Norsk Forening For Musikkterapi ble stiftet i 1972 og har som hovedmål å fremme forståelsen for musikkterapi og etableringen av musikkterapeutisk praksis i Norge.

FFV- artikkel: Feministiske perspektiver  i musikkterapi

FFV- artikkel: Feministiske perspektiver i musikkterapi

Musikkterapi 1-2017, s.8-21, ISSN 0800-126X

Last ned artikkelen i PFD

randi_rolvsjord_2-2.jpg

OM FORFATTER

Randi Rolvsjord er professor i musikkterapi ved Griegakademiet - Institutt for musikk, Universitetet i Bergen, og er tilknyttet GAMUT, Griegakademiets senter for musikkterapiforskning. Hun har en PhD om ressursorientert musikkterapi fra Aalborg Universitet. Rolvsjord sitt forskningsfelt er knyttet til musikkterapi i psykisk helse, ressursorientert musikkterapi og kritiske perspektiver.

SAMMENDRAG

Feminisme i musikkterapi kan kanskje oppfattes som et marginalt perspektiv i et marginalt fagfelt. Likevel har feministiske perspektiver i økende grad blitt presentert i musikkterapilitteraturen. Denne artikkelen vil forsøke å oppsummere de feministiske bidragene innenfor musikkterapien, og knytte dette til en bredere interdisiplinær kontekst av feminisme og kjønnsstudier. Feministiske perspektiver i musikkterapien systematiseres gjennom bekrivelse av tre ulike feministiske praksiser som er prominent i musikkterapilitteraturen: feministisk terapi, feministisk teori og kritikk, og feministisk forskning. 

NØKKELORD

Feminisme, feministiske perspektiver, feministisk musikkterapi, feministisk teori, feministisk terapi, kjønnsstudier, kritiske perspektiver.

Innledning
Musikkterapi henter sitt teorigrunnlag fra et interdisiplinært akademisk felt. Koblinger til psykologi, medisin og musikkvitenskap har en særlig sterk tradisjon (Aigen, 2014; Bruscia, 2014; Pavlicevic, 1997; Ruud, 1980, 1990), men perspektiver fra sosiologi, sosialantropologi og filosofi trekkes også ofte inn i den musikkterapeutiske diskursen (f.eks. Ruud, 1998). Gjennom kontakt med et slikt tverrfaglig diskursfelt introduseres nye teorier og begreper som på ulike måter skaper ny kunnskap om musikkterapi. Anvendelse av teorier fra andre disipliner kan bidra både til et rasjonale for en eksisterende praksis og eksisterende forståelse, og til å utfordre eksisterende modeller og teorier i musikkterapien (Aigen, 2005).

I denne artikkelen fokuserer jeg på feminisme og betydningen av feministiske perspektiver i musikkterapien. Feminisme kan generelt beskrives som en politisk orientering, der motarbeiding av undertrykkelse og arbeid for likeverd og demokrati er sentrale anliggender. I akademisk sammenheng omfatter feminisme svært ulike teoretiske perspektiver som knytter an til et interdisiplinært diskursfelt. Dette diskursfeltet omfatter forskning innen mange ulike disipliner, men også det mer spesifikke fagfeltet kjønnsforskning eller «gender studies» slik det omtales i engelskspråklige tekster (Lykke, 2010). Jeg vil i denne artikkelen oppsummere status for feminisme i musikkterapien. Jeg vil først gjøre rede for den historiske utviklingen av feministiske perspektiver, og analysere denne med bakgrunn i en mer generell utvikling av femininisme og kjønnsforskning. Deretter vil jeg presentere tre ulike typer feministiske praksiser som er fremtredende i musikkterapilitteraturen. Formålet med denne oppsummeringen er å belyse hvordan feministiske perspektiver bidrar i den musikkterapeutiske diskursen. 

Bakgrunnen for å skrive om feminismen i musikkterapien er både personlig og politisk. Før jeg begynte å studere musikkterapi hadde jeg blant annet gjennomført et semester med kjønnsstudier. Dermed ble feministiske perspektiver et av de tverrfaglige kunnskapsfeltene som jeg kunne relatere musikkterapien til. Senere har dette blitt en tematikk jeg stadig vender tilbake til, og som jeg tenker på som et av hovedsporene i min egen forskning. I den lokale tverrfaglige konteksten knyttet til mitt arbeid ved det Humanistiske fakultet i Bergen, opplever jeg en økende interesse for en tverrfaglig dialog omkring feministisk forskning. Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKOK) har blant annet tatt initiativ til samtaler om humanistisk helseforskning, og til kunnskapsutveksling mellom forskere som jobber med feminisme i ulike disipliner og forskere tilknyttet det spesifikke fagfeltet kjønnsforskning.

I dagens politiske klima har også feminisme fått ny aktualitet i den offentlige debatten. Feminisme synes samtidig å være gjenstand for sterk motstand, der feminister blir fremstilt som mannshatere, eller der feminismen gjøres overflødig gjennom argumenter om at likestilling allerede er oppnådd (McRobbie, 2011; Moi, 2006). Imidlertid vil jeg hevde at den neoliberalistiske samfunnsutviklingen har skapt nye utfordringer knyttet til likestilling og kjønnsroller. Slike utfordringer kan eksempelvis relateres til forventninger om vellykkethet knyttet til produktivitet, autonomi, kropp og lykke som skapes av en individualistisk ideologi (Becker & Maracek, 2008; Faludi, 2006 (1); Goodley, 2014; McRobbie, 2007; Rottenberg, 2014; Scharff, 2011). En annen utfordring er rettighetsproblematikk som aktualiseres av migrasjonspolitikk, økende forskjeller og fremmedgjøring mellom ulike sosiale grupper i samfunnet (Brah & Phoenix, 2004; Scharff, 2011).

Feministiske perspektiver er i økende grad representert i den musikkterapeutiske diskursen. Utgivelsen av boka Feminist Perspectives in Music Therapy (Hadley, 2006a), bidro i særlig grad til å få i gang en internasjonal debatt om feminisme og musikkterapi. Boka fostret et engasjement som fremmet utviklingen av feministiske perspektiver. I stadig flere sammenhenger har feministiske perspektiver blitt inkludert i den bredere diskursen om musikkterapi. For eksempel er et kapittel om feministisk musikkterapi (Hadley & Hahna, 2016) nylig inkludert i Oxford Handbook of Music Therapy (Edwards, 2016), og et kapittel om feministisk forskning (Rolvsjord & Hadley, 2016) publisert i den tredje utgaven av Music Therapy Research (Wheeler & Murphy, 2016). Dette tyder på en økende anerkjennelse av feministiske perspektiver i musikkterapien. 

I arbeidet med denne artikkelen har jeg utforsket et tema som jeg selv er involvert i, både som feminist og som en fagperson som har arbeidet med feministiske perspektiver i musikkterapien i en årrekke. Jeg har vært delaktig i utviklingen av disse perspektivene gjennom mine publikasjoner, og gjennom deltakelse i internasjonale nettverk og på konferanser. Denne forhånds- og førstehåndskunnskapen har hatt stor betydning i arbeidet med denne teksten, men en slik subjektiv posisjon krever samtidig refleksivitet (Ramazanoglu & Holland, 2002). Jeg har derfor vektlagt transparens i teksten der jeg selv har vært delaktig i hendelser eller publikasjoner som er omtalt. I henhold til tradisjon i feministiske forskning velger jeg også en personlig skrivestil som understreker mitt eget engasjement (Lykke, 2010).

I søket etter relevant litteratur har det vært nødvendig å kombinere søk i databaser (Oria, Rilm og Google Scholar) med håndsøk i antologier og tidsskrifter. For å få oversikt over feministiske perspektiver i norsk musikkterapi har jeg blant annet håndsøkt alle årganger av Musikkterapi. I utvalget av musikkterapitekster som er diskutert i denne artikkelen, har jeg vektlagt litteratur der forfatteren eksplisitt tar et feministisk utgangspunkt. Jeg har videre tatt med noe eldre litteratur som i andre oversikter (f.eks. i Wheeler, 2006, og i Hadley & Hahna, 2016) har blitt definert som tidlige bidrag til utviklingen av feministiske perspektiver. Tekster som mere generelt omhandler kjønn eller seksualitet er ikke tatt med. 

En introduksjon til feminisme og kjønnsforskningsfeltet
Den historiske utviklingen av feminismen beskrives ofte gjennom henvisning til tre feministiske bølger eller generasjoner (2). Disse er tidfestet til bestemte historiske perioder der feminismen har vært særskilt fremtredende i samfunnet. Disse feministiske bølgene er preget av ulike politiske tema som feministene var opptatt av, men de er også karakterisert av ulike måter det feministiske engasjement har kommet til utrykk på. I tillegg knytter disse feministiske bølgene an til utviklingen av den akademiske feminismen, og kan settes i sammenheng både med forståelsen av kjønn, og med ulike epistemologiske betraktninger. Slike lineære fremstillinger blir imidlertid ofte overforenklet, og kontinuiteten i det feministiske engasjementet kan bli utydelig. Like mye som en historisk utvikling representerer disse bølgene med andre ord en aksentuering av ulike tema som er viktige innenfor feminisme og feministisk forskning. Jeg refererer derfor likevel kort til disse som en introduksjon til feminismen. 

Kroløkke og Sørensen (2006) tidfester den første bølge av feminismen til utviklingen av det industrielle samfunnet, og perioden 1830-1920. De beskriver feminismens tilknytning til borgerrettighetsbevegelsen der stemmerett for kvinner var et sentralt anliggende. Synliggjøring av kvinners kompetanse og bidrag i samfunnet står også i fokus. Den akademiske feminismen er lite utviklet, og begreper om kjønn knyttes til en materialistisk forståelse, der kjønn likestilles med biologisk kjønn. Simon de Beauvoirs Det Andra Könnet (1986) (3), og Virginia Woolfs A Room of One’s Own (1990) (4) er tekster som kan eksemplifisere denne første bølgen. 

Den andre bølgen tidfestes som regel til 1960-1980 og er karakterisert ved en ny giv og et utvidet fokus i rettighetskampen (Kroløkke & Sørensen, 2006). I Norge omfattet dette for eksempel kampen for selvbestemt abort, og diskusjoner om likestilling i arbeidsliv og husholdning. Mange vil forbinde denne perioden med den radikale feminismen (bl.a. den marxistisk orienterte rødstrømpebevegelsen). Parallelt med en slik radikal feminisme fantes også en mer liberal feminisme (Kroløkke & Sørensen, 2006). De arbeidet blant annet med å identifisere kjønnsdiskriminering og de stilte spørsmål ved kjønnssosialiseringen i samfunnet. I den akademiske diskursen betones skillet mellom biologisk kjønn og sosialt kjønn. Det er en voksende betoning av betydningen av å forstå kjønn i kontekst, noe som førte til mere oppmerksomhet mot ulike kvinners perspektiv og livsvilkår. Dette var markant forskjellig fra feminismen i den første bølgen som tok perspektivet til den vestlige hvite middelklassen for gitt (Kroløkke & Sørensen, 2006). Søkelyset på kultur og ulike kvinners vilkår danner grunnlaget for utviklingen av teorier om interseksjonalitet der feminismens interessefelt utvides og omfatter både kjønn, klasse, rase, seksualitet og funksjonshemming (5) og krysspunktene mellom disse (Mann, 2012). Likevel er det nok først og fremst en materialistisk forskjellslogikk som også preger denne periodens forståelse av kjønn (Kristeva, 1986). Feministiske tekster som knyttes til denne bølgen er for eksempel Hartsocks The Feminist Standpoint (2004) (6) og Irigarays This Sex Which is Not One (1985). Til sist har jeg også lyst til å nevne McClarys (1991) Feminine Endings fra musikkvitenskap som et eksempel da denne flere ganger er referert i musikkterapitekster.

Den tredje bølgen tidfestes fra 1990 og fram til i dag, og kjennetegnes av det som ofte kalles en performativ vending. Dette innebærer at man forstår kjønn som handling – noe vi gjør, ikke noe vi er (Kroløkke & Sørensen, 2006). Det blir stilt spørsmål ved kategoriene «kvinne» og «mann», og motstridende forståelser og erfaringer av kjønn fremheves. For denne performative vendingen var bidrag som Judith Butlers bok Gender Trouble (1990), og Donna Haraways Simians, Cyborgs and Women (1991) banebrytende. Når kjønn er handling kan handlingen samsvare, utfordre eller være i konflikt med tradisjonelle stereotypiske uttrykk for kjønn. Dette uttrykkes gjennom begrep som omgjøring eller forhandling av kjønn (Butler, 2004; West & Zimmermann, 2009). Den politiske aktivismen rettes mot forskjellighet og individuelle daglige erfaringer som vold mot kvinner, pornofisering og kroppsfiksering. I denne politiske aktivismen ligger ofte en fremvisning av handlingsevne, der kjønn blir gjenstand for forhandling (Kroløkke & Sørensen, 2006), slik vi for eksempel ser i kampanjer i sosiale medier der kroppsideal og kjønnsstereotypier stadig utfordres.  

Disse tre bølgene representerer til en viss grad en faglig utvikling av feminismen i akademia, der de ulike bølgene ofte sammenstilles med ulike paradigmer. Det er likevel, slik Mann (2012) sin fremstilling tydeliggjør, store variasjoner mellom perspektivene innad i en bølge, og kontinuitet i utviklingen av feministiske perspektiver på tvers av de tre bølgene. Et eksempel er utviklingen innen interseksjonalitetsteori som helt klart knyttes til både andre og tredje bølge. Imidlertid endres den teoretiske orienteringen med innflytelsen fra postmodernismen, fra interseksjonalitet på gruppenivå til det individuelle (Mann, 2012). Det er for øvrig viktig å understreke at det også i dag eksisterer svært mange ulike feminismer, med svært ulike og til dels motstridende epistemologisk grunnlag. 

Mann (2012) peker likevel på at de ulike feministiske perspektivene som karakteriseres som tredje bølge (nåtidig) feminisme har noen fellestrekk. Hun utrykker dette felles grunnlaget som en syntese av postmodernismens fokus på forskjellighet, poststrukturalismens fokus på dekonstruksjon og fokuset på kulturell lokalisering som vi finner i interseksjonalitets-orientert teori (Mann, 2012). I de nye typene feminismer vektlegges forskjellighet og kulturell lokalisering, både gjennom å fokusere på den daglige erfaringen og gjennom å etterspørre mangfoldighet og forskjellige stemmer. Fokuset på dekonstruksjon som kanskje oftest knyttes til den poststrukturalistiske tenkningen (med søkelys på språklige dualismer, opposisjoner og narrativer), knyttes nå også til dekonstruksjon av sosiale strukturer (Mann, 2012). En del forfattere peker også på en økt interesse for kropp, som enkelte ganger omtales som en materiell vending i dagens kjønnsforskning. Denne tendensen innebærer kritikk av idealiseringen av det språklige knyttet til den poststrukturalistiske posisjonen (Hemings, 2011). En ny både-og-posisjon er artikulert der kjønn knyttes både til kroppslig erfaring og til kulturelle handlemåter (Lykke, 2010; Mann, 2012).

Et historisk blikk på utviklingen av feministiske perspektiver i musikkterapien
De feministiske bidragene i musikkterapilitteraturen før 2006 var sjeldne. Dette behøver selvsagt ikke å bety at det manglet feministiske prosjekt i musikkterapien, men at disse eventuelt først og fremst var en del av den muntlige diskursen. Internasjonalt trekkes ofte en artikkel av Curtis (1990) frem som den første publiserte feministiske artikkelen i musikkterapi. Curtis’ artikkel er en spørreundersøkelse om kvinners erfaringer som musikkterapeuter. To andre tidlige bidrag som trekkes fram (Wheeler, 2006) er de upubliserte masteroppgavene til Heineman (1982 (7), referert fra Wheeler, 2006) og Baines (1992). Baines’ (1992) masteroppgave er en teoretisk tekst der hun utforsker den sosiale, kulturelle og politiske konteksten i musikkterapi. Hun introduserer feministisk terapi som en mulig modell for musikkterapeutisk praksis, og formulerer etiske implikasjoner av dette knyttet til ulike modeller i musikkterapi. Curtis skriver i 1997 den første doktorgradsavhandlingen som har et tydelig feministisk prosjekt, der hun forsøker å utvikle en modell for feministisk terapi i musikkterapi.  

I Norge har Ruth Eckhoff, og litt senere Venja Ruud Nilsen, vært markante feminister i musikkterapimiljøet siden 80- og 90-tallet. Eckhoff var, og er, en profilert feminist gjennom visegruppen Amtmandens døtre (8), og hennes feministiske engasjement har vært, og er, synlig i faglige diskusjoner og i hennes undervisning og praksis. Ruud Nilsen var, og er, aktivt involvert i Aktive kvinners kultursenter (AKKS), og er profilert som feminist gjennom sin deltakelse i gruppen Halvsøstra (9) (som er en videreføring av gruppen Amtmandens døtre). Ruud Nilsen sitt musikkterapeutiske arbeid med bruk av rockeband i kvinnefengsel har en tydelig feministisk agenda (Nilsen, 1996, 2007). Noen av mine egne første bidrag til musikkterapidiskursen (Rolvsjord, 1998, 2002, 2004) var informert av feministisk teori og introduserte poststrukturalistiske perspektiver. Bruken av Julia Kristeva (1984) sin teori gav her bakgrunn for en feministisk informert musikkterapi. Særlig i analysen av Edward-caset (Rolvsjord, 1998) ble prosjektet tydelig informert av en feministisk forskningsmetodologi som vektlegger kroppslig erfaring. Jeg har også lyst til å nevne Even Ruud i denne sammenhengen. Ruuds engasjement for kritiske perspektiver har satt feminisme og kjønnsperspektiv på agendaen gjennom for eksempel hans arbeid med musikk og identitet (Ruud, 1997) og humanistiske perspektiver (2008, 2010).

I internasjonal sammenheng kan utgivelsen av antologien Feminist Perspectives in Music Therapy (Hadley, 2006a) fremheves som en milepæl. Med denne utgivelsen samlet Hadley bidrag fra musikkterapeuter med svært ulike erfaringer med feministiske perspektiv, og med svært ulike innfallsvinkler til dette. Det er fristende å foreslå at boka, med sin store variasjon, representerer alle de tre feministiske bølgene. Det er kun kvinner som er forfattere i boka, noe som kan forstås som en første-bølge strategi knyttet til synliggjøring av kvinner i musikkterapien. Forfatterne i boken representerer imidlertid store variasjoner knyttet til sosial lokalisering i samsvar med en mer oppdatert (tredje bølge) feministisk ide. De fleste tekstene har imidlertid en ganske tydelig materialistisk forskjellighetsbasert forståelse av kjønn (andre bølge), og de synes i liten grad å være informert av den performative vendingen som karakteriserer den nye (tredje bølge) feminismen. Enkelte tekster i boka tar et mer poststrukturalistisk utgangspunkt, og identifiserer seg dermed med den tredje feministiske bølgen (Edwards, 2006; Rolvsjord, 2006). Er man kritisk kan man si at mange av tekstene i boka behandler kjønn ganske overflatisk, og gir et inntrykk av forfatternes nyervervede faglige forankring i en feministisk diskurs. Boka fikk da også en del negativ kritikk (Meadows, 2008; Pavlicevic, 2007). Boka fostret imidlertid engasjement, refleksjon og dialog omkring feminismen og dens relevans for musikkterapien og ble på den måten et svært viktig bidrag. 

I 2011 arrangerte Sandi Curtis konferansen Gender, health and the creative arts therapies i Montreal. Denne ble etterfulgt av et spesialnummer i The arts in psychotherapy (2013) om feminisme og «arts therapy». Hadley sin tekst i dette spesialnummeret (Hadley, 2013a) er av spesiell interesse. I denne teksten er søkelyset satt på et utvidet feministisk anliggende som kan knyttes til begrepet interseksjonalitet. Hun speiler med dette en svært sentral utvikling innenfor kjønnsstudier. Interseksjonalitet innebærer at forståelsen av kontekst og sammenheng mellom ulike former for undertrykkelse knyttet til klasse, rase, religion, kjønn og funksjonshemming vektlegges, og utvider interessefeltet for feministisk forskning. Dette utvidede feministiske anliggende har i den siste tiden blitt mere fremtredende i den feministiske diskursen i musikkterapien. Dette ser vi blant annet i tidsskriftet Voices sitt spesialnummer i 2014 på disability studies. Det er også helt sentralt i tekster av Baines som introduserer begrepet anti-oppressive practice (2013, 2014). Her må også nevnes at det er et økende engasjement om kjønn, seksualitet og «skeive» perspektiver (LGBTQ)(10), imidlertid med mindre uttalt tilknytning til feministiske perspektiver (Ahessy, 2011; Bain, Grzanka & Crowe, 2016; Chase, 2004; Whitehead-Pleaux, Donnenwerth, Robinson, Hardy et al, 2012, 2013).  

I løpet av de siste årene er det også kommet artikler som tydeligere artikulerer kjønn som handling, og som søker å kombinere perspektiver på kultur med oppmerksomhet om kroppslig erfaring. Slike perspektiver som kombinerer det poststrukturalistiske fokuset på språklig meningskonstruksjon og kjønn som handling, med vektlegging av kroppslig erfaring, har min kollega Jill Halstead og jeg arbeidet med (Rolvsjord & Halstead, 2013; Halstead & Rolvsjord, 2015). 

Feministiske praksiser i musikkterapien
Feminismen i musikkterapien kan videre systematiseres gjennom hvordan feministiske perspektiver anvendes. I et kapittel om kritisk forskning i musikkterapi som jeg har skrevet sammen med Sue Hadley (Rolvsjord & Hadley, 2016), identifiserer vi tre ulike typer anvendelser av feministiske perspektiver i musikkterapi som jeg her vil omtale som feministiske praksiser (11):

1) feministisk terapi
2) feministisk teori og kritikk
3) feministisk forskning.

Selv om det er klare overlappinger mellom disse praksisene vil jeg bruke disse distinksjonene for å strukturere den følgende oppsummeringen. Disse praksisene representerer ingen separat historisk utviklingslinje, men snarere tematiske områder for et kontinuerlig feministisk engasjement i musikkterapien. De aksentuerer imidlertid på ulike måter relevansen av feministiske perspektiver i musikkterapien. I det følgende utdyper jeg derfor disse tre feministiske praksisene i musikkterapien gjennom en gjennomgang av relevant faglitteratur. 

Feministisk terapi
Det er kanskje ikke overraskende at feminisme ofte anvendes som en tilnærming til musikkterapeutisk praksis. Tekster som presenterer feministisk musikkterapi kobler seg opp mot den amerikanske tradisjonen for feministisk terapi (f.eks. Jordan, 1997; Worrel & Remer, 2003). Mens noen forfattere tydelig definerer feministisk musikkterapi som en spesifikk tilnærming (Curtis, 1997, 2006), vil andre presisere at feminisme, ofte sammen med andre perspektiver, informerer terapeutisk praksis (Hadley & Hahna, 2016). Feministisk informert terapi har også en klar sammenheng med feministisk pedagogikk som vi finner enkelte artikler om i musikkterapisammenheng (Forinash, 2006; Hahna, 2011; Hahna & Schwantes, 2011; Hadley, 2006b). 

Curtis (2015) beskriver feministisk musikkterapi som en terapeutisk tilnærming «rooted in a feminist belief system with it’s sociopolitical understanding of men’s and women’s lives as they are constructed within a patriarchal culture» (Introduction, para. 4). Curtis (2006) fremhever tre overordnende prinsipper for feministisk terapi. Først utdyper hun prinsippet «det personlige er politisk» (s. 228), og fremhever sammenhengen mellom individ og samfunn. En slik forståelse innebærer både at sosiopolitiske faktorer inkluderes i forståelsen av kvinners livsproblem og livsvilkår, og at en søker etter endring både på et personlig, sosialt og politisk nivå. For det andre utdyper hun prinsippet om «likeverdige relasjoner» (s. 229), og understreker at feministisk terapi skal fostre likeverdige relasjoner både i terapi og i andre sosiale sammenhenger. For det tredje understreker hun prinsippet om at «kvinners perspektiv må verdsettes» (s. 229) for å fremme respekt, motvirke undertrykkelse og hjelpe kvinner med å takle effekten av erfaringer knyttet til vold og undertrykkelse. 

Mens Curtis først og fremst skriver om feministisk terapi som et terapeutisk engasjement spesifikt knyttet til kvinners livsvilkår og undertrykkelse, finner vi tydeligere en bredere forståelse av feministisk terapi hos blant annet Hadley og Hahna (2016) og Baines (2013, 2014). Hos Baines (2013, 2014) omfatter dette at hun bruker betegnelsen anti-oppressive practice. Denne utvidelsen er knyttet til det å forstå feministisk terapi som et mer generelt engasjement for like rettigheter og som motstand mot privilegier og undertrykkelse. Som terapeutisk praksis er imidlertid idegrunnlaget samsvarende med vektlegging av politisk engasjement, fokus på likeverdige relasjoner, og respekt og forståelse for ulike menneskers livsvilkår knyttet til deres sosiale lokalisering (kjønn, rase, seksualitet, økonomi, funksjonshemming). Feministisk musikkterapi skiller seg dermed ikke markant fra andre samfunnsorienterte og ressursorienterte tilnærminger. Baines og Edwards (2015) argumenterer likevel for at feministisk terapi (anti-oppressive practice) bidrar til en enda tydeligere markering av motstand mot undertrykkelse, noe de hevder er nødvendig for å bidra til politisk endring.

Tekster som beskriver feministisk musikkterapi inkluderer både praksisorienterte bidrag og forskningsarbeid. Flere av disse tekstene dreier seg om feministisk musikkterapi med jenter og kvinner som har opplevd ulike former for overgrep (Amir, 2006; Curtis, 1997, 2006, 2016; Purdon, 2006; York, 2006). Andre tekster beskriver feministisk terapi med ulike marginaliserte grupper. Kim (2013) beskriver for eksempel en terapeutisk praksis med koreanske innvandrerkvinner i USA. Veltre og Hadley (2012) beskriver praksis med afroamerikanske kvinner i lys av hip-hop kultur. Vi kan si at disse tekstene tydelig kontekstualiserer forståelsen av kjønn og knytter an til en interseksjonalitets-orientert feministisk tradisjon. 

Den feministisk orienterte psykologen Becker (2005) har pekt på risikoen for at feministisk terapi, der denne tilbys kvinner som har opplevd undertrykkelse og/eller misbruk, kan bidra til å heve kvinnens toleranse for misbruk, snarere enn å hjelpe henne ut av en situasjon der hun blir misbrukt eller undertrykket. Beckers kritikk understreker nødvendigheten av tiltak som kan føre til endringer i samfunnet. I musikkterapien fanges en lignende diskusjon opp i sammenlikning mellom samfunnsmusikkterapi og feministisk musikkterapi, der det understrekes at feministisk terapi både søker endring på individnivå og samfunnsnivå (McFerran & O’Grady, 2006). 

Feministisk teori og kritikk  
Bruk av feministisk teori kan være knyttet til rasjonale for en feministisk terapi, men er absolutt ikke begrenset til dette. Edwards (2006) foreslår at feministisk teori kan informere representasjonen av kropp, helse, kjønn, seksualitet, musikk og stemme, og at dette igjen kan utfordre musikkterapeutisk praksis. Hun spør for eksempel hva fokuset på idealiserte kropper i samfunn og media betyr for medisinske praksiser der «reparasjon» av kropper er et sentralt anliggende. Hun stiller spørsmål ved om ekspertkunnskap fremheves i for stor grad i forhold til pasienters erfaringskunnskap. Med utgangspunkt i poststrukturalistisk feminisme problematiserer hun tradisjonelle kategorier for kjønn og seksualitet. Når det gjelder representasjon av musikk kommer hun kort inn på kjønnsstereotypier relatert til musikalsk virksomhet, men også hvordan ulike typer musikk ofte blir representert på måter som fremmer ideer om vestlig overlegenhet. Til sist peker hun på at feministisk teori fremhever betydningen av å gi stemme til marginaliserte grupper, og dermed kan bidra til empowerment og inkludering.  

Edwards gir, naturlig nok i forhold til rammene for et bokkapittel, en ganske overflatisk behandling av hvert enkelt tema. Hun identifiserer likevel viktige tematiske områder som også har blitt presentert med større tyngde i andre tekster: Representasjoner av kjønn i musikkterapien har blitt diskutert i forhold til sangtekster (Curtis, 1997; Jones, 2006; Veltre & Hadley, 2012), i bruk av musikkinstrumenter og musikksjangre (Halstead & Rolvsjord, 2015; Scrine, 2016) og sangstemme (Rolvsjord & Halstead, 2013). Kritikk mot fokus på ekspertkunnskap i helsepraksiser, har vært utforsket med utgangspunkt i feministisk informert teori (Rolvsjord, 2014), og gjennom søkelys på den terapeutiske relasjonen (Adrienne, 2006; Pavlicevic, 2004; Rolvsjord, 2010, 2015). Her er imidlertid ikke feminismen den eneste innfallsvinkelen, men feminisme anvendes i kombinasjon med andre kritiske perspektiver. 

Begreper om kjønn i den feministisk orienterte musikkterapilitteraturen som anvender feministisk teori er langt fra enhetlig. Mange av tekstene diskuterer i liten grad kjønnsbegrepet, men ser ut til å være forankret i en materialistisk og biologisk forståelse av kjønn. Dette står, som Meadows (2008) påpeker, i kontrast til en poststrukturalistisk forståelse av kjønn som språklige konstitusjoner slik det er presentert i noen av mine tekster (Rolvsjord, 2004, 2006). Fokus på kjønn som handling, informert av den performative og den senere materialistiske vendingen, finnes i noen av de senere tekstene (Rolvsjord & Halstead, 2013; Halstead & Rolvsjord, 2015).  

Også de teoretiske feministiske bidragene i musikkterapien viser en klar tendens til et utvidet nedslagsfelt og interseksjonalitet. Kritikken mot patriarkalske strukturer utvides til å omfatte blant annet eurosentrisme og ny-kolonialisme (jf. Baines, 2014; Comte, 2016), heteronormativitet (jf. Bain, Grzanka & Crowe, 2016; Halstead & Rolvsjord, 2015), og normalisme eller «ableism» (jf. Rolvsjord, 2014). Den feministiske orienterte musikkterapilitteraturen har dermed de siste årene introdusert et mye bredere teoretisk diskursfelt (Hadley, 2013a). I særlig grad har Hadley introdusert kritisk raseteori (Hadley, 2013a, 2013b). Baines (2014) har bragt inn postkolonialistisk teori. Whitehead-Pleaux et al (2012) og Bain et al, (2016) har introdusert «skeive»  perspektiv, og flere musikkterapeuter har introdusert teoretiske perspektiver knyttet til feltet «disability studies» (LaCom & Reed, 2014; Metell, 2014; Metell & Stige, 2015; Rickson, 2014; Rolvsjord, 2014; Straus, 2014). 
 

Feministisk forskning
Feminisme kan også informere forskning, både i forhold til forskningstema og forskningsmetodologi (Hesse-Biber, 2014; Lykke, 2010; Sprague, 2005). Innen musikkterapien fokuserer Wheeler (2006) i sin fremstilling av feministisk forskning først og fremst på tematikk som er aktuelt for feministisk forskning. Hun peker spesielt på terapeutiske relasjoner, feministisk musikkterapi og hvordan kjønn influerer terapi, som relevante problemstillinger for feministisk forskning. I kapittelet jeg har skrevet sammen med Sue Hadley (Rolvsjord og Hadley, 2016) er det en feministisk forskningsmetodologi som er i fokus. Her knyttes feministisk metodologi til en større «familie» av kritisk og transformerende forskning som vektlegger muligheter knyttet til sosial, kulturell og politisk endring, med fokus på å fremme likeverd, likestilling og demokratiske verdier. Dette innebærer forskningsstrategier som eksplisitt søker å avdekke hegemoni og dominante paradigmer, motvirke undertrykkelse, og destabilisere maktrelasjoner. Baines og Edwards (2015) beskriver en lignende forskningsstrategi informert av prinsipper for «anti-oppressive practice». Begge disse tekstene betoner en bred politisk agenda knyttet til kjønn og interseksjonalitet (klasse, rase, seksualitet, funksjonshemming).

En slik artikulert politisk agenda fordrer en epistemologi som i alle fall til en viss grad aksepterer at forskeren inntar en verdiladet posisjon (Anderson, 2012). Feministisk epistemologi eksisterer i flere varianter som vi kan si tillater ulike grader av «verdiladethet», og som søker å bidra til endringer på ulike måter. På den ene siden av et slikt kontinuum finnes perspektiver som søker å identifisere og minimere kjønns-«skjevhet». Her finner vi den mest positivistiske feministiske epistemologien, feministisk empirisme (Intemann, 2010). I den andre enden finnes epistemologiske perspektiver som privilegerer marginaliserte posisjoner, for eksempel standpunktepistemologien (Harding, 1992, 2009). Den postmoderne feministiske tradisjonen tillater også stor grad av verdiladethet, men med vektlegging av mangfold knyttet til sosial lokalisering (Haraway, 1988). Generelt kan man si at det politiske engasjementet og verdiladetheten i feministisk forskning fordrer stor grad av refleksivitet, blant annet om kulturell lokalisering, politisk engasjement, maktrelasjoner og diskursiv politikk.  

Rolvsjord og Hadley (2016) fremhever videre et sett av metodologiske strategier som vil være typisk for feministisk forskning. Her gjengir jeg disse i en noe forenklet versjon: 

  1. Å vurdere når og hvordan kjønn er relevant
  2. Å fostre variasjoner i sosiokulturell lokalisering
  3. Å vie oppmerksomhet til den rollen språk og andre kulturelle tekster spiller i meningskonstruksjon
  4. Å fremme likeverdig forskningssamarbeid 
  5. Å fostre bevissthet om hvilken rolle kropp og følelser kan spille i kunnskapsproduksjon 

Det er ikke mye forskning i musikkterapifeltet som eksplisitt tar i bruk en feministisk metodologisk strategi. Av empiriske studier har Hense (2015) brukt en samarbeidsorientert intervjumetode som en del av et aksjonsforskningsprosjekt med ungdom, der hun er informert av feministisk metodologi (Hense, McFerran & Gorry, 2014). O’Grady (2009) har forsket på et fremføringsbasert prosjekt med kvinner i fengsel som er informert av feministisk metodologi. York (2006) legger også stor vekt på samarbeid, og er samtidig et eksempel på et forskningsprosjekt som tar i bruk elementer av kunstbasert metodologi, noe som også er vanlig i feministisk metodologi. Av tekstbaserte studier har jeg selv (Rolvsjord, 2006) brukt elementer av en destabiliserende diskursanalyse, og knytter slik an til en postmoderne feministisk tradisjon som fokuserer på dekonstruksjon av språklige opposisjoner og narrativ. I to senere forskningsartikler utforskes sammenhenger mellom kjønnsnarrativer i populærmusikkultur og musikkterapi, også med bruk av en feministisk metodologisk strategi (Halstead & Rolvsjord, 2015; Rolvsjord & Halstead, 2013). Andre studier har en tydelig feministisk agenda, selv om metodologien ikke eksplisitt beskrives som feministisk (Baines, 2014; Curtis, 1997, 2013; Kim, 2013). 

Trenger vi feminisme i musikkterapien? 
Musikkterapi et fremdeles et relativt lite fag. Med dette som bakgrunn kan feministiske perspektiver i musikkterapi betraktes som en marginal posisjon i et allerede marginalt fagfelt.  Dette kan kanskje forklare hvorfor vi har hatt en relativt sen fremvekst av feministiske perspektiver i musikkterapi (Hadley & Edwards, 2004; Curtis, 2013). En medvirkende årsak kan være at musikkterapi som en marginal disiplin har hatt bruk for å knytte an til teoretiske hovedstrømninger. En annen årsak kan være at i et så lite fag som musikkterapi vil det også være få fagfolk til å presentere ulike perspektiver i litteraturen. Samtidig kan det være nærliggende å spekulere i om nettopp denne noe marginale posisjonen til musikkterapi også kan gjøre de feministiske perspektivene særlig relevante? 

Det er i alle fall to ulike innfallsvinkler til spørsmålet om feministiske perspektiver er relevante for musikkterapien, som jeg vil drøfte i det følgende. Den første handler om å se kritisk på musikkterapien som praksis, disiplin og profesjon. Dette utfordrer oss til å stille spørsmål om tilstanden i faget musikkterapi med tanke på likestilling både knyttet til profesjonspolitikk og faglig diskurs. Den andre innfallsvinkelen handler om hva feministiske perspektiver kan tilby med tanke på å øke forståelsen for hva musikkterapi kan bety for de menneskene vi arbeider med. 

Likestillingstilstanden og det profesjonspolitiske er berørt av Edwards og Hadley (2007). De refererer til tall fra USA der statistikk fra den amerikanske organisasjonen for musikkterapi (AMTA) fra 2004 viser at andelen kvinner er 88%, mens andelen av mannlige musikkterapeuter er 12 %. Den samme undersøkelsen viser at kvinner som arbeider som musikkterapeuter tjener dårligere enn mannlige kolleger. Av musikkterapeuter med doktorgrad ansatt i utdanningsinstitusjoner var representasjonen av kvinner 74 % og av menn 26 %. Edwards og Hadley (2007) undersøker også forfatterandeler i 3 internasjonale engelskspråklige tidsskrifter (JMT, NJMT og BJMT) i perioden 2000-2005, og finner at menn står for 40% av publikasjonene, kvinner 60%. Edwards og Hadley betoner ulikevekten av publikasjoner i forhold til andelen kvinner i yrket totalt, og argumenterer at kvinner dermed har relativt lite makt i musikkterapien. De understreker samtidig at hvis man ser på publisering i forhold til representasjonen av kvinner og menn i akademiske stillinger er det en relativt liten forskjell.  

Musikkterapi kan forståes som et omsorgsyrke, og statistikken over viser at ikke ulikt mange andre av disse er det generelt en overvekt av kvinner. Også i Norge har vi et markert kjønnsdelt arbeidsmarked. Denne kjønnsdelingen innebærer blant annet at kvinner i mye større grad enn menn velger omsorgsyrker (Holter, Svare & Egeland, 2009). Det er også en generell tendens i Norge at andelen kvinner er markant mindre enn andelen menn i de høye akademiske stillingene i akademia (Schwach & Olsen, 2006). Tallmaterialet som Edwards og Hadley (2007) presenterer peker ikke mot at forholdene innen musikkterapi er spesielt dramatiske, og er etter min oppfatning ikke nødvendigvis utrykk for et fag der kvinner blir diskriminert. Likevel, gitt tendensene til segregering i yrkeslivet og musikkterapiens speiling av dette, tenker jeg at det er viktig at vi også i vår profesjon fortsetter å fremme bevissthet om likestilling og mangfold. 

Antall kvinner og menn i yrket er imidlertid bare en måte å betrakte likestillingen i musikkterapien. Her vil jeg spesielt fremheve feminismen som et potensiale for faglig kritikk.  Feministiske perspektiver kan for eksempel bidra til å kritisk undersøke en diskursiv representasjon av kjønn (klasse, seksualitet, funksjonshemming, rase) i musikkterapien. En slik diskursiv representasjon handler om hvordan kjønn blir fremstilt i tekster om musikkterapi, i samtalen om musikkterapi og i musikkterapeutisk praksis. Kritiske tekster har bidratt til å peke mot «ulikestilling» i form av stereotypiske fremstillinger av kjønn i den musikkterapeutiske diskursen. Dette omfatter blant annet narrativer knyttet til bruk av musikkinstrumenter (Halstead & Rolvsjord, 2015) og eurosentrisme i musikkterapeutiske modeller (Baines, 2014). Feministiske perspektiver bidrar slik til å fremme bevissthet om forhold som vi ofte tar for gitt. Dette er særlig viktig for at teori ikke kun skal reproduseres (Ansdell, 2003).

Feministiske perspektiver er også et bidrag, sammen med andre kritiske perspektiver, for å fremme bevissthet om urettferdighet og undertrykkelse i samfunnet. Norsk musikkterapi er på mange måter tett knyttet til et politisk engasjement for svake i samfunnet. Et eksempel er det sterke engasjementet for at alle skal ha mulighet til å delta i musikkaktivitet, et engasjement som har vært karakteristisk for musikkterapeutisk praksis (Ruud, 1996). Det er også en økende interesse for rettighetsperspektiver, for eksempel barnekonvensjonen (Krüger, 2012; Krüger & Strandbu, 2015), for brukerperspektiver i psykisk helse (Rolvsjord, 2010, 2014; Solli, Rolvsjord & Borg, 2013; Solli & Rolvsjord, 2015), og for ulike deltakerperspektiver og inkludering (Stige, 2006; Stige & Aarø, 2012). Feminismen bidrar likevel, mener jeg, på en unik måte, ikke bare ved å tilby forståelse for musikkterapipraksiser med politiske agendaer, men med et perspektiv som kan bidra til å forstå menneskers ulike erfaringer som kvinne, mann eller transkjønnet, som innvandrer eller funksjonshemmet, inkludert deres erfaringer av ulikestilling og undertrykkelse. Jeg vil hevde at slike kritiske perspektiver er svært viktige for den videre utviklingen av musikkterapien.

Avsluttende refleksjoner
Da Hadleys antologi ble publisert i 2006 var det flere kritiske kommentarer som kom til utrykk. Pavlicevic (2007) stilte spørsmål ved om boken ble noe mer enn «a testament to music therapy work with women, as women, written by women» (s. 94).  Meadows (2008) bokessay problematiserte at boka hadde motstridende kjønnsbegrep. Det må bemerkes at det i feministisk teori ikke finnes en enhetlig forståelse av kjønn, slik dette også ble understreket både i introduksjonen til boka (Hadley, 2006c) og i debatten rundt boka (Hadley, 2008; Hadley & Hahna, 2016). Likevel var denne kritikken relevant ved at den pekte på behovet for en grundigere behandling av kjønnsbegrepet, der boka på flere måter tilsynelatende plasserte seg i en tradisjonell forskjellighetsdiskurs.

Jeg mener å ha vist i denne artikkelen at det har skjedd en utvikling av feministiske perspektiver i musikkterapien der forskningen har blitt mere oppdatert i forhold til tendenser innenfor det bredere feltet kjønnsforskning. Jeg tror at i den videre utviklingen av feministiske perspektiver i musikkterapien blir det svært viktig å bygge kunnskap i dialog med det interdisiplinære kjønnsforskningsfeltet. Her har vi svært mye å lære både om hvordan kjønn kan forståes, og hvordan kjønn spiller en rolle i menneskers daglige liv. Spesielt relevant tror jeg det er med en dialog med kjønnsforskningsfeltet knyttet til interseksjonalitet. Et utvidet kjønnsbegrep er allerede klart artikulert i musikkterapien gjennom interessen for for eksempel raseteori og disability studies. Det er imidlertid et klart behov for å utforske interseksjonalitet nærmere, for eksempel ved å belyse kjønnede erfaringer knyttet til ulike helseproblemer og recovery-prosesser. Jeg vil imidlertid understreke at interseksjonalitet og det utvidete kjønnsbegrepet ikke bør innebære at fokus på kjønn utelates. Jeg mener at det fremdeles er svært viktig for musikkterapien at fokus rettes mot kjønn, mot kjønnede erfaringer og kjønnspolitikk i praksis og diskurs.

Jeg vil til sist fremheve at det innenfor feministisk forskning stadig utforskes nye måter å forske på, der tradisjonelle forskningsperspektiver utfordres. Det er grunn til å tro, slik Ruud foreslår (2010, s. 154), at forskningen i musikkterapi hadde vært annerledes hvis den hadde vært basert på verdier innenfor feministisk forskningstradisjon og kjønnsstudier. Dette betyr selvsagt ikke at feministisk forskning kan bidra til en mer korrekt kunnskap, men at feministisk forskning vil kunne supplere og utfordre eksisterende forskning med unike bidrag og nye stemmer. 

Referanser
Adrienne, J. (2006). A feminist sociology of professional issues in music therapy. I S. Hadley (red.), Feminist perspectives in music therapy (s. 41–62). Gilsum, NH: Barcelona.

Ahessy, B. T. (2011). Lesbian, gay and bisexual issues in music therapy training and education: The love that dares not sing its name. Canadian Journal of Music Therapy, 17(1).

Anderson, E. (2012). “Feminist Epistemology and Philosophy of Science”, The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Fall 2012 Edition), Edward N. Zalta (red.)http://plato.stanford.edu/archives/fall2012/entries/feminism-epistemology/.

Ansdell, G. (2003). The stories we tell: Some meta-theoretical reflections on music therapy. Nordic Journal of Music Therapy, 12(2), 152–159. doi.org/10.1080/08098130309478085

Aigen, K. (2005). Music-centered music therapy. Gilsum, NH:         Barcelona.

Aigen, K. S. (2014). The study of music therapy. Current issues and concepts. New York, NY: Routledge.

Amir, D. (2006). Awakening the “wild woman”: Feminist music therapy with Israeli women who suffered trauma in their lives. I S. Hadley (red.), Feminist perspectives in music therapy (s. 267-290). Gilsum, NH: Barcelona.

Bain, C. L., Grzanka, P. R., & Crowe, B. J. (2016). Toward a Queer Music Therapy: The Implications of Queer Theory for Radically Inclusive Music Therapy. The Arts in Psychotherapy. 50, 22-33. doi.org/10.1016/j.aip.2016.03.004

Baines, S. (1992). The sociological and political contexts of music therapy: A question of ethics. (Upublisert masteroppgave). New York University, New York, NY.

Baines, S. (2013). Music therapy as an anti-oppressive practice.     The Arts in Psychotherapy, 40, s. 1– 5. doi.org/10.1016/j.aip.2012.09.003.

Baines, S. (2014). Giving voice to service user choice: music therapy as an anti-oppressive practice. Doktorgradsavhandling. University of Limerick. https://ulir.ul.ie/bitstream/handle/10344/4264/Baines_2014_voice.pdf?sequence=6 

Baines, S., & Edwards, J. (2015). Considering the ways in which anti-oppressive practice principles can inform health research. The Arts in Psychotherapy, 42, 28-34.

Becker, D. (2005). The myth of empowerment: Women and the therapeutic culture in America. New York: New York University Press.

Becker, D., & Marecek, J. (2008). Positive Psychology History in the Remaking?. Theory & Psychology, 18(5), 591-604.

Brah, A. & Phoenix, A. (2004). Ain’t I a woman? Revisiting intersectionality. Journal of International Women’s Studies, 5(3), 75-86.

Bruscia, K. (2014). Defining music therapy. (3rd edition). Gilsum NH: Barcelona Publishers.

Butler, J. (1990). Gender Trouble: Feminism and the Subversion of Identity. New York: Routledge.

Butler, J. (2004). Undoing gender. New York: Routledge.

Chase, K. M. (2004). Therapy with gay and lesbian clients: Implications for music therapists. Music Therapy Perspectives, 22(1), 34-38.

Comte, R. (2016). Neo-colonialism In Music Therapy: A Critical Interpretive Synthesis of the Literature Concerning Music Therapy Practice With Refugees. Voices: A World Forum For Music Therapy, 16(3). doi:10.15845/voices.v16i3.865

Curtis, S. L. (1990). Women’s issues and music therapists. Music Therapy Perspectives, 8, 61-66. doi.org/10.1093/mtp/8.1.61.

Curtis, S. L. (1997). Singing subversion, singing soul: Women’s voices in feminist music therapy (Doktorgradsavhandling). Retrieved from ProQuest Dissertations & Theses Global. (304389436). 

Curtis, S. L. (2006). Feminist music therapy: Transforming theory, transforming lives. In S. Hadley (red). Feminist perspectives in music therapy (s. 227-244). Gilsum NH: Barcelona publishers. 

Curtis, S. (2013, January). Sorry it has taken so long: Continuing feminist dialogues in music therapy. Voices: A World Forum for Music Therapy 13(1).

Curtis, S. L. (2015). Feminist music therapists in North America: Their lives and their practices. Voices: A World Forum For Music Therapy, 15(2). doi:10.15845/voices.v15i2.812

Curtis, S. L. (2016). Music therapy for women who have experiences domestic violence. I J. Edwards (red). Oxford Handbook of Music Therapy (s. 289-298). Oxford, UK: Oxford University Press.

De Beauvoir, S. (1986). Det andra könet. Stockholm: Norstedts Förlag

Edwards, J. (2006). Considerations of potential informants from feminist theory for music therapy practice. I S. Hadley (red). Feminist perspectives in music therapy (s. 367-388). Gilsum NH: Barcelona publishers. 

Edwards, J. (2016) (red). The Oxford handbook of music therapy. Oxford, UK: Oxford University Press.

Edwards, J., & Hadley, S. (2007). Expanding music therapy practice: Incorporating the feminist frame. The Arts in psychotherapy, 34(3), 199-207. doi.org/10.1016/j.aip.2007.01.001.

Faludi, S. (2006). Backlash: The undeclared war against American women (15th anniversary ed.) New York: Three Rivers Press. 

Forinash, M. (2006). Feminist music therapy supervision. I S. Hadley (red). Feminist perspectives in music therapy (s. 415-427). Gilsum, NH: Barcelona.

Goodley, D. (2014). Dis/ability studies: Theorising disablism and ableism. Routledge.

Hadley S. (2006a) (red). Feminist perspectives in music therapy. Gilsum NH: Barcelona publishers. 

Hadley, S. (2006b). Developing a feminist pedagogical approach to music therapy. I S. Hadley (red). Feminist perspectives in music therapy (s. 393-413). Gilsum NH: Barcelona publishers.

Hadley, S. (2006c). Embracing feminism: an overview. I S. Hadley (red). Feminist perspectives in music therapy (s. 1-35). Gilsum NH: Barcelona publishers.

Hadley, S. (2008). Beginning dialogues: A response to “Feminist perspectives in music therapy: An essay response” by Anthony Meadows. British Journal of Music Therapy,     22(1), 45–49.

Hadley, S. (2013a). Dominant Narratives: Complicity and the Need for Vigilance in the Creative Arts Therapies. The Arts in Psychotherapy, 40(3), 373–381.

Hadley, S. (2013b). Experiencing race as a music therapist: Personal narratives. Gilsum NH: Barcelona publishers. 

Hadley, S., & Edwards, J. (2004, January). Sorry for the silence: A contribution from feminist theory to the discourse (s) within music therapy. In Voices: A World Forum for Music Therapy 4(2).

Hadley, S. & Hahna, N. (2016). Feminist Perspectives in Music Therapy. I J. Edwards (red). Oxford Handbook of Music Therapy (s. 428-447). Oxford, UK: Oxford University Press.

Hahna, N. (2011). Conversations from the classroom: Reflections on feminist music therapy pedagogy in teaching music therapy. Dissertation Abstracts International: Section A. Humanities and Social Sciences, 72(07), 0413.

Hahna, N. D., & Schwantes, M. (2011). Feminist music therapy pedagogy: A survey of music therapy educators. Journal of music therapy, 48(3), 289-316.

Halstead, J. & Rolvsjord, R (2015). The gendering of musical instruments: What is it? Why does it matter to music therapy? Nordic Journal of Music Therapy, doi:10.1080/08098131.2015.1088057

Haraway, D. (1988). Situated knowledges: The science question in feminism and the privilege of partial perspective. Feminist studies, 14(3), 575-599.

Haraway, D. (1991). Simians, cyborgs, and women: The reinvention of women. London and New York: Routledge.

Harding, S. (1992). After the Neutrality Ideal: Science, Politics, and “Strong Objectivity”. Social Research, 567-587.

Harding, S. (2009). Standpoint theories: productively controversial. Hypatia, 24(4), 192-200.

Hartsock, N. (2004). The feminist Standpoint: Developing the ground for a specifically historical materialism. I S. Harding (red). The feminist standpoint theory reader. Intellectual and political controversies (s. 35-54). New York og London: Routledge.

Hemmings, C. (2011). Why stories matter: The political grammar of feminist theory. Duke University Press.

Hense, C. (2015). Feminist-informed collaborative interviews with young people recovering from mental illness. I C. Hense, G. Mc.Gibbon, C. Philips & S. Rudolf (red). Researching for social change. Melbourne: Melbourne University Social Equity Institute. 

Hense, C., McFerran, K., & Gorry, P. (2014). Constructing a grounded theory of young people’s recovery of musical identity in mental illness. The Arts in Psychotherapy, 41, 594-603. doi.org/10.1016/j.aip.2014.10.010.

Hesse-Biber, S.N. (2014). Feminist Research Practice: A Primer. Thousand Oaks, CA: SAGE Publications.

Holter, Ø.G., Svare, H. & Egeland, C. (2009). Gender Equality and Quality of Life: A Norwegian perspective. Oslo: The Nordic Gender Institute.

Intemann, K. (2010). 25 Years of Feminist Empiricism and Standpoint Theory: Where Are We Now?. Hypatia, 25(4), 778-796. doi.org/10.1111/j.1527-2001.2010.01138.x.

Irigaray, L. (1985). This sex which is not one. Ithaca, New York: Cornell university press.

Jones, L. (2006). Critical reflections on song selection fro women’s empowerment in music therapy. I S. Hadley (red.) Feminist Perspectives in Music Therapy (s. 329-354). Gilsum, NH: Barcelona.

Jordan, J. V. (1997). Women’s growth in diversity. More writings from the stone center. New York: The Guildford Press. 

Kim, S-A. (2013). Re-discovering voice: Korean immigrant women in group music therapy. The Arts in Psychotherapy, 40, 428-435. doi.org.pva.uib.no/10.1016/j.aip.2013.05.005 

Kristeva, J. (1984): Revolution in Poetic Language. NY: Columbia University Press. 

Kristeva, J. (1986). Women’s time. I T. Moi (red). The Kristeva reader. Oxford: Basis Blackwell Ltd.

Kroløkke, C., & Scott Sørensen, A. (2006). Gender communication theories and analyses: From silence to performance. Thousand Oaks, CA: Sage.

Krüger, V. (2012). Musikk – Fortelling – Fellesskap. En kvalitativ undersøkelse av ungdommers perspektiver på deltakelse i samfunnsmusikkterapeutisk praksis i barnevernsarbeid. Upublisert doktorgradsavhandling. Universitetet i Bergen. 

Krüger, V. & Strandbu, A. (2015). Musikk, ungdom, deltakelse – musikk i forebyggende arbeid. Oslo: Universitetsforlaget. 

LaCom, C., & Reed, R. (2014, October). Destabilizing Bodies, Destabilizing Disciplines: Practicing Liminality in Music Therapy. Voices: A World Forum for Music Therapy 14(3).

Lykke, N. (2010). Feminist studies. A guide to intersectional theory, methodology and writing. New York: Routledge.

Nilsen, V. R. (1996). Musikk i fengsel og frihet. Nordic Journal of Music Therapy, 5(2), 113-118.

Nilsen, V. R. (2007). Musikk i fengsel og frihet – et samfunnsmusikkterapeutisk tilbud. Hovedfagsoppgave i musikkterapi, Norges musikkhøgskole.  http://www.musikkifengselogfrihet.no/sfiles/9/27/25/56/5/file/hovedfagsoppgaven.pdf

Mann, S. A. (2012). Doing feminist theory. From modernity to postmodernity. New York: Oxford University Press. 

McClary, S. (1991). Feminine endings: Music, gender, and sexuality. University of Minnesota Press.

McFerran, K. & O’Grady, L. (2006). Birthing feminist community music therapy: The progeny of community music therapy practice and feminist therapy theory. I S. Hadley (red.) Feminist perspectives in music therapy (s. 63–80). Gilsum, NH: Barcelona.

McRobbie, A. (2007). TOP GIRLS? Young women and the post-feminist sexual contract 1. Cultural studies, 21(4-5), 718-737.

McRobbie, A. (2011). Beyond post-feminism. Public Policy Research, 18(3), 179-184.

Metell, M. (2014, September). Dis/Abling Musicking: Reflections on a Disability Studies Perspective in Music Therapy. Voices: A World Forum for Music Therapy, 14(3).

Metell, M. & Stige, B. (2015). Blind spots in music therapy. Toward a critical notion of participation in context of children with visual impairment. Nordic Journal of Music Therapy. DOI: 10.1080/08098131.2015.1081265

Meadows, A. (2008). Feminist perspectives in music therapy: An essay response to the  book Feminist Perspectives in Music Therapy, edited by Susan Hadley, (Barcelona, 2006). British Journal of Music Therapy, 22(1), 35–44.  

Moi, T. (2006). “I am not a feminist, but...”: How feminism became the F-word. PMLA, 121(5), 1735-1741.  doi.org/10.1632/pmla.2006.121.5.1735.

O’Grady, L. (2009). The therapeutic potential of creating and performing music with women in prison: A qualitative case study. Upublisert doktorgradsavhandling. Faculty of music, University of Melbourne, Australia.

Oliver, M. & Barnes, C. (2012). The new politics of disablement. New York: Palgrave Macmillan.

Pavlicevic, M. (1997). Music therapy in context: Music, meaning, and relationship. London: Jessica Kingsley Publishers.

Pavlicevic, M. (2004). Learning from Thembalethu: Towards responsive and responsible practice in community music therapy. I M. Pavlicevic, & G. Ansdell, (red.), Community music therapy (s. 35-47). London: Jessica Kingsley Publishers. 

Pavlicevic, M. (2007). Review of Feminist Perspectives in Music Therapy. Nordic Journal of Music Therapy, 16(1), 94. [Online] Available at: https://njmt.b.uib.no/2007/01/31/feminist-perspectives-in-music-therapy/

Purdon, C. (2006). Feminist music therapy with abused teen girls. I S. Hadley (red.) Feminist Perspectives in Music Therapy (s. 205–226). Gilsum, NH: Barcelona.

Ramazanoglu, C., & Holland, J. (2002). Feminist Methodology. Challenges and Choices. London: Sage. 

Rickson, D. J. (2014, September). The Relevance of Disability Perspectives in Music Therapy Practice with Children and Young People who have Intellectual Disability. Voices: A World Forum for Music Therapy, 14(3).

Rolvsjord, R. (1998). Another story about Edward. Nordic Journal of Music Therapy, 7(2), 113-120. doi.org/10.1080/08098139809477931.

Rolvsjord, R. (2002). Når musikken blir språk. Et dialektisk perspektiv på musikkterapi. Oslo: Unipub forlag.

Rolvsjord, R. (2004). Music as a poetic language. Voices: A world forum for music therapy, 4(1). doi.org/10.15845/voices.v4i1.141.

Rolvsjord, R. (2006). Gender politics in music therapy discourse. I S. Hadley (red). Feminist perspectives in music therapy. (s. 311-327). Gilsum NH: Barcelona publishers. 

Rolvsjord, R. (2010). Resource-oriented music therapy in mental health care. NH Gilsum: Barcelona publishers. 

Rolvsjord, R. (2014). The competent client and the complexity of dis-ability. Voices: A World Forum for Music Therapy, 14(3). doi.org/10.15845/voices.v14i3.787. 

Rolvsjord, R.  (2015). Five episodes of clients’ contributions to the therapeutic relationship: a qualitative study in adult mental health care. Nordic Journal of Music Therapy, doi: 10.1080/08098131.2015.1010562 

Rolvsjord, R., & Halstead, J. (2013). A woman’s voice: The politics of gender identity in music therapy and everyday life. The Arts in Psychotherapy, 40(4), 420-427.  doi.org/10.1016/j.aip.2013.05.015

Rolvsjord, R. & Hadley, S. (2016). Critical inquiries: Feminist perspectives and transformative research. I B. L. Wheeler & K. M. Murphy (red.), Music therapy research (3rd. Edition), (s. 477-490). Gilsum NH: Barcelona Publishers.

Rottenberg, C. (2014). The rise of neoliberal feminism. Cultural         Studies, 28(3), 418-437.

Ruud, E. (1980). Music therapy and its relationship to current treatment theories. St.Louis: Magnamusic-Baton, Inc.

Ruud, E. (1990). Musikk som kommunikasjon og samhandling. Teoretiske perspektiv på musikkterapien. Oslo: Solum.

Ruud, E. (1996). Musikk og verdier. Oslo: Universitetsforlaget.

Ruud, E. (1997). Musikk og identitet. Oslo: Universitetsforlaget.

Ruud, E. (1998). Music therapy, improvisation, communication and culture. Gilsum NH: Barcelona Publishers.

Ruud, E. (2008). Et humanistisk perspektiv på norsk musikkterapi. I G. Trondalen & E. Ruud (red). Pespektiver på musikk og helse. 30 år med norsk musikkterapi. Oslo: Norges musikkhøgskole, Skriftserie fra Senter for musikk og helse. 

Ruud, E. (2010). Music Therapy: A perspective from the humanities. Gilsum NH: Barcelona publishers. 

Scharff, C. (2011). Disarticulating feminism: Individualization, neoliberalism and the othering of ‘Muslim women’. European Journal of Women’s Studies, 18(2), 119-134.

Schwach, V. & Olsen, T. B. (2006). Likestillingsscenarier for UoH-sektoren; NIFU STEP Studier av innovasjon, forskning og utdanning; arbeidsnotat 44/2006.

Scrine, E. (2016). Enhancing Social Connectedness or Stabilising Oppression: Is Participation in Music Free From Gendered Subjectivity?. Voices: A World Forum For Music Therapy, 16(2). doi:10.15845/voices.v16i2.881

Shakespeare, T. (2014). Disability rights and wrongs revisited (2nd ed.). London og New York: Routledge.

Solli, H.P., Rolvsjord, R., & Borg, M. (2013). Toward understanding music therapy as a recovery-oriented practice within mental health care: A meta-synthesis of service users’ experiences. Journal of Music Therapy, 50(4), 244–273

Solli, H.P., & Rolvsjord, R. (2015). “The opposite of treatment”: A qualitative study of how patients diagnosed with psychosis experience music therapy. Nordic Journal of Music Therapy, 24(1), 67-92, doi: 10.1080/08098131.2014.890639

Sprague, J. (2005). Feminist methodologies for critical researchers. Bridging differences. Walnut Creek: AltaMira Press.  

Stige, B. (2006). On a notion of participation in music therapy. Nordic Journal of Music Therapy, 15(2), 121-138.

Stige, B. & Aarø, L. E. (2012). Invitation to community music therapy. New York: Routledge. 

Straus, J. (2014, September). Music therapy and autism: A view from disability studies. I Voices: A World Forum for Music Therapy, 14(3).

Veltre, V. J., & Hadley, S. (2012). It’s bigger than Hip-Hop. A Hip-Hop feminist approach to music therapy with adolescent females. I S. Hadley, & G. Yancy (red.), Therapeutic uses of Rap and Hip-Hop (s. 79–98). New York: Routledge.

West, C., & Zimmerman, D. H. (2009). Accounting for doing gender. Gender&Society, 23(1), 112–122.

Wheeler, B. (2006). Feminist music therapy research. I S. Hadley (red). Feminist perspectives in music therapy (s. 451-474). Gilsum, NH: Barcelona

Wheeler, B. L. & Murphy, K. M. (2016) (red.). Music therapy research (3rd. Edition). Gilsum NH: Barcelona Publishers.

Whitehead-Pleaux, A., Donnenwerth, A., Robinson, B., Hardy, S., Oswanski, L., Forinash, M. & York, E. (2012). Lesbian, Gay Bisexual, Transgender, and Questioning: Best Practices in Music Therapy. Music Therapy Perspectives, 30(2), 158-166.

Whitehead-Pleaux, A., Donnenwerth, A. M., Robinson, B., Hardy, S., Oswanski, L. G., Forinash, M., Anderson, N & Tan, X. (2013). Music therapists’ attitudes and actions regarding the LGBTQ community: A preliminary report. The Arts in Psychotherapy, 40(4), 409-414. doi.org/10.1016/j.aip.2013.05.006

Wolf, V. (1990). A room of one’s own. London: Crafton books.

Worrel, J. & Remer, P. (2003). Feminist perspectives in therapy. Empowering diverse women (2nd Edition). Hoboken, New Jersey: John Wiley & Sons, Inc. 

York, E. (2006). Finding voice: Feminist music therapy and research with women survivors of domestic violence. I S. Hadley (red). Feminist perspectives in music therapy (s. 245-265). Gilsum, NH: Barcelona.
 

Fotnoter:
1. Se forord til denne utgaven.
2.  Kristeva brukte betegnelsen generasjoner i sitt klassiske Women’s Time som først ble publisert i 1979 (Kristeva, 1986).
3.  Le deuxième sexe utkom i 1949.
4. Først publisert i 1929.
5. Termen funksjonshemming brukes her som en oversettelse av «disability» med henvisning til feltet disability studies, der den sosiale konstruksjonen av disability understrekes (Oliver & Barnes, 2012; Shakespeare, 2014).  
6. Først utgitt i 1983.
7. Denne teksten har jeg ikke fått tak i.
8. http://www.rockheim.no/arkiv/reis-kjerringa-om-jenteloven-kjerringrokk-og-amtmannens-dotre/
9. http://www.halvsostra.no/omoss/hvem-er-vi
10. Lesbian, Gay, Bisexual, Transgender and Questioning.
11. Når jeg her bruker begrepet praksis for å betegne ulike måter å bruke feministiske perspektiver, vil dette omfatte, men også forståes bredere enn terapeutisk praksis.

 

 

 

 

 

 

 

 

Daglig  leder har ordet

Daglig leder har ordet

POLYFON kunnskapsklynge

POLYFON kunnskapsklynge