn «spiritualitet» som en form for hverdagspraksis – «a performance of spirituality». Han ville på den måten sirkle inn organisatoriske, institusjonelle og materielle kontekster som omgir og gir retning til spiritualiteten.

Helse, musikkterapi og spiritualitet

For musikkterapeuter spiller spiritualitet en rolle når «helse» opptrer som sentral målsetting i arbeidet. Kenneth Bruscia definerer helse som «the process of becoming one’s fullest potential for individual and ecological wholeness» (2014:105). Den økologiske helheten omfatter således psykologiske og spirituelle aspekter ved menneskelivet, så vel som sosiale, kulturelle og miljømessige aspekter. Som Tsiris skriver, vil en slik holistisk tilnærming danne en motvekt overfor å definere helse utelukkende ut fra biologiske forhold, eller motvirke medikamentalisme og individualisme. Koblet sammen med David Aldridges «healthing» og Brynjulf Stiges «health musiciking», blir helse en måte å være i verden på, en form for navnsetting av sentrale verdier og måter å gjøre livet forståelig på.

Et område av musikkterapien som tydeligst anerkjenner verdien av spiritualiteter er antakelig innenfor hospicebevegelsen. Med støtte i begrepet «total pain» utviklet av Cicely Saunders, som grunnla hospicebevegelsen, heter det at sykdom og helse ikke må begrenses til bare å omfatte fysisk velvære, men også inkludere psykologiske, sosiale så vel som spirituelle elementer i det å være menneske. Vi må med andre ord lytte til menneskers erfaringer og ha en mangefasettert forståelse av deres erfaring med å være levende og døende (ibid.:9).

Da Tsiris analyserte svarene fra surveyundersøkelsen, knyttet han fem temaer til spiritualitet. 1) Mange musikkterapeuter anså spiritualitet som en del av livet, som en måte å leve på, som et eksistensielt anliggende. 2) Spiritualitet ble også oppfattet som noe hinsides det individuelle, og 3) som del av en større virkelighet utenfor den materielle verden. 4) Spiritualitet ble også satt i sammenheng med tro og det å skape mening, mens 5) noen så spiritualitet som det å være knyttet til eller oppleve en relasjon til andre mennesker.

Undersøkelsen viste også at mange anså at spiritualitet var en del av deres identitet som musikkterapeut og så sitt yrke som et kall og som medvirkende til at de valgte nettopp musikkterapi som yrke. Mange fant også at erfaringer fra musikkterapeutisk arbeid forsterket opplevelser av spiritualitet, at det skapte en spesiell oppmerksomhet og intuitivitet i det daglige arbeidet. Andre temaer som kom fram var hvilken plass spiritualitet hadde hatt i utdanning og supervisjon, i forhold til å kommunisere dette til andre musikkterapeuter og ut i det offentlige rom. Dette siste var selvsagt et ømtålig tema.

Nå har ikke Tsiris med denne surveyen framskaffet representative data for hva musikkterapeuter i allmennhet mener om spiritualitet. De som svarer på en slik undersøkelse må antas å identifisere seg med temaet, selv om det er noen som svarer at de er både ateister og ikke-religiøse. Bare rundt 1% av svarene kom fra Norge og spørreundersøkelsen foregikk på sommeren, da de fleste av oss har ferie, så vi har ingen holdepunkter for hvordan norske musikkterapeuter forholder seg til spiritualitet. Likevel, vi må tro at også mange norske musikkterapeuter har reflektert over temaet.

Selv har jeg hatt opplevelser, da særlig gjennom BMGIM, som sikkert kunne ha vært klassifisert som «spirituelle». For meg har det imidlertid alltid vært viktig å finne andre kategorier å plassere slike opplevelser i, selv om jeg nok forstår at mange plasserer opplevelsen i en form for spirituell opplevelse – «a reality that goes beyond our intellectual frameworks», som Tia DeNora uttrykker det (DeNora 2014).

Spørsmålet blir så om dette er et tema vi burde forholde oss tydeligere til – i utdanning, veiledning og i praksis. Selv er jeg som ikke-troende, og helt uten spirituelle gener, tilbøyelig til å søke andre forklaringer på opplevelser som er merkelige, sterke eller uforklarlige. Men jeg anerkjenner at for mange er dette sentrale erfaringer i hverdag og arbeid, og som også er med på å gi kraft, styrke og mening i krevende situasjoner.

Bruscia, Kenneth (2014). Defining music therapy. Third edition. Barcelona Publishers.

DeNora, Tia (2014). Making sense of reality. Culture and perception in everyday life. London: Sage.

Tsiris, Giorgos (2018). Performing spirituality in music therapy: Towards action, context and the everyday. Thesis submitted for the degree of Doctor of Philosohy. PhD in Music Therapy Programme. Nordoff Robbins/Goldsmiths, University of London, UK 2018.

Foto: Even Ruud

DRUMPOWER

Informasjon om kurs i Sverige

DRUMPOWER - är ett program byggt på musikterapeutisk kunskap designat för att användas i skolor. Det syftar till att förebygga våld och främja socialt samspel. Utvärderingar har visat att programmet lett till förbättrat socialt samspel, ökad empati och minskat våld mellan elever.

Improvisation på trummor, vokala uttryckssätt, medvetenhet om ljud samt rollspel är några av de delar som ingår.

NU anordnar vi en kurs i Sverige för musikterapeuter och musiklärare som vill kunna använda Drumpower i sin verksamhet eller på sin skola! Ledare för kursen är Andreas Wölfl som också tagit fram programmet. Kursen hålls på engelska.

Kursen är om totalt fyra helger och kommer att hållas i Stockholm och Göteborg under fyra veckoslut under 2018, fredag kl.18 - söndag kl.14.00:

Kurshelg 1 (Göteborg): 23-25 mars
Kurshelg 2 (Göteborg): 13 -15 april
Kurshelg 3 Stockholm): 08 -10 juni
Kurshelg 4 (Stockholm): 21-23 september

Tillkommer också grupphandledning på praktik. Total kostnad för kursen ca 9 - 9 500kr (om vi får fondmedel kan kostnaden bli lägre).

Anmäl intresse genom att skicka ett mail med namn och kontaktuppgifter till:
info@samtalochsamspel.se

Än så länge är inte anmälan bindande!

 

Du som anmäler intresse kommer att få mer detaljerad och fortlöpande information.

Max 12 deltagare