Keynote

Vi vil gjennomføre tre keynotes på konferansen.

Karette Stensæth, professor, leder av CREMAH - Centre for Research in Music and Health, ved Norges Musikkhøgskole

Tusen takk til NFMT, til Claire Ghetti og den vitskaplege komiteen for invitasjonen til å halde Keynote på den norske konferansen i musikkterapi i Fredrikstad, sommaren 2020.  Dette er ei oppgåve eg blei glad for å få. Eg gler meg  allereie til konferansen, ikkje minst pga av det spennande temavalet: "Finns det ein rød tråd i norsk musikkterapi?"

I min presentasjon vil eg prøve å personifisere “norsk musikkterapi”. Namnet er førebels HEN. Eg spør: Kven er denne personen? Kva slags kropp, kjønn, alder, familie, vener og kultur kan Hen høyre heime i? Kva er interessene, og korleis relaterer Hen til seg sjølv og andre rundt seg og til politiske strømningar? Er Hen inkluderande? Finn Hen seg til rette i den oppjaga og fragmenterte tida vi lever i med suggererande sosiale medie, ungdomsdyrking og reality-TV,  – med e-postoverflod, konkurransetvang og grensesprengande teknologi? Korleis står det til med helsa, eig.? Er Hen utbrent og isolert eller er Hen tvert om revitalisert og i ferd med å få mange nye og spennande vener? 

—

Prof. Dr. Karsten Specht, Universitetet i Bergen, Institutt for Biologisk og Medisinsk Psykologi/Bergen fMRI-Gruppe & UiT Norges Arktiske Universitet, Institutt for lærerutdanning og pedagogikk

Hjernen er stadig i forandring – over hele livsløpet. Studier med funksjonell hjerneavbilding gir et stadig dypere innblikk i hvordan hjernen prosesserer informasjon fra omverden, responderer til spesifikke stimuleringer eller tilpasser seg til nye utfordringer. Musikk har vist seg å være en veldig kraftig stimulus som aktiverer forskjellige deler av hjernen ved å forme ett distribuert nettverk hvor hver hjerneregion prosesserer forskjellige aspekter av et musikalsk stimulus. Det har også vist seg at musikk er i stand til å generere små og store forandringer i koblinger mellom nevroner innen og mellom hjerneregioner – en effekt som kalles nevroplastisitet, og som er en sentral prosess i mange rehabiliteringstiltak. 

I mitt foredrag skal jeg, fra et nevrovitenskapelig perspektiv, oppsummere hva vi vet om musikk og hjernen, hvordan musikk prosesseres av den friske hjernen, og hvordan musikk kan hjelpe pasienter med nevrologiske sykdommer. 

—

Randi Rolvsjord, professor, instituttleder på Griegakademiet – Institutt for musikk, Universitetet i Bergen

Musikkterapiens (u)utholdelige enkelhet

«Hvis man spiller med musikkterapeuten, da er man liksom ikke lenger musikkterapeut og pasient føler jeg, da er man bare to stykker som spiller musikk. […].»

Sitatet over er et utdrag fra en samtale med personer som hadde erfaring med å ha musikkterapi som en del av sitt behandlingstilbud i psykisk helseomsorg. Personen som snakker peker på det som skjer i musikkterapien i all sin enkelthet. Det handler om musikk, og det handler om mennesker som spiller sammen.  Lignende formuleringer om hvordan musikkterapien er opplevd har preget funn i mange kvalitative studier om hvordan musikkterapi oppleves av brukere. I dette foredraget vil jeg løfte fram verdien av denne enkle erfaringen at vi «bare spiller sammen». Jeg ønsker å peke på dette i lys av den norske tradisjonen for ressursorientert praksis, og samtidig peke på noen dilemma jeg ser i lys av utviklingen i norsk musikkterapi.

Med grunnlag i godt gjennomført forskning, blant annet RCT-er og meta-analyser har musikkterapien fått mer anerkjennelse og faglig tyngde innen psykisk helse så vel som i andre deler av helsesektoren.  De siste årene har vi sett en utvikling i musikkterapien, der musikkterapi i større grad enn tidligere er en integrert del av behandlingstilbudet. Musikkterapien som profesjon har beveget seg nærmere en identitet som helseprofesjon. Dette representerer potensialer for at musikkterapien kan nå flere mennesker og bidra til å fremme helse for flere mennesker. De medisinsk orientert diskursene i helsesektoren skaper imidlertid forventninger til musikkterapeutisk praksis, til musikkterapiens effekt, og til musikkterapeutens ekspertise. Forventninger om at musikkterapi skal være «noe mer». Med dette kritiske utgangspunktet vil foredraget stille spørsmål om vi kan risikere å miste denne verdien i det enkle «musikkterapi er bare at vi spiller sammen»