Norsk Forening For Musikkterapi ble stiftet i 1972 og har som hovedmål å fremme forståelsen for musikkterapi og etableringen av musikkterapeutisk praksis i Norge.

Mellom hermeneutikk og fenomenologi - et essay i vitenskapsteori

Mellom hermeneutikk og fenomenologi - et essay i vitenskapsteori

FAGFELLEVURDERT ARTIKKEL av av Kjersti Johansson

Om forfatteren:
Kjersti Johansson er utdannet musikkterapeut fra Norges musikkhøgskole i 2009. Hun har arbeidet som musikkterapeut innenfor det spesialpedagogiske feltet, med en særlig interesse for barn med multifunksjonshemming. Fra 2009 jobbet hun som musikkterapeut i M-gruppen ved Hasle skole før hun startet som stipendiat ved Norges musikkhøgskole i 2013. Hennes doktorgradsprosjekt omhandler gjentakelse som fenomen i musikkterapi. 

Kontakt: Kjersti.Johansson@nmh.no

Sammendrag:
Hermeneutikk og fenomenologi er sentrale vitenskapsteoretiske perspektiver innen musikkterapifaget. En kombinasjon av de to tenkesettene er også blitt stadig mer vanlig. Men kan de to vitenskapsteoretiske retningene hermeneutikk og fenomenologi kombineres eller er de i bunn og grunn uforenlige? Dette er det grunnleggende spørsmålet som tas opp i essayet. Forfatteren ser nærmere på sentrale trekk og kjennetegn ved de to retningene før en drøfting av kritiske forskjeller mellom de to tenkesettene. I drøftingen legges særlig vekt på to aspekter, om forskningens resultater bør ses som hermeneutiske fortolkninger eller fenomenologiske essenser, og retningenes ulike syn på forforståelse. Essayet konkluderer med at de to perspektivene i prinsippet synes å være uforenlige på et overordnet vitenskapsteoretisk nivå. 

Nøkkelord: 
Vitenskapsteori, musikkterapi, hermeneutikk, fenomenologi, hermeneutisk fenomenologi

_____________

Mellom hermeneutikk og fenomenologi - et essay i vitenskapsteori

Som forsker støter man på mange inndelinger, retninger, holdninger og antakelser om hva forskning er og hvordan det skal bedrives. Det finnes mange valgmuligheter, men også føringer, for hva som er gjengs innen ulike fagtradisjoner. Man må ta stilling til og gjøre valg på et konkret metodisk nivå med hensyn til hvilken metode som skal brukes i datainnsamlingen, hvilket utvalg studien skal ha og lignende. Men, vil mange hevde, man må også ta valg og forholde seg bevisst til mer overgripende tenkesett om hva vitenskap er, noe som grunnleggende sett dreier seg om filosofiske posisjoner om forutsetninger for kunnskap, forholdet mellom subjektet og verden og lignende.

Det finnes flere slike tenkesett, for eksempel positivisme, postpositivisme, pragmatisme, kritisk teori, postmodernisme eller poststrukturalisme (se for eksempel Ruud, 2005 for en kortfattet innføring i noen av disse). To perspektiver som har fått en sentral posisjon innen norsk musikkterapi er hermeneutikk og fenomenologi. Flere trekk ved det man gjerne hevder er «den norske musikkterapien», stemmer godt overens med et hermeneutisk forankret vitenskapssyn, for eksempel en kontekstuell musikkforståelse, at mennesket må forstås ut fra sin historie, kontekst, kultur og sosiale sammenheng og en vektlegging av fortolkning og betydning av forforståelse (se Ruud, 2008 for sentrale kjennetegn ved norsk musikkterapi, betegnet som humanistisk). Samtidig er også fenomenologi blitt anvendt på ulike måter og på forskjellige nivåer i flere forskningsprosjekt innen norsk musikkterapi eller studier med tilgrensende tematikk. Fenomenologien blir da gjerne diskutert opp mot hermeneutikken eller prosjekt er plassert i en mellomposisjon mellom hermeneutikk og fenomenologi (se for eksempel Balsnes, 2009; Beckmann, 2014; Bonnár, 2014; Mohlin, 2009; Skånland, 2012; Solli, 2014; Stensæth, 2008; Trondalen, 2004; Vist, 2009). 

Denne kombinasjonen er imidlertid ikke helt uproblematisk, og det er her denne teksten har sitt utgangspunkt. Spørsmålet er om disse to perspektivene egentlig lar seg forene og hvorvidt de kan kombineres i et forskningsprosjekt. En slik mellomposisjon er noe jeg selv har vurdert i mitt doktorgradsarbeid om fenomenet gjentakelse i musikkterapi, hvor jeg har nærmet meg fenomenologien fra et hermeneutisk utgangspunkt. Refleksjoner gjort i denne forbindelse danner utgangspunkt for essayet.

For å belyse denne tematikken vil jeg i det følgende se nærmere på noen sentrale trekk ved henholdsvis hermeneutikk og fenomenologi som gjerne trekkes frem som kjennetegn på retningene i dagens vitenskapsteoretisk klima. Dette innebærer et fokus på tekster som kan anses som lærebøker i vitenskapsteori og metode, og jeg vil i tillegg vektlegge tekster og forskningsprosjekt som har anvendt en kombinasjon av hermeneutikk og fenomenologi. Det innebærer også å fokusere de trekk og kjennetegn som fremstilles i denne typen tekster, og ikke å gå inn i grundige filosofiske drøftinger basert på retningenes opphavsmenn og deres tekster.

Fenomenologi og hermeneutikk
I det følgende går jeg mer i dybden på hva hermeneutikk og fenomenologi innebærer. Her er ikke fokus en grundig historisk gjennomgang eller bestemte personer og verk. Jeg vil i stedet trekke frem noen grunnleggende og generelle trekk ved de to perspektivene som jeg mener vil være vesentlige i et forskningsprosjekts vitenskapsteoretiske avklaring. Bakteppet for denne redegjørelsen er musikkterapeutisk forskning og jeg vil underveis trekke linjer til musikkterapi for å eksemplifisere trekk ved de to tenkesettene.

Jeg har til nå benevnt fenomenologi og hermeneutikk som om det var to tydelig formulerte og enhetlige vitenskapsteoretiske retninger. Til dels er de det, men helt så enkelt er det ikke. For det første kan man snakke om fenomenologi og hermeneutikk på ulike nivåer, et vitenskapsteoretisk nivå, et metodisk nivå eller et prosedyrenivå. Fenomenologi er i tillegg en filosofi (Ruud, 2005; Trondalen, 2002). De splittes også begge opp i ulike underretninger, og for å komplisere det hele ytterligere, kan vi også snakke om hermeneutisk eller fortolkende fenomenologi og en tenker som Martin Heidegger (1889–1976) plasseres gjerne innunder begge retningene. Likevel er det noen skillelinjer mellom de to og noen trekk som forener deres ulike underretninger.

For en forsker som står i spenningsfeltet mellom disse to perspektivene, og lurer på om de kan forenes, kan for øvrig det å tenke en inndeling i ulike nivåer være nyttig. Kanskje er de uforenlige på et filosofisk nivå, men det kan muligens trekkes inn elementer fra begge på et prosedyrenivå? Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang. La oss vende oss mot retningene og starte med hermeneutikken.

Hermeneutikk
Som musikkterapeut har jeg hovedsakelig arbeidet med barn med multifunksjonshemming. Selv om disse klientene har en felles diagnose, har jeg erfart at hver klient har sin måte å være på, sin måte å forholde seg til meg og musikken på og sine musikalske preferanser. Jeg har erfart at de innfallsporter og teknikker som fungerer med én klient ikke nødvendigvis er fruktbare i møte med en annen klient. Jeg har erfart at hvordan vi samhandler, kan variere fra situasjon til situasjon. Vi er ikke på samme måte sammen i vårt møte på musikkterapirommet som vi er ute på tur eller i en musikkgruppe. Vi er også i stadig endring, slik at vår forståelse av hverandre og måter å være sammen på ikke er helt den samme som da vi møttes for første gang. Det jeg holdt for «sant» den gang, gjelder ikke nødvendigvis lenger, og det jeg mener er «rett» i møte med én klient, er ikke nødvendigvis gyldig i møte med en annen. Jeg har også erfart, gjennom tverrfaglig samarbeid, at fagpersoner som arbeider rundt klienten vektlegger ulike områder og har forskjellige perspektiver på og forståelser av de samme handlingene eller uttrykkene hos klienten. En utveksling av slike perspektiver har virket berikende for meg som musikkterapeut, og har utvidet mitt forståelsesgrunnlag.

Disse erfaringene munner for meg som forsker ut i et behov for et vitenskapsteoretisk ståsted som kan romme de endringene eller variasjonene i forståelser som jeg opplever er sentrale i musikkterapi. Jeg trenger et perspektiv som kan fange opp det kontekstsensitive og det situasjonsbestemte, et perspektiv som tar høyde for at en forståelse av hva vi gjør i musikkterapi med en klient nettopp er én forståelse, som ikke trenger å utelukke andre forståelser, som ser verdien i å belyse et fenomen fra flere forskjellige perspektiver for å få en mer helhetlig forståelse. En slik bakgrunn leder i retning av hermeneutikken med flere beskrivelser som fanger inn noen av disse tankene, for eksempel:

It is an open-ended and circular process that can be marked by diversity and creativity as well as increasing levels of understanding. It also reflects the profound complexity of our human condition and encourages examining these dilemmas through a variety of interpretations. (Kenny, Jahn-Langenberg & Loewy, 2005, s. 347).

Her understrekes hermeneutikkens betoning av elementer som kreativitet, forståelse og kompleksitet, samt variasjon i fortolkningene. Et hermeneutisk ståsted vil dermed kunne gi mening i et forskningsprosjekt som søker å forstå forskjellige sider ved et fenomen og/eller anvende flere teoretiske perspektiver for å gi et mangfold i fortolkningen.

Fortolkning og forståelse
Hermeneutikk kalles gjerne tolkningsvitenskap eller tolkningskunst (Wheeler & Kenny, 2005, s. 66), og forståelse er et kjernebegrep (Ruud, 2005). Hva forståelse innebærer er imidlertid noe forskjellig for hermeneutikkens ulike teoretikere og filosofer. Det kan ses som et metodisk prinsipp, eller det ses som et grunnleggende «…characteristic of the being of human life itself» (Gadamer, 2003, s. 259). Hermeneutikkens forskjellige retninger (objektiv hermeneutikk, aletisk hermeneutikk, og innunder her igjen, eksistensiell, poetisk og mistankens hermeneutikk (Alvesson & Sköldberg, 2009)) vektlegger ulike aspekter og har ulike oppfatninger av for eksempel forholdet subjekt – objekt. Her velger jeg imidlertid å ikke gå videre inn på forskjeller mellom disse. Til tross for ulikheter er det mye som taler for å se dem som komplementære heller enn motstridende, noe jeg finner støtte i hos Alvesson og Sköldberg (2009, s. 97)

Innen humanistisk vitenskap refererer hermeneutikk til metoder som er basert på fortolkning av menneskelige handlinger og uttrykk (Rønholt, Holgersen, Fink-Jensen, & Nielsen, 2003, s. 73). Utgangspunktet for hermeneutikken var fortolkning av bibelske og antikke tekster, men tekstbegrepet er altså blitt utvidet til å inkludere øvrige litterære tekster, og også blant annet handlinger, talte ord og estetiske objekt. Musikkterapeutiske samhandlinger, musikalske improvisasjoner eller talte ord i et intervju kan dermed alle være teksten som skal fortolkes. 

Alvesson og Sköldberg (2009, s. 93) trekker frem intuisjon og empati som sentrale trekk ved fortolkning og forståelse i hermeneutikken:

…understanding calls for living…oneself into the situation of the acting…person. With the help of imagination one tries to put oneself in the agent’s…place, in order to understand the meaning of the act…more clearly. The idea is that in the last instance the mind of one individual – especially its more creative, non-rule-bound aspects – is not accessible to the reason of another individual, trying to analyze it from the outside; only intuition can fully assimilate the mental universe of another human being. In so far as this empathy is complemented by the interpreter’s broader or at least different stock of knowledge, it is even possible – and this constitutes one of the main theses of hermeneutics – for interpreters to understand agents better than the agents understand themselves.

Som en hermeneutisk forankret forsker kan man dermed nærme seg et musikkterapeutisk fenomen eller en problemstilling med en intuisjon om hva dette kan innebære. Denne intuisjonen kan springe ut av både praktiske erfaringer som musikkterapeut og teoretisk tilegnelse, og den kan lede og vise vei inn i prosjektet.

Den hermeneutiske forståelse innebærer et relasjonelt aspekt, utover det at man søker å forstå andre menneskers uttrykk, noe Karette Stensæth (2008, s. 40) trekker frem i sin doktorgradsavhandling. Hans-Georg Gadamers (1900–2002) begrep forståelse (verstehen) knyttes ikke kun til at en person forstår noe, men at en person kommer frem til en forståelse av noe sammen med en annen. «Conversation is a process of coming to an understanding», og måten to personer kommer til en forståelse på sammen i en samtale eller dialog, er også sentral for den hermeneutiske forståelsen av tekster (Gadamer, 2003, s. 385). Man kan dermed si at forståelsesprosessen blir som en samtale der forskerens forståelse av en tekst forhandles frem i en aktiv dialog med andre. I et musikkterapeutisk forskningsprosjekt kan dialogen inkludere klienten, musikkterapeuten og andre teoretikere. 

Hvordan et slikt dialogisk og relasjonelt forståelsesaspekt kommer konkret til uttrykk i et forskningsprosjekt, vil variere med det enkelte prosjekts tema, fokus og metodiske tilnærming. Selv ser jeg en kombinasjon av videoobservasjon og intervju som gunstig for å legge til rette for dialoger på flere nivå. Ved å inkludere videoobservasjoner av musikkterapi kan man som forsker la seg påvirke og lede av musikkterapipraksisen som eksisterer mellom en musikkterapeut og klient. Man søker å la både musikkterapeut og klient «snakke til forskeren» gjennom sine handlinger, selv om den ene parten i samtalen, videoopptaket, er et fiksert objekt, og dermed nødvendigvis må «snakke» gjennom forskeren, eller fortolkeren (Gadamer, 2003, s. 387). 

I et intervju blir dialogen konkret. Ved å anvende en kombinasjon av video og intervju har man også muligheten for å bruke utvalgte videoopptak aktivt i intervjuet på ulike måter (se for eksempel om stimulated recall (Rowe, 2009) eller videographic elicitation interviews (Schubert, 2009)). Intervjuet kan for eksempel ta opp tema, spørsmål og undringer som har dukket opp i forskerens første gjennomgang av videomaterialet, og målet kan være å utforske forståelsen av og meningen med musikkterapipraksisen sammen med musikkterapeuten og/eller klienten. Videre vil man på teoretiske nivåer kunne utfordre og utvide sin egen forståelse i møte med ulike teoretiske perspektiver, å gå i dialog med dem. 

De hermeneutiske spiraler
t annet sentralt begrep i den hermeneutiske tradisjonen er den hermeneutiske spiral (eller sirkel). Dette dreier seg for det første om at en del av en tekst alltid må forstås i forhold til helheten og omvendt (Ruud, 2005, s. 36). Denne spiralen «tilhører» den objektive hermeneutikken (Alvesson & Sköldberg, 2009, s. 92). Som med tekstbegrepet er også hva som regnes som del og helhet blitt utvidet. En del kan være et tekstutdrag, en musikalsk passasje, en hendelse, et utsagn osv. Helheten til en del kan være boken tekstutdraget er hentet fra, musikkverket den musikalske passasjen inngår i eller intervjuet utsagnet stammer fra, men den kan også favne videre, for eksempel kan deltakernes biografiske historie, videre kulturell og sosial kontekst, samfunnet eller den historiske bakgrunnen være helheten. 

Konkret kan for eksempel en sekvens fra et videomateriale tolkes opp mot en lengre sekvens, eller opptaket av den musikkterapisesjonen sekvensen er hentet fra eller opptaket av flere sesjoner. Om man opererer med flere caser vil man kunne se en case som en del, mens flere caser sett sammen kan utgjøre helheten. Helheten kan også være et teoretisk referansepunkt. Som forsker kan man dermed bevege seg mellom og i flere former for del-helhet spiraler. Gjennom en kontinuerlig bevegelse og veksling mellom del og helhet bringes man stadig mot en større og dypere forståelse av dem begge.

Dette er imidlertid ikke de eneste hermeneutiske spiraler man beveger seg i. Tilknyttet den aletiske hermeneutikken finner vi en annen spiral som omfatter forholdet mellom ens forforståelse og ens forståelse (Alvesson & Sköldberg, 2009, s. 96; Ruud, 2005, s. 37). Forforståelsen inkluderer blant annet teoretisk kunnskap, praktiske erfaringer, historisk situerthet og språk. Denne forforståelsen påvirker hvordan man erfarer verden. Gjennom ens møte med verden tilegner man seg ny forståelse, og denne virker igjen tilbake på forforståelsen. Hvordan man møter verden og forstår ulike fenomen avhenger dermed av personen som subjekt med sine forforståelser og sine erfaringer. 

I en forskningsprosess vil dette si at ens forforståelse farger hva man ser i datamaterialet. Det farger både hva man ser etter og hva man tolker ut av det. Men det er også grunn til å tro at arbeidet med datamaterialet vil gi nye forståelser, som igjen påvirker forforståelsen, som igjen legger føringer for det videre arbeidet med og analysen av datamaterialet osv. Vi møter ikke verden forutsetningsløst, og en forsker møter heller ikke sitt forskningsobjekt forutsetningsløst. 

Den hermeneutiske prosessen kan altså ses som en aktiv dialog mellom forsker og tekst, mellom del og helhet og mellom forforståelse og forståelse (Alvesson & Sköldberg, 2009, s. 101). Som forsker stiller man spørsmål til teksten, basert på forforståelsen. Men spørsmålene utvikles og endres i en kontinuerlig dans mellom forsker, tekst og teori. Denne dansen innebærer også en balanse mellom engasjement for og involvering i teksten, og en mer distansert og analytisk holdning. Den hermeneutiske prosessen blir slik en bevegelse mellom nærhet og distanse til teksten, og en bevegelse mellom ønsket om å forstå og ønsket om å forklare (Rønholt et al., 2003, s. 80, med referanse til Paul Ricœur). 

Subjektivitet og refleksivitet
Med hermeneutikken fjerner vi oss dermed fra et krav om objektivitet i forskningen, som gjerne er mer forbundet med et positivistisk vitenskapssyn. Spørsmålet blir om vi da kun ender opp med subjektiv synsing. Kan vi komme frem til intersubjektiv enighet om forskningens resultater i et slikt perspektiv? Kan vi i det hele tatt snakke om resultater? Viktige begrep i denne sammenhengen er kontrollert subjektivitet og refleksivitet. Vi erkjenner at forskerens subjektivitet er en nødvendig forutsetning for forskningen. Våre forutsetninger farger hva vi ser etter, hvordan vi ser og hva vi tolker ut av det vi ser. Vi er med andre ord oppmerksomme på at vår egen posisjon i verden påvirker forskningen (Bruscia, 2005, s. 130). Likevel kan en viss kontroll innføres for å hindre at dette påvirker forskningen på en ugunstig måte, blant annet gjennom en skrittvis og systematisk nedtegnelse av observasjoner og en synliggjøring av forskerens forforståelse og forutsetninger (Ruud, 1998, s. 104-106; Wheeler & Kenny, 2005, s. 67). 

En slik synliggjøring kan ses som en bevisstgjøringsprosess som kan gjøre det lettere for forskeren å se perspektiver og tolkninger som ikke er del av forskerens forforståelse. Andre kan også lettere følge og vurdere forskerens tolkninger og argumentasjon ved å få tilgang til de forforståelser som forskerens tolkninger bygger på. Dette har med forskningens pålitelighet eller troverdighet å gjøre (Kenny et al., 2005, s. 336). For forskningen er også del av et større faglig fellesskap av andre forskere og praktikere der resultatene blir satt på prøve i ytterligere hermeneutiske spiraler. Men i stedet for en sannhet basert på logisk nødvendighet og empirisk testing, diskuteres for- og motargumenter for å nå de mest troverdige eller rimelige resultat eller fortolkninger, med utgangspunkt i en historisk situert og alltid provisorisk kunnskap. Vi operer med en argumentasjonslogikk heller enn en valideringslogikk (Alvesson & Sköldberg, 2009, s. 101). 

Et bilde som ofte brukes for å illustrere hermeneutikken, satt litt på spissen, er løken. Løken har mange lag, men det finnes ingen kjerne. Et hermeneutisk forskningsprosjekt kan tilby forståelser og fortolkninger av et fenomen som samles til en teoretisk løk. Men om man skreller bort lagene står vi ikke igjen med en kjerne som sier noe grunnleggende om fenomenet. Det finnes mange flere mulige fortolkninger, og bevegelsene i de hermeneutiske spiraler tar dermed i prinsippet aldri slutt. Men hva om utgangspunktet for et forskningsprosjekt nettopp er en intuisjon om at noe ved et fenomen er mer allment, at det er en kjerne av noe grunnleggende som går igjen på tvers av målgrupper, kontekster og situasjoner? Et slikt utgangspunkt er muligens mer forenlig med fenomenologien. 

Fenomenologi
«Til saken selv» anføres gjerne som fenomenologiens slagord (Alvesson & Sköldberg, 2009, s. 76). Med dette ønsket man å signalisere en tilbakevending til den konkrete sanselige menneskelige erfaring, vår livsverden, som utgangspunkt for vitenskapelige undersøkelser. Sentrale elementer i fenomenologien er blant annet at man skal studere fenomener slik de fremstår for oss som subjekter. Videre har bevisstheten alltid et intensjonelt objekt som den ikke kan skilles fra, den er alltid rettet mot noe. Vi snakker om en subjektiv erfaring gjennom vår involvering i verden. Fenomenologien vektlegger dermed en nærhet til vår livsverden. Man skal videre utforske fenomenet så forutsetningsløst som mulig og i tråd med fenomenets egenart. Dette betyr blant annet å sette til side tidligere forståelse og la fenomenet tre frem i sitt egentlige vesen gjennom en nærværende anskuelse (Trondalen, 2004, s. 52).

Innen den fenomenologiske tradisjon, er et sentralt begrep den fenomenologiske reduksjon (epoché). Dette innebærer «å kunne redusere det tekstuelle hva og det strukturelle hvordan til en beskrivelse som inkorporerer ”vesen eller essensen” i opplevelsen» (Trondalen, 2004, s. 53). Den tidlige Edmund Husserl (1859–1938) beskriver dette som en tilsidesetting av vår naturlige holdning i møte med fenomener (Smith, Larkin, & Flowers, 2009, s. 12). Vår naturlige holdning inkluderer både teoretisk kunnskap, vitenskapelige antakelser, vår hverdagslige involvering med fenomener, samt selve antakelsen om tingenes objektive eksistens. For å kunne studere ting kun som fenomener slik de trer frem for oss, må slike antakelser settes til side. Da kan man komme frem til deres essens uten å måtte ta hensyn til objektets faktiske eksistens i verden. Denne essensen kan også overskride de partikulære omstendighetene den kommer til syne i, og belyse andres erfaringer med fenomenet. Et fenomens essens innebærer invariante egenskaper ved et fenomen som er felles for individuelle manifestasjoner av den type fenomen (Smith et al., s. 12-14).

Imidlertid har andre kritisert denne fenomenologien. Martin Heidegger påpeker at vår væren alltid er væren-i-verden. Dette innebærer at vi ikke erfarer verden som isolerte subjekter eller ren fornuft utenfor verden, men som mennesker som eksisterer til en gitt tid, et bestemt sted og i en konkret relasjon til verden. Vi er oss også bevisst dette og kan stille ontologiske spørsmål om vår væren og andre objekters væren, en form for selvbevissthet som Heidegger kaller derværen (Dasein). Fenomenologien må derfor være analysen av derværen, hvordan fenomenet fremstår for oss i vår væren-i-verden, noe som alltid finner sted ut fra en bestemt posisjon i tid og rom (Gadamer, 2003, s. 254).

En annen sentral fenomenolog som følger i fotsporene av denne påpekningen, er Maurice Merleau-Ponty (1908–1961). Også for ham er væren alltid væren-i-verden. Mennesket er alltid allerede i verden. En fullstendig reduksjon er dermed umulig. Man kan bare «løsne på båndene» og «møte verden med undring» (Merleau-Ponty, 2002, s. xv). Vi kan da endre måten vi ser verden på og se verden som den ambivalente eksistensen vi møter før vi har utviklet en teoretisk forståelse av verden og etablert begreper om den.

Et annet aspekt jeg finner interessant ved Merleau-Ponty springer ut av hans syn på kroppen. Jeg mener det er fruktbart å forstå musikkterapi ut fra hans kroppsfilosofiske perspektiv, og at dette også kan ha konsekvenser for metodevalg i musikkterapeutisk forskning. Jeg tillater meg derfor å stoppe litt opp ved dette perspektivet.  

Et kroppsfenomenologisk perspektiv  
Ifølge Merleau-Ponty har mennesket en kroppslig forbindelse til verden som er mer grunnleggende enn vår refleksjon. Vi er kroppen, og det finnes ikke et ontologisk skille mellom et «jeg» og kroppen. Han opererer med en «jeg kan»-bevissthet (Merleau-Ponty, 2002, s. 159), til forskjell fra Descartes’ «jeg tenker». Dette innebærer blant annet at kroppens handlinger ikke kun er et resultat av en forutgående tanke, eller at kroppen er et redskap for bevisstheten. Kroppen er i seg selv aktivt engasjert i verden, og med kroppen kan vi forstå på en umiddelbar måte: «My body has its world, or understands its world, without having to make use of my ’symbolic’ or ’objectifying’ function» (Merleau-Ponty, 2002, s. 162). Kroppen er alltid uttrykksfull og i relasjon med verden og andre kroppssubjekter, og kroppens bevegelser er mettet med intensjonalitet og mening. Subjektivitet er dermed ikke noe som er gjemt bort i vårt «indre», men noe som manifesterer seg i våre ytre handlinger. 

Overført til musikkterapi innebærer et slikt syn på kroppen at musikkterapi ikke kun er en musikalsk og eventuelt verbal praksis, men en kryssmodal praksis hvor musikk og kropp henger intimt sammen. Dermed bør både musikalske, verbale og kroppslige uttrykk tas på alvor som meningsbærende i den musikkterapeutiske samhandlingen (Johansson, 2009). Relatert til musikkterapeutisk forskning kan dette innebære at observasjon og video ses som en særlig gunstig forskningsmetodisk innfallsvinkel. Videoopptak, til forskjell fra kun lydopptak, inkluderer kroppslige handlinger og uttrykk, og gir derfor etter min mening et bedre forståelsesgrunnlag for den musikkterapeutiske praksisen. 

Et slikt syn på kropp har også betydning for hvilken rolle ulike forskningsmetoder tillegges. Fenomenologisk forskning er tradisjonelt opptatt av deltakernes subjektive opplevelse, og lange dybdeintervju med deltakerne er gjerne den foretrukne metoden (se for eksempel Langdridge, 2007; Smith et al., 2009). Noen fenomenologiske retninger kan dermed se ut til å vektlegge subjektets opplevelse slik den blir uttrykt verbalt i et intervju for å belyse et fenomens mening og essens. Ved bruk av observasjon som forskningsmetode kan man si at en studie fokuserer mer på handlinger enn på opplevelser. Imidlertid kan man med et kroppssyn i tråd med Merleau-Pontys filosofiske perspektiv også anse observasjon, for eksempel gjennom videoopptak, som en viktig tilgang til subjektets opplevelse og mening. Med en forståelse av kroppen som uttrykksfull og av kroppslige handlinger som mettet med intensjonalitet og mening, som kan være synlig fra utsiden, ses ikke et videomateriale kun som, satt litt på spissen, dokumentasjon av ytre atferd som må suppleres med verbale utsagn for eksempel i et intervju. 

Jeg mener ikke med det at vi får den samme tilgangen til deltakernes meninger og opplevelser. I et intervju får vi tilgang til bevisste, formulerte verbale holdninger og meninger. Gjennom observasjon av kroppslig samhandling i en musikkterapisesjon kan vi få et inntrykk av dette, men nok på en mer vag måte, gjennom konkrete praktiske handlinger i en relasjon. Dette er en annen form for tilgang til deltakernes livsverden enn et intervju bringer frem. Her kan mer subtile, implisitte og relasjonelle aspekter og erfaringer komme til uttrykk og fanges opp. Med Merleau-Ponty kan man si at vi forstår med kroppen på en umiddelbar måte. Vi kan med kroppen før vi tenker at vi kan, og denne kunnskapen kan ikke nødvendigvis uttrykkes med ord, men kan uttrykkes i våre kroppslige handlinger.

Bruk av videoopptak kan også ses som en måte å bevare et nærvær til deltakernes livsverden på. Når forskeren alene forholder seg til datamaterialet, kan et videomateriale gjøre at man i større grad kan «leve med» og la seg «berøre» (Trondalen 2004, s. 5) enn for eksempel kun skriftlige notater. Som tidligere nevnt kan også videoopptak benyttes aktivt i et intervju. I fenomenologiske ordelag kan man si at det er en måte å holde det levde fenomenet nært på i intervjuet. Imidlertid må det understrekes at å se videoopptaket ikke er det samme som å være i den levde situasjonen. Det er en måte å persipere fenomenet indirekte på, på et kvasi-fenomenalt nivå, hvor man kan oppleve det som om man var til stede. Dette fremtredelsesnivået er nærmere den levde situasjonen enn hvordan fenomenet fremstår i ens erindring, noe som kan kalles et objektiverende nivå (Fink-Jensen, 2003, s. 263). 

Men la oss nå forlate denne forskningsmetodiske diskusjonen. I det følgende vil jeg drøfte de elementene jeg oppfatter som sentrale for å vurdere sin vitenskapsteoretiske posisjon om man befinner seg i grenselandet mellom hermeneutikk og fenomenologi. Viktige aspekter er hvilken rolle forforståelse og teori har i et forskningsprosjekt og hvorvidt prosjektets mål bør ses som å komme frem til en essens eller til en fortolkning. 

Drøfting
Det finnes flere forskjeller mellom en fenomenologisk og en hermeneutisk tilnærming, for eksempel har vi sett at fenomenologien ikke er opptatt av kontekst slik hermeneutikken er. Dette kan innebære at et fenomenologisk forskningsprosjekt i mindre grad vil vektlegge deltakernes videre kontekst, biografi, historiske situerthet og lignende enn en hermeneutisk studie. Dette i seg selv er imidlertid ikke et avgjørende punkt når det gjelder vitenskapsteoretisk plassering av en studie som enten fenomenologisk eller hermeneutisk. 

Et mer kritisk punkt er synet på forforståelse, hvor de to retningene i utgangspunktet ser ut til å være uforenlige. Et sentralt fenomenologisk prinsipp å ta stilling til er i denne forbindelse den fenomenologiske reduksjon. I et fenomenologisk perspektiv er det sentralt å utforske fenomenet så forutsetningsløst som mulig og i tråd med fenomenets egenart. Dette betyr blant annet, som vi har sett, å sette til side forforståelser i en fenomenologisk reduksjon slik at fenomenet kan tre frem for oss i sitt egentlig vesen. 

Innen hermeneutikken mener man derimot at det ikke er mulig å møte et forskningsobjekt forutsetningsløst. Et fenomen kan ikke tre frem uavhengig av forskerens forforståelser og teoretiske antakelser. Forforståelse ses her som en forutsetning for menneskets forståelse og kunnskapsutvikling (Alvesson & Sköldberg, 2009; Ruud, 2005). Dette gjelder også i forskning. 

Merleau-Pontys forståelse av den fenomenologiske reduksjon kan imidlertid oppleves som mer forenlig med hermeneutikken. Som tidligere skrevet forstås reduksjonen her som å møte verden med undring og å løsne på båndene da en fullstendig reduksjon ikke er mulig. Men også for ham er det sentralt å avvise den forutinntatte vitenskapelige oppfatningen av verden. For å undersøke verden må vi returnere til den opprinnelige erfaringen slike vitenskapelige oppfatninger springer ut fra: «The world is not what I think, but what I live through» (Merleau-Ponty, 2002, s. xviii). 

Som forsker må man dermed ta stilling til både om det vil være fruktbart å sette til side sin tidligere tilegnede kunnskap i analyse av sitt datamateriale, men også om det i det hele tatt er mulig. Spørsmålet blir om man mener det er en epistemologisk mulighet å sette den forutinntatte oppfatningen av verden og forskerens forforståelse av fenomenet helt til side. Kan fenomenet tre frem i sin egenart og kan dets essens beskrives uten at forskerens forforståelse virker inn? Selv har jeg her landet på et hermeneutisk standpunkt: Det er ikke mulig å møte et forskningsobjekt helt forutsetningsløst. Samtidig trenger man ikke å la seg oppsluke helt av denne forforståelsen heller. Muligens kan elementer fra fenomenologien riste litt løs på noen sammenhenger og gjøre at vi oppdager nye og overraskende aspekter. 

Tidligere skrev jeg om kontrollert subjektivitet i forbindelse med hermeneutikken, og at jeg ser det som et poeng å synliggjøre egne forforståelser. Dette var knyttet til en etterrettelighet, men også som en måte forskeren kan få øye på perspektiver som ikke er en del av sin egen forforståelse. I grunnen kan dette ligne en slags tilsidesetting av forforståelsen som i en fenomenologisk reduksjon. Forskjellen ligger kanskje i hvor «langt unna» man mener denne forforståelsen kan settes.

Imidlertid trenger heller ikke forforståelser å kun ses som et slags begrensende element som gjør at forskeren ikke kan møte fenomenet for utforsking åpent nok eller som gjør forskningens resultater fullstendig subjektive. I Alvesson og Sköldberg (2009, s. 121), med referanse til Bohman, finner jeg en beskrivelse av hvilken rolle teoretiske perspektiver, bakgrunnsbegreper og lignende kan spille:

On the one hand, he criticizes the notion of perspectives, background conceptions, and so on, as involving merely negative, limiting conditions; a notion that leads to relativism, as we cannot transcend our own perspective. Instead perspectives and the like should be regarded in a positive way, as enabling conditions; as such they are always open and can give rise to … a provisory rational knowledge. The tempering of this knowledge occurs through an intersubjective exchange, in which shared enabling conditions are mediated. On the other hand, Bohman asserts that we also have the possibility of transcending our perspectives by consciously reflecting upon them … This undermines the relativist position. Yet, objectivism is no cure. For open perspectives always and inevitably render knowledge indeterminate, among other things precisely because we can always transcend to new knowledge. Thus we end up between relativism and objectivism, in a knowledge which is wavering, evasive yet at the same time at least temporarily valid.

Forforståelser kan altså virke begrensende, men de kan også være åpnende og muliggjørende i møte med fenomener. Videre vil et forskningsprosjekts resultater kunne ha en betydning, verdi og gyldighet som ikke er fullstendig relativ, selv om de ikke kan ses som universelle sannheter med stor «S»

I forlengelsen av dette blir et sentralt spørsmål om et forskningsprosjekts resultater skal karakteriseres som essens eller som fortolkninger. I en fenomenologisk tankegang søker man å fange det vesensmessige og invariante ved fenomenet for utforsking, dets essens. Som hermeneutiker søker man fortolkninger relatert til ulike lag av mening og visse kontekstuelle muligheter og begrensinger. Satt på spissen kan man si at hermeneutikken opererer med en fortolkningsprosess i en lag-på-lag tankegang, mens fenomenologien vil skrelle bort lagene for å komme frem til en kjerne. 

Innen hermeneutisk fenomenologi søker man imidlertid å både fokusere på hvordan fenomenet trer frem i sin egenart, knyttet til fenomenologien, og det mer fortolkende fra hermeneutikken (Van Manen, 1990). Her tolkes essens mer i retning av meningsstruktur og intersubjektivitet. Essensen kan da kobles til det i et fenomen som gjelder for mange, det fellesmenneskelige som kommer til uttrykk i det individuelle og konkrete, men ikke nødvendigvis det universelle (Vist, 2009, s. 49). Van Manen (1990, s. 39) skriver om essens: 

By essence we do not mean some kind of mysterious entity or discovery, nor some ultimate core or residue of meaning. Rather, the term ”essence” may be understood as a linguistic construction, a description of a phenomenon. A good description … is construed so that the structure of a lived experience is revealed to us in such a fashion that we are now able to grasp the nature and significance of this experience in a hitherto unseen way.

Han understreker videre at en fenomenologisk beskrivelse alltid kun er én fortolkning, som ikke utelukker andre komplementære fortolkninger (Van Manen, 1990, s. 31) og at forskningens oppgave innen denne tradisjonen dermed blir «to construct a possible interpretation of the nature of a certain human experience» (Van Manen, s. 41). En slik tilnærming kan innebære en tro på at det vil være mulig å komme frem til noe som er vesentlig ved et fenomen på tvers av flere situasjoner og kontekster, men at dette likevel kan variere fra person til person og med ulike forutsetninger. 

Skillet mellom essens og fortolkning, og også mellom fenomenologi og hermeneutikk, blir her mer utydelig. Spørsmålet er om en slik forening er holdbar? Slik retningene er blitt fremstilt i dette essayet, mener jeg at den nettopp ikke er det; de to er uforenlige på et vitenskapsteoretisk nivå. Det avgjørende punktet har å gjøre med det epistemologiske fundamentet: Er det mulig, og ønskelig, å tilsidesette verden og ens egne tidligere erfaringer og forforståelser i en fenomenologisk reduksjon? For en forsker som trekkes mot både hermeneutikken og fenomenologien kan man blant annet i svaret på dette spørsmålet finne sin grunnleggende vitenskapsteoretiske forankringen.

På et metodisk nivå og på et arbeidsprosedyrenivå mener jeg imidlertid at man kan trekke inn elementer fra både fenomenologien og hermeneutikken. Konkret kan dette innebære at en forsker med en hermeneutisk vitenskapsteoretisk forankring velger å trekke inn elementer fra fenomenologien i sin analyse. Dette kan for eksempel være å gjennomføre en horisontalisering, hvor man gjentatte ganger gjennomgår datamaterialet og behandler alle detaljer med lik verdi. Altså må man her motstå fristelsen, i hvert fall en stund, til å vertikalisere, eller produsere hierarki av mening (Langdridge, 2007, s. 19). Dette kan være et grep for å forsøksvis stille seg mer åpen og undrende i møte med datamaterialet. Men å ta et slikt grep i analyseprosedyren mener jeg ikke innebærer et samtidig automatisk skifte i vitenskapsteoretisk posisjon. Hermeneutikeren blir ikke plutselig fenomenolog i det han gjennomfører dette analysetrinnet. Han er fortsatt hermeneutiker, men en hermeneutiker som gjør nytte av et element hentet fra en fenomenologisk tilnærming. 

I stedet for å posisjonere et forskningsprosjekt som hermeneutisk fenomenologisk på et vitenskapsteoretisk nivå, er det etter min mening mer hensiktsmessig å gjøre et vitenskapsteoretisk valg. Slik jeg har opplevd det ble jeg med dette valget, og refleksjonsprosessen som ligger bak, tydeligere både overfor meg selv og andre med hensyn til holdninger til og syn på forskning og musikkterapi. Valget vil også legge føringer for valg på et metodisk og analytisk nivå og for hvordan man snakker eller skriver om forskningen. Likevel, å posisjonere seg som enten det ene eller det andre, utelukker ikke nødvendigvis å hente inspirasjon og elementer fra andre retninger, selv om dette bør være gjenstand for refleksjon. Det gjelder med andre ord å holde tungen rett i munnen og vite på hvilket nivå man til enhver tid befinner seg på og formidle disse nivåene til sitt publikum. Dette innebærer å vise konkret hva man henter fra hvilke tilnærminger samtidig som det overordnede vitenskapsteoretiske perspektivet er klargjort.

Det er her viktig å presisere at man i en vitenskapsteoretisk posisjonering har langt flere muligheter enn kun hermeneutikk og fenomenologi. Som nevnt innledningsvis finnes det flere vitenskapsteoretiske perspektiver. Enkelte av disse kan muligens også forenes på et vitenskapsteoretisk nivå uten tilsvarende utfordringer som vi har støtt på i dette essayet. Ett alternativ kan være en mer eklektisk, pragmatisk eller pluralistisk tilnærming. Dette valgte for eksempel Tone S. Kvamme (2013), da hun i sitt doktorgradsprosjekt knyttet an til pragmatismen med fokus på nytte og det som «fungerer». Her kan man også forene elementer fra hermeneutikk og fenomenologi under en pragmatisk orientering. En annen vitenskapsteoretisk tilnærming er kritisk teori, som for eksempel Lars Tuastad (2014) går til. Et slikt perspektiv innebærer blant annet at forskerens rolle ikke bare er å forstå og forklare, men at forskeren også har en aktiv rolle når det gjelder ideologiavsløring og i viljen til å endre urettferdighet i samfunnet (Tuastad, 2014, s. 34). Et tredje eksempel kan vi finne hos Halstead og Rolvsjord (2015) som antar «a postconstructionist feminist epistemology». Her kombineres et fokus på diskursivitet, slik vi finner det i postmodernistiske tilnærminger, med et fokus på kroppsliggjøring (embodiment). Deres studie er blant annet influert av destabiliserende diskursanalyse hvor målet er å identifisere og destabilisere såkalte «grand narratives» (Halstead & Rolvsjord, 2015). Dette er kun noen få eksempler gjengitt overfladisk. Det synes likevel klart at disse overordnede tenkesettene vil kunne trekke forskningen i andre retninger enn et rent hermeneutisk eller fenomenologisk perspektiv vil gjøre. Dette gjelder både spørsmålene som stilles, forskerens rolle, deltakernes rolle, metodene som benyttes osv. 

Det er også grunn til å påpeke at jeg ikke forstår det vitenskapsteoretiske valget som et valg man tar en gang for alle. Når jeg skriver at jeg selv har landet på et hermeneutisk standpunkt, innebærer ikke det at jeg nødvendigvis vil forbli begrenset til et hermeneutisk perspektiv for alltid. Det innebærer heller at jeg har funnet et midlertidig hvilepunkt der det hermeneutiske perspektivet synes fruktbart. Til tross for denne tilsynelatende stillstanden vil refleksjonene og bevegelsene i de hermeneutiske spiralene fortsette. Dette gjelder for den enkelte forsker og musikkterapeut, men også for musikkterapifaget, hvor faglige dialoger og diskusjoner kan igangsette bevegelser og refleksjoner hvor dominerende perspektiver kan nyanseres eller alternative perspektiver kan løftes frem.

Oppsummering    
Hermeneutikk og fenomenologi er begge sentrale vitenskapsteoretiske perspektiver i humaniora generelt, og også innen musikkterapifaget. Som nevnt innledningsvis er en kombinasjon av de to retningene blitt anvendt og drøftet innen flere musikkterapeutiske forskningsprosjekt eller prosjekt med tilgrensede tematikk. Å kombinere eller forene hermeneutikk og fenomenologi er imidlertid ikke så uproblematisk som det kanskje kan synes. 

Som denne teksten viser er det visse sider ved de to retningene som i prinsippet er uforenlige. Dette gjelder spesielt synet på forforståelsens verdi i forskning og kunnskapsutvikling, og muligheten for å sette den til side. Selv om man kan trekke inn elementer fra både fenomenologi og hermeneutikk på et metodisk nivå eller prosedyrenivå, holder ikke denne foreningen vann i alle ledd av et forskningsprosjekt. Det er derfor, etter min mening, problematisk å betegne et forskningsprosjekts vitenskapsteoretiske forankring som hermeneutisk-fenomenologisk.

Avslutningsvis kan man selvsagt undre seg over om ikke noe er gått tapt i denne forenklede fremstillingen av retningene, som ikke tar grundig for seg det filosofiske grunnlaget hos tenkere som Husserl, Heidegger og Gadamer. Leder en slik forenkling til strenge grenseoppganger og dype skillelinjer som ikke er der? Gis forskjellene mellom retningene uforholdsmessig mye oppmerksomhet fremfor fellestrekkene? Eller er det de hermeneutiske fenomenologene som prøver å forene retninger hvor de grunnleggende skillelinjene i prinsippet er uoverskridbare? Svaret på disse spørsmålene gis ikke i dette essayet. Men det vi kan si, er at slik hermeneutikk og fenomenologi fremstår i dagens vitenskapsteoretiske klima, med de kjennetegn som trekkes frem i flere vitenskapsteoretiske og metodiske lærebøker og ulike forskningsprosjekt, er de to retningene i prinsippet ikke forenlige på et vitenskapsteoretisk nivå. 

Fotnoter:

1.  Her beskriver jeg den fenomenologiske reduksjon forenklet og inkluderer aspekter knyttet til både den fenomenologiske og eidetiske. Den transcendentale reduksjon omtales ikke.

2.  Heidegger kan også plasseres innunder hermeneutikken og har hatt betydning for dennes utvikling. Likevel presenteres han her for å tydeliggjøre en problematikk knyttet til den fenomenologiske reduksjon. 

3.  Til tross for et slikt standpunkt er det ikke alltid at bruk av video vil være hensiktsmessig. Som forsker må man alltid forta både etiske og praktiske vurderinger i valg av forskningsmetode.  

4. Fenomenologi er imidlertid også blitt brukt innen musikkanalyse (for eksempel Ferrara, 1984; Thoresen, 2007, 2012), også i musikkterapeutisk forskning (se bilag 16 i Trondalen, 2004 for en oversikt over noen fenomenologiske tilnærminger til analyse av musikkterapeutiske improvisasjoner).

____________

Litteratur

Alvesson, M., & Sköldberg, K. (2009). Reflexive methodology: new vistas for qualitative research. London: SAGE.

Balsnes, A. H. (2009). Å lære i kor: Belcanto som praksisfellesskas. (Doktorgradsavhandling), Norges musikkhøgskole, Oslo.   

Beckmann, H. B. (2014). Den livsviktige musikken: En kvalitativ undersøkelse om musikk, ungdom og helse. (Doktorgradsavhandling), Norges musikkhøgskole, Oslo. 

Bonnár, L. (2014). Life and lullabies: Exploring the basis of meaningfulness in parents’ lullaby singing. (Doktorgradsavhandling), Norges musikkhøgskole, Oslo.

Bruscia, K. E. (2005). Designing Qualitative Research. I B. L. Wheeler (Red.), Music Therapy Research. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.

Ferrara, L. (1984). Phenomenology as a Tool for Musical Analysis. The Musical Quaterly, 70(3), 355-373. 

Fink-Jensen, K. (2003). Den forskende lærer i et fænomenologisk perspektiv. I H. Rønholt, S. E. Holgersen, K. Fink-Jensen & A. M. Nielsen (Red.), Video i pædagogisk forskning - krop og udtryk i bevægelse. København: Forlaget Hovedland.

Gadamer, H.-G. (2003). Truth and method. New York: Continuum.

Halstead, J., & Rolvsjord, R. (2015). The gendering of musical instruments: what is it? Why does it matter to music therapy? Nordic Journal of Music Therapy. DOI: 10.1080/08098131.2015.1088057

Johansson, K. (2009). Uten kropp, ingen musikk. Om kroppsfilosofi og kroppens rolle i musikkterapi. Musikkterapi, 2009(3).

Kenny, C., Jahn-Langenberg, M., & Loewy, J. (2005). Hermeneutic Inquiry. I B. L. Wheeler (Red.), Music Therapy Research. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.

Kvamme, T. S. (2013). Glimt av glede: musikkterapi med demensrammede som har symptomer på depresjon og angst. (Doktorgradsavhandling), 

    Norges musikkhøgskole, Oslo.  

Langdridge, D. (2007). Phenomenological psychology: theory, research and method. Harlow: Prentice-Hall.

Merleau-Ponty, M. (2002). Phenomenology of perception. London: Routledge.

Mohlin, M. (2009). Hverdagsmusikk: En intervjuundersøkelse av ungdommer med høytfungerende autisme eller Asperger syndrom. (Doktorgradsavhandling), Norges musikkhøgskole, Oslo.   

Rowe, V. C. (2009). Using video-stimulated recall as a basis for interviews. Some experiences from the field. Music Education Research, 11(4), 425-437.

Ruud, E. (1998). Music therapy: improvisation, communication and culture. Gilsum, NH: Barcelona publishers.

Ruud, E. (2005). Philosophy and Theory of Science. I B. L. Wheeler (Red.), Music Therapy Research. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.

Ruud, E. (2008). Et humanistisk perspektiv på norsk musikkterapi. I G. Trondalen & E. Ruud (Red.), Perspektiver på musikk og helse: 30 år med norsk musikkterapi. Oslo: NMH-publikasjoner 2008(3), Skriftserie fra Senter for musikk og helse, vol. 1. 

Rønholt, H., Holgersen, S.-E., Fink-Jensen, K., & Nielsen, A. M. (2003). Hermeneutikk som metode. I H. Rønholt, S.-E. Holgersen, K. Fink-Jensen & A. M. Nielsen (Red.), Video i pædagogisk forskning – krop og udtryk i bevægelse. København: Forlaget Hovedland.

Schubert, C. (2009). Videographic elicitation interviews: Exploring technologies, practices and narratives in organizations. I U. T. Kissmann (Red.), Video Interaction Analysis: Methods and Methodology. Frankfurt am Main: Peter Lang.

Skånland, M. (2012). A technology of well-being: A qualitative study on the use of MP3 players as a medium for musical self-care. (Doktorgradsavhandling). Norges musikhøgskole, Oslo.

Smith, J. A., Larkin, M., & Flowers, S. (2009). Interpretative phenomenological analysis: theory, method and research. Los Angeles: SAGE.

Solli, H. P. (2014). The groove of recovery: A qualitative study of how people diagnosed with psychosis experience music therapy. (Doktorgradsavhandling), Universitetet i Bergen, Bergen.

Stensæth, K. (2008). Musical Answerability: a theory on the relationship between music therapy improvisation and the phenomenon of action. (Doktorgradsavhandling), Norges musikkhøgskole, Oslo.   

Thoresen, L. (2007). Form-building Transformations. Journal of Music and Meaning, 4

Thoresen, L. (2012). Exosemantic Analysis of Music-As-Heard. Paper presented at the Electroacoustic Music Studies Conference Meaning and Meaningfulness in Electroacoustic Music, Stockholm.

Trondalen, G. (2002). En fenomenologisk inspirert arbeidsprosedyre for analyse av improvisasjoner i musikkterapeutisk praksis. Et narrativt perspektiv. I E. Nesheim, I. M. Hanken & B. Bjøntegaard (Red.), Flerstemmige innspill 2002: artikkelsamling. Oslo: NMH-publikasjoner 2002(3).

Trondalen, G. (2004). Klingende relasjoner. En musikkterapistudie av “signifikante øyeblikk” i musikalsk samspill med unge mennesker med anoreksi. (Doktorgradsavhandling), Norges musikkhøgskole, Oslo.   

Tuastad, L. (2014). Innanfor og utanfor. Rockens rolle innan kriminalomsorg og ettervern. (Doktorgradsavhandling). Universitetet i Bergen, Bergen.

Van Manen, M. (1990). Researching lived experience: human science for an action sensitive pedagogy. Albany, N.Y.: State University of New York Press.

Vist, T. (2009). Musikkopplevelse som muligheter for følelseskunnskap: en studie av musikkopplevelse som medierende redskap for følelseskunnskap, med vekt på emosjonell tilgjengelighet og forståelse. (Doktorgradsavhandling), Norges musikkhøgskole, Oslo.   

Wheeler, B. L., & Kenny, C. (2005). Principles of Qualitative Research. I B. L. Wheeler (Red.), Music Therapy Research. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.
 

 

 

 

Daglig  leder har ordet

Daglig leder har ordet

Rapport frå generalforsamling  i EMTC i Wien, Østerrike, 2016

Rapport frå generalforsamling i EMTC i Wien, Østerrike, 2016