Musikkterapi er musikkterapi er musikkterapi er...

Professor Gro Trondalen, CREMAH, Norges musikkhøgskole

Dette er en skriftlig versjon av åpningsforedraget ved Den femte norske konferansen i musikkterapi på Fana Folkehøgskole den 7. juni 2018. Sammen med professor Brynjulf Stige fra Universitetet i Bergen, presenterer jeg tanker om musikkterapi før, nå og i en mulig fremtid.

Musikkterapi er parallelle og forskjellige historier

Jeg har kalt dette åpningsforedraget «Musikkterapi er musikkterapi er musikkterapi er ...». Tittelen henspiller på diktlinjen: «Rose is a rose is a rose», som er hentet fra diktet Sacred Emily, av Gertrud Stein.[1] I diktet var den første Rose et kvinnenavn. Senere parafraserteStein setningen til, “A rose is a rose is a rose”, oftest fortolket som “things are what they are”. Musikkterapi er historier i historier i historier. Musikkterapi er parallelle historier – og musikkterapi er forskjelligehistorier.

Takk for invitasjonen fra programkomiteen til å presentere noen tanker om musikkterapi, fra mitt ståsted – på denne konferansen som skuer bakover, ser på nåtid, og «leker» med fremtiden. I denne sammenheng betyr det et fokusert blikk, som er knyttet til min historie og mine refleksjoner. Slik sett er det er fint og meningsfylt å få gjøre det sammen med professor Brynjulf Stige, Universitetet i Bergen – sammen med hans blikk. Takk til Brynjulf for godt samarbeid gjennom mange år. I dette arbeidet har langsiktig tenkning, samarbeid, og evnen til å handle meget raskt (til alle døgnets tider), vært gode og avgjørende kjennetegn på samarbeidet.

I programomtalen av denne åpningskvelden på konferansen har jeg lest at vi skal se 40 år bakover gjennom arv og tradisjon, og 40 år framover mot de muligheter og utfordringer som venter oss. Jeg vil begynne med å se 40 år tilbake. På den tiden ante jeg ikke at det var noe som het musikkterapi. Jeg hørte om musikkterapi første gang for nesten 30 år siden. Det var på et kurs i Integrative terapi med Hilarion Petzold som lærer. Da var jeg altså nesten 30 år. Jeg har følgelig levd omtrent en generasjon uten musikkterapi. Men det er en annen historie.

Tom Næss, Unni Tanum Johns og Even Ruud under EMTC i Oslo, 2013

I 1985 flyttet jeg 150 mil sørover for å begynne på musikkterapistudiet i Oslo, og livet skiftet retning. På studiet lærte jeg utrolig mye sammen med Kristin Røneid, Rudy Garred, Karette Stensæth og Grete Skarpeid som medstudenter. Hovedlærere som Unni Tanum Johns[2], Tom Næss og Even Ruud[3] var viktige inspiratorer for utvikling innen metodikk, improvisasjon og teori.

Praksislærere som Inger Skogstad Aamo og Rita Strand Frisk med sin stadige entusiasme for musikkterapi i praksis, gjorde stort inntrykk. I 1990 inviterte Tom meg til å bli praksislærer ved musikkterapistudiet. Jeg kan takke Rita for at jeg kom til Østlandets musikkonservatorium som lærer i 1991. Hun skulle ha barselpermisjon, og foreslo at jeg vikarierte for henne i faget «metodikk». Året etter gikk Bente Almås ut i studiepermisjon, og jeg fikk spørsmål om å lede musikkterapiutdanningen i hennes sted. Det var aktive og spennende år, som også gav rom for flere studieturer til for eksempel Helen Odell-Miller, Amelia Oldfield og Mary Priestley i England.

Akademisering og internasjonalisering

Den begynnende akademiseringen og tydelige internasjonaliseringen av musikkterapi kom i gang nettopp på 1990-tallet. I 1993 inviterte Aalborg universitet til et 3-årig nettverkssamarbeid i forskning på Gamle Vrå Slot i Danmark – ofte kalt NorFa nettverket. Deltakere kom fra de nordiske landene i tillegg til England og Tyskland. Gjesteforelesere som David Aldridge, Kenneth Bruscia, Colwyn Trevarthen og Daniel Stern betydde mye for forsknings- og teoriforståelsen til mange av oss (Pedersen & Mahns, 1996).

For meg åpnet musikkterapi seg som en internasjonal bølge gjennom disse årene. NorFa nettverket ble en helt avgjørende inspirasjon for mitt forhold til musikkterapi som profesjon og disiplin (Trondalen, 2017b). Til Gamle Vrå Slot kom også Tony Wigram og Lars Ole Bonde. Sistnevnte ble viktig for utviklingen av CREMAH, gjennom sin professor II stilling ved Norges musikkhøgskole gjennom 10 år.

David Aldridge initierte og bygget på denne tiden opp en database innen musikkterapi. Sammen med Aldridge (Witten/Herdecke Universität), Inge Nygaard Pedersen og Lars Ole Bonde (begge Aalborg universitet), var jeg med på å arbeide for at en End Note-database skulle bli så tilgjengelig som mulig. Music Therapy Today med Aldridge i spissen, sprang ut av ønsket om å dele kunnskap gratis. Videoer, databaser med litteratur og et online tidsskrift, ble gjort tilgjengelig ikke minst gjennom Jürg Fächner sitt utrettelige arbeid med digitalisering av tekst og bilde (1996-2004, CD I-V) (Trolldalen, 1994). Det nordiske samarbeidet vokste seg sterk i disse årene.

Parallelt med NorFA-nettverket initierte Even Ruud, som leder av Institutt for musikk og teater et samarbeid mellom Universitetet i Oslo/Norgesnettverket og Østlandets musikkonservatorium (ØMK). Jeg var leder for musikkterapistudiet på den tiden, og ble engasjert på det faglig-administrative plan. Det ble opprettet hovedfag i musikkvitenskap i 1994, med innretning musikkterapi. Dette hovedfaget gikk på deltid over 4 år, og musikkterapeutene gjennomførte utdanningen ved siden av jobb. Det ble mye pizza til middag i den tiden for mange av oss. I en periode etter 1994 har nærmere tyve musikkterapeuter tatt hovedfag i musikkterapi. Mange internasjonale forskere kom til Norge og underviste på hovedfaget, for eksempel David Aldridge, Kenneth Bruscia, Carolyn Kenny, Colwyn Trevarthen, Carol Robbins, Clive Robbins, og Björn Wrangsjö. Musikkterapi fikk stadig tydeligere teoretisk og forskningsmessig tyngde (Ruud, 1999). Som en del av dette hovedfaget, ble det første kurs i Guided Imagery and Music (GIM, trinn 1) arrangert i Oslo i 1995 med amerikanske Lisa Summer som leder. Etter kurset på trinn 1 fikk vi ikke lov å gjøre individuelle timer, men gruppearbeid med korte musikkreiser var helt i orden. Flere av oss inkluderte en slik reseptiv tilnærmingen i vår musikkterapeutiske praksis etter dette, og fortsatte med GIM-utdanningen på et senere tidspunkt.

Første kull Guided Imagery and Music, trinn 1 med Lisa Summer, 1995.

Dette var også en tid der stadig fler drog på internasjonale konferanser. På Europeisk konferanse i Aalborg i 1995 var det flere norske som deltok (Pedersen & Bonde, 1995). Det gjorde også Trygve Aasgaard, som for øvrig fremdeles er eneste professor i Musikk og helse her i landet.

I 1997 ble den Første norske konferanse i musikkterapi gjennomført på Olavsgaard (NFMT, 1997). Forelesere som Clive Robbins og Tony Wigram inspirerte på alle vis. Wigram har med sin faglige og inkluderende lederstil vært sentral for å utvikle PhD programmet ved Aalborg universitet sammen Inge Nygaard Pedersen og Lars Ole Bonde. Flere norske har fått sin doktorgrad ved dette internasjonale programmet i musikkterapi.

Tony Wigram var også en av pådriverne for etablering av Europeisk musikkterapikomite (EMTC). Brynjulf Stige var Norges første representant, før jeg overtok (Trolldalen, 1998). Videre har Kjerstin Erdal, og Ingeborg Nebelung stilt opp for Norge i komitéen.

Inn i et nytt årtusen

Høsten1998 fikk Norges musikkhøgskole (NMH) tilsagn om å starte forskerutdanning og rett til å tildele doktorgrad, og som første stipendiat i musikkterapi ved NMH ble jeg tilsatt i 1999. Siden er det blitt nærmere et 20-talls norske doktorer fra UiO, Aalborg, UiB og NMH. Samme år, i 1999, startet den første utdanningen i Guided Imagery and Music med norsk/dansk språk og flere norske deltakere. De to første Fellow of Association of Music and Imagery (FAMI) ble godkjent i 2005 (Trondalen & Oveland, 2008). Konferansene øker i antall. The European Music Therapy Conference i Finland i 2004 var den første konferansen som hadde flere kvinnelige hovedforedragsholdere enn menn, i Europeisk sammenheng.

Årsenheten «Musikk og helse» ble etablert i 2004. Denne årsenheten kan tas enten som en del av en fri bachelor, som gir grunnlag for opptak til 2-årig masterprogram, eller som en frittstående enhet. I 2005 ble master i musikkterapi formelt godkjent. Utdanningen på Sandane flyttet til Universitetet i Bergen i 2006, og Universitetet i Bergen etablerte en 5-årig integrert master i musikkterapi i 2010 (jf. Brynjulf sitt åpningsforedrag; Trondalen, Rolvsjord, & Stige, 2010).

CREMAH 2008-2018 med Karette Stensæth, Even Ruud, Tone Sæter Kvamme, Lars Ole Bonde, Marie Strand Skånland, Hans Petter Solli, Felicity Baker og Gro Trondalen

Idéen om Senter for musikk og helse oppstod en sen oktoberkveld i 2006. Enda gikk det nesten 2 år før Senter for musikk og helse ble etablert i 2008. I dag er forkortelsen blitt til CREMAH (Centre for Research in Music and Health), som på norsk blir Senter for forskning i musikk og helse. En særlig takk til samarbeidspartnere i disse årene: Karette Stensæth, Lars Ole Bonde, Even Ruud, Marie Strand Skånland, Tone Sæter Kvamme, Hans Petter Solli og nå siste skudd på stammen Felicity Baker, fra Melbourne University i Australia.

Både Facebook og Skriftsserien fra CREMAH som begge ble etablert ved opprettelsen, er blitt viktige, ikke minst for spredning av norske nyheter og tekster om musikkterapi. Mange har fått mulighet til å publisere sine masteroppgaver nettopp gjennom Skriftserien. Fra høsten 2018 erstattes Skriftserien av Journal of Music, Health and Wellbeing – et online tidsskrift.

I August 2013 arrangerte Norsk forening for musikkterapi European Music Therapy Conference sammen med European Music Therapy Confederation. Rundt 450 deltakere deltok på et kreativt og vellykket arrangement lokalisert til NMH.

Inn i det nye årtusen øker det internasjonale samarbeidet. Ikke minst gjennom det formelle forskningssamarbeid som er etablert gjennom en gjensidighetsavtale i Consortiet av 8 universitet med PhD program fra USA, Australia og Europa.

View fullsize

International Consortium i musikkterapi. Jylland 2016. 

Fortid & nåtid

Mange har dratt lasset gjennom disse 40 årene. Noen av dem som har hatt/har faste prosentstillinger gjennom mange år ved musikkterapistudiet ved NMH er: Tom Næss, Unni Tanum Johns, Rita Strand Frisk, Bente Almås, Karette Stensæth, Even Ruud, Tone Sæter Kvamme, Trygve Aasgaard, Ruth Eckhoff, Hans Petter Solli, Arne Husjord, Are Brean og Hans Borchegrevink, samt undertegnede – i tillegg til alle praksislærerne ca. 35 i tallet. For noen spennende utviklingsår!

Mye har skjedd– og skjer –  i norsk musikkterapi. Musikkterapi er per dags dato inne i 7 nasjonale retningslinjer, riktignok med ulik evidens og underlagsdokumentasjon. Men utviklingen går absolutt i riktig retning. Et strategisk notat fra NFMT 2007 viser initiativ til fagpolitisk samarbeid mellom NMH, UIO og NFMT. Det er imidlertid først for tre år siden (i 2015) at det formelt etablerte samarbeidet mellom MFO, NFMT, UiB og NMH ble virkelighet. I 2017 ble et samarbeidsutvalg for utdanningene i musikkterapi med lærere fra begge studiesteder, formelt etablert. I begge disse utvalgene har viktige spørsmål blant annet vært utdanningskapasitet, spesialisering, autorisasjon, veilederutdanning og videre- og etterutdanning. Det er musikkterapinettverkenes tid der blant annet Barnevern, Rus, Eldrehelse og Folkehelse har etablert nasjonale/nordiske fora der musikkterapeuter og fagpersoner innen feltet arbeider aktivt for musikkterapi. NFMT har opprettet Fagstrategiske utvalg innen mange sektorer. Stadig fler blir engasjert, akkurat slik det skal være i et fagfelt i utvikling – og for utvikling.

Noen tanker om fremtid

I fjor sommer, juli 2017, var verdenskonferansen i musikkterapi lagt til Tsukuba i Japan. Midt i en av parkene der fant jeg en sokkel med tittelen «Pedestal for the future». Gjennom tekst på japansk og engelsk ble vi oppfordret til å gi skulpturen liv ved å tre inn i skulpturen. Vi ble oppfordret til å ta tid til å forestille oss fremtiden – en fremtid vi selv er med på å påvirke. Jeg tok oppfordringen på alvor i Japan – og gjør det samme nå.

Musikkterapifeltet endrer seg hele tiden. Hvordan forholder vioss til å leve i – og være i konstant endring - uten å miste det vi mener er kjerneverdier i norsk musikkterapi? I 1993 synliggjorde Cheryl Dileo Maranto 14 ulike skoler i USA alene (Maranto, 1993). Verdenskonferansen i musikkterapi i Washington i 1999 bød på en spennende diskusjon om de fem modellene i musikkterapi: Nordoff-Robbins, Analytisk, Guided Imagery and Music, Benenson og Behavioral Music Therapy, med de fleste grunnleggerne til stede (Wheeler, 2012). I dag er musikkterapi atskillig mer mangfoldig, dog uten å ha glemt sine røtter. Kenneth Aigen foreslo i sin bok om Music Therapy Theory. Current issues and concepts at vi fremdeles har 5 kjernemodeller som stadig utvikler seg, men legger til 14 orienteringer (siden 1982) innenfor musikkterapifeltet (Aigen, 2014). Lars Ole Bonde responderer positivt på bokens intensjon gjennom et essay i Nordic Journal of Music Therapy, samtidig som han problematiserer om boken tilbyr the current state of music therapy theory? (Bonde, 2015). Musikkterapiteori er også stadig i endring.

Hvor står så norsk musikkterapi? Er det noe som kan sies å være norsk musikkterapi sitt DNA? Jeg forslo på The Nordic Student Conference in Music Therapy i Oslo i 2017 å tenke kjerneverdier som grunnstamme – et fingeravtrykk – et DNA.[4] Det er mulig dette kan være enda viktigere enn å «låse» norsk musikkterapi til bestemte teorier, i en tid der også teorier utvikler seg raskt. Jeg foreslår at norsk musikkterapi sine kjerneverdier er (Trondalen, 2017a):

•      Det kommuniserende menneske; medfødt musikalitet

•      Improvisasjon

•      Brukerinvolvering

•      Fokus på ressurser

•      Kontekstsensitiv

•      Relasjon

•      Musikk som felt og agent for kommunikasjon 

Musikkterapi som praksis er i utvikling, det samme er teoriene vi bruker for å utforske og forstå mer av musikkterapeutiske prosesser. Samtidig vil jeg holde fast i disse grunnverdier som jeg mener preger den norske forståelsen av musikkterapi.

Vi lever i et digitalisert samfunn. For 15 år siden skrev Finn Skårderud (2003)artikkelen Sh@me in Cyberspace. Relationship without faces. Hvor er vi som musikkterapiprofesjon i e-samfunnet? Her er det ingen enkle og raske svar. Men at vi stadig må være innovative for å promotere og informere om musikkterapi i e-samfunnet, det er jeg sikker på.

«Forskningsmøte mellom musikk og medisin», sier avisartikkelen, kun datert for noen dager siden (Flydal, 23.6.2018). Teksten forteller at forskningsprosjektet RITMO har fått 150 mill. i disse dager fra Norges Forskningsråd. Forskningssentrene våre, GAMUT og CREMAH, bruker mye av sin tid til å skrive forskningssøknader for å få eksterne midler til å utvikle musikkterapifeltet via randomiserte kontrollerte studier til mer fortellende dokumentasjonsformer. Spennende og ny kunnskap utvikles. Det meste kan måles og veies i dag – men målingene sier ofte lite eller ingenting om subjektetsopplevelse. Jeg mener det er mennesket som helet tiden må stå i sentrum for vår forskning, ikke minst i en tid der «mennesket møter maskin». Et inspirerende eksempel på en human teknologi møtte jeg på et besøk ved Centre for Cypbernics i teknologibyen Tsukuba i Japan. Dette høyteknologiske forskningssenteret skaper nye former for menneskelig rehabilitering (Human-assisted technology, for eksempel «robot-suit») gjennom grensesprengende og menneskelig funksjonsrettet teknologi. Et inspirerende møte som frister til gjentakelse.

I en tid med store endringer mener jeg at tverrfaglighet er viktigere enn noensinne. Gjennom hele mitt liv har jeg hentet inspirasjon gjennom å kople kunnskap fra ulike felt. Dette gjelder også som musikkterapeut og forsker. Jeg er særlig opptatt av tilstøtende kunstfelt som arkitektur, skulptur, bilde, og kanskje aller mest design. Nedenstående stikkord fra design-feltet inspirerer og utfordrer meg i min overordnede filosofiske tenkning rundt musikkterapi, samt utvikling av praksis, teori og forskning.

En av dem jeg synes det har vært – og er – interessant å lytte til er Dean Li Edelkoort (NY), en hollandsk trendforsker og designer. Hun regnes som en av de 25 mest anerkjente «lesere» av trender. Jeg møtte hennes tanker for mange år tilbake. I et foredrag fra 2017 peker Edelkoort blant annet på betydningen av mangfold og variasjon i stedet for likhet og en ren individuell tilnærming til et felt. Hun mener det har en egen kvalitet å bryne ideer mot hverandre, fremfor å dyrke en individbasert fremtid. Videre peker Edelkoort på kraften som ligger i tilgjengelig og åpen informasjon, samtidig som vi må jobbe med å kombinere «High tech & slow craft». For meg handler dette siste punktet om å fremme en human teknologi i møte med en stadig sterkere digitalisering og fremmedgjøring i samfunnet.

En annen interessant designer er professor Suzi Vaughan ved Queensland University, som i foredrag i 2015 oppfordrer oss til å bruke vår intuitive forestillingsevne hver dag. Hun oppfordrer til nysgjerrighet og en særlig oppmerksomhet i forhold til de mønstre vi omgir oss med i det daglige. Mønstre tenker jeg her handler om både overordnede paradigmer i møte med samfunn, forskningsmønstre, teori- og praksisutvikling. Vaughan oppfordrer til et mangfold av idéer, samtidig som hun anbefaler å ikke forelske seg i disse: i forelskelsen forsvinner de lange linjene. Til slutt i foredraget oppfordrer hun til å dele idéer, mens hver og en av oss tar ansvar for å være en som bidrar inn i og påvirker virkeligheten vår. Det vil si, alle kan og må bidra for å skape en bærekraftig fremtid. Også for musikkterapi!

Vi skaper fremtiden sammen

Musikkterapi har en fremtid. Reisen inn i fremtiden må vi skape i fellesskap. Vi må fortsette å diskutere spesialisering, veiledningsutdanning, autorisasjon, utdanning og studieplasser, teorier og metode, vår flerfoldige profesjonsoppfatning... Alt dette i møte med omskiftelige paradigmer og tenkesett som til enhver tid skaper mønstre i samfunnet vårt. Vi skal jobbe med profesjonsidentitet, men fortsette å være åpne – unngå stigmatisering – av andre og hverandre – vi må lære av andre fagfelt. Vi skal være gode til å gripe sjansene vi får. Være opptatt av prosesser på mikronivå – og de store linjene – på samme tid.

For ca. 30 år siden skiftet mitt liv faglig retning. Jeg begynte en reise med musikkterapifolket. «Den reiser raskest som reiser alene», sier Rudyard Kipling. Til dette sitatet er det senere føyd til «Men skal du gå langt – må du gå sammen med andre». Og vi musikkterapeuter skal gå langt – det må vi gjøre sammen!

Referanser

Aigen, K. S. (2014). The Study of Music Therapy. Current issues and concepts. New York and London: Routledge.

Bonde, L. O. (2015). The current state of music therapy theory? Nordic Journal of Music Therapy, 24(2), 167-175. doi:http://dx.doi.org/10.1080/08098131.2014.987805

Flydal, L. O. (2018, 23. mai 2018). Forskningsmøte mellom musikk og medisin, Kulturreportasje.Vårt Land. Retrieved from https://www.vl.no/kultur/forskningsmote-mellom-musikk-og-medisin-1.1147623

Garred, R. (2006). Music as Therapy: a dialogical perspective. Gilsum: NH: Barcelona Publishers.

Maranto, C. D. (Ed.) (1993). Music Therapy, International Perspectives. Cherry Hill, NJ: Jeffrey Books.

Stensæth, K., Trondalen, G. & Varkøy, Ø. (red.) (2017). Musikk, handlinger, muligheter. Festskrift til Even Ruud. Skriftserie fra CREMAH. Vol. 10. Oslo: Norges musikkhøgskole.

NFMT (1997). Den Første Norske Musikkterapikonferanse, Olavsgaard. Spesialnummer, Musikkterapi.

Nordoff, P., & Robbins, C. (1977). Creative Music Therapy.  Individual Treatment for the Handicapped Child. New York: John Day.

Næss, T. (1989). Lyd og vekst. En innføring i metoden terapeutisk improvisasjon: Musikkpedagogisk Forlag, Nesodden.

Pedersen, I. N., & Mahns, W. (1996). Nordic Network in Music Therapy Research 1993-1996. Aalborg university: Aalborg: NorFaNordisk Forskerakademi.

Rolvsjord, R. (2010). Resource Oriented Music Therapy in Mental Health Care. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.

Pedersen, I.N. & Bonde, L.O. (Red.) (1995). Music Therapy within Multi-disiplinary Teams. The 3rd european Music Therapy Conference. Aalborg: Aalborg Universitetsforlag.

Ruud, E. (1987). Musikk som kommunikasjon og samhandling. Teoretiske perspektiv på musikkterapi.Doktoravhandling i musikkvitenskap, Universitetet i Oslo. 

Ruud, E. (1999). Musikkterapi - et fag i utvikling. Studia Musicologica Norvegica. Norsk årsskrift for musikkforskning, 25, 502-521. 

Ruud, E. (2010). Music Therapy. A Perspective from the Humanities. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.

Skårderud, F. (2003). Sh@me in Cyberspace. Relationships Without Faces: The E-media and Eating Disorders. European Eating Disorders Review, 11(3), 155-169. 

Stensæth, K. (2017). Responsiveness in Music Therapy Improvisation: A Perspective Inspired by Mikhail Bakhtin. Dallas, TX: Barcelona Publishers.

Stige, B. (2002). Culture-centered Music Therapy. Gilsum NH: Barcelona Publishers.

Trolldalen, G. (1994). New ways of finding litterature. Nordiv Journal of Music Therapy (3 (2)). 

Trolldalen, G. (1998). Norsk Visepresident i EMTC. Musikkterapi (3), 43. 

Trondalen, G., & Oveland, S. (2008). The Bonny Method of Guided Imagery and Music i Norge. I: Perspektiver på musikk og helse 30 år med norsk musikkterapi. Trondalen, G. og Ruud, E. (Red). Skriftserie fra Senter for musikk og helse. (s. 439-450). Oslo: Norges musikkhøgskole.

Trondalen, G. (2016). Relational Music Therapy: An Intersubjective Perspective. Dallas, TX: Barcelona Publishers.

Trondalen, G. (2017a). Present and Surprised: Juggling the roles of a Music therapist. Keynote ved the Nordic Music Therapy Student Conference, Norges musikkhøgskole, Oslo.

Trondalen, G. (2017b). Profile 44. Gro Trondalen. Norway. In The Lives of Music Therapists: Profiles in Creativity. Volume Two(pp. 648-663): Barcelona Publishers.

Trondalen, G., Rolvsjord, R., & Stige, B. (2010). Music Therapy in Norway - approaching a new decade. Voices. 

Wheeler, B. (2012). Ninth World Congress of Music Therapy: Interview with Mary Adamek, Kenneth Aigen and Al Bumanis. Voices: A World Forum for Music Therapy, 12(1).

Fotnoter

[1] Diktet ble skrevet av Gertrud Stein i 1913, og er fra diktsamlingen Geography and Plays(1922). Boston: Four Seas Co., 1922, s. 178-188. http://writing.upenn.edu/library/Stein-Gertrude_Rose-is-a-rose.html

[2] 23. november 2018 arrangeres en halvdagskonferanse til ære for Unni som går av med pensjon til jul. CREMAH går sammen med psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo om å arrangere konferansen med tittelen «Musikk og relasjon».

[3] I 2017 publiserte CREMAH Festskriftet Musikk, handlinger, muligheter. Festskrift til Even Ruud til ære for Even Ruud som gikk av med pensjon høsten 2017.

[4] Garred, 2006; Nordoff & Robbins, 1977; Næss, 1989; Rolvsjord, 2010; Ruud, 1987; 2010; Stensæth, 2017; Stige, 2002; Trondalen, 2016.