Daglig leder har ordet

av Kristian Ulyses Andaur

Årsmøte
Norsk Forening For Musikkterapi vil i 2017 gjennomføre årsmøte i Bergen 4. mars klokken 16.00. Møtet vil bli gjennomført på Gamut, Griegakademiets senter for musikkterapiforsking (Lars Hilles gt 19, 4. etg). Vi ser det som viktig av foreningen ved jevne mellomrom arrangerer årsmøte utenfor Oslo for å gi flest mulig av våre medlemmer mulighet til påvirke foreningen sitt arbeid og i år blir altså møte lagt til Bergen

Våre årsmøter har de de siste årene gitt rom for gode diskusjoner slik at styret og den daglige ledelsen av foreningen i enda større grad kan gjenspeile medlemmene sin behov og ønsker. Vi vil derfor oppfordre flest mulig til å delta på årsmøte, men har du ikke anledning kan du følge årsmøte direkte på vår Facebook-side:
www.musikkterapi.no/facebook

Alle som har betalt kontingenten inneværende år har stemmerett på årsmøte. Har du saker som bør tas opp på årsmøte kan du sende dette inn til info@musikkterapi.no innen 1. februar. Sakspapirene vl bli lagt ut på våre nettsider innen 20. februar

Ny nettside
Norsk Forening For Musikkterapi har nå lansert en ny nettside på www.musikkterapi.no. Vi har den siste tiden arbeidet for en bedre digital løsning slik at vi lettere gjøre hjemmesiden mer relevant for våre medlemmer. Vi har i arbeidet her lagt vekt på at siden skal vi gi rom for at flere lettere kan publisere, gjøre bruk av en lettere og mer funksjonell design og ikke minst være lettere å bruke på mobil og nettbrett. 

Send gjerne inn tilbakemelding og til tips til oss, vi ønsker at siden skal bli best mulig! 

Ny digital versjon av bladet
Som en del av lanseringen av musikkterapi.no har vi utarbeidet en digital versjon av siste nummer av Musikkterapi. Denne kan du se lese på www.musikkterapi.no/2-2016.

Styret har det siste år har flere diskusjoner rundt bladet sammen med daglig leder og redaktør. Ved siste norske konferanse i musikkterapi inviterte redaksjonen også til åpent redaksjonsmøte for å diskutere dette. Tilbakemeldingen var at flere ønsket en digital versjon av tidsskrift. Flere så nødvendigheten av å lettere kunne dele artikler for å øke kunnskapen om musikkterapi. Ved en full digital versjon av bladet kan en lettere bruke tekstene i fagpolitiske arbeidet og dermed lettere kunne påvirke sentrale myndigheter, arbeidsplasser, media og andre aktører i arbeidet for å bedre vilkårene og rammene for musikkterapeuter i Norge.

Vi vil derfor det neste året gi ut tidsskriftet i både trykt og digital versjon. Foreningen og redaktøren spesielt arbeider parallelt med dette med en ”Open accsess-løsning” som lettere vil kunne gjøre bruk av innholdet i det faglige arbeidet. Arbeidet her vil gå videre i 2017.
God lesing på papir og skjerm!

FLYTTET ARTIKKEL: Mellom hermeneutikk og fenomenologi - et essay i vitenskapsteori

FAGFELLEVURDERT ARTIKKEL av av Kjersti Johansson

OBS: (2024)
Artikkelen er flyttet og gjenpublisert med følgende DOI: https://doi.org/10.69625/318192.EKIL3493

Vi ber om at referanser oppdateres med gjeldene informasjon som finnes ved å følge DOI over.
Vi beklager ulempene.

Ved spørsmål, kontakt: gka@tidsskriftetmusikkterapi.no
Redaktør, Gaute K. Andersen, 03.07.2024.

---

Skjulte skatter på uventede steder?

CREMAH
Norges musikkhøgskole (NMH) opprettet i 2008 et senter knyttet til forskning i musikk og helse/musikkterapi. Siden den tid har forskningssenteret utviklet og spisset sitt oppdrag. Forskningssenteret heter i dag Senter for forskning i musikk og helse, til daglig forkortet til CREMAH (Centre for Research in Music and Health).

CREMAH har som målsetting å utvikle ny kunnskap, forståelse, evidens og kritisk refleksjon gjennom forskning på musikk som helseressurs for mennesker og samfunn.

CREMAH initierer- og er med i flere nasjonale, nordiske og internasjonale nettverk blant annet «Nasjonalt kompetansenettverk for musikkterapi i rusfeltet», «Nasjonalt kompetansenettverk for musikkterapi i barnevernet», og «The International Consortium of eight universities with PhD program in music therapy». Nytt av året er Nordic Network in Music and Public Health, som ble opprettet i København i august i år.

Et skattkammer
CREMAH har en egen Facebook side som aktivt formidler aktuelle saker for folk som er interessert i feltet https://www.facebook.com/musikkoghelse/ Her er det bare å dele, og melde seg på med spørsmål eller kommentarer.

Men kanskje er Skriftserie fra CREMAH en av de mere «skjulte» ressursene vi forvalter? En ressurs vi gjerne deler med andre. CREMAH publiserer minst en bok per år knyttet til musikk og helse/musikkterapi—innenfor forskjellige felt. Bøkene har vitenskapelig redaksjon og fagfellevurdering av tekstene, som er skrevet av dyktige fagpersoner. Bøkene kan enkelt bestilles gjennom linken på hjemmesiden http://nmh.no/forskning/senter_for_musikk_og_helse

Mange liker å lese bøker i papirformat. Andre ganger er det mest praktisk med elektroniske versjoner. Tekstene fra CREMAH kan lastes ned gratis, for den som ønsker. Et år etter bokutgivelsen, er bokkapitlene elektronisk tilgjengelighttps://brage.bibsys.no/xmlui//handle/11250/172107 Bruk denne linken, søk på Artikler og bokkapitler, og velg søkeord. Og vips: bokkapitlene ligger klare i pdf format; klare for gratis nedlastning og lesing.

Les også den interessante teksten om «Musikkterapi i rusbehandling» i NMHs nye forskningsmagasin Pling http://nmh.no/om_musikkhogskolen/nyheter/pa-musikalsk-avvenning 

CREMAH tilbyr også litteraturdatabaser om musikk og helse og/eller musikkterapi. Tre databaser er tilgjengelige: i) musikkterapilitteratur, ii) The Bonny Method og Guided Imagery and Music (GIM), og iii) Musikk og helse. http://nmh.no/forskning/senter_for_musikk_og_helse/databaser_over_litteratur_som_vedgar_musikk_og_helse

Fortellinger fra praksis i musikkterapi heter den neste boken i Skriftserien fra CREMAH, med Tom Næss og Even Ruud som redaktører. Boken kommer tidlig i 2017, og gir unike fortellinger fra erfarne norske musikkterapeuters praksis. Den publiseres som interaktiv pdf, med lenking til lyd og bilde der det blir gitt godkjenning til dette.

Forskning
Ett av CREMAHs pågående forskningsprosjektet er «Musikk og folkehelse», som er et samarbeid mellom NMH, Aalborg universitet og Statens Institut for Folkesundhet (DK). I den danske folkehelseundersøkelsen «Hvordan har du det?» i 2013, ble det lagt inn 10 spørsmål om informantenes forhold til musikk. Den stor norske Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) har med spørsmål om folks forhold til kultur, men ikke spesifikt om deres forhold til musikk. Folkehelseundersøkelsen i Danmark dokumenterte at 2/3 av befolkningen; ”helt sikkert” eller “til en vis grad” mener, at musikkaktiviteter og -opplevelser har en positiv innflytelse på helsen. Undersøkelsen viste også at flertallet av voksne dansker bruker musikken i hverdagen til å regulere fysisk og psykisk velvære. Men kanskje er undersøkelsens viktigste resultat at mennesker, som synger eller spiller minst en time om dagen, har en bedre selvvurdert helse enn mennesker, som ikke er musikalsk aktive!  (Ekholm, Jule, Bonde, 2015; Jensen, Bonde, Hjelms, 2016). Det er med andre ord, et stort helsepotensial i å tilby mennesker i alle aldre musikkaktiviteter for å forbedre livskvalitet. Dette prosjektet (v/Lars Ole Bonde, professor II ved CREMAH) vant for øvrig fagjuryens pris for beste poster på European Music Therapy Conference i Wien i sommer.

Kan interaktive musikkmøbler skape interaksjon i familier med funksjonshemmede barn? Kan dette i så fall gi bedre helse og økt livskvalitet for dem? Dette er spørsmål som Karette Stensæth beskjeftiget seg med i sitt post.doc. prosjekt, som gikk over 5 år. Formålet med RHYME. Co-creation through tangible interaction and music handler om at mennesker med og uten omfattende funksjonshemminger skaper noe sammen ved bruk av interaktive IKT-baserte ting. Visjonen var at de samskapende tingene ville kunne utvide muligheter for kommunikasjon. Resultatene peker på styrket helse, velvære og livskvalitet, i tillegg til reduksjon i passivitet og isolasjon hos brukerne.

Prosjektet var et samarbeid mellom CREMAH, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo og Universitetet i Oslo. Det ble også utviklet i samarbeid med Haug skole og ressurssenter. RHYME var finansiert med 10 millioner kroner over fem år gjennom Norsk forskningsråd. I tillegg til Karette Stensæth (post doc) deltok også  Even Ruud fra forskningssenteret. Antologien Music, Health, Technology and Design (Stensæth, 2014) i Skriftserien fra CREMAH oppsummerer noen av resultatene fra RHYME-prosjektet (se også hjemmesiden www.rhyme.no).

NMH har for tiden seks doktorgradsstipendiater knyttet til CREMAH (les om prosjektene på http://nmh.no/forskning/prosjekter_pa_doktorgradsniva). Den første av disse stipendiatene som disputerer er Lise Lotte Ågedal. Målet med hennes studie er å undersøke om musikkterapi, via sang og improvisasjon, kan stimulere og forbedre taleevnen til barn med talevansker (http://nmh.no/forskning/senter_for_musikk_og_helse/doktorgradsprosjekter/musikkterapi_og_talestimulering). Lise Lotte Ågedal forsvarer offentlig sin avhandling «Musikkterapi og talestimulering» den 15.12.2016.

Referanser
Ekholm, O., Juel, K., & Bonde, L.O. (2015). Music and Public Health: – An empirical study of the use of music in the daily life of the adult Danish citizens and the health implications of musical participation. I: Arts & Health, 8:2, 154-168

Jensen, A., Bonde, L. O., & Hjelms, E. (2016). Kultur og Sundhedsfremme - i en dansk kontekst: Institut for kommunikation, Aalborg universitet.

Stensæth. K. (2014, red.). Music, Health, Technology and Design. Oslo: Skriftserie fra Senter for musikk og helse. NMH-publikasjoner 2014: 7. Norges musikkhøgskole.

Nytt fra musikkterapistudiene på Norges musikkhøgskole

I studieåret 2016/2017 har vi 49 studenter fordelt på 5 klasser, 3 på årsstudium i musikk- og helse (heltid og deltid) og to klasser på masternivå. 24 lærere har oppgaven med å undervise og veilede.

Vi startet opp i august med kick-off for musikkterapistudiene. Her ble lærere, nye og gamle studenter og Ph.D stipendiater presentert for hverandre. Studenter fortalte om å være i veiledet praksis og i egenpraksis, en fortalte om hvordan det var å skrive masteroppgave og Ph.D stipendiatene fortalte kort om sine prosjekter. Representanter fra MFO og fra musikkterapiforeningen og tidsskriftet var også innom og presenterte aktuell informasjon. Det er andre året vi starter opp på denne måten, og erfaringen er så god at vi fortsetter med det.

Studenter og lærere deltok et par uker senere på boklansering av antologien ”I transitt - mellom til og fra. Om musikk og deltagelse i barnevern”. Vi fikk høre spennende presentasjoner fra mange av artikkelforfatterne og en morsom prolog av Trond Viggo Torgersen som har skrevet forord i boka. Boka er et samarbeidsprosjekt mellom musikkterapiforskningsmiljøene ved NMH og universitetet i Bergen (UIB) samt Høyskolen i Oslo og Akershus (HIOA) og Aleris. 

Det er også andre spennende bokprosjekter i vårt fagmiljø. Gro Trondalen har skrevet boka Relational Music Therapy. An Intersubjective Perspective som er utgitt av Barcelona Publishers i USA. Mye av den er pensum på masterstudiet hos oss. Tom Næss holder også på med flere bokprosjekter. Han og Even Ruud planlegger utgivelse av antologien Musikkterapi i Praksis våren 2017. Boka skal etter planen gis ut både i papirform og som Interaktiv PDF der man kan trykke på playknapper og få opp lyd eller videoeksemler.

Veilederseminaret, populært kalt høstens vakreste eventyr, er også arrangert i høst. 15 studenter fra 2.klasse master, presenterte sine masterprosjekter og fikk tilbakemeldinger fra veiledere og medstudenter fra begge masterklassene. Det er virkelig mange spennende tema, blant annet om musikk og rusomsorg/rusbehandling, spiseforstyrrelser, afasi og personer med demens med minoritetsspråklig bakgrunn. Mange av studentene har såkalt egenpraksis. Det vil si at institusjonen ikke har ansatt musikkterapeut. De får i stedet veiledning på NMH i etterkant av praksisdagen. Masteroppgaven deres tar så utgangspunkt i egenpraksisen.

I faget musikkterapeutisk teori og metode har vi flere nye lærerkrefter i år: Stine Blichfeldt Ærø, Monika Overå, Daniel Kristiansen og Christine Wilhelmsen. Med disse unge og engasjerte musikkterapeutene får studentene grundigere innblikk i felt som barnevern, barn på sykehus, psykisk helsearbeid og rusbehandling.

Lise Lotte Ågedal disputerer for doktorgraden 15.desember. Hennes prosjekt heter Musikkterapi og talestimulering. Hun har undersøkt om musikkterapi, via sang og improvisasjon, kan stimulere og forbedre taleevnen til barn med talevansker.

Som mange av dere vet, går Trygve Aasgaard dessverre av med pensjon nå. Vi er svært takknemlig for hans bidrag med oppbygging av musikk- og helsestudiet og hans engasjerte og inspirerte undervisning gjennom mange år.

Fagrådet (som består av fast ansatte lærere med NMH som sin hovedarbeidsplass) arrangerer en etterutdanningsdag for musikkterapeuter i november (evt. på senhøsten). Temaet er metodikk og Tom Næss har fått med seg Anne Torø Eggen som medarrangør.

I begynnelsen av februar blir det nordisk konferanse for musikkterapistudenter i musikkhøyskolens lokaler.

I det hele tatt er det stor aktivitet. Vi er takknemlige for og stolte over å ha så motiverte og dedikerte studenter og engasjerte og inspirerende lærerkrefter.

Stafetten

Takk for stafettpinnen, Sunniva Ulstein Kayser!  Så kjekt å få fortelle om mitt engasjement her på Husebyjordet omsorgsboliger!

av Marte Mari Østerhagen

Som nyutdannet musikkterapeut i 2011 flyttet vi til Ørland kommune på Fosen, hvor jeg raskt fikk jobb i barnehage. I barnehagen fikk jeg brukt musikkterapi på enkelte barn med spesielle utfordringer, men det ble mye barnehagehverdag, noe jeg trivdes veldig godt med! Etter vel 4 år flyttet vi til hjemlige trakter på Østlandet, og gjennom musikkterapinettverket fikk jeg nyss om en avdelingsleder på Husebyjordet omsorgsboliger som var på jakt etter en musikkterapeut. Jeg tok kontakt, og ikke lenge etter hadde jeg 80% stilling som musikkterapeut. Denne stillingen har jeg nå hatt i ca. 1 1/2år. Husebyjordet omsorgsboliger er et 3 år gammelt hus som hører hjemme under hjemmetjenesten. Det vil si at alle som bor her leier en leilighet av kommunen og bor på den måten hjemme. I alt bor det 36 personer på hele huset, et godt og lite miljø. Flesteparten av beboerne har en demensdiagnose, men vi har også mange med somatiske/blandingsdiagnoser.

Å forme en ny stilling
Å forme en ny stilling er ikke like lett, og det har kommet frem en del problemstillinger underveis. Hvilken rolle har jeg i forhold til de andre ansatte? Hvordan skal min arbeidshverdag se ut? Hvilke type tilbud og aktiviteter skal jeg ha? Hva passer best med de allerede innarbeidede rutinene på huset? Hvordan skal jeg finne ut av hvem som har behov for musikkterapi? 

Det har vært mye å ta hensyn til, og mye ligger enda på vent. Fra starten av ville Husebyjordet omsorgsboliger være et «levende hus» hvor det skjedde mye aktiviteter. De startet friskt med hele 4 aktivitører og en musikkterapeut. Musikkterapeuten falt dessverre fra nokså tidlig, og etter det har det ikke vært noen fast ansatt musikkterapeut på huset. Det har vært mye musikk i korridorene, pga pleiere som er frilansmusikere og en sangpedagog som underholder en gang i uken. Som nyansatt musikkterapeut har jeg da lagt ned mye jobb i hvordan min hverdag skal se ut og hvordan jeg kan vise hva musikkterapi er for det øvrige personalet. Jeg vil videre fortelle om min arbeidshverdag her på Husebyjordet omsorgsboliger.

Helt i starten av stillingen som musikkterapeut fikk jeg muligheten til å delta på «Myskjaskolen» sammen med to av mine kollegaer (sykepleier og hjelpepleier). Dette takket jeg ja til, da jeg så på det som en god mulighet til å komme inn i tankegangen rundt musikk i eldreomsorgen etter å ha jobbet i barnehage. Som en avsluttende oppgave på dette kurset holdt vi et foredrag hvor vi tok utgangspunkt i en beboer med langtkommet alzheimer. Jeg utarbeidet noen enkle musikktiltak som skulle iverksettes på ulike tidspunkt i døgnet, basert på når beboeren var mest urolig. Disse tiltakene ble fulgt opp av personalet, og beboeren responderte positivt. I denne perioden var det derfor mye fokus på musikk, dans og bevegelse på spesielt ett kollektiv. Det skapte en god atmosfære for både beboere og ansatte samt at det var en gylden anledning for meg å vise hva musikkterapi kunne bidra med for personer med demens. Foredraget holdt vi også for de ansatte, og det gjorde at de ansatte forstod bedre hva musikkterapi er og hva det kan gjøre for personer med demens. «Myskjaskolen» ble derfor et godt kick-off for musikkterapi på Husebyjordet omsorgsboliger.

For å bli kjent med beboerne på huset og rutinene startet jeg raskt med frokostrunder, med og uten gitaren. Jeg skjønte fort at disse frokostrundene var nyttige for å skape ro rundt måltidet. Det var en god måte å bli kjent med både beboerne og personalet på. Det blir mange fine samtaler rundt bordene, om musikk og andre dagsaktuelle temaer. 

Jeg startet friskt, og i begynnelsen hadde jeg de ukentlige trimøktene, da vi ikke har noen fysioterapeut på huset. Vi hadde både stoltrim og styrke– og balansetrening. Disse tilbudene har etter hvert falt bort fra mine tiltak, da jeg har valgt å ha fokus på musikkstunder og individuell musikkterapi.

Hver uke har jeg musikkstunder for hvert kollektiv. På disse musikkstundene synger vi som oftest preferansebaserte sanger, men etter hvert som jeg har blitt kjent med beboerne har jeg også begynt å introdusere ny musikk. 

Gjennom mine frokostrunder, musikkstunder og observasjoner i miljøet ser jeg godt hvilke beboere som kan ha nytte av individuelle timer. Det hender seg også at jeg får forespørsler fra personalet om jeg kan forsøke individuell musikkterapi med enkelte beboere. Ettersom Husebyjordet omsorgsboliger bare har 36 personer kan jeg lett få oversikt over de forskjellige beboerne. Jeg går derfor ofte innom de beboerne som ikke kommer på musikkstunder eller andre fellesarrangement på huset, slik at de også får glede av musikken og eventuelt en samtale. Samtale er en viktig del av arbeidet. Mange av beboerne er ensomme, enten de velger å isolere seg selv inne i sin egen leilighet eller har pårørende som bor langt borte. Disse beboerne har et sterkt behov for å ha noen å snakke med. Personalet for øvrig har ofte mye å gjøre, og hverdagen er hektisk. Jeg forsøker derfor å sette av litt tid i uka på disse beboerne som ikke har så mange å snakke med. 

Samarbeid
Husebyjordet omsorgsboliger har også ansatt en aktivitør, som går i turnus, men som blir frigjort til dager med aktiviteter. Aktivitøren og jeg samarbeider derfor ofte om ulike aktiviteter på huset, tilbud og eventuelle dags-/lunsjturer for beboerne. Vi har f.eks. vært på dagstur til Sverige med noen av beboerne, til stor glede! Fra november har vi også fått til et samarbeid med en barnehage i nærheten. Det er også en stor glede å se beboerne våre blomstre opp, synge, smile og le sammen med barna. En av pleierne som var med på et generasjonsmøte fortalte at hun hadde observert en dame som nesten aldri smiler til vanlig. Under generasjonsmøtet satt hun med et stort smil. Jeg tenker at det er så viktig for pleierne å se beboerne i en annen setting enn den dagligdagse settingen med mat, medisiner og stell. Jeg observerer at det er mye sykdom og diagnosetenkning i hverdagen. Lysglimt gjennom generasjonsmøter, musikkstunder eller andre tiltak er desto viktigere for å fremme glede, vitalitet og livskvalitet hos beboerne våre.

20% av min stilling går med til et nyetablert kveldsåpent aktivitetstilbud for yngre personer med demens. Vi er ofte ute på tur i fint vær, på Frognerseteren, Vigelandsparken, Ekebergparken eller i nærområdet her på Skedsmokorset. Når det er dårlig vær holder vi oss stort sett inne og koser oss med en god film, vafler eller spill, drar på kino eller bowling. Jeg tenker at det er så viktig å ta vare på de yngste personene med en demensdiagnose slik at de kommer inn i helsevesenet før sykdommen har gått for langt. Det aller beste er jo å kunne bo hjemme så lenge som mulig. Og derfor er det også viktig å passe på de pårørende, gi de et pusterom i hverdagen. Ofte er de pårørende i jobb på dagtid, og det å kunne ha en ettermiddag i uke alene med barna, venner eller for å samle krefter, må være «priceless».

Begynner å bli etablert
Snart 1 år og 7 mnd har gått siden jeg startet her på Husebyjordet omsorgsboliger. Jeg føler at tilbudet begynner å bli etablert, samtidig som jeg føler en viss usikkerhet med tanke på om mitt engasjement vil fortsette i flere år fremover. Jeg håper, og tror at mine kollegaer og leder ser nytten av musikkterapi, og derfor vil beholde meg når jeg kommer tilbake fra svangerskapspermisjon i 2018. 

Stafettpinnen sender jeg videre til Christine Wilhelmsen som arbeider i Aleris Ungplan & BOI region Oslo, i både barnevern og rus/psykisk omsorg. Gleder meg til å lese om ditt arbeid!

I transitt - mellom til og fra. Om musikk og deltagelse i barnevern

Norges Musikkhøgskole, 7. september - 2016
Tekst: Ingelill Eide, Foto: Even Ruud

- Musikk er magisk, sa Trond Viggo Torgersen i sin prolog på lanseringen av  antologien I transitt – mellom til og fra. Han ønsker at alle barn skulle få muligheten til å oppleve følelsen av at musikken griper dem. 

Boka I transitt – mellom til og fra. Om musikk og deltakelse i barnevern er den niende antologien i Skriftserie fra Senter for Musikk og Helse og er et samarbeidsprosjekt mellom Norges Musikkhøgskole, Aleris og Høgskolen i Oslo og Akershus. Redaktører er Karette Stenseth (NMH) Viggo Krüger (Aleris) og Svein Fuglestad (HiOA). Boka henvender seg til alle som kan være interessert i tematikken, men kanskje spesielt de som allerede jobber med barn og unge.

I sin innledende presentasjon av antologien trakk redaktør Karette Stensæth fram at Senter for forskning i musikk og helse (CREMAH) tenker på idealisme og innovasjon i valg av tema for sine antologier i Tidsskriftserien til NMH. Med denne niende antologien søker CREMAH å bygge ny kunnskap og øke kompetanse på et område og en populasjoner der innsats er påkrevd og oppmerksomhet er fortjent.

- Barn og barnevern nasjonalt og internasjonalt, er undervurdert som forskningsområde, sa Karette Stensæth og pekte på at barnevernet også selv sier at de har mer behov for positive og kreative tiltak basert på forskning og kunnskap – de trenger ikke mer på diagnostisering.

Antologien I transitt – mellom til og fra, møter så absolutt dette behovet. Deltakelse i og gjennom musikk presenteres som en positiv inngang til å jobbe med barn og unge i barnevernet, fra de aller minste barna til de nesten voksne ungdommene, gjennom tilnærminger og metoder som spenner fra nettverksarbeid til musikkteater. Tema som deltakelse, tillit og identitet trekkes fram og diskuteres.

Det var et tett og innholdsrikt program på lanseringen, der et stort flertall av artikkelforfatterne i boka presenterte sitt bidrag til antologien. Musikken stod, som seg hør og bør, også i fokus gjennom innslag både fra musikkterapistudenter, musikkterapeuter og deltakere i musikkterapi.

En relasjonell musikkterapi

Bokanmeldelse: Gro Trondalen: Relational Music Therapy. An Intersubjective Perspective, Barcelona Publishers, 2016, 177 sider.

Anmeldt av Even Ruud

Norske musikkterapeuter har i forbausende grad satt sitt preg på den internasjonale teoriutviklingen i musikkterapien. Vi er ikke mange musikkterapeuter her til lands sammenliknet med mange andre land, men skal vi dømme etter hva som utgis av musikkterapilitteratur på ledende forlag, setter vi spor etter oss. Barcelona Publishers, som er musikkterapeuten Kenneth Bruscias eget forlag, har gjennom en årrekke vært dominerende innenfor feltet. Og Bruscias forlagskatalog omfatter da også de fleste pionerer innen musikkterapien. Fra Norge finner vi både Rudy Garred, Randi Rolsvsjord, Brynjulf Stige, foruten undertegnede representert i Bruscias stall. Nå også Gro Trondalen.

Nå utgis det også et stort antall bøker om musikkterapi hvert år. Også andre forlag har meldt seg på, gjerne store forlag som lokker med bedre uttelling i form av akademiske poeng for forfatterne. Vi får også stadig flere utgivelser av håndbøker i musikkterapi som oppdaterer oss på praksisfeltet, eller musikkterapeutene dukker inn i nye praksisfelt og gir oss oversikter og erfaringer tilbake.

Ikke alle disse bøkene tar sikte på å gi bidrag til en grunnlagstenkning i musikkterapien, utvikle generell teori, skape synteser av kunnskap eller danne et nytt perspektiv på faget. Det er her norske musikkterapeuter har hatt sin styrke. Ved å utvikle teori med utgangspunkt i nye former for praksis, kan norsk musikkterapi skilte med kultur- og samfunnssentrert musikkterapi (Stige), dialogisk (Garred), ressursorientert (Rolvsjord), humanistisk (Ruud) – og nå relasjonell musikkterapi (Trondalen).

For det er en dyptpløyende bok Gro Trondalen har skrevet. Gjennom fjorten konsentrerte kapitler risser hun opp et grunnlag for musikkterapien som synes sentralt for alle som arbeider med musikk som terapi, uansett hvordan man måtte definere sitt arbeid. For her handler det om den grunnleggende relasjonen mellom terapeut og bruker, som alltid vil være virksom når vi mennesker kommer sammen. 

Utgangspunktet for en slik relasjonell musikkterapi definerer Trondalen i en filosofisk og metodisk tradisjon bestående av fenomenologi og hermeneutikk, med andre ord en fortolkende fenomenologi. Med et slikt utgangpunkt går hun til hva som omtales som «den relasjonelle vendingen» i psykoterapien. Her betones nettopp vår gjensidige avhengighet av hverandre som mennesker: «Mening og sammenheng konstitueres derfor gjennom en aktiv samskaping og samspill med mennesker gjennom en intersubjektiv deling og interaksjon», skriver Trondalen (s. 8, min oversettelse), med henvisning til en av de sentrale personene i denne tradisjonen, Daniel Stern. Gjennom den affektive kommunikasjonen musikken medierer, skapes et opplevelsesgrunnlag som kan utforskes videre verbalt og danne grunnlag for nye selvforståelser.

Hver av de korte kapitlene henter overskrifter fra sentrale begreper i denne teoretiske tilnærmingen – som «intersubjektivitet», «implisitt relasjonell kunnskap», «vitalitet», «synkronisering og affektinntoning», «affektintegrering og mentalisering» osv. Fremstillingen er kortfattet og presis, og setter krav til leseren om å sette ned lesetempoet. Her er mange og sentrale begreper som skal på plass for at helheten gir mening.

Kapitlet om intersubjektivitet danner et viktig grunnlag for den relasjonelle teorien. Her slås det fast at vårt sinn er åpent og intersubjektivt avhengig – vi starter livet som intensjonale og dialogorienterte individer. Kontakten med andre er i utgangspunktet ikke-verbal, hvor erfaringer, kropp og affekter er kjerneelementer. Intersubjektivitet kommer til syne gjennom felles oppmerksomhet, og ved å dele intensjoner og affektive tilstander. En sentral målsetting for musikkterapien blir å utvide klientens levde erfaring og intersubjektive oppmerksomhet gjennom nye måter å relatere seg på gjennom musikken. 

Trondalen bruker en rekke eksempler fra egne erfaringer som musikkterapeut i sin gjennomgang av de ulike begrepene. Dette skjer også når hun beveger seg inn i teorien om selvets utvikling, i første rekke slik Daniel Stern har utviklet denne teorien. Stern opererer med ulike former for selvoppfatninger som opptrer i ulike faser i barnets første leveår, men som alle er virksomme gjennom hele livet. Eksemplene henter Trondalen fra sin virksomhet som GIM-terapeut og fra improvisasjoner med klienter med blant annet spiseforstyrrelser. 

Denne utviklingspsykologiske og relasjonelle vendingen har vist seg å passe svært godt med hvordan musikkterapeuter har arbeidet med improvisasjon, særlig i tradisjonen fra Paul Nordoff og Clive Robbins. Gjennom de dyadiske improvisasjonene skjer ikke bare en musikalsk gjensidig tilpasning, men like mye en gjensidig regulering av affekter, hvor affektinntoning blir et viktig element. Gjennom musikken lærer personene å bli kjent med hverandre, de får hva som kalles en «implisitt relasjonell kunnskap» om hverandre. Improvisasjonen åpner for en utvidelse av det intersubjektive feltet muliggjort gjennom de relasjonelle møtene som oppstår i samhandlingene.

Trondalen utdyper og eksemplifiserer denne forståelsen og gjør den gjeldende også overfor den reseptive musikkterapien med sine egne erfaringer som BMGIM-terapeut. Også teori om mentalisering gis aktualitet i forbindelse med musikkterapi, og ikke minst betydningen av å  anerkjenne klientenes opplevelser.

Et kapittel er også viet musikkbegrepet og den musikkterapeutiske relasjonen. Trondalen har et nyansert og oppdatert musikkbegrep og presiserer sin musikkforståelse i følgende oppsummerende betraktning (s. 89):

«Music therapy then, is an art form, observable duringan improvisation and/or a music listening experience. The deepest nature of art (here music) is inscrutable and linked to human existence. Music as an art form is multidimensional, alive, and created in a participating here-and-now. Seen from an artistic perspective, expressive and receptive music experiences are ambigious, multilayered phenomena unfolding in time and space, yet paradoxically not bounded by these characteristics. Music allows for a variey of experiences at different levels while supporting the creation of new life stories. The phenomenal music therapy relationship then emerges as an art form – a field of relational lived experiences – emerging from an inborn, communicative musicality.»

Det har vært et tema i musikkterapiteorien hvor stor vekt vi skal tillegge musikken som virksom kraft i terapien. Musikk «i» eller musikk «som» terapi er lansert som et enten eller. Gro Trondalen balanserer de virksomme kreftene i musikkterapien og gir i et eget kapittel en god oversikt over betydningen av den terapeutiske alliansen som en virksom faktor i terapien.

Mot slutten av boka vender Trondalen tilbake til utgangspunktet, nemlig den fortolkende fenomenologien. Hun går her filosofisk til verks og knytter den relasjonelle vendingen i musikkterapien opp mot noen grunnleggende eksistensialer som preger vår livsverden og vårt forhold til musikk: kropp, tid og rom, foruten vår relasjon til andre. Og for å oppsummere: «Musikkterapien har som målsetting å utvide klientens levde erfaringer og hans eller hennes intersubjektive oppmerksomhet gjennom nye relasjonelle opplevelser av musikken. Kjerneelementer i dette musikalske sporet handler om emosjonell tilgjengelighet og evne til å gi tilsvar til den andre via affektinntoning og regulering», skriver Trondalen (s.127, min oversettelse).

Før hun runder av minner hun oss om de maktforhold som terapeutiske forhold er spunnet inn i. Det etiske ansvaret som pålegges oss musikkterapeuter får i siste kapittel en svært relevant forankring i filosofen Levinas etiske teori.

Dette er en betydningsfull bok som fortjener en plass blant de mange definerende teoretiske tekstene som musikkterapeutene kan bygge sin praksis på. Igjen har en norsk musikkterapeut levert et bidrag til den internasjonale teoriutviklingen i musikkterapien.

Musikk-kultur, skulemiljø og samfunnsmusikkterapi

Bokmelding av Rickson, D. & McFerran, K. (2014). Creating Music Cultures in the Schools: A Perspective from Community Music Therapy. University Park, IL: Barcelona Publishers. 

Anmeldt av Brynjulf Stige

I mange land, vårt eige inkludert, er skulen ein viktig arbeidsplass for musikkterapeutar. Teori og forsking på dette området har likevel ikkje vorte utvikla i heilt same takt som på andre område av faget. Arbeidet til Daphne Rickson i New Zealand og Katrina McFerran i Australia representerer positive unntak. Dei har begge gjennom fleire år bidrege med forsking som kastar lys over musikkterapiens mogelegheiter og utfordringar i skulesystemet. No har dei gått saman om å skrive ei lettlest, praksisorientert bok om musikk-kultur og skulemiljø, der dei argumenterer for at musikkterapeutane ikkje bør arbeide isolert eller med einsidig fokus på vanskar på individnivå, men i staden inngå i tverrfaglege samarbeidsrelasjonar som kan byggje musikk-kultur til beste for heile skulemiljøet.

Rickson har mange års erfaring frå ulike spesialskular og spesialpedagogiske avdelingar, og har dei seinare åra praktisert rådgjeving (collaborative consultation) til ulike normalskular med pedagogiske utfordringar. Ho har også forska på rådgjevingsprosessar, m.a. i doktoravhandlinga si. Rickson er førsteamanuensis ved musikkterapiutdanninga ved Victoria University of Wellington. McFerran har arbeidserfaringar med barn og unge i mange ulike samanhengar, både i skulesystemet og ulike lokalsamfunnskontekstar, og har særleg forska og publisert på musikkterapi med ungdommar. Boka hennar Adolescents, Music and Music Therapy frå 2010 har vore svært viktig for dette feltet. Ho er professor ved musikkterapiutdanninga ved University of Melbourne og også leiar for forskarutdanninga der. Begge forfattarane har dei siste åra utvikla samfunnsorienterte og kritiske perspektiv på musikkterapien.

Boka Creating Music Cultures in the Schools er delt inn i 12 kapittel, der dei tre første gjev ei innføring i teoriar og verdiar som forfattarane byggjer på. Dernest følgjer sju praksisnære kapittel, med forteljingar frå aktuelle settingar, sett gjennom auga til aktuelle aktørar, som skuleleiarar, lærarar og musikklærarar. Kapittel 11 fokuserer på evaluering i tråd med det skulemiljøorienterte perspektivet forfattarane brenn for, medan det avsluttande kapittelet summerer opp argumentasjonen i boka.

I det første kapittelet argumenterer Rickson og McFerran for at elevar, lærarar, skuleleiarar, musikkterapeutar, musikarar og andre aktørar kan fungere som «collaborating players» for utvikling av ein musikk-kultur som kan fremme både musikalsk utvikling, teoretisk læring, fellesskap og trivsel. Uttrykket «collaborating players» kommuniserer då ein inkluderande filosofi med vekt på verdiar som likeverd, samarbeid og rettferd. Grunngjevingar for desse perspektiva er dels henta i Smalls omgrep om musikkering (musicking), dels i samfunnsmusikkterapiens verdiorientering, der prosessar som medverknad, deltaking og myndiggjering (empowerment) står sentralt. Det er ikkje lett å finne eit norsk uttrykk som samsvarar med den engelske termen «collaborative player» i denne samanhengen, men «medspelar» kan vere ein aktuell kandidat. Vi kan merke oss at Rickson og McFerran her brukar ein term som den australske musikkterapeuten Lucy Bolger utvikla i avhandlinga si om samarbeidsprosessar i samfunnsmusikkterapien, sjå også Bolger (2015). Elles så har jo «deltakar» vore den mest vanlege termen for dei involverte aktørane i denne fagtradisjonen. 

Bokas andre kapittel skisserer faglege og teoretiske kontekstar, med særleg vekt på relasjonar mellom helse og menneskerettar og mellom nyare læringsteoriar og musikkterapiteori. Den internasjonale tendensen til å leggje vekt på inkludering vert så diskutert, inklusivt implikasjonar for musikkterapeutens rolle i skulesystemet. Einetimar og spesialiserte opplegg kan framleis ha sin plass, men forfattarane legg særleg vekt på samarbeidsorienterte prosessar der musikkering kan inngå i eit abeid for inkluderande og helsefremmande skulemiljø.

Det tredje kapittelet går meir i detalj på kva arbeidsmåtar og verdiar som kan støtte ein slik prosess. Dei legg vekt på fire relasjonelle verdiar, nemleg gjensidigheit (mutuality), respekt, myndiggjering (empowerment) og ansvar (commitment). Desse vert så sett i høve til ein aksjons-refleksjons-modell med fem syklusar, nemleg 1) å verte kjend med systemet, 2) å presentere eksempel og prøve ut aktivitetar, 3) å implementere mogelege program, 4) å innarbeide musikkaktivitetane i skulefellesskapen, 5) å vurdere berekraft. Sjølve ideen om aksjons-refleksjons-syklusar minner om arbeidsmåtar innan aksjonsforsking, utan at dette vert drøfta nærare. Forfattarane understrekar at modellen dei foreslår ikkje skal følgjast steg for steg, men tilpassast situasjonar og prosessar i aktuelle kontekstar. Med dette atterhaldet kan det vere inspirasjon å hente i denne måten å strukturere musikkterapeutisk arbeid i skulen på, sjølv om somme element – som at tilbod skal utformast som «program» – kanskje høver betre i angloamerikanske kontekstar enn i Noreg (førebels, i alle fall). Eit interessant moment er at forfattarane legg så stor vekt på at tilbod skal ha berekraft. Dette er eit uttrykk mange av oss forbind med Brundlandrapporten av 1987, med vekt på utvikling som kan kome både dagens generasjon og komande generasjonar i møte, på område som økonomi og økologi. I musikkterapien har Bolger og McFerran (2013) tatt dette omgrepet i bruk for å diskutere implikasjonar av at musikkterapeutar i aukande grad anerkjenner verdien av brukarstyrt praksis. Dette tilseier m.a. at det ikkje er gitt at bruken av musikk som helseressurs tar eller bør ta slutt den dagen musikkterapeuten ikkje lenger er direkte involvert i prosessen. 

Etter desse tre innleiande teoretiske kapitla, følgjer altså sju praksisnære kapittel frå ulike settingar, der forteljarstemma er gitt til aktuelle medspelarar. I kapittel 4 er ordet t.d. gitt til ein rektor, som fortel om kvifor han har engasjert ein musikkterapeut til å arbeide med elevane si kjensle av å høyre til i skulemiljøet, og om korleis denne prosessen utviklar seg. Desse sju kapitla er alle strukturerte i høve til dei fem syklusane i aksjons-refleksjons-modellen skissert over.

Bokas nest siste kapittel tar opp spørsmålet om evaluering. Tradisjonelt vil kartlegging og evaluering vere prosessar som fokuserer på den enkelte elevens føresetnader og læring, medan situasjonen jo vert heilt annleis når arbeidet er innretta for å byggje musikk-kultur til beste for heile skulemiljøet. Korleis skal ein då arbeide med evaluering? Forfattarane legg vekt på evaluering med vekt på systemet meir enn individet og refleksjon meir enn måling. Dei set også opplevingar og erfaringar i høgsetet. Dernest konkretiserer dei dette ved å gje fleire eksempel på evaluering med vekt på dei fire relasjonelle verdiane gjensidigheit, respekt, myndiggjering og ansvar. Det er altså ikkje berre elevane si utvikling i høve til dette som vert vurdert, men systemet si utvikling og bidraga til dei ulike medspelarane.

I det avsluttande kapittelet summerer forfattarane opp argumentasjonen, der dei oppmodar dei ulike profesjonelle aktørane om å ta utfordringa som endringar i dagens praksis og teori innan skulesektoren representerer: 

This requires expanding our attention to notice both individuals and the whole school system, with all of its potential and barriers. It also means worrying less about our individual jobs and being more focused on how we can collaborate with others to ensure that whole school communities are committed to musicking (s. 161).

Etter mi vurdering har Rickson og McFerran med denne boka gitt eit viktig bidrag til dagens musikkterapilitteratur. Som nemnd innleiingsvis, fløymer vi ikkje over av gode tekstar om musikkterapi i skulen. I tillegg er boka eit interessant bidrag til den samfunnsmusikkterapeutiske litteraturen, der dei gjev gode konkretiseringar av korleis samarbeids- og deltakingsorienterte praksisar kan sjå ut. 

Vi har tradisjon i Noreg for å diskutere samanhengar mellom musikkterapi og musikkpedagogikk (sjå t.d. Ruud, 1979; Stige, 1995), og også for å vinkle musikkterapeutisk arbeid inn mot klasse- og skulemiljø (Byrkjedal, 1992). Rickson og McFerran bidreg med oppdaterte og internasjonale perspektiv, i ei tid då utfordringar i skulen ser ut til å auke, m.a. rundt tema som korleis førebygge mobbing og fråfall og fremme trivsel og psykisk helse. 

Dei innleiande teorikapitla i Creating Music Cultures in the Schools kan verte litt knappe når det gjeld teoretisk kontekst for dei perspektiva som vert skisserte, men er samstundes eksemplariske i å presentere faglege idear på ein klar og tilgjengeleg måte. 

Dei sju praksisnære kapitla som følgjer er alle lettleste og relevante, men eg fekk som lesar likevel etter kvart litt kjensle av gjentaking, samstundes som eg undrar meg over at spekteret av aktørar som får ordet ikkje er større enn det er. Her slepp ein rektor og ein administrator til, og dessutan to lærarar, ein musikklærar, ein instrumentalpedagog og ein lærarassistent. Ingen musikkterapeut får ordet og heller ingen psykologar eller andre knytt til det tverrfaglege samarbeidet i dagens skule. Endå meir overraskande er det at ingen foreldre eller elevar kjem til orde. Dette er knapt i samsvar med den deltakingsorienterte filosofien som vert skissert i dei innleiande teorikapitla, sjølv om eg opplever at sensitivitet for barnas opplevingsverd skin igjennom i dei fleste forteljingane. Med dei skandinaviske forskarane Sommer, Samuelsson og Hundeide (2010), kan vi då seie at forfattarane unngår å tingleggjere borna, men dei avgrensar seg til eit barneperspektiv. Barnas eigne perspektiv vert ikkje like tydelege. 

Ein særleg styrke ved boka er at spørsmålet om korleis evaluere praksis har fått eit eige kapittel, der implikasjonar av å utvide fokus frå individ til også å omfatte miljø vert tenkt igjennom og drøfta. Dette er eit viktig tema, dersom samfunnsmusikkterapeutisk praksis skal utviklast med truverd i tverrfaglege kontekstar, sjå også Wood (2016). Framleis har eg ei kjensle av at mykje arbeid står igjen før gode arbeidsreiskap og tradisjonar er utvikla på dette området, men Rickson og McFerrans bok gjev eit bidrag vi kan byggje vidare på. 

Med sin samarbeidsorienterte profil står forfattarane fram som svært lite proteksjonistiske i profesjonell forstand. Spørsmål om korleis sikre stillingar for musikkterapeutar i skulen er ikkje tatt opp i det heile. I staden ligg vekta på samarbeidsprosessar, ofte knytt til tidsavgrensa prosjekt. Korleis ein kan arbeide på tvers er det som opptar forfattarane, og det meir prosaiske temaet at samarbeid føreset arbeid kjem i bakgrunnen. Kanskje gjer forfattarane det litt lett for seg sjølve på den måten. Samstundes skjønar eg valet deira: Skilnadene frå land til land når det gjeld musikkterapeutane sine arbeidsvilkår og arbeidsutsikter i skulen er så enorme at det lett ville forstyrre bokas hovudtema om ein skulle forsøkje seg på ei framstilling av dette deltemaet. Så får vi som norske musikkterapeutar heller melde oss på den fag- og skulepolitiske diskusjonen her i landet: Korleis kan skulen gjerast både meir tverrfagleg og meir samarbeidsorientert, til beste for heile skulemiljøet?

Referansar

Bolger, L. (2015). Being a player: Understanding collaboration in participatory music projects with communities supporting marginalised young people. Qualitative Inquiries in Music Therapy, 10(3), 77-126  

Bolger, L. & McFerran, K. (2013). Demonstrating sustainability in the practices of music therapists: Reflections from Bangladesh. Voices: A World Forum for Music Therapy, 13(2). doi: 10.15845/voices.v13i2.715

Byrkjedal, I. (1992). Musikkterapi ved klassemiljøutvikling. Nordic Journal of Music Therapy, 1(1), 14-20.

Ruud, E. (1979). Musikkpedagogisk teori. Oslo: Norsk Musikforlag.

Sommer, D., Samuelsson, I. P. & Hundeide, K. (2010). Child Perspectives and Children’s Perspectives in Theory and Practice. London: Springer.

Stige, B. (1995). Samspel og relasjon. Perspektiv på ein inkluderande musikkpedagogikk. Oslo: Samlaget.

Wood, S. (2016). A Matrix for Community Music Therapy Practice. University Park, IL: Barcelona Publishers.