Norsk Forening For Musikkterapi ble stiftet i 1972 og har som hovedmål å fremme forståelsen for musikkterapi og etableringen av musikkterapeutisk praksis i Norge.

Musikkterapiens gullalder

Musikkterapiens gullalder

DEBATT: Skal musikkterapeuter ta behandlingsansvar? Har vi en frykt for fornying av faget?

Innlegg av Mikael Clavier

Vi lever i tiden der fremtidens musikkterapi formes, der vi avgjør hvor viktig vår rolle blir i et system. Ved å ta behandlingsansvar åpner vi for muligheten til å gjøre musikkterapeuten sentral i et behandlingsforløp. Vi vil bli mer synlige og mer uunnværlige. Vi vil kunne utvikle musikkterapifaget utover musikkterapirommet og inn på systemnivå, og vi vil kunne jobbe helhetlig med hele pasientens spekter av utfordringer, men også hele pasientens spekter av muligheter.
 

Mikael Clavier

Mikael Clavier

På Recoverykonferansen i Bergen i vår ble jeg stilt spørsmålet om ikke vi lever i musikkterapiens gullalder. Jeg svarte ja, men har i ettertid tenkt på om det egentlig stemmer. Jeg opplever at en frykt for å fornye faget holder oss igjen. Flere institusjoner åpner opp for at musikkterapeutene får behandlingsansvar, at vi får en større rolle i behandlingsforløpene til pasientene våre. En tillitserklæring og åpen dør inn i varmen etter min mening. En fare for fagets integritet for andre.

Jeg har hatt hele min arbeidskarriere som musikkterapeut i rusfeltet, nærmere bestemt Stiftelsen Bergensklinikkene. Fra jeg begynte å jobbe der som nyutdannet musikkterapeut i 2014 og frem til i dag har det skjedd store endringer i både rusfeltet og i musikkterapien. Recovery spiller en sentral rolle i retningen rusfeltet etter hvert tar, og musikkterapi får sin naturlige plass her med sin brukerstyrte tilnærming og empowermentfokus. Fra min hverdag i rusfeltet får jeg også med meg holdningsendringer i det øvrige psykiske helsevesenet. Retningslinjene fra Helsedirektoratet taler vår sak, men viktigst av alt taler brukerne vår sak. Etterspørselen etter musikkterapi vokser fort, og utdanningsinstitusjonene jobber med å utvide kapasiteten for å møte den forventede etterspørselen.

Jeg tror vi lever i musikkterapiens gullalder. Det er nå vår profesjon blir en etablert del av helsevesenet, en selvfølge på lik linje med profesjoner vi har hatt for vane å sammenligne oss med: miljøterapeuter, ergoterapeuter, aktivitører, sosionomer og pedagoger. Men hva med profesjoner som har behandleransvar? Spesialsykepleiere? Kliniske sosionomer? Sammenligner vi oss med dem? Så vidt jeg vet er ikke deres utdannelser basert på at de skal koordinere behandlingsforløp og sette seg inn i behandlingen utover deres fag og ekspertise. Eller hva med psykologer? Personlig hadde jeg lenge en ærefrykt for psykologer. Jeg tenkte dette er mennesker som leser og gjennomskuer meg. De kan grave i menneskers minner og hjelpe dem å forstå indre prosesser og relasjoner til andre. De skriver journalnotater kun de med en viss utdanning får tilgang til, og de skriver epikriser, henvisninger og vurderinger. De kom inn på profesjonsstudiet...!

Ærefrykten gikk over den dagen jeg innså at jeg i min egen arbeidshverdag gjør veldig mye av det samme som en psykolog, samtidig som jeg har musikken: Jeg har musikken som gjør at pasienter som styrer unna psykologene, gjerne oppsøker meg. Relasjonen bygges rundt musikken, og selv om vi snakker om omsorgssvikt i barndommen og traumatiske opplevelser i rusmiljøet er fortsatt musikken rammeverket, limet som holder historiene sammen, og som stimulerer til refleksjoner. Vi snakker jo bare om musikk, om hva Siri Nilsen tenkte da hun skrev «Stille Vann», eller hvorfor Satyricon bruker sminke på scenen. Vi snakker om hvor godt rusmiddelbruk og musikk hører sammen, og om hvorfor det er sånn. Vi snakker om hvilke nye muligheter musikk kan gi for å leve livet pasienten ønsker her og nå. Et liv uten rus, men med musikk, med nære relasjoner, med bolig og jobb, og med mening. Vi snakker også om hva som skal til for å få dette livet, og om hvem som skal involveres for å nå målet. Slik blir musikkterapien til samarbeidsmøter med NAV, til samtaler med pårørende og til oppfølging ut i arbeidslivet.

Jeg som musikkterapeut og behandlingsansvarlig trenger ikke gå så mye i dybden i disse sakene, det har vi egne eksperter til: sosionomer, jobbspesialister og et eget pårørendeteam. Min jobb er å koordinere, henvise til og evaluere dette, sammen med pasienten. Jeg har ikke behandlingsansvar for alle pasientene jeg har musikkterapi med. Heldigvis. Men uavhengig av om fokuset til pasientene er på kliniske improvisasjoner, musikklytting eller på samtaler om jobben de ønsker seg er musikkterapi det viktigste verktøyet jeg har i møte med dem. Musikkterapien former meg som terapeut i møte med pasienten, men viktigst av alt former det meg som menneske i møte med et annet menneske.

Vi bør omfavne den nyvunne tilliten til faget vårt ved å ta det ansvaret vi blir tilbudt og smi mens jernet er varmt. Slik kan vi få muligheten til å videreutvikle musikkterapien og tilpasse den dagens helsevesen. Vårt fag har for stort potensiale til å være en aktivitet på siden av behandlingen. Musikkterapi er behandling, og musikkterapeuten er en behandler. 

 

Flora kommune søker Musikkterapeut i 50% stillling

Musikkterapeut søkes til Barneenheten på Sunnaas sykehus

Musikkterapeut søkes til Barneenheten på Sunnaas sykehus