Norsk Forening For Musikkterapi Norsk Forening For Musikkterapi

Redaksjonelt

Ingelill Berger Eide (redaktør)
ingelill@musikkterapi.no

Ingelill Berger Eide (redaktør)
ingelill@musikkterapi.no

I 2017 vil utgivelsene av Musikkterapi finnes både på papir og på nett. Norsk forening for musikkterapi er i en utviklingsprosess når det gjelder tidsskriftet. Det innebærer at vi i løpet av det kommende året har som mål å finne en løsning for åpen tigjengelighet (Open Access) som passer vårt tidsskrift samt at vi vil se på hvor ofte tidsskriftet skal gis ut og i hvilken form. Det er mange som fremdeles ønsker å beholde papirutgaven av tidsskriftet, samtidig som mye taler for å digitalisering. Inntil videre går vi for en ”ja takk, begge deler”-løsning.

Hovedartikkelen i dette nummeret er forfattet av Kjersti Johansson. I sin artikkel ”Mellom hermeneutikk og fenomenologi - et vitenskapsteoretisk essay” stiller hun spørsmål ved om det faktisk går an å kombinere de to vitenskapsteoretiske retningene hermeneutikk og fenomenologi eller om de i bunn og grunn er uforenlige. Problemstillingen har sitt utgangspunkt i refleksjoner hun har gjort i sitt eget doktorgradsarbeid om fenomenet gjentakelse i musikkterapi.

I tillegg til de teoretiske refleksjonene du presenteres for i hovedartikkelen, kan du oppdatere deg på hva som skjer i musikkterapiverdenen både på studiene og forskningssentrene i Oslo og Bergen, og i Europa gjennom EMTC. Norges EMTC-representant, Ingeborg Nebelung, har fått plass iEMTC-styret som leder for Region North. Lykke til med arbeidet! 

Du kan også lese om ”Rockovery 1.0”, et nytt konsertarrangement i Oslo, knyttet opp til verdens helsedag for psykisk helse. Tidsskriftet var også tilstede på lansering av antologien I transitt - mellom til og fra. Om musikk og deltakelse i barnevern som ble holdt i september på Norges Musikkhøgskole. I tillegg trykker vi anmeldelser av hele tre musikkterapibøker - med andre ord finner du mye forskjellig lesestoff på disse sidene.

Jeg vil til sist benytte anledningen til å gratulere Randi Rolvsjord med opprykk til professor i musikkterapi ved Universitetet i Bergen (UiB). Med det er hun faktisk den første kvinnelige professoren i musikkterapi ved UiB! Gratulerer, Randi!
 

Foto: Ulset Fotografisk

Read More
Norsk Forening For Musikkterapi Norsk Forening For Musikkterapi

Lederen

av Viggo Krüger

av Viggo Krüger

For noen uker siden ble jeg i rollen som forsker invitert til å være med på et arrangement som kalles PechaKucha. Ideen bak arrangementet er at forskeren, uansett tema, får 6 minutter og 40 sekunder til å presentere arbeidet sitt ved hjelp av 20 bilder. Etter å ha forberedt meg, stilte jeg sammen med 10 andre forskere på en showlignende event på Ricks teater i Bergen. I salen satt det 300 publikummere og kvelden ble ledet av en standupkomiker som skapte god stemning. Det i utgangspunktet japansk inspirerte fenomenet, skapte engasjement og stemning blant de fremmøte, de fleste studenter i 20-30 årene. For min egen del traff jeg barnevernsforsker og kollega Marit Skivenes, som også var deltaker, og vi knyttet tettere kontakt. Formidlingsarbeidet hadde sånn sett, sikret verdifull gevinst.

I skrivende stund sitter undertegnede og forbereder et radioessay som skal sendes i NRK P2 i løpet av vinteren. Arbeidet med essayet kom i stand etter at NRK tok kontakt i forbindelse med en ny serie de har hva gjelder formidling av forskning. I essayet trekker jeg veksler på bruk av musikkterapi i barnevernet og den mye omtalte saken om ”Glassjenta”, eller ”Ida” som hun heter i rapporten utarbeidet av tilsynsmyndighetene. Fortellingen om Glassjenta handler om en sak der et samlet barnevernssystem sviktet over tid. Saken om Ida lærer oss at det er viktig å legge til rette for at sårbare barn og unge kan utrykke seg og fortelle om egen livssituasjon. Som rapporten slår fast, i den grad vi klarer å tilrettelegge for barnets rett til å bli hørt, kan vi unngå unødvendig tvangsbruk og med påfølgende uheldige livsvilkår for dem det gjelder.

Grunnen til at jeg nevner disse hendelsene her på lederplass, er at jeg ønsker å rette fokus mot nødvendigheten og nytten av å drive med formidlingsarbeid. Formidlingsarbeid i sammenheng med vårt fagfelt handler om å etablere kontakt mellom brukergrupper eller institusjoner og nærmiljø, organisasjon eller storsamfunn. Ved å drive formidlingsarbeid kan vi styrke interessene til våre pasienter, brukere, elever eller deltakere. Vi kan også styrke mulighetene vårt eget fag kan ha for å vokse og utvikle seg i form av mer praksis og forskning. Konkret gjøres formidlingsarbeid ved at vi som profesjon, enten i rollen som musikkterapeut eller forsker, anvender media for å skape oppmerksomhet rundt temaer og fortellinger hentet fra praksis. Lokalaviser, nærradio, storaviser og rikskringkasting er medier som kan kontaktes for å fortelle den gode fortellingen om musikkterapien i Norge. Andre medier er fagblad, sosiale medier eller intranett på store arbeidsplasser. De vanligste fortellingene om musikkterapi i media er fortellinger der brukere av musikkterapi står frem for å fortelle om sine musikkterapierfaringer.

I Bergens Tidende for eksempel, fikk vi nylig servert historien om soulbandet ”Soulparty”, ledet av musikkterapeut Øystein Lydvo som arbeider innen psykisk helse. I en tosiders reportasje, blir arbeidet med innspillingen og brukererfaringene knyttet til det musikkterapeutiske arbeidet beskrevet. Det er ikke nødvendig å legge til at dette er god omtale for musikkterapien som ellers prøver å få innpass innen psykisk helsevern. Andre former for formidling gjelder fagpolitisk stoff eller innlegg om forskning. Når det gjelder formidling om forskning er det store utfordringer knyttet til det å gjøre formidlingen interessant nok for media. Grundig og nøye gjennomført forskning er ikke alltid like lett å gjøre pirrende og spennende. Her kan radioessay og     deltakelse på PechaKucha-lignende arrangementer være løsningen. Det gjelder å tørre å hive seg utpå, mine fagfeller, gevinsten kan være stor!

Noen er heldige og blir kontaktet av media, mens andre må jobbe mer for å skaffe oppmerksomheten. NFMT sitt fagstrategiske utvalg har som sitt mandat å fremme formidlingsarbeid. Om du ønsker kontakt med media for å fremme saker du eller din arbeidsplass er opptatt av, kan du ta kontakt med medlemmer fra utvalget for å søke råd. De fleste medlemmene i utvalget har lang erfaring med å drive aktivt formidlingsarbeid. Du finner dem her:

http://www.mtidsskrift.no/fagpolitisktidsskrift/2016/4/29/innledning-ved-viggo-krger

Read More
Musikkterapi 2-2016 Norsk Forening For Musikkterapi Musikkterapi 2-2016 Norsk Forening For Musikkterapi

Daglig leder har ordet

av Kristian Ulyses Andaur

av Kristian Ulyses Andaur

Årsmøte
Norsk Forening For Musikkterapi vil i 2017 gjennomføre årsmøte i Bergen 4. mars klokken 16.00. Møtet vil bli gjennomført på Gamut, Griegakademiets senter for musikkterapiforsking (Lars Hilles gt 19, 4. etg). Vi ser det som viktig av foreningen ved jevne mellomrom arrangerer årsmøte utenfor Oslo for å gi flest mulig av våre medlemmer mulighet til påvirke foreningen sitt arbeid og i år blir altså møte lagt til Bergen

Våre årsmøter har de de siste årene gitt rom for gode diskusjoner slik at styret og den daglige ledelsen av foreningen i enda større grad kan gjenspeile medlemmene sin behov og ønsker. Vi vil derfor oppfordre flest mulig til å delta på årsmøte, men har du ikke anledning kan du følge årsmøte direkte på vår Facebook-side:
www.musikkterapi.no/facebook

Alle som har betalt kontingenten inneværende år har stemmerett på årsmøte. Har du saker som bør tas opp på årsmøte kan du sende dette inn til info@musikkterapi.no innen 1. februar. Sakspapirene vl bli lagt ut på våre nettsider innen 20. februar

Ny nettside
Norsk Forening For Musikkterapi har nå lansert en ny nettside på www.musikkterapi.no. Vi har den siste tiden arbeidet for en bedre digital løsning slik at vi lettere gjøre hjemmesiden mer relevant for våre medlemmer. Vi har i arbeidet her lagt vekt på at siden skal vi gi rom for at flere lettere kan publisere, gjøre bruk av en lettere og mer funksjonell design og ikke minst være lettere å bruke på mobil og nettbrett. 

Send gjerne inn tilbakemelding og til tips til oss, vi ønsker at siden skal bli best mulig! 

Ny digital versjon av bladet
Som en del av lanseringen av musikkterapi.no har vi utarbeidet en digital versjon av siste nummer av Musikkterapi. Denne kan du se lese på www.musikkterapi.no/2-2016.

Styret har det siste år har flere diskusjoner rundt bladet sammen med daglig leder og redaktør. Ved siste norske konferanse i musikkterapi inviterte redaksjonen også til åpent redaksjonsmøte for å diskutere dette. Tilbakemeldingen var at flere ønsket en digital versjon av tidsskrift. Flere så nødvendigheten av å lettere kunne dele artikler for å øke kunnskapen om musikkterapi. Ved en full digital versjon av bladet kan en lettere bruke tekstene i fagpolitiske arbeidet og dermed lettere kunne påvirke sentrale myndigheter, arbeidsplasser, media og andre aktører i arbeidet for å bedre vilkårene og rammene for musikkterapeuter i Norge.

Vi vil derfor det neste året gi ut tidsskriftet i både trykt og digital versjon. Foreningen og redaktøren spesielt arbeider parallelt med dette med en ”Open accsess-løsning” som lettere vil kunne gjøre bruk av innholdet i det faglige arbeidet. Arbeidet her vil gå videre i 2017.
God lesing på papir og skjerm!

Read More
Fagfellevurdert artikkel, Musikkterapi 2-2016 Norsk Forening For Musikkterapi Fagfellevurdert artikkel, Musikkterapi 2-2016 Norsk Forening For Musikkterapi

FLYTTET ARTIKKEL: Mellom hermeneutikk og fenomenologi - et essay i vitenskapsteori

FAGFELLEVURDERT ARTIKKEL av av Kjersti Johansson

FAGFELLEVURDERT ARTIKKEL av av Kjersti Johansson

OBS: (2024)
Artikkelen er flyttet og gjenpublisert med følgende DOI: https://doi.org/10.69625/318192.EKIL3493

Vi ber om at referanser oppdateres med gjeldene informasjon som finnes ved å følge DOI over.
Vi beklager ulempene.

Ved spørsmål, kontakt: gka@tidsskriftetmusikkterapi.no
Redaktør, Gaute K. Andersen, 03.07.2024.


Read More
Norsk Forening For Musikkterapi Norsk Forening For Musikkterapi

Rapport frå generalforsamling i EMTC i Wien, Østerrike, 2016

Av Ingeborg Nebelung, EMTC-representant

“”The European Music Therapy Confederation was founded in 1990, as a forum for exchange between music therapists in Europe. The EMTC is a confederation of professional music therapy associations, working actively to promote the further development of professional practice in Europe, and to foster exchange and collaboration between member countries. The overall purpose of the EMTC is to nurture mutual respect, understanding and exchange between music therapists in Europe.””

Ramma rundt møtet i European Music Therapy Confederation var av det perfekte slaget. I musikkbyen Wien, og på MDW - Universität für Musik und darstellende Kunst. Møtet var lagt i forkant av den europeiske musikkterapikonferansen. Dei fleste landsdelegata var også involverte i konferansen på ein eller annan måte, enten med posters, foredrag, workshops eller nytt av året; The Dialogue Sessions, som på mange måtar erstatta keynoteforedraga, der underteikna og seks andre presenterte EMTC sitt arbeid.

På generalforsamlinga er det mange tema som årleg skal opp til handsaming.”European Music Therapy Register” har vore ein av gjengangerane. Dette registeret er no lagt på is. Interessen for eit europeisk register er fortsatt til stades - men det er også usikkerheten rundt viktigheten og ikkje minst behovet for eit slikt register. I løpet av det siste året har det ikkje kome inn nye søknader om å stå i registeret, som til no kun har 13 registrerte musikkterapeutar. Med ein potensiell søkermasse som nærmar seg 6000 musikkterapeutar, så seier det seg sjølv at dette ikkje har vore ein braksuksess (du kan lese meir på emtc-eu.com).
 

Det nye styret i EMTC. Frå venstre Agnes Varga, Alice Pehk, Esa Ala-Ruona, Melanie Voigt og Ingeborg Nebelung. Elide Scarlata var ikkje til stades.

Det viktigaste på generalforsamlinga i år, var val av nytt core board og styre. Core board består av tre delegat: President, general secretary og treasurer (leiar, sekretær og økonomiansvarleg). I tillegg til core board består styret av ytterlegare tre delegat, som er dei tre regionskoordinatorane for Region North, Region South og Region Middle. Når eit nytt core board skal velgast, så skiftar ein samtidig ut dei tre regionsleiarane, slik at ein får eit heilt nytt styre. President Esa Ala-Ruona (Finland), sekretær Melanie Voigt (Tyskland) og økonomiansvarleg Alice Pehk (Estland) vart valde til nytt core board, og dei er alle erfarne musikkterapeutar, forskarar og EMTC-delegat. Norges delegat (underteikna) vart vald til regionsleiar for Region North, og får dermed ein plass i styret, saman med Agnes Varga frå Ungarn som regionsleiar i Region Middle og Elide Scarlata frå Italia som regionsleiar i Region South.

Arbeidsgruppene fortsetter sitt arbeid, som i stor grad er nettbasert og pågår mellom kvar generalforsamling. Norge har fått ansvar for å drifte dei nye nettsidene til EMTC, som Norsk forening for Musikktrapi v/dagleg leiar Kristian Ulysesses Andaur har designa. Andre arbeidsgrupper har emner som etiske retningslinjer for musikkterapeutar, ”Vision and Mission Think Tank”, krav til CPD (Continuous Professional Development) i dei ulike land, samt arbeidet fram mot neste ”European Music Therapy Day”.

Neste generalforsamling er i Ede i Nederland i slutten av mai 2017.

Read More
Musikkterapi 2-2016 Norsk Forening For Musikkterapi Musikkterapi 2-2016 Norsk Forening For Musikkterapi

Skjulte skatter på uventede steder?

Nytt fra Senter for forskning i musikk og helse (CREMAH), Norges musikkhøgskole. a
Av Gro Trondalen, Leder for CREMAH

CREMAH
Norges musikkhøgskole (NMH) opprettet i 2008 et senter knyttet til forskning i musikk og helse/musikkterapi. Siden den tid har forskningssenteret utviklet og spisset sitt oppdrag. Forskningssenteret heter i dag Senter for forskning i musikk og helse, til daglig forkortet til CREMAH (Centre for Research in Music and Health).

CREMAH har som målsetting å utvikle ny kunnskap, forståelse, evidens og kritisk refleksjon gjennom forskning på musikk som helseressurs for mennesker og samfunn.

CREMAH initierer- og er med i flere nasjonale, nordiske og internasjonale nettverk blant annet «Nasjonalt kompetansenettverk for musikkterapi i rusfeltet», «Nasjonalt kompetansenettverk for musikkterapi i barnevernet», og «The International Consortium of eight universities with PhD program in music therapy». Nytt av året er Nordic Network in Music and Public Health, som ble opprettet i København i august i år.

Et skattkammer
CREMAH har en egen Facebook side som aktivt formidler aktuelle saker for folk som er interessert i feltet https://www.facebook.com/musikkoghelse/ Her er det bare å dele, og melde seg på med spørsmål eller kommentarer.

Men kanskje er Skriftserie fra CREMAH en av de mere «skjulte» ressursene vi forvalter? En ressurs vi gjerne deler med andre. CREMAH publiserer minst en bok per år knyttet til musikk og helse/musikkterapi—innenfor forskjellige felt. Bøkene har vitenskapelig redaksjon og fagfellevurdering av tekstene, som er skrevet av dyktige fagpersoner. Bøkene kan enkelt bestilles gjennom linken på hjemmesiden http://nmh.no/forskning/senter_for_musikk_og_helse

Mange liker å lese bøker i papirformat. Andre ganger er det mest praktisk med elektroniske versjoner. Tekstene fra CREMAH kan lastes ned gratis, for den som ønsker. Et år etter bokutgivelsen, er bokkapitlene elektronisk tilgjengelighttps://brage.bibsys.no/xmlui//handle/11250/172107 Bruk denne linken, søk på Artikler og bokkapitler, og velg søkeord. Og vips: bokkapitlene ligger klare i pdf format; klare for gratis nedlastning og lesing.

Les også den interessante teksten om «Musikkterapi i rusbehandling» i NMHs nye forskningsmagasin Pling http://nmh.no/om_musikkhogskolen/nyheter/pa-musikalsk-avvenning 

CREMAH tilbyr også litteraturdatabaser om musikk og helse og/eller musikkterapi. Tre databaser er tilgjengelige: i) musikkterapilitteratur, ii) The Bonny Method og Guided Imagery and Music (GIM), og iii) Musikk og helse. http://nmh.no/forskning/senter_for_musikk_og_helse/databaser_over_litteratur_som_vedgar_musikk_og_helse

Fortellinger fra praksis i musikkterapi heter den neste boken i Skriftserien fra CREMAH, med Tom Næss og Even Ruud som redaktører. Boken kommer tidlig i 2017, og gir unike fortellinger fra erfarne norske musikkterapeuters praksis. Den publiseres som interaktiv pdf, med lenking til lyd og bilde der det blir gitt godkjenning til dette.

Forskning
Ett av CREMAHs pågående forskningsprosjektet er «Musikk og folkehelse», som er et samarbeid mellom NMH, Aalborg universitet og Statens Institut for Folkesundhet (DK). I den danske folkehelseundersøkelsen «Hvordan har du det?» i 2013, ble det lagt inn 10 spørsmål om informantenes forhold til musikk. Den stor norske Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) har med spørsmål om folks forhold til kultur, men ikke spesifikt om deres forhold til musikk. Folkehelseundersøkelsen i Danmark dokumenterte at 2/3 av befolkningen; ”helt sikkert” eller “til en vis grad” mener, at musikkaktiviteter og -opplevelser har en positiv innflytelse på helsen. Undersøkelsen viste også at flertallet av voksne dansker bruker musikken i hverdagen til å regulere fysisk og psykisk velvære. Men kanskje er undersøkelsens viktigste resultat at mennesker, som synger eller spiller minst en time om dagen, har en bedre selvvurdert helse enn mennesker, som ikke er musikalsk aktive!  (Ekholm, Jule, Bonde, 2015; Jensen, Bonde, Hjelms, 2016). Det er med andre ord, et stort helsepotensial i å tilby mennesker i alle aldre musikkaktiviteter for å forbedre livskvalitet. Dette prosjektet (v/Lars Ole Bonde, professor II ved CREMAH) vant for øvrig fagjuryens pris for beste poster på European Music Therapy Conference i Wien i sommer.

Kan interaktive musikkmøbler skape interaksjon i familier med funksjonshemmede barn? Kan dette i så fall gi bedre helse og økt livskvalitet for dem? Dette er spørsmål som Karette Stensæth beskjeftiget seg med i sitt post.doc. prosjekt, som gikk over 5 år. Formålet med RHYME. Co-creation through tangible interaction and music handler om at mennesker med og uten omfattende funksjonshemminger skaper noe sammen ved bruk av interaktive IKT-baserte ting. Visjonen var at de samskapende tingene ville kunne utvide muligheter for kommunikasjon. Resultatene peker på styrket helse, velvære og livskvalitet, i tillegg til reduksjon i passivitet og isolasjon hos brukerne.

Prosjektet var et samarbeid mellom CREMAH, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo og Universitetet i Oslo. Det ble også utviklet i samarbeid med Haug skole og ressurssenter. RHYME var finansiert med 10 millioner kroner over fem år gjennom Norsk forskningsråd. I tillegg til Karette Stensæth (post doc) deltok også  Even Ruud fra forskningssenteret. Antologien Music, Health, Technology and Design (Stensæth, 2014) i Skriftserien fra CREMAH oppsummerer noen av resultatene fra RHYME-prosjektet (se også hjemmesiden www.rhyme.no).

NMH har for tiden seks doktorgradsstipendiater knyttet til CREMAH (les om prosjektene på http://nmh.no/forskning/prosjekter_pa_doktorgradsniva). Den første av disse stipendiatene som disputerer er Lise Lotte Ågedal. Målet med hennes studie er å undersøke om musikkterapi, via sang og improvisasjon, kan stimulere og forbedre taleevnen til barn med talevansker (http://nmh.no/forskning/senter_for_musikk_og_helse/doktorgradsprosjekter/musikkterapi_og_talestimulering). Lise Lotte Ågedal forsvarer offentlig sin avhandling «Musikkterapi og talestimulering» den 15.12.2016.

Referanser
Ekholm, O., Juel, K., & Bonde, L.O. (2015). Music and Public Health: – An empirical study of the use of music in the daily life of the adult Danish citizens and the health implications of musical participation. I: Arts & Health, 8:2, 154-168

Jensen, A., Bonde, L. O., & Hjelms, E. (2016). Kultur og Sundhedsfremme - i en dansk kontekst: Institut for kommunikation, Aalborg universitet.

Stensæth. K. (2014, red.). Music, Health, Technology and Design. Oslo: Skriftserie fra Senter for musikk og helse. NMH-publikasjoner 2014: 7. Norges musikkhøgskole.

Read More
Musikkterapi 2-2016, Nytt fra NMH Norsk Forening For Musikkterapi Musikkterapi 2-2016, Nytt fra NMH Norsk Forening For Musikkterapi

Nytt fra musikkterapistudiene på Norges musikkhøgskole

Av Tone Sæther Kvamme, studiekoordinator

I studieåret 2016/2017 har vi 49 studenter fordelt på 5 klasser, 3 på årsstudium i musikk- og helse (heltid og deltid) og to klasser på masternivå. 24 lærere har oppgaven med å undervise og veilede.

Vi startet opp i august med kick-off for musikkterapistudiene. Her ble lærere, nye og gamle studenter og Ph.D stipendiater presentert for hverandre. Studenter fortalte om å være i veiledet praksis og i egenpraksis, en fortalte om hvordan det var å skrive masteroppgave og Ph.D stipendiatene fortalte kort om sine prosjekter. Representanter fra MFO og fra musikkterapiforeningen og tidsskriftet var også innom og presenterte aktuell informasjon. Det er andre året vi starter opp på denne måten, og erfaringen er så god at vi fortsetter med det.

Studenter og lærere deltok et par uker senere på boklansering av antologien ”I transitt - mellom til og fra. Om musikk og deltagelse i barnevern”. Vi fikk høre spennende presentasjoner fra mange av artikkelforfatterne og en morsom prolog av Trond Viggo Torgersen som har skrevet forord i boka. Boka er et samarbeidsprosjekt mellom musikkterapiforskningsmiljøene ved NMH og universitetet i Bergen (UIB) samt Høyskolen i Oslo og Akershus (HIOA) og Aleris. 

Det er også andre spennende bokprosjekter i vårt fagmiljø. Gro Trondalen har skrevet boka Relational Music Therapy. An Intersubjective Perspective som er utgitt av Barcelona Publishers i USA. Mye av den er pensum på masterstudiet hos oss. Tom Næss holder også på med flere bokprosjekter. Han og Even Ruud planlegger utgivelse av antologien Musikkterapi i Praksis våren 2017. Boka skal etter planen gis ut både i papirform og som Interaktiv PDF der man kan trykke på playknapper og få opp lyd eller videoeksemler.

Veilederseminaret, populært kalt høstens vakreste eventyr, er også arrangert i høst. 15 studenter fra 2.klasse master, presenterte sine masterprosjekter og fikk tilbakemeldinger fra veiledere og medstudenter fra begge masterklassene. Det er virkelig mange spennende tema, blant annet om musikk og rusomsorg/rusbehandling, spiseforstyrrelser, afasi og personer med demens med minoritetsspråklig bakgrunn. Mange av studentene har såkalt egenpraksis. Det vil si at institusjonen ikke har ansatt musikkterapeut. De får i stedet veiledning på NMH i etterkant av praksisdagen. Masteroppgaven deres tar så utgangspunkt i egenpraksisen.

I faget musikkterapeutisk teori og metode har vi flere nye lærerkrefter i år: Stine Blichfeldt Ærø, Monika Overå, Daniel Kristiansen og Christine Wilhelmsen. Med disse unge og engasjerte musikkterapeutene får studentene grundigere innblikk i felt som barnevern, barn på sykehus, psykisk helsearbeid og rusbehandling.

Lise Lotte Ågedal disputerer for doktorgraden 15.desember. Hennes prosjekt heter Musikkterapi og talestimulering. Hun har undersøkt om musikkterapi, via sang og improvisasjon, kan stimulere og forbedre taleevnen til barn med talevansker.

Som mange av dere vet, går Trygve Aasgaard dessverre av med pensjon nå. Vi er svært takknemlig for hans bidrag med oppbygging av musikk- og helsestudiet og hans engasjerte og inspirerte undervisning gjennom mange år.

Fagrådet (som består av fast ansatte lærere med NMH som sin hovedarbeidsplass) arrangerer en etterutdanningsdag for musikkterapeuter i november (evt. på senhøsten). Temaet er metodikk og Tom Næss har fått med seg Anne Torø Eggen som medarrangør.

I begynnelsen av februar blir det nordisk konferanse for musikkterapistudenter i musikkhøyskolens lokaler.

I det hele tatt er det stor aktivitet. Vi er takknemlige for og stolte over å ha så motiverte og dedikerte studenter og engasjerte og inspirerende lærerkrefter.

Read More
Norsk Forening For Musikkterapi Norsk Forening For Musikkterapi

Musikkterapi i Pediatri på dagsorden!

MiPe – Musikkterapi i Pediatri er et klinisk nettverk med fokus på fagutvikling, kvalitetssikring og veiledning for musikkterapeuter som arbeider med barn og unge ved norske sykehus.

MiPe har nylig hatt et to-dagers seminar på Rikshospitalet, Oslo universitetssykehus. Etter at nettverket i en lengre periode har vært nokså inaktivt har det nå blitt revitalisert. Etter et engasjerende og motiverende seminar er MiPe nå i gang med å utarbeide felles strategier for både klinisk praksis, og mer systematisk fagutvikling av feltet nasjonalt. Det kan også nevnes at planleggingen av neste nettverksseminar i Bergen høsten 2017 allerede er i gang.

Per dags dato er det åtte musikkterapeutstillinger i pediatri fordelt på seks norske sykehus i Oslo, Akershus, Bergen, Drammen, Trondheim og Tromsø.

Vi ønsker gjerne å komme i kontakt med de som er interessert i feltet og ønsker mer informasjon. Har du spørsmål eller innspill til oss som arbeider i dette fagfeltet, ta gjerne kontakt med MiPe’s kontaktperson: Julie Mangersnes, e-post:

På bilde fra venstre: Tora Söderström Gaden, Sofie Mortvedt, Marte Lie Noer, Julie Mangersnes, Merethe Wolf Lindvall , Stine Camilla Blichfeldt Ærø, og Ingvild Stene. 
Ikke tilstede: Tone Leinebø, Kari Sandve, Vibeke Balterzen,
Monika Overå.

Read More
Norsk Forening For Musikkterapi Norsk Forening For Musikkterapi

Nytt fra musikkterapistudiet i Bergen

Av Wolfgang Schmid, programkoordinator

Studenter
Fra og med høstsemesteret 2016 har UiB økt studentopptak. Nå tilbyr musikkterapistudiet i Bergen enda 2 studieplasser i tillegg til de 12 vi har hatt. Dermed er det 14 førsteårs-studenter, hyggelig og engasjerte folk, som har begynt med musikkterapistudiet i år. Dette er det første kullet som tar det nye studieløpet etter at studieplanen har blitt revidert i 2015/16. Studentene starter nå fra begynnelsen av studiet rett på med emner relatert til musikkterapeutisk praksis, teori, og forskning. 

For tiden er det 72 musikkterapistudenter i Bergen. I år har vi et stort kull med studenter på siste året, hele 16 studenter planlegger å levere masteroppgaver våren 2017. Masteroppgaveprosjektene favner over et bredt felt av klientpopulasjoner – f. eks fem masteroppgaver innenfor musikkterapi med mennesker med psykiske lidelser, oppgaver om rusbehandling, og prematurefødte barn, om barn på sykehus, eldre, Huntington, traumatisk hjerneskade  og autisme. Oppgavene representerer også en stor bredde i forhold til arbeidskontekster og arenaer for musikkterapeutisk praksis; fra musikkterapi i sykehus og distriktspsykiatriske sentre, til musikkbruk i hverdagslivet og arbeid med foreldre og barn i samarbeid med helsestasjoner. Vi er også glad for å se store variasjoner i valg av metodologi, der vi i år har studier som anvender både mixed methods og ulike typer kvalitative design som case-studier, intervjustudier, fokusgrupper, og teoretiske oppgaver.

I tillegg startet i høst 2016 det første kullet med videreutdanningen for musikkterapeuter i eldreomsorg, for musikkterapeuter som arbeider i eldreomsorg eller som ønsker slik praksis.

Lærere
Vi har fått med Merethe Wolf Lindvall og Maren Metell som nye kolleger i to vikariater i 2015/2016. I tillegg har Guro Parr Klyve startet i stipendiatstilling i høst 2016. 

Vi vil også gratulere Randi Rolvjord, som har fått personlig opprykk til professor i musikkterapi! Hun er den første kvinnelige professor i musikkterapi ved UiB!

Nytt fakultet
Fra 1. januar 2017 blir Kunst- og designhøgskolen i Bergen (KHiB) og Griegakademiet ved Universitetet i Bergen (UiB) slått sammen til et nytt fakultet for kunst, musikk og design ved UiB. All aktivitet ved Griegakademiet, inkludert musikkterapi, musikkvitenskap, utøvende musikk, og praktisk-pedagogisk utdanning i utøvende musikk, går inn i det nye fakultetet. Det er planlagt et nybygg for Griegakademiet - med nye lokaler, samlokalisering av studenter, ansatte og administrasjon. Faglig bygger dette videre på et interdisiplinært internasjonalt musikkmiljø i Bergen, som blant annet Grieg Research School bidrar til. 

Det kommer til å bli et inspirerende studiemiljø for studentene. 

 

 

Read More
Norsk Forening For Musikkterapi Norsk Forening For Musikkterapi

GAMUT ti år: Ny identitet, nytt fakultet, nye tider?

Nytt fra Gamut av Brynjulf Stige. 

Bilde: Bandet «Gatens Evangelium» spring ut av Lars Tuastads doktorgradsprosjekt om rockens rolle innan kriminalomsorg og ettervern. Bandet bidreg på GAMUTs jubileumskonferanse 30. november 2016. Foto: Rune Rolvsjord.

av Brynjulf Stige

Det skjer mange spennande ting på GAMUT – Griegakademiets senter for musikkterapiforsking hausten 2016, der vi m.a. førebur ein spennande jubileumskonferanse, utviklar ei nettsideløysing som reflekterer senteret sin «nye» tvillingssenteridentitet, og førebur overflytting av fagmiljøet til eit nytt fakultet for kunst, musikk og design ved UiB.

Jubileumskonferanse i Universitetsaulaen i Bergen: Den 30. november markerer vi at GAMUT er ti år i 2016. Vi gjer det ved å fokusere på forskinga sin relevans for tenestene, der vi like mykje ser ti år fram som ti år attende. Det vert innlegg ved forskarar frå GAMUT, men også ved brukarar og leiarar i helsetenestene, med refleksjonar over korleis og kvifor implementere musikkterapi. Og – ikkje minst, det vert flotte musikkinnslag som spring ut av musikkterapeutisk praksis, med «Kom Nærmere», «Gatens Evangelium» og «Diva and the Doctor».

Ny nettsideløysing: GAMUT er ti år, men berre dei to siste åra har vi formelt vore eit tvillingssenter som UiB og forskingsselskapet Uni Research samarbeider om. Tvillingssenteridentiteten synleggjer at dei to samarbeidande fagmiljøa er komplementære, med særleg vekt på kvalitative og kunstrelaterte prosjekt ved GAMUT-UiB og på kvantitative effektstudiar ved GAMUT-Uni. Til no har vi av praktiske grunnar mest brukt Uni Research sine nettsider til informasjon om senteret. Dette har skapt misforståingar om senteret sin identitet. Difor har tvillingsenteret no i haust fått ei ny felles nettside, sjå www.gamut.no (adressa er den same som før, men leier no altså fram til ei ny fellesside). Den nye fellessida for GAMUT vender seg særleg til eksterne brukarar i barneverns- og helsetenestene, der følgjande tre innhaldskomponentar er prioriterte: a) Informasjon om POLYFON kunnskapsklynge for musikkterapi, b) enkle kunnskapsbeskrivingar om musikkterapi innan ulike tenesteområde, og c) nyhende. I tillegg inneheld nettsida sjølvsagt informasjon om forskingsprosjekta våre, kurs og seminar, osb. Som før har både UiB og Uni Research eigne nettsider om sine grupper i GAMUT, med utfyllande informasjon om prosjekt og tilsette.

Nytt fakultet: Den 17. juni bestemte Kongen i statsråd at UiB skal overta verksemda til Kunst- og designhøgskolen i Bergen, med den konsekvensen at det vert etablert eit nytt fakultet for kunst, musikk og design frå 1. januar 2017. All aktivitet ved Griegakademiet, inklusivt musikkterapi og musikkvitskap, går inn i det nye fakultetet. Det er for det første ikkje kvardag at nye fakultet vert etablerte ved UiB. Sist det skjedde var i 1980, då Det psykologiske fakultet og Det juridiske fakultet vart etablerte. For det andre er det knytt store forventningar til etableringa, m.a. av di det kan gjere det meir realistisk å få reist eit nybygg til Griegakademiet og av di det vert mogeleg å etablere eit eige phd-program for skapande og utøvande kunst i Bergen. For musikkterapi ligg det også eit potensial i at den sannsynlege lokaliseringa for Griegakademiet sitt nybygg vil vere like i nærleiken av den planlagde Helsecampus Årstadvollen, slik at det vert mogeleg for oss å ha ein fot i eit sterkt kunst- og musikkmiljø og ein i eit internasjonalt orientert forskingsmiljø innan ulike helsefag og -profesjonar.

Vil eit nytt fakultet gje musikkterapifaget i Bergen nye tider? Det er sjølvsagt litt tidleg å seie, men det ligg fleire mogelegheiter i det som no er i ferd med å skje. Tvillingssenteridentiteten har vi så langt vore ganske åleine om ved UiB, men denne forma for organisert samarbeid mellom universitetet og Uni Research vert no løfta fram som ein del av institusjonen sin strategi for utvikling av internasjonalt orientert forsking, der «klynger» av kompetansemiljø har ein sentral plass. Dessutan reknar vi med at musikkterapi vert ein godt synleg del av det nye fakultetet, der det bør vere mogeleg å få til eit endå tettare samarbeid mellom fagmiljø og fakultetsleiing enn det vi har hatt så langt ved UiB. Eit slikt samarbeid har også vist seg å vere nødvendig dersom ein skal lukkast med større internasjonalt orienterte prosjektsøknader. Samstundes trur vi at det nye fakultetet kan verte ei god base for vidareutvikling av samarbeidet med praksisfeltet, m.a. gjennom POLYFON kunnskapsklynge for musikkterapi. Eit godt samarbeid med brukarar av musikkterapitenester er på mange måtar grunnfjellet som eit forskingssenter for musikkterapi står på, gitt at det er eit praksisorientert fag.

 

Read More
Norsk Forening For Musikkterapi Norsk Forening For Musikkterapi

Rockovery 1.0

Reportasje: Musikkterapi har fått sin første offentlige visningsarena i Oslo.  Rockovery er tenkt som et årlig event.

Tekst og foto: Lars Opstad

Reportasje: Musikkterapi har fått sin første offentlige visningsarena i Oslo.  Rockovery er tenkt som et årlig event.

Tekst og foto: Lars Opstad

For aller første gang i Oslo har musikkterapi fått en offentlig visningsarena. Første versjon av Rockovery ble arrangert på Sub scene, et rusfritt kulturhus midt i Oslo. Rockovery er tenkt som er årlig arrangement, knyttet opp til verdens helsedag for psykisk helse.

— Vi har todelt målsetting med dette arrangementet. Vi ønsker å gi pasienter og brukere som går i musikkterapi en mulighet til å spille på en profesjonell scene, og vi ønsker positiv oppmerksomhet rundt faget vårt, sier prosjektleder og initiativtaker Hans Petter Solli.

Solli hadde med seg to av sine egne pasienter med på scenen, «Mr. D» som ønsker å være anonym og Angelica Kjos.

Sistnevnte platedebuterte i høst med den selvbiografiske singelen Løvetann, om hennes egen oppvekst og hvordan hun tross all motstand har blomstret, lik en løvetannblomst som presser seg gjennom asfalten.

Fra scenen la hun ikke skjul på hvor avgjørende musikkterapi har vært for henne. Hun fortalte om hvordan musikken fikk psykosen til å slippe taket og har gjort henne rusfri.

- Jeg har vært rusfri i fire år og skal gi ut min første singel, strålte Kjos fra scenen til vill jubel fra salen.

Kveldens line-up dro publikum gjennom et bredt musikalsk landskap, fra viser, ballader og pop, til etniske groover og hardbarka rock’n’roll. Artistene hadde tilknytning til blant annet barnevernet, rusomsorgen, psykisk helsevern og kriminalomsorgen. I følge programmet reflekterte konserten “levde liv, dyrekjøpte erfaringer, spilleglede og håp i horisonten.”

Solli sier det er mange som går i musikkterapi som skriver sanger selv, og som holder et høyt nivå på ulike instrumenter og sang. Rockovery gir disse noe å øve fram mot, noe å glede seg til, og ikke minst den gleden det er å formidle musikken sin til andre. Når man er tilknyttet ulike hjelpeinstitusjoner over lengre tid, er det dessuten utrolig viktig å gjøre normale ting sammen med andre ute i den virkelige verden. Det tror jeg Rockovery kan bidra med på en god måte, sier Solli engasjert.

Initiativtakeren er ikke overbevist om at mannen i gata vet hva musikkterapi er, og hva det kan tilby.

— Jeg møter stadig folk som ikke har hørt om musikkterapi, eller som tror dette er en gren av alternativbevegelsen. Ikke alle kjenner til at musikkterapi er en utdannelse på masternivå, at vi har to forskningsentre i Norge og at at Helsedirektoratet anbefaler musikkterapi i behandling av både psykose og rusavhengighet.
 


Fra Bredtveit til Operahuset
— Det dere jobber med er nøkkelen til selve livet, dere skaper innhold for mennesker, fortalte Arbeiderpartiets Jan Bøhler fra scenen, med klar adresse til musikkterapeutene i salen.

Den engasjerte lokalpolitikeren var innom for å høre vennene sine i kveldens headliner, Venjas Harem, som han kjenner godt fra før og har stått på scenen sammen med ved to anledninger.

Rockebandet Venjas Harem oppsto midt på nittitallet da Venja Ruud Nilsen jobbet som musikkterapeut blant innsatte på Bredtveit fengsel og forsto hvilken forskjell det ville utgjøre å fortsette musikkterapi på utsiden av murene etter endt soning.

De siste 16 årene har hun hatt med seg musikkterapeut Bente Marie Mortensen til å videreutvikle pilotprosjektet. Bandet har nå utallige spillejobber på baken, og medlemmene har utvilsomt kommet på rett kjøl som et direkte resultat av musikkprosjektet.

— De har noe fast å gå til, et miljø og noe meningsfullt i hverdagen, sier Ruud Nilsen om de eks-kriminelle medlemmene i bandet – noen av dem med lengre forvaringsdommer bak seg.

Til tross for bred politisk enighet om nytteverdien av utdanningsprosjekter som fortsetter etter endt soning, er videre finansieringen av bandprosjektet høyst usikker. Per dags dato har de kun midler til øvingslokaler, pedagoger og instrumenter frem til nyttår.

Men Venja Ruud Nilsen, som selv har skrevet hovedoppgave om effekten av musikkundervisning i fengsler, er likevel optimist med tanke på videre finansiering og videre drift, og er i dialog med blant annet Oslo Musikkråd som har støttet prosjektet økonomisk dette året.

Uten finansieringen på plass legger Venjas Harem likevel ambisiøse planer fremover. Den neste virkelig store spillejobben er 26. mars, da bandet spiller i selveste Operahuset.

— Å spille for et publikum er viktig for bandmedlemmene, påpeker Ruud Nilsen, det gir dem noe konkret å øve frem mot.

Read More
Musikkterapi 2-2016 Norsk Forening For Musikkterapi Musikkterapi 2-2016 Norsk Forening For Musikkterapi

Stafetten

Takk for stafettpinnen, Sunniva Ulstein Kayser!  Så kjekt å få fortelle om mitt engasjement her på Husebyjordet omsorgsboliger!

av Marte Mari Østerhagen

 

Takk for stafettpinnen, Sunniva Ulstein Kayser!  Så kjekt å få fortelle om mitt engasjement her på Husebyjordet omsorgsboliger!

av Marte Mari Østerhagen

Som nyutdannet musikkterapeut i 2011 flyttet vi til Ørland kommune på Fosen, hvor jeg raskt fikk jobb i barnehage. I barnehagen fikk jeg brukt musikkterapi på enkelte barn med spesielle utfordringer, men det ble mye barnehagehverdag, noe jeg trivdes veldig godt med! Etter vel 4 år flyttet vi til hjemlige trakter på Østlandet, og gjennom musikkterapinettverket fikk jeg nyss om en avdelingsleder på Husebyjordet omsorgsboliger som var på jakt etter en musikkterapeut. Jeg tok kontakt, og ikke lenge etter hadde jeg 80% stilling som musikkterapeut. Denne stillingen har jeg nå hatt i ca. 1 1/2år. Husebyjordet omsorgsboliger er et 3 år gammelt hus som hører hjemme under hjemmetjenesten. Det vil si at alle som bor her leier en leilighet av kommunen og bor på den måten hjemme. I alt bor det 36 personer på hele huset, et godt og lite miljø. Flesteparten av beboerne har en demensdiagnose, men vi har også mange med somatiske/blandingsdiagnoser.

Å forme en ny stilling
Å forme en ny stilling er ikke like lett, og det har kommet frem en del problemstillinger underveis. Hvilken rolle har jeg i forhold til de andre ansatte? Hvordan skal min arbeidshverdag se ut? Hvilke type tilbud og aktiviteter skal jeg ha? Hva passer best med de allerede innarbeidede rutinene på huset? Hvordan skal jeg finne ut av hvem som har behov for musikkterapi? 

Det har vært mye å ta hensyn til, og mye ligger enda på vent. Fra starten av ville Husebyjordet omsorgsboliger være et «levende hus» hvor det skjedde mye aktiviteter. De startet friskt med hele 4 aktivitører og en musikkterapeut. Musikkterapeuten falt dessverre fra nokså tidlig, og etter det har det ikke vært noen fast ansatt musikkterapeut på huset. Det har vært mye musikk i korridorene, pga pleiere som er frilansmusikere og en sangpedagog som underholder en gang i uken. Som nyansatt musikkterapeut har jeg da lagt ned mye jobb i hvordan min hverdag skal se ut og hvordan jeg kan vise hva musikkterapi er for det øvrige personalet. Jeg vil videre fortelle om min arbeidshverdag her på Husebyjordet omsorgsboliger.

Helt i starten av stillingen som musikkterapeut fikk jeg muligheten til å delta på «Myskjaskolen» sammen med to av mine kollegaer (sykepleier og hjelpepleier). Dette takket jeg ja til, da jeg så på det som en god mulighet til å komme inn i tankegangen rundt musikk i eldreomsorgen etter å ha jobbet i barnehage. Som en avsluttende oppgave på dette kurset holdt vi et foredrag hvor vi tok utgangspunkt i en beboer med langtkommet alzheimer. Jeg utarbeidet noen enkle musikktiltak som skulle iverksettes på ulike tidspunkt i døgnet, basert på når beboeren var mest urolig. Disse tiltakene ble fulgt opp av personalet, og beboeren responderte positivt. I denne perioden var det derfor mye fokus på musikk, dans og bevegelse på spesielt ett kollektiv. Det skapte en god atmosfære for både beboere og ansatte samt at det var en gylden anledning for meg å vise hva musikkterapi kunne bidra med for personer med demens. Foredraget holdt vi også for de ansatte, og det gjorde at de ansatte forstod bedre hva musikkterapi er og hva det kan gjøre for personer med demens. «Myskjaskolen» ble derfor et godt kick-off for musikkterapi på Husebyjordet omsorgsboliger.

For å bli kjent med beboerne på huset og rutinene startet jeg raskt med frokostrunder, med og uten gitaren. Jeg skjønte fort at disse frokostrundene var nyttige for å skape ro rundt måltidet. Det var en god måte å bli kjent med både beboerne og personalet på. Det blir mange fine samtaler rundt bordene, om musikk og andre dagsaktuelle temaer. 

Jeg startet friskt, og i begynnelsen hadde jeg de ukentlige trimøktene, da vi ikke har noen fysioterapeut på huset. Vi hadde både stoltrim og styrke– og balansetrening. Disse tilbudene har etter hvert falt bort fra mine tiltak, da jeg har valgt å ha fokus på musikkstunder og individuell musikkterapi.

Hver uke har jeg musikkstunder for hvert kollektiv. På disse musikkstundene synger vi som oftest preferansebaserte sanger, men etter hvert som jeg har blitt kjent med beboerne har jeg også begynt å introdusere ny musikk. 

Gjennom mine frokostrunder, musikkstunder og observasjoner i miljøet ser jeg godt hvilke beboere som kan ha nytte av individuelle timer. Det hender seg også at jeg får forespørsler fra personalet om jeg kan forsøke individuell musikkterapi med enkelte beboere. Ettersom Husebyjordet omsorgsboliger bare har 36 personer kan jeg lett få oversikt over de forskjellige beboerne. Jeg går derfor ofte innom de beboerne som ikke kommer på musikkstunder eller andre fellesarrangement på huset, slik at de også får glede av musikken og eventuelt en samtale. Samtale er en viktig del av arbeidet. Mange av beboerne er ensomme, enten de velger å isolere seg selv inne i sin egen leilighet eller har pårørende som bor langt borte. Disse beboerne har et sterkt behov for å ha noen å snakke med. Personalet for øvrig har ofte mye å gjøre, og hverdagen er hektisk. Jeg forsøker derfor å sette av litt tid i uka på disse beboerne som ikke har så mange å snakke med. 

Samarbeid
Husebyjordet omsorgsboliger har også ansatt en aktivitør, som går i turnus, men som blir frigjort til dager med aktiviteter. Aktivitøren og jeg samarbeider derfor ofte om ulike aktiviteter på huset, tilbud og eventuelle dags-/lunsjturer for beboerne. Vi har f.eks. vært på dagstur til Sverige med noen av beboerne, til stor glede! Fra november har vi også fått til et samarbeid med en barnehage i nærheten. Det er også en stor glede å se beboerne våre blomstre opp, synge, smile og le sammen med barna. En av pleierne som var med på et generasjonsmøte fortalte at hun hadde observert en dame som nesten aldri smiler til vanlig. Under generasjonsmøtet satt hun med et stort smil. Jeg tenker at det er så viktig for pleierne å se beboerne i en annen setting enn den dagligdagse settingen med mat, medisiner og stell. Jeg observerer at det er mye sykdom og diagnosetenkning i hverdagen. Lysglimt gjennom generasjonsmøter, musikkstunder eller andre tiltak er desto viktigere for å fremme glede, vitalitet og livskvalitet hos beboerne våre.

20% av min stilling går med til et nyetablert kveldsåpent aktivitetstilbud for yngre personer med demens. Vi er ofte ute på tur i fint vær, på Frognerseteren, Vigelandsparken, Ekebergparken eller i nærområdet her på Skedsmokorset. Når det er dårlig vær holder vi oss stort sett inne og koser oss med en god film, vafler eller spill, drar på kino eller bowling. Jeg tenker at det er så viktig å ta vare på de yngste personene med en demensdiagnose slik at de kommer inn i helsevesenet før sykdommen har gått for langt. Det aller beste er jo å kunne bo hjemme så lenge som mulig. Og derfor er det også viktig å passe på de pårørende, gi de et pusterom i hverdagen. Ofte er de pårørende i jobb på dagtid, og det å kunne ha en ettermiddag i uke alene med barna, venner eller for å samle krefter, må være «priceless».

Begynner å bli etablert
Snart 1 år og 7 mnd har gått siden jeg startet her på Husebyjordet omsorgsboliger. Jeg føler at tilbudet begynner å bli etablert, samtidig som jeg føler en viss usikkerhet med tanke på om mitt engasjement vil fortsette i flere år fremover. Jeg håper, og tror at mine kollegaer og leder ser nytten av musikkterapi, og derfor vil beholde meg når jeg kommer tilbake fra svangerskapspermisjon i 2018. 

Stafettpinnen sender jeg videre til Christine Wilhelmsen som arbeider i Aleris Ungplan & BOI region Oslo, i både barnevern og rus/psykisk omsorg. Gleder meg til å lese om ditt arbeid!

Read More
Musikkterapi 2-2016, Boklansering Norsk Forening For Musikkterapi Musikkterapi 2-2016, Boklansering Norsk Forening For Musikkterapi

I transitt - mellom til og fra. Om musikk og deltagelse i barnevern

Boklansering:  Norges Musikkhøgskole, 7. september - 2016

Tekst: Ingelill Eide, Foto: Even Ruud

Norges Musikkhøgskole, 7. september - 2016
Tekst: Ingelill Eide, Foto: Even Ruud

- Musikk er magisk, sa Trond Viggo Torgersen i sin prolog på lanseringen av  antologien I transitt – mellom til og fra. Han ønsker at alle barn skulle få muligheten til å oppleve følelsen av at musikken griper dem. 

Boka I transitt – mellom til og fra. Om musikk og deltakelse i barnevern er den niende antologien i Skriftserie fra Senter for Musikk og Helse og er et samarbeidsprosjekt mellom Norges Musikkhøgskole, Aleris og Høgskolen i Oslo og Akershus. Redaktører er Karette Stenseth (NMH) Viggo Krüger (Aleris) og Svein Fuglestad (HiOA). Boka henvender seg til alle som kan være interessert i tematikken, men kanskje spesielt de som allerede jobber med barn og unge.

I sin innledende presentasjon av antologien trakk redaktør Karette Stensæth fram at Senter for forskning i musikk og helse (CREMAH) tenker på idealisme og innovasjon i valg av tema for sine antologier i Tidsskriftserien til NMH. Med denne niende antologien søker CREMAH å bygge ny kunnskap og øke kompetanse på et område og en populasjoner der innsats er påkrevd og oppmerksomhet er fortjent.

- Barn og barnevern nasjonalt og internasjonalt, er undervurdert som forskningsområde, sa Karette Stensæth og pekte på at barnevernet også selv sier at de har mer behov for positive og kreative tiltak basert på forskning og kunnskap – de trenger ikke mer på diagnostisering.

Antologien I transitt – mellom til og fra, møter så absolutt dette behovet. Deltakelse i og gjennom musikk presenteres som en positiv inngang til å jobbe med barn og unge i barnevernet, fra de aller minste barna til de nesten voksne ungdommene, gjennom tilnærminger og metoder som spenner fra nettverksarbeid til musikkteater. Tema som deltakelse, tillit og identitet trekkes fram og diskuteres.

Det var et tett og innholdsrikt program på lanseringen, der et stort flertall av artikkelforfatterne i boka presenterte sitt bidrag til antologien. Musikken stod, som seg hør og bør, også i fokus gjennom innslag både fra musikkterapistudenter, musikkterapeuter og deltakere i musikkterapi.

Read More
Musikkterapi 2-2016, Bokandmeldelse, Even Ruud, Gro Trondalen Norsk Forening For Musikkterapi Musikkterapi 2-2016, Bokandmeldelse, Even Ruud, Gro Trondalen Norsk Forening For Musikkterapi

En relasjonell musikkterapi

Bokanmeldelse: Gro Trondalen: Relational Music Therapy. An Intersubjective Perspective, Barcelona Publishers, 2016, 177 sider.

Anmeldt av Even Ruud

Bokanmeldelse: Gro Trondalen: Relational Music Therapy. An Intersubjective Perspective, Barcelona Publishers, 2016, 177 sider.

Anmeldt av Even Ruud

Norske musikkterapeuter har i forbausende grad satt sitt preg på den internasjonale teoriutviklingen i musikkterapien. Vi er ikke mange musikkterapeuter her til lands sammenliknet med mange andre land, men skal vi dømme etter hva som utgis av musikkterapilitteratur på ledende forlag, setter vi spor etter oss. Barcelona Publishers, som er musikkterapeuten Kenneth Bruscias eget forlag, har gjennom en årrekke vært dominerende innenfor feltet. Og Bruscias forlagskatalog omfatter da også de fleste pionerer innen musikkterapien. Fra Norge finner vi både Rudy Garred, Randi Rolsvsjord, Brynjulf Stige, foruten undertegnede representert i Bruscias stall. Nå også Gro Trondalen.

Nå utgis det også et stort antall bøker om musikkterapi hvert år. Også andre forlag har meldt seg på, gjerne store forlag som lokker med bedre uttelling i form av akademiske poeng for forfatterne. Vi får også stadig flere utgivelser av håndbøker i musikkterapi som oppdaterer oss på praksisfeltet, eller musikkterapeutene dukker inn i nye praksisfelt og gir oss oversikter og erfaringer tilbake.

Ikke alle disse bøkene tar sikte på å gi bidrag til en grunnlagstenkning i musikkterapien, utvikle generell teori, skape synteser av kunnskap eller danne et nytt perspektiv på faget. Det er her norske musikkterapeuter har hatt sin styrke. Ved å utvikle teori med utgangspunkt i nye former for praksis, kan norsk musikkterapi skilte med kultur- og samfunnssentrert musikkterapi (Stige), dialogisk (Garred), ressursorientert (Rolvsjord), humanistisk (Ruud) – og nå relasjonell musikkterapi (Trondalen).

For det er en dyptpløyende bok Gro Trondalen har skrevet. Gjennom fjorten konsentrerte kapitler risser hun opp et grunnlag for musikkterapien som synes sentralt for alle som arbeider med musikk som terapi, uansett hvordan man måtte definere sitt arbeid. For her handler det om den grunnleggende relasjonen mellom terapeut og bruker, som alltid vil være virksom når vi mennesker kommer sammen. 

Utgangspunktet for en slik relasjonell musikkterapi definerer Trondalen i en filosofisk og metodisk tradisjon bestående av fenomenologi og hermeneutikk, med andre ord en fortolkende fenomenologi. Med et slikt utgangpunkt går hun til hva som omtales som «den relasjonelle vendingen» i psykoterapien. Her betones nettopp vår gjensidige avhengighet av hverandre som mennesker: «Mening og sammenheng konstitueres derfor gjennom en aktiv samskaping og samspill med mennesker gjennom en intersubjektiv deling og interaksjon», skriver Trondalen (s. 8, min oversettelse), med henvisning til en av de sentrale personene i denne tradisjonen, Daniel Stern. Gjennom den affektive kommunikasjonen musikken medierer, skapes et opplevelsesgrunnlag som kan utforskes videre verbalt og danne grunnlag for nye selvforståelser.

Hver av de korte kapitlene henter overskrifter fra sentrale begreper i denne teoretiske tilnærmingen – som «intersubjektivitet», «implisitt relasjonell kunnskap», «vitalitet», «synkronisering og affektinntoning», «affektintegrering og mentalisering» osv. Fremstillingen er kortfattet og presis, og setter krav til leseren om å sette ned lesetempoet. Her er mange og sentrale begreper som skal på plass for at helheten gir mening.

Kapitlet om intersubjektivitet danner et viktig grunnlag for den relasjonelle teorien. Her slås det fast at vårt sinn er åpent og intersubjektivt avhengig – vi starter livet som intensjonale og dialogorienterte individer. Kontakten med andre er i utgangspunktet ikke-verbal, hvor erfaringer, kropp og affekter er kjerneelementer. Intersubjektivitet kommer til syne gjennom felles oppmerksomhet, og ved å dele intensjoner og affektive tilstander. En sentral målsetting for musikkterapien blir å utvide klientens levde erfaring og intersubjektive oppmerksomhet gjennom nye måter å relatere seg på gjennom musikken. 

Trondalen bruker en rekke eksempler fra egne erfaringer som musikkterapeut i sin gjennomgang av de ulike begrepene. Dette skjer også når hun beveger seg inn i teorien om selvets utvikling, i første rekke slik Daniel Stern har utviklet denne teorien. Stern opererer med ulike former for selvoppfatninger som opptrer i ulike faser i barnets første leveår, men som alle er virksomme gjennom hele livet. Eksemplene henter Trondalen fra sin virksomhet som GIM-terapeut og fra improvisasjoner med klienter med blant annet spiseforstyrrelser. 

Denne utviklingspsykologiske og relasjonelle vendingen har vist seg å passe svært godt med hvordan musikkterapeuter har arbeidet med improvisasjon, særlig i tradisjonen fra Paul Nordoff og Clive Robbins. Gjennom de dyadiske improvisasjonene skjer ikke bare en musikalsk gjensidig tilpasning, men like mye en gjensidig regulering av affekter, hvor affektinntoning blir et viktig element. Gjennom musikken lærer personene å bli kjent med hverandre, de får hva som kalles en «implisitt relasjonell kunnskap» om hverandre. Improvisasjonen åpner for en utvidelse av det intersubjektive feltet muliggjort gjennom de relasjonelle møtene som oppstår i samhandlingene.

Trondalen utdyper og eksemplifiserer denne forståelsen og gjør den gjeldende også overfor den reseptive musikkterapien med sine egne erfaringer som BMGIM-terapeut. Også teori om mentalisering gis aktualitet i forbindelse med musikkterapi, og ikke minst betydningen av å  anerkjenne klientenes opplevelser.

Et kapittel er også viet musikkbegrepet og den musikkterapeutiske relasjonen. Trondalen har et nyansert og oppdatert musikkbegrep og presiserer sin musikkforståelse i følgende oppsummerende betraktning (s. 89):

«Music therapy then, is an art form, observable duringan improvisation and/or a music listening experience. The deepest nature of art (here music) is inscrutable and linked to human existence. Music as an art form is multidimensional, alive, and created in a participating here-and-now. Seen from an artistic perspective, expressive and receptive music experiences are ambigious, multilayered phenomena unfolding in time and space, yet paradoxically not bounded by these characteristics. Music allows for a variey of experiences at different levels while supporting the creation of new life stories. The phenomenal music therapy relationship then emerges as an art form – a field of relational lived experiences – emerging from an inborn, communicative musicality.»

Det har vært et tema i musikkterapiteorien hvor stor vekt vi skal tillegge musikken som virksom kraft i terapien. Musikk «i» eller musikk «som» terapi er lansert som et enten eller. Gro Trondalen balanserer de virksomme kreftene i musikkterapien og gir i et eget kapittel en god oversikt over betydningen av den terapeutiske alliansen som en virksom faktor i terapien.

Mot slutten av boka vender Trondalen tilbake til utgangspunktet, nemlig den fortolkende fenomenologien. Hun går her filosofisk til verks og knytter den relasjonelle vendingen i musikkterapien opp mot noen grunnleggende eksistensialer som preger vår livsverden og vårt forhold til musikk: kropp, tid og rom, foruten vår relasjon til andre. Og for å oppsummere: «Musikkterapien har som målsetting å utvide klientens levde erfaringer og hans eller hennes intersubjektive oppmerksomhet gjennom nye relasjonelle opplevelser av musikken. Kjerneelementer i dette musikalske sporet handler om emosjonell tilgjengelighet og evne til å gi tilsvar til den andre via affektinntoning og regulering», skriver Trondalen (s.127, min oversettelse).

Før hun runder av minner hun oss om de maktforhold som terapeutiske forhold er spunnet inn i. Det etiske ansvaret som pålegges oss musikkterapeuter får i siste kapittel en svært relevant forankring i filosofen Levinas etiske teori.

Dette er en betydningsfull bok som fortjener en plass blant de mange definerende teoretiske tekstene som musikkterapeutene kan bygge sin praksis på. Igjen har en norsk musikkterapeut levert et bidrag til den internasjonale teoriutviklingen i musikkterapien.

Read More
Norsk Forening For Musikkterapi Norsk Forening For Musikkterapi

Musikk, ungdom, deltakelse – musikk i forebyggende arbeid

Bokanmeldelse: Viggo Krüger og Astrid Strandbu, Universitetsforlaget, 2015, 176 sider.

Anmeldt av Gisle Fuhr

Viggo Krüger og Astrid Strandbu, Universitetsforlaget, 2015, 176 sider.

Anmeldt av Gisle Fuhr

Som tittelen sier fokuserer Musikk, ungdom, deltakelse på hvordan musikk kan brukes i forebyggende arbeid med ungdom. Boken er i stor grad basert på Viggo Krügers musikkterapeutiske arbeid, og tar opp temaer som også har blitt diskutert i tidligere tekster av forfatterne. Samtidig strekker bokens innhold seg også utenfor musikkterapifeltet, og retter seg spesielt mot yrkesgrupper som arbeider med ungdom, men som ikke har så mye erfaring med å bruke musikk som verktøy. I denne teksten vil boken derimot anmeldes utfra en musikkterapeuts perspektiv, selv om det ville ha vært interessant å høre hvordan en person utenfor feltet, for eksempel en barnevernspedagog eller sosionom, ville ha vurdert boken.

De første sidene av boken presenterer dens problemstilling, i tillegg til å forklare Viggos bakgrunn, slik at leseren får innsyn i hvilke erfaringer boken er skrevet utfra. Videre blir det i det første kapittelet brukt noen sider på å forklare musikkbegrepet, før bokens målgruppe, formål og gang presenteres. Allerede her blir det presisert at musikk er et komplekst fenomen, og at ungdom ikke alltid bruker musikk på en positiv og konstruktiv måte, hvilket er et tema som tas opp flere ganger i løpet av boken. Det andre kapittelet fokuserer på teoretiske perspektiver og begrep som identitet og deltakelse, og forfatterne klarer på en imponerende måte å enkelt forklare kompliserte teorier fra tenkere som Marx, Hegel og Vygotskij, og å se disse i sammenheng med musikk, ungdom og identitet. Videre fokuserer det tredje kapittelet på musikk som fenomen, i tillegg til at det gir leseren en innføring i musikkterapi som disiplin. Mellom all teorien blir det også gitt plass til personlige historier fra forfatterne, som er med på å gjøre teksten underholdende og lettlest. 

Til sammen utgjør de første kapitlene bokens teoretiske grunnlag, og for lesere som ikke har vært borti liknende tekster tidligere kan de fungere som en kort, men god introduksjon til blant annet musikkvitenskap, sosiokulturell teori og musikkterapeutisk forskningslitteratur. Kapitlenes positive kvaliteter kan derimot også sees på som deres svakheter; når kompliserte teorier skal forklares på en lett og kortfattet måte leder det fort til at de blir svært forenklet. De mange forskjellige perspektivene strider også til tider mot hverandre, uten at det blir klart hvordan forfatterne forholder seg til dette. Det kunne derfor ha vært nyttig med en overordnet refleksjon rundt de ulike teoriene, slik at man tydeligere kunne ha sett hvor de forskjellige tenkerne er enige og hvor de strides, i tillegg til at man kunne ha fått en bedre forståelse av forfatternes teoretiske forankring. 

Fjerde kapittel fokuserer på forskjellige sjangre innen popmusikk, og hvordan man kan bruke dagsaktuell musikk til å komme i dialog med ungdommene. Det sees som noe problematisk at forfatterne her i liten grad bruker moderne musikkeksempler, spesielt i et kapittel som poengterer at man bør følge ungdommenes preferanser rundt musikk. De få gangene det blir henvist til musikk fra etter 1990-tallet er når forfatterne problematiserer ungdommers musikkbruk, for eksempel blir EDM og hip hop-artister sett i sammenheng med rusmisbruk, hvilket betyr at man bør være varsom når ungdom er spesielt interessert i disse sjangrene. Band som The Beatles og The Rolling Stones, som også er kjent for å 

ha vært aktive brukere av forskjellige rusmidler, blir derimot omtalt som ”symbol på 1960-tallets positive ungdomsopprør,  der verdier som solidaritet og frihet sto på spill”
(s. 103). Slike kontraster mellom eldre og nyere musikk er gjennomgående i boken, og som leser blir man sittende igjen med en følelse av at forfatterne syns både musikken og lytterkulturen blant unge var bedre før. Dette er ikke en problematisk mening i seg selv, men det strider til en viss grad mot bokens prinsipp om at vi bør anerkjenne og forsøke å forstå ungdommers musikkultur. 

I kapittel fem får vi en gjennomgang av praksiseksempler innenfor skole, barnevern, kriminal- og rusomsorg, flyktningtiltak og sykehus. Eksemplene er inspirert av Viggos praksis, og for musikkterapeuter vil situasjonene virke kjente. For lesere som har mindre erfaring med denne typen arbeid kan eksemplene vise hvordan teorien fra de tidligere kapitlene kan trekkes inn i praksis. I de senere delene av boken blir de løftet fram i situasjoner hvor de kan illustrere forfatternes poeng, hvilket bidrar til at teksten oppleves som praksisnær, også i de mer teoretiske delene. Sjette kapittel ser på musikkverkstedet som arbeidsform, og det er tydelig at forfatterne skriver utfra lang erfaring med temaet. Leseren får en god innføring i musikkverkstedets potensial, hvordan det kan gjennomføres, og flere eksempler som viser hvordan forskjellige klientgrupper kan ha nytte av å delta i slike settinger. 

I de siste kapitlene ser forfatterne på mulighetene som ligger i å bruke musikk i forebyggende arbeid. Temaer som makt, stigmatisering, forebygging og læring blir diskutert, og igjen er det beundringsverdig hvordan forfatterne klarer å formidle forskning og teori på en forståelig måte. De er heller ikke redd for å trekke linjer mellom musikk og samfunnsverdier, på tross av at dette til tider gir boken en tydelig politisk vinkling. Forfatterne foreslår også en rekke tiltak som går ut på å legge til rette for at ungdommene kan oppleve mestring, få gode relasjoner til voksne personer og delta aktivt i musikkprosjekter. I denne sammenheng understrekes det jevnlig at voksne ikke må definere ungdommenes virkelighet, og at man bør være forsiktig med å plassere ungdommer i kategorier basert på generaliseringer og forhåndsdømming. For å trekke en tråd fra tidligere i anmeldelsen, kunne det her ha vært relevant med en refleksjon rundt hvorvidt forfatterne selv generaliserer gjennom å karakterisere noen musikksjangre og typer musikkbruk som mer bekymringsverdige enn andre, eventuelt at de kunne ha diskutert dilemmaet som oppstår når man både ønsker å belyse ungdommers utfordringer, og samtidig vil unngå å plassere dem i en offerrolle. Fra mitt perspektiv ville denne typen selvkritiske refleksjoner ha vært svært interessante, men jeg ser likevel det positive i at forfatterne unngår slike diskusjoner til fordel for å kunne holde teksten lettlest og kortfattet. 

Oppsummert er Musikk, ungdom, deltakelse en imponerende bok, spesielt fordi den på få sider og i et lett språk går gjennom en stor bunke teori og forskning, samtidig som teksten forblir praksisnær. Man forstår at forfatterne er på ungdommenes lag og brenner for temaene de diskuterer, både gjennom deres personlige historier og de klare ønskene om en bedre framtid for ungdommer og samfunnet som en helhet. Jeg ønsker likevel at det hadde vært flere musikkeksempler fra nyere tid, for å vise at musikkens positive kvaliteter ikke er begrenset til musikk fra før 90-tallet. Ser man boken som en helhet blir dette derimot bare en liten detalj sammenlignet med dens sterke sider, og jeg vil derfor anbefale boken både til musikkterapeuter og andre som er interessert i å bruke musikk i arbeid med ungdom. Forhåpentligvis vil den kunne inspirere yrkesutøvere både innenfor og utenfor musikkterapifeltet til å ta i bruk musikk på nye måter for å engasjere og inkludere ungdom, og slik bygge videre på forfatternes gode arbeid.  

 

Read More
Musikkterapi 2-2016, Bokandmeldelse Norsk Forening For Musikkterapi Musikkterapi 2-2016, Bokandmeldelse Norsk Forening For Musikkterapi

Musikk-kultur, skulemiljø og samfunnsmusikkterapi

Bokanmeldelse: Bokmelding av Rickson, D. & McFerran, K. (2014). Creating Music Cultures in the Schools: A Perspective from Community Music Therapy. University Park, IL: Barcelona Publishers. 

Anmeldt av Brynjulf Stige

Bokmelding av Rickson, D. & McFerran, K. (2014). Creating Music Cultures in the Schools: A Perspective from Community Music Therapy. University Park, IL: Barcelona Publishers. 

Anmeldt av Brynjulf Stige

I mange land, vårt eige inkludert, er skulen ein viktig arbeidsplass for musikkterapeutar. Teori og forsking på dette området har likevel ikkje vorte utvikla i heilt same takt som på andre område av faget. Arbeidet til Daphne Rickson i New Zealand og Katrina McFerran i Australia representerer positive unntak. Dei har begge gjennom fleire år bidrege med forsking som kastar lys over musikkterapiens mogelegheiter og utfordringar i skulesystemet. No har dei gått saman om å skrive ei lettlest, praksisorientert bok om musikk-kultur og skulemiljø, der dei argumenterer for at musikkterapeutane ikkje bør arbeide isolert eller med einsidig fokus på vanskar på individnivå, men i staden inngå i tverrfaglege samarbeidsrelasjonar som kan byggje musikk-kultur til beste for heile skulemiljøet.

Rickson har mange års erfaring frå ulike spesialskular og spesialpedagogiske avdelingar, og har dei seinare åra praktisert rådgjeving (collaborative consultation) til ulike normalskular med pedagogiske utfordringar. Ho har også forska på rådgjevingsprosessar, m.a. i doktoravhandlinga si. Rickson er førsteamanuensis ved musikkterapiutdanninga ved Victoria University of Wellington. McFerran har arbeidserfaringar med barn og unge i mange ulike samanhengar, både i skulesystemet og ulike lokalsamfunnskontekstar, og har særleg forska og publisert på musikkterapi med ungdommar. Boka hennar Adolescents, Music and Music Therapy frå 2010 har vore svært viktig for dette feltet. Ho er professor ved musikkterapiutdanninga ved University of Melbourne og også leiar for forskarutdanninga der. Begge forfattarane har dei siste åra utvikla samfunnsorienterte og kritiske perspektiv på musikkterapien.

Boka Creating Music Cultures in the Schools er delt inn i 12 kapittel, der dei tre første gjev ei innføring i teoriar og verdiar som forfattarane byggjer på. Dernest følgjer sju praksisnære kapittel, med forteljingar frå aktuelle settingar, sett gjennom auga til aktuelle aktørar, som skuleleiarar, lærarar og musikklærarar. Kapittel 11 fokuserer på evaluering i tråd med det skulemiljøorienterte perspektivet forfattarane brenn for, medan det avsluttande kapittelet summerer opp argumentasjonen i boka.

I det første kapittelet argumenterer Rickson og McFerran for at elevar, lærarar, skuleleiarar, musikkterapeutar, musikarar og andre aktørar kan fungere som «collaborating players» for utvikling av ein musikk-kultur som kan fremme både musikalsk utvikling, teoretisk læring, fellesskap og trivsel. Uttrykket «collaborating players» kommuniserer då ein inkluderande filosofi med vekt på verdiar som likeverd, samarbeid og rettferd. Grunngjevingar for desse perspektiva er dels henta i Smalls omgrep om musikkering (musicking), dels i samfunnsmusikkterapiens verdiorientering, der prosessar som medverknad, deltaking og myndiggjering (empowerment) står sentralt. Det er ikkje lett å finne eit norsk uttrykk som samsvarar med den engelske termen «collaborative player» i denne samanhengen, men «medspelar» kan vere ein aktuell kandidat. Vi kan merke oss at Rickson og McFerran her brukar ein term som den australske musikkterapeuten Lucy Bolger utvikla i avhandlinga si om samarbeidsprosessar i samfunnsmusikkterapien, sjå også Bolger (2015). Elles så har jo «deltakar» vore den mest vanlege termen for dei involverte aktørane i denne fagtradisjonen. 

Bokas andre kapittel skisserer faglege og teoretiske kontekstar, med særleg vekt på relasjonar mellom helse og menneskerettar og mellom nyare læringsteoriar og musikkterapiteori. Den internasjonale tendensen til å leggje vekt på inkludering vert så diskutert, inklusivt implikasjonar for musikkterapeutens rolle i skulesystemet. Einetimar og spesialiserte opplegg kan framleis ha sin plass, men forfattarane legg særleg vekt på samarbeidsorienterte prosessar der musikkering kan inngå i eit abeid for inkluderande og helsefremmande skulemiljø.

Det tredje kapittelet går meir i detalj på kva arbeidsmåtar og verdiar som kan støtte ein slik prosess. Dei legg vekt på fire relasjonelle verdiar, nemleg gjensidigheit (mutuality), respekt, myndiggjering (empowerment) og ansvar (commitment). Desse vert så sett i høve til ein aksjons-refleksjons-modell med fem syklusar, nemleg 1) å verte kjend med systemet, 2) å presentere eksempel og prøve ut aktivitetar, 3) å implementere mogelege program, 4) å innarbeide musikkaktivitetane i skulefellesskapen, 5) å vurdere berekraft. Sjølve ideen om aksjons-refleksjons-syklusar minner om arbeidsmåtar innan aksjonsforsking, utan at dette vert drøfta nærare. Forfattarane understrekar at modellen dei foreslår ikkje skal følgjast steg for steg, men tilpassast situasjonar og prosessar i aktuelle kontekstar. Med dette atterhaldet kan det vere inspirasjon å hente i denne måten å strukturere musikkterapeutisk arbeid i skulen på, sjølv om somme element – som at tilbod skal utformast som «program» – kanskje høver betre i angloamerikanske kontekstar enn i Noreg (førebels, i alle fall). Eit interessant moment er at forfattarane legg så stor vekt på at tilbod skal ha berekraft. Dette er eit uttrykk mange av oss forbind med Brundlandrapporten av 1987, med vekt på utvikling som kan kome både dagens generasjon og komande generasjonar i møte, på område som økonomi og økologi. I musikkterapien har Bolger og McFerran (2013) tatt dette omgrepet i bruk for å diskutere implikasjonar av at musikkterapeutar i aukande grad anerkjenner verdien av brukarstyrt praksis. Dette tilseier m.a. at det ikkje er gitt at bruken av musikk som helseressurs tar eller bør ta slutt den dagen musikkterapeuten ikkje lenger er direkte involvert i prosessen. 

Etter desse tre innleiande teoretiske kapitla, følgjer altså sju praksisnære kapittel frå ulike settingar, der forteljarstemma er gitt til aktuelle medspelarar. I kapittel 4 er ordet t.d. gitt til ein rektor, som fortel om kvifor han har engasjert ein musikkterapeut til å arbeide med elevane si kjensle av å høyre til i skulemiljøet, og om korleis denne prosessen utviklar seg. Desse sju kapitla er alle strukturerte i høve til dei fem syklusane i aksjons-refleksjons-modellen skissert over.

Bokas nest siste kapittel tar opp spørsmålet om evaluering. Tradisjonelt vil kartlegging og evaluering vere prosessar som fokuserer på den enkelte elevens føresetnader og læring, medan situasjonen jo vert heilt annleis når arbeidet er innretta for å byggje musikk-kultur til beste for heile skulemiljøet. Korleis skal ein då arbeide med evaluering? Forfattarane legg vekt på evaluering med vekt på systemet meir enn individet og refleksjon meir enn måling. Dei set også opplevingar og erfaringar i høgsetet. Dernest konkretiserer dei dette ved å gje fleire eksempel på evaluering med vekt på dei fire relasjonelle verdiane gjensidigheit, respekt, myndiggjering og ansvar. Det er altså ikkje berre elevane si utvikling i høve til dette som vert vurdert, men systemet si utvikling og bidraga til dei ulike medspelarane.

I det avsluttande kapittelet summerer forfattarane opp argumentasjonen, der dei oppmodar dei ulike profesjonelle aktørane om å ta utfordringa som endringar i dagens praksis og teori innan skulesektoren representerer: 

This requires expanding our attention to notice both individuals and the whole school system, with all of its potential and barriers. It also means worrying less about our individual jobs and being more focused on how we can collaborate with others to ensure that whole school communities are committed to musicking (s. 161).

Etter mi vurdering har Rickson og McFerran med denne boka gitt eit viktig bidrag til dagens musikkterapilitteratur. Som nemnd innleiingsvis, fløymer vi ikkje over av gode tekstar om musikkterapi i skulen. I tillegg er boka eit interessant bidrag til den samfunnsmusikkterapeutiske litteraturen, der dei gjev gode konkretiseringar av korleis samarbeids- og deltakingsorienterte praksisar kan sjå ut. 

Vi har tradisjon i Noreg for å diskutere samanhengar mellom musikkterapi og musikkpedagogikk (sjå t.d. Ruud, 1979; Stige, 1995), og også for å vinkle musikkterapeutisk arbeid inn mot klasse- og skulemiljø (Byrkjedal, 1992). Rickson og McFerran bidreg med oppdaterte og internasjonale perspektiv, i ei tid då utfordringar i skulen ser ut til å auke, m.a. rundt tema som korleis førebygge mobbing og fråfall og fremme trivsel og psykisk helse. 

Dei innleiande teorikapitla i Creating Music Cultures in the Schools kan verte litt knappe når det gjeld teoretisk kontekst for dei perspektiva som vert skisserte, men er samstundes eksemplariske i å presentere faglege idear på ein klar og tilgjengeleg måte. 

Dei sju praksisnære kapitla som følgjer er alle lettleste og relevante, men eg fekk som lesar likevel etter kvart litt kjensle av gjentaking, samstundes som eg undrar meg over at spekteret av aktørar som får ordet ikkje er større enn det er. Her slepp ein rektor og ein administrator til, og dessutan to lærarar, ein musikklærar, ein instrumentalpedagog og ein lærarassistent. Ingen musikkterapeut får ordet og heller ingen psykologar eller andre knytt til det tverrfaglege samarbeidet i dagens skule. Endå meir overraskande er det at ingen foreldre eller elevar kjem til orde. Dette er knapt i samsvar med den deltakingsorienterte filosofien som vert skissert i dei innleiande teorikapitla, sjølv om eg opplever at sensitivitet for barnas opplevingsverd skin igjennom i dei fleste forteljingane. Med dei skandinaviske forskarane Sommer, Samuelsson og Hundeide (2010), kan vi då seie at forfattarane unngår å tingleggjere borna, men dei avgrensar seg til eit barneperspektiv. Barnas eigne perspektiv vert ikkje like tydelege. 

Ein særleg styrke ved boka er at spørsmålet om korleis evaluere praksis har fått eit eige kapittel, der implikasjonar av å utvide fokus frå individ til også å omfatte miljø vert tenkt igjennom og drøfta. Dette er eit viktig tema, dersom samfunnsmusikkterapeutisk praksis skal utviklast med truverd i tverrfaglege kontekstar, sjå også Wood (2016). Framleis har eg ei kjensle av at mykje arbeid står igjen før gode arbeidsreiskap og tradisjonar er utvikla på dette området, men Rickson og McFerrans bok gjev eit bidrag vi kan byggje vidare på. 

Med sin samarbeidsorienterte profil står forfattarane fram som svært lite proteksjonistiske i profesjonell forstand. Spørsmål om korleis sikre stillingar for musikkterapeutar i skulen er ikkje tatt opp i det heile. I staden ligg vekta på samarbeidsprosessar, ofte knytt til tidsavgrensa prosjekt. Korleis ein kan arbeide på tvers er det som opptar forfattarane, og det meir prosaiske temaet at samarbeid føreset arbeid kjem i bakgrunnen. Kanskje gjer forfattarane det litt lett for seg sjølve på den måten. Samstundes skjønar eg valet deira: Skilnadene frå land til land når det gjeld musikkterapeutane sine arbeidsvilkår og arbeidsutsikter i skulen er så enorme at det lett ville forstyrre bokas hovudtema om ein skulle forsøkje seg på ei framstilling av dette deltemaet. Så får vi som norske musikkterapeutar heller melde oss på den fag- og skulepolitiske diskusjonen her i landet: Korleis kan skulen gjerast både meir tverrfagleg og meir samarbeidsorientert, til beste for heile skulemiljøet?

Referansar

Bolger, L. (2015). Being a player: Understanding collaboration in participatory music projects with communities supporting marginalised young people. Qualitative Inquiries in Music Therapy, 10(3), 77-126  

Bolger, L. & McFerran, K. (2013). Demonstrating sustainability in the practices of music therapists: Reflections from Bangladesh. Voices: A World Forum for Music Therapy, 13(2). doi: 10.15845/voices.v13i2.715

Byrkjedal, I. (1992). Musikkterapi ved klassemiljøutvikling. Nordic Journal of Music Therapy, 1(1), 14-20.

Ruud, E. (1979). Musikkpedagogisk teori. Oslo: Norsk Musikforlag.

Sommer, D., Samuelsson, I. P. & Hundeide, K. (2010). Child Perspectives and Children’s Perspectives in Theory and Practice. London: Springer.

Stige, B. (1995). Samspel og relasjon. Perspektiv på ein inkluderande musikkpedagogikk. Oslo: Samlaget.

Wood, S. (2016). A Matrix for Community Music Therapy Practice. University Park, IL: Barcelona Publishers.

Read More
Norsk Forening For Musikkterapi Norsk Forening For Musikkterapi

xsxx

Ingress

av xxx xxx

xxxxx

Read More