Profesjonskompetanse og karriereveier i musikkterapi. Om spesialistutdanning for musikkterapeuter
Brynjulf Stige, professor i musikkterapi ved Griegakademiet, UiB, leder for GAMUT - Griegakademiets senter for musikktreapiforsking (UiB, Norce), leder for POLYFON kunnskapsklynge for musikkterapi.
Gro Trondalen, professor i musikkterapi ved CREMAH, Norges musikkhøgskole
I de senere år har det kommet anbefalinger av musikkterapi i flere nasjonale faglige retningslinjer, bl.a. for behandling av psykoselidelser og rusproblem. For første gang ligger det dermed til rette for systematisk implementering av musikkterapi her i Norge. Det vil ta sin tid, og neppe gå av seg selv, men gjør det uansett aktuelt å se på behovet for ordninger for utvikling og vedlikehold av profesjonskompetansen til musikkterapeutene. I denne artikkelen vil vi diskutere og argumentere for behovet for å etablere spesialistutdannelse for musikkterapeuter.
Bakgrunn
I Norge bruker en gjerne betegnelsene etterutdanning, videreutdanning og spesialistutdanning om noen av de mest aktuelle kompetansehevende tilbud. Etterutdanningskurs gir vedlikehold og oppdatering av kompetanse innenfor kandidatens eksisterende utdanningsnivå og stilling. Det dreier seg da om korte kurs uten eksamen. Videreutdanninger, derimot, gir ny formell kompetanse og har formelle ordninger for eksamen og vurdering. Videreutdanningstilbud gir studiepoeng og er særlig tatt i bruk av profesjoner der grunnutdanningene ligger på bachelornivå.
For musikkterapi, som nå er etablert med grunnutdanning på masternivå, er det derfor mest aktuelt å vurdere om utvikling av etterutdanningstilbud er en tilfredsstillende kompetansestrategi, eller om det også er behov for spesialistutdanning. En spesialistutdanning går over flere år og avsluttes vanligvis med et avgrenset, men selvstendig skriftlig arbeid. Kurs og etterutdanningskomponenter inngår på ulike vis i en slik utdanning, og veiledning av praksis er en svært sentral komponent. I større grad enn for etter- og videreutdanningstilbud, er det en forutsetning at spesialistutdanningstilbud blir etablert i nært samarbeid med myndigheter og tjenester. Dette for å sikre finansiering og tilrettelegging, samt sørge for at kandidatene får uttelling for gjennomført utdanning.
Mange assosierer spesialistutdanning med de ordninger som er etablert for tannleger, leger og psykologer, som alle er profesjoner med autorisasjon etter Helsepersonelloven. Musikkterapeutene har en utdanning som i omfang ligger nærmere disse profesjonene enn de som har bachelorgrad som utdanningskrav. Nå har imidlertid musikkterapeutene foreløpig ikke autorisasjon. Er det til hinder for at vi kan arbeide med å utvikle aktuelle spesialistutdanningstilbud? Neppe. Det er f.eks. etablert spesialistutdanning for pedagoger og sosionomer som ønsker å arbeide i psykisk helsevern for barn og unge, uten at dette er profesjoner med autorisasjon. Dessuten – og det er et viktig poeng – er ikke spesialistbetegnelsen øremerket helseprofesjonene. I 2018 begynte for eksempel en nasjonal pilotering av lærerspesialistutdannelse. Utdanningsdirektoratet beskriver formålet med den nye utdanningen slik: 1) Den skal bidra til at dyktige lærere opplever gode faglige utviklingsmuligheter og ønsker å fortsette å undervise. 2) Den skal også bidra til å styrke det kollektive profesjonsfellesskapet og utvikling av skolen som lærende organisasjon.[1]
Et slikt tiltak er altså etablert for å bygge karriereveier, slik at faglig motiverte profesjonsutøvere ikke forsvinner fra praksisfeltet, men får mulighet til å videreutvikle sin kompetanse. Disse vil da være pådrivere for faglig utviklingsarbeid på sine arbeidsplasser og får dermed en tydelig rolle i systemet, i tillegg til en reell lønnskompensasjon. Det å etablere karriereveier i praksisfeltet, slik at kompetanse kan bygges nær brukerne, oppfatter vi som en høyst reell tematikk for musikkterapeuter. Eksempelet med lærerspesialistutdanning understreker for øvrig at spørsmålet om spesialistutdanning i musikkterapi kan frigjøres fra spørsmålet om autorisasjon etter Helsepersonelloven.
Erfaringer med etterutdanningskurs i musikkterapi
Når musikkterapeutene skal vurdere og diskutere ordninger for utvikling og vedlikehold av profesjonskompetane, er ikke etterutdanning og spesialistutdanning kategorier som utelukker hverandre. I stor grad er dette først og fremst ulike format, fra korte til lange utdanningsløp. Dersom en skulle velge å utvikle spesialiseringsmuligheter for musikkterapeuter, vil det ikke utelukke at en også utvikler etterutdanninger. Disse kan da inngå som valgfrie komponenter i spesialiseringsløp, om ønskelig.
Det er derfor aktuelt å se nærere på de erfaringer NMH og UiB har med å tilby etterutdanningskurs. I denne sammenheng er det særlig relevant å bruke erfaringene fra Bergen som eksempel:
GAMUT søkte i 2014, 2015 og 2016 Helsedirektoratet om støtte til å gjennomføre etterutdanning i musikkterapi, psykisk helse og rus. Søknadene gav tilslag og etterutdanningskurs ble gjennomført fram til våren 2017, dels som enkeltstående kursdager, dels som sammenhengende forløp med 3 + 2 kursdager med noen måneders mellomrom. I det siste tilfellet arbeidet kandidatene med litteratur og oppgaver i perioden mellom samlingene.
Interessen for kursene var stort sett god, med opp i 27 deltakere fra hele landet på noen kurs, og nede i 10-12 deltakere på enkeltkurs av mer regional karakter. De ulike kursene har vært evaluert skriftlig, der kandidater dels har gitt vurderinger i fritekst, dels har rangert faglig utbytte, praktisk avvikling og samlet tilfredshet på en skala fra 1-6.
De kvantitative evalueringene viser at kandidatene i all hovedsak var fornøyde eller svært fornøyde med både faglig utbytte og avvikling. Tilbakemeldingene i fritekst spriker naturlig nok mer, ettersom kandidatene har forskjellig erfaringsbakgrunn og ulike forventninger og interesser. Mange framhever verdien av at kursene både inneholdt undervisning gjennomført av musikkterapeuter og av andre faggrupper som psykologer og leger. Noen ønsker seg flere praktiske foredrag og mer tid til diskusjon og refleksjon. Mange framhever også at de savner veiledning av praksis. Både skriftlig og muntlig kommer det dessuten fram at kortere etterutdanningstilbud lett får et noe fragmentert preg, der progresjonen kan oppleves som tilfeldig, samtidig som det blir lite rom for kontinuitet og fordypning.
Vi mener at etablering av et spesialistutdanningstilbud vil kunne bidra til å løse flere av disse problemene, da det vil ligge i selve utdanningen at et flerårig forløp med klar faglig progresjon kan sikres og at behovet for kontinuerlig praksisveiledning kan imøtekommes.
Hvorfor og hvor?
Utvikling og vedlikehold av profesjonskompetanse er en forutsetning for god og forsvarlig praksis. Etter som utdanningsnivået for musikkterapeutenes grunnutdanning er master, kan ikke vi se at videreutdanningstilbud ville være en naturlig hovedstrategi for utvikling og vedlikehold av profesjonskompetanse. Videre mener vi at etterutdanningstilbud har flere kvaliteter. Imidlertid har slike tilbud vesentlige mangler når det gjelder progresjon og kontinuitet, ikke minst i forhold til fordypning og refleksjon knyttet til veiledning av egen praksis. Dette – samt behovet for karriereveier som sikrer rammer for lønnskompensasjon og en tydelig yrkesrolle for de profesjonsutøvere som ønsker mer systematisk fagutvikling i praksisfeltet – tilsier at det er interessant å se nærmere på muligheten til å etablere spesialistutdanninger for musikkterapeuter.
Det vil være behov for spesialistutdanninger innen flere ulike områder, men i en liten profesjon som musikkterapi vil det være nødvendig å begynne ett sted og så bygge derifra. Vår vurdering er da at psykisk helse og rus er to områder som kan sees i sammenheng og danne basis for pilotering av spesialistutdanning i musikkterapi. De nasjonale faglige retningslinjer er tydeligst i sine anbefalinger av musikkterapi nettopp når det gjelder psykisk helse og rus. Dette er også områder der vekst i antall musikkterapistillinger er betydelig, samtidig som yrkesrollen er uferdig. Dette innebærer at det er behov for å støtte utviklingsprosessene med kompetanse- og statushevende tiltak.
Kompetansekrav for helsevesenet er bl.a. regulert av følgende lover: Lov om spesialisthelsetjenesten (LOV-1999-07-02-61), Lov om helsepersonell (LOV-1999-07-02-64), Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (LOV-2011-06-24-30), og Lov om folkehelse (LOV-2011-06-24-29). Kommunene har ansvar for at alle ansatte i egen og privat virksomhet innen helse og omsorg har den nødvendige kompetanse. De har også ansvar for å medvirke til undervisning og opplæring av helsepersonell, inklusivt etter- og videreutdanning (Helse- og omsorgstjenesteloven, § 8-1 og 8-2). Forsvarlighet i praksis er et sentralt stikkord (samme lov, § 4-1). Helseforetakene har tilsvarende et ansvar for at behovet for undervisning og opplæring av helsefaglige studenter og spesialister dekkes innenfor foretaket (Spesialisthelsetjenesteloven, § 3-5) og at ansatt helsepersonell gis den opplæring og utdanning som er påkrevd for at den enkelte skal kunne utføre sitt arbeid forsvarlig (samme lov, § 3-10).
Grovskisse av en mulig musikkterapispesialistutdanning i psykisk helse og rus
Eksisterende spesialistutdanninger for helseprofesjoner i Norge er svært ulike, både når det gjelder innhold, organisering, finansiering og ansvarsforhold. Dette er en situasjon som gir mulighet til å utforme spesialistutdanninger tilpasset musikkterapiprofesjonens egne behov og forutsetninger.
Mål
Et hovedmål med spesialistutdanningstilbud for musikkterapeuter må være å sikre kvalitet i utvikling av musikkterapeutisk praksis innen spesialisthelsetjenesten og kommunale tjenester, slik at samfunnet og brukerne får tilgang til kompetanse som kan sikre at nasjonale retningslinjer blir omsatt i musikkterapitilbud som fremmer helse, medvirkning, livskvalitet, og samfunnsdeltaking.
Innhold
Når spesialistutdanningstilbud skal bidra til å sikre kvalitet og identitet på musikkterapitjenester, vil det være naturlig å bygge videre på fagets tradisjon for å kombinere en forskingsinformert praksis med bruker- og ressursorientering, tverrfaglig samarbeid og samhandling. Videre vil det være naturlig å gjøre veiledning av kandidatenes egen praksis til en helt sentral del av musikkterapeutenes spesialistutdanningstilbud.
Vi foreslår at utdanningsløpet i en spesialistutdanning i musikkterapi kan deles i en fellesdel, en fordypningsdel og en fri del (med valg blant aktuelle etterutdanningskurs). Avsluttende prøve kan være et skriftlig arbeid, i ulike sjangre.
Organisering/faglig tilknytning
Spesialistutdanninger kan etableres som heltidstilbud. Det mest vanlige er imidlertid deltidskurs og veiledning over flere år, mens kandidatene er ansatt i fagstillinger i tjenestene. For musikkterapifaget vil det siste være mest aktuelt, både med tanke på rekruttering og finansiering og med tanke på en faglig profil som sikrer praksisnærhet og brukerorientering.
Vanligvis varer spesialistutdanninger mellom 3 og 5 år (altså på deltid). Hvor lange forløp som er ønskelige for musikkterapifaget, er blant de tema som må diskuteres. Både økonomi, omfang av faglig innhold og behovet for kontinuitet i veiledning av praksis, vil her spille inn.
Opptakskrav
Kandidater må ha en godkjent utdanning i musikkterapi. Det må da vurderes nærmere om det er ønskelig eller nødvendig å stille krav om masterutdanning eller om også den tidligere toårige videreutdanninga kan godkjennes som grunnlag. Det bør også være et krav om at kandidaten er i stilling i relevante tjenester gjennom utdanningsløpet, for eksempel minimum 50 % stilling som praktiserende musikkterapeut. En kunne også vurdert et krav om at kandidater skal ha noe praksiserfaring før opptak, men det er neppe tjenlig. Et sannsynlig scenarium for norsk musikkterapi i årene framover er at mange nyutdannede musikkterapeuter vil bli ansatt hos arbeidsgivere som tidligere aldri har tilbudt musikkterapitjenester. Da er det liten grunn til å vente med å tilby skolering, men tvert imot viktig å komme i gang med veiledning og faglig utvikling snarest mulig.
Ansvar og rollefordeling
Internasjonalt står universitetene og/eller profesjonsforeningene ofte sentralt i utvikling av spesialistutdanningstilbud. I Norge representerer tannlegene og psykologene to «ytterpunkt» i så måte, der tannlegene har lagt sine spesialistutdanninger til de aktuelle universitet, mens Norsk psykologforening er ansvarlig for psykologenes spesialistutdanning. Også helseforetakene kan ha medansvar for spesialistutdanning, ikke minst i legenes tilfelle, der Helsedirektoratet også er sterkt involvert.
For musikkterapiprofesjonen vurderer vi det som tjenlig at utdanningsinstitusjonene (i samarbeid med tjenestene) tar ansvar for aktuelle studietilbud på spesialistnivå, dels fordi modeller der fagforeningene får kontroll over etter- og spesialistutdanninger er under press nasjonalt, dels fordi vi mener det vil være i tråd med den rollefordelinga som er avtalt for firepartsamarbeidet mellom UiB (Universitetet i Bergen), NMH (Norges musikkhøgskole), MFO (Musikernes Fellesorganisasjon) og NFMT (Norsk forening for musikkterapi).
Finansiering
Noen profesjoner får omfattende overføringer fra Helsedirektoratet til sine spesialistutdanningstilbud, mens det også er vanlig at arbeidsgivere betaler for aktuelle kurs- og veiledningskomponenter. Dette fordrer at kandidatene har sin ansettelse i tjenestene og tilfører en kompetanse disse har bruk for.
Aktuelt innhold i en spesialisering innen psykisk helse og rus
Muligheter for spesialisering kan og bør etter vår vurdering brukes til å videreutvikle den faglige tradisjonen som norske musikkterapeuter arbeider i. Vi argumenterer altså for å prioritere relasjons-, bruker- og deltakingsorientert praksis innen psykisk helse og rustjenester. Dette vil være i samsvar med recovery-tradisjonen som er vektlagt i de nasjonale faglige retningslinjer som anbefaler musikkterapi innen psykose- og rusbehandling.
Målet om å bygge videre på fagets tradisjon for bruker- og ressursorientering, tverrfaglig samarbeid og samhandling, kan for eksempel utkrystalliseres i følgende innhold:
Veiledning
Det vil være naturlig å gjøre veiledning av kandidatenes egen praksis til en sentral del av musikkterapeutenes spesialistutdanning, for å styrke kandidatenes refleksivitet og prosessforståelse. Slik veiledning bør begynne tidlig i utdanningsforløpet, der det foreslås at minst 50 % av dette må være veiledning fra musikkterapeut, mens resten kan være veiledning fra annen relevant profesjonsgruppe. Veiledning i gruppe, inklusivt grupper med tverrfaglige innslag, bør kunne godkjennes, dersom opplegget tydelig åpner for refleksjoner over musikkterapeutiske problemstillinger. I en oppbyggingsfase, der det sannsynligvis er mangel på musikkterapeuter med veiledningskompetanse i Norge, vil det være relevant å trekke inn også internasjonale veiledere.
Kurs
Faglig nivå på aktuelle kurstilbud må ligge over nivået på masterstudiet. Det må videre både legges vekt på fagspesifikke emner og tverrfaglige og brukerorienterte dimensjoner. Den følgende progresjon og de innholdselementer som beskrives her, må bare forstås som et foreløpig utgangspunkt for videre diskusjon og utredning. Vi ser for oss i minst tre aktuelle komponenter:
1) Fellesdel
· Lovverk, retningslinjer og faglige veileder
· Yrkesrolle, profesjon og samfunn
· Etikk; Veiledning og rådgiving
2) Fordypningsdel i brukerorientert praksis innen psykisk helse og rus
· Recovery-perspektiv på ressurs- og samfunnsorientert musikkterapipraksis
· Musikkterapi som del av medikamentfri behandling
· Samvalg, brukermedvirkning og brukerstyring
· Delegert og samarbeidsorientert faglig ansvar
· Utredning, kartlegging, evaluering og dokumentasjon
· Terapiprosess og terapeutiske endringsmekanismer
· Oppfølging, tverrfaglig og tverretatlig samarbeid.
3) Fri del
· Selvvalgte kurs
· Skriftlig arbeid over eget valgt tema
Vedlikeholdskrav
Dersom en får etablert en spesialistutdanning, vil det – innenfor rammen av firepartsamarbeidet – også være rimelig å etablere en ordning med krav til jevnlig vedlikehold av kompetanse. Her kan vi hente impulser fra land der musikkterapiprofesjonen alt har etablert slike ordninger. Noen elementer som kunne godkjennes som vedlikehold etter spesialisering kunne for eksempel være:
· Egenterapi, mottatt veiledning, og deltaking i grupper med kollegabasert veiledning
· Deltaking og presentasjon på regionale, nasjonale og internasjonale konferanser
· Etter- og videreutdanningskurs
· Forskeropplæring
· Publisering
· Undervisning og veiledning av masterstudenter i musikkterapi.
Kravenes omfang samt prosedyrer for godkjenning av vedlikeholdsaktivitet må vurderes nærmere, der en må se på hva som best fremmer profesjonalitet, fag- og tjenesteutvikling.
Vurderinger
Faglige muligheter
Spesialistutdanning vil kunne bidra til å styrke og fornye profesjonens faglige identitet, der musikkterapiens vektlegging av brukerperspektiv og kontekstuelle perspektiv kan videreutvikles i relasjon til de nye krav som musikkterapeutene møter når de blir stadig mer integrert i helsevesenet. Det vil forplikte arbeidsgivere til å legge til rette for musikkterapeuters kompetanseutvikling og vil bidra til å løse noen av de utfordringer profesjonen i dag har når det gjelder veiledning av praksis. Det vil styrke profesjonen lønnsmessig, noe som er av betydning bl.a. for rekruttering til utdanninga. Det vil også gi tydelige signaler om musikkterapeutenes profesjonalitet.
Spesialistutdanning vil også bidra til å styrke og konsolidere fagmiljøene ved NMH og UiB, bl.a. ved å tilføre eksternfinansiert aktivitet. Dette kan være betydningsfullt for et lite universitetsfag med stor faglig bredde.
Kritiske vurderinger
Dersom en ikke er bevisst på utforming av innholdet i en spesialistutdanning, kan et slikt tilbud drive profesjonen i en retning som i større grad fremmer en ekspertrolle enn det som er tilfelle i dag. Etablering av en spesialistutdanning vil kunne skape forskjeller mellom musikkterapeutiske yrkesutøvere, også lønnsmessig. Det kan også øke presset på vedlikehold og utvikling av kompetanse for musikkterapeuter i praksis, noe som kan oppleves særlig krevende i et relativt lite fagmiljø.
Sluttkommentarer
I det videre arbeidet med en eventuell spesialisering, må de kritiske vurderinger som skisseres over selvsagt tas med i de videre betraktninger. Vi vil gi følgende innspill til den videre diskusjon:
· Det er viktig å skille mellom ekspertise og ekspertrolle. Det er ikke nødvendigvis gitt at faglig fordypning endrer yrkesrollen i negativ retning. Det er mulig å tenke seg at det gir faglig tyngde og trygghet til å videreutvikle og praktisere de verdier som kjennetegner profesjonen i Norge i dag.
· Samtidig som likhet er en viktig verdi, er ikke absolutt alle forskjeller urettferdige. Vi mener at det er viktig å etablere karriereveier for musikkterapeuter i tjenestene, slik det alt er etablert i høgskole- og universitetssystemet, for å unngå at profesjonsutøvere med motivasjon for fagutvikling drives ut av praksisfeltet og over i andre virksomhetsområder i samfunnet.
· Kunnskap endres og rammene for praksis utfordres raskere enn noen gang før, slik at musikkterapeutene uansett vil oppleve et økt press om vedlikehold og utvikling av profesjonskompetanse. Da er det etter vår vurdering viktig å ta regi og utvikle tilbud som springer ut av fagets egne verdier og tradisjoner.
· Dersom profesjonen velger og får mulighet til å pilotere en spesialisering innen psykisk helse og rus, blir det viktig å evaluere de erfaringene som gjøres og vurdere om og eventuelt når tilsvarende tilbud skal utvikles innenfor andre praksisområder.
Vi mener at internasjonale utviklingstendenser i musikkterapifaget, samt den nye situasjonen norsk musikkterapi befinner seg i etter at Helsedirektoratet siden 2013 har innarbeidet anbefalinger av musikkterapi i flere nasjonale faglige retningslinjer, tilsier at spørsmålet om utvikling og vedlikehold av profesjonskompetanse må vies oppmerksomhet i norsk musikkterapi i de kommende år. Basert på evalueringer og vurderinger gjort rundt dagens etterutdanninger, mener vi at spørsmålet om spesialistutdanning må vurderes.
